Arbeid

Perioden fra begynnelsen av 1980-årene og fram til i dag er preget av sterke svingninger på arbeidsmarkedet. De vekslende konjunkturene i perioden har også medført store endringer i arbeidsledighet, sysselsetting, arbeidstid og uførepensjonering. De siste årene har vi sett en oppgang både i sysselsetting og arbeidsledighet.

Tre av fire voksne kvinner sysselsatt

I 1980 var det 1 908 000 sysselsatte. Fram til 1984 var dette nivået tilnærmet stabilt, mens det i perioden 1984-1987 økte med 160 000 personer. Deretter sank sysselsettingen fram til 1993, da den lå på samme nivå som i 1985. Fra 1993 økte sysselsettingen igjen, og veksttakten økte fram til 1997. Deretter er veksten blitt lavere, og har flatet ut de fem siste årene. 2002 hadde det høyeste antallet sysselsatte i hele perioden med 2 286 000 sysselsatte.

Utviklingen har vært ulik for kvinner og menn (25-66 år) i perioden som helhet. En svak nedgang i andelen sysselsatte blant menn i årene 1980-1983 ble avløst av en fireårsperiode med stabil sysselsetting, hvoretter vi igjen fikk en periode med relativt kraftig nedgang. Fra 1993 til 1998 var det imidlertid en økning i sysselsettingen blant menn. Fra 1998 til 2002 har sysselsettingen som andel av personer i alt gått noe ned for menn, fra 85,8 til 83,8 prosent.

Perioden som helhet (1980-2002) kjennetegnes av en sterk og relativt jevn sysselsettingsvekst blant kvinner. For kvinnene fortsatte økningen i sysselsettingen også etter 1998, og sysselsettingsnivået i 2001 var på 76,2 prosent, det høyeste noensinne. I 2002 kom imidlertid nedgangen også for kvinner, til en sysselsetting på 75,8 prosent. Samlet har sysselsettingsutviklingen blant kvinner og menn fra 1980 og fram til 2002 resultert i at kjønns-forskjellen er sterkt redusert. Mens forskjellen i andelen sysselsatte kvinner og menn var på 28 prosentpoeng i 1980, var den i 2002 redusert til 8 prosentpoeng; kvinners sysselsettingsandel har økt fra 62,0 prosent i 1980 til 75,8 prosent i 2002, mens menns sysselsettingsprosent har gått ned fra 90,4 til 83,8 i samme periode.

Helse- og sosialtjenester har flest sysselsatte

I 2002 var 440 000 personer sysselsatt i næringen Helse- og sosialtjenester. Andre store næringer var Varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet med 401 000 sysselsatte og Industri og bergverksdrift med 293 000 ansatte. Olje- og gassutvinning er en av de små næringene hva sysselsetting angår med 31 000 sysselsatte i 2002.

Siden 1980 har sysselsettingen i industrien blitt redusert med 90 000. I samme periode økte sysselsettingen i Helse- og sosialtjenester med 195 000.

Unge arbeider sjeldnere heltid

Siden 1989 har heltid blitt sjeldnere blant de unge som er sysselsatt. I 1989 var 180 000 20-24-åringer sysselsatt på heltid. Dette utgjorde 76,9 prosent av alle sysselsatte i denne aldersgruppen. I 2002 var antallet redusert til 116 000, og andelen til 62,4 prosent. Den jevne nedgangen i heltidsandel for 20-24-åringene skiller seg fra heltidsandelen for sysselsatte generelt. Blant alle sysselsatte har andelen på heltid ligget stabilt mellom 72 og 74 prosent. Dette har ført til at 20-24-åringene i 2002 hadde ca. 9 prosentpoeng lavere heltidsandel enn sysselsatte generelt, mens de i 1989 lå 5,5 prosentpoeng høyere. 16-19-åringene hadde omtrent samme utvikling i heltidsandelen som 20-24-åringene. Denne aldersgruppen skiller seg imidlertid klart fra 20-24-åringene med en lavere heltidsandel: I 2002 utgjorde 26 000 heltidsarbeidende 16-19-åringer er heltidsandel på 28,0 prosent.

Sterk variasjon i sysselsettingen blant de aller yngste

For 16-19-åringene er utviklingen i sysselsettingsandel temmelig parallell med utviklingen blant befolkningen i alderen 16-74 år i den forstand at andelen beveger seg opp eller ned på samme tidspunkt. Men denne yngste aldersgruppen i arbeidssammenheng skiller seg klart fra de andre ved at utslagene er mye kraftigere. Avstanden mellom toppåret 1987 og bunnåret 1993 var på hele 18,8 prosentpoeng for 16-19-åringene. Til sammenligning hadde befolkningen i alderen 16-74 år en avstand på 5,7 prosentpoeng i sysselsettingsandel mellom 1987 og 1993. I 2002 var sysselsettingsandelen for 16-19-åringene 43,3 prosent etter en oppgang på 1,4 prosentpoeng fra året før.

økt likhet i arbeidstid mellom kvinner og menn

De sysselsatte mennene hadde i gjennomsnitt en noe kortere faktisk arbeidstid i 2001 enn i 1980. I første halvdel av 1980-tallet arbeidet sysselsatte menn ca. 41 timer per uke i gjennomsnitt. I 1987 ble det innført en arbeidstidsreform som innebar en generell nedsettelse av den avtalte arbeidstiden til 37,5 timer, noe som bidro til at den faktiske arbeidstiden for menn sank fra 41,9 til 41 timer i gjennomsnitt per uke. På grunn av brudd i tidsserien er tallene før og etter 1988 ikke helt sammenlignbare. Vi ser imidlertid en klar tendens til nedgang i arbeidstiden for menn også fra slutten av 1980-årene og fram til i dag. I 2002 var den på 38,4 timer.

For kvinner har den faktiske arbeidstiden økt siden 1980 og fram til 1999 da den var på 30,6 timer i gjennomsnitt per uke. Siden har tendensen flatet ut, den faktiske arbeidstiden var i på 30,5 timer i gjennomsnitt per uke for kvinner i 2002. Sysselsatte kvinner har i gjennomsnitt om lag 1,3 time lengre arbeidsuke i 2002 enn i 1980, med forbehold om noe usikkerhet på grunn av brudd i tidsserien. Forskjellen i arbeidstid mellom kvinner og menn er dermed blitt redusert med omtrent 4 timer i perioden.

Småbarnsmødrenes yrkesdeltaking øker fortsatt

Den gruppen som framfor noen har økt yrkesdeltakingen etter 1980, er mødre med små barn. For gifte og samboende kvinner med yngste barn under 3 år steg yrkesfrekvensen med 30 prosentpoeng (til 77 prosent). For de med yngste barn i alderen 3-6 år steg yrkesfrekvensen nesten like mye (til 86 prosent). året 1999 utmerker seg med en nedgang i yrkesfrekvensen på 3 prosentpoeng i forhold til 1998 for kvinner med yngste barn i alderen 0-2 eller 3-6 år. Dette kan ha sammenheng med kontantstøtten, som ble innført fra 1.8.1998 for barn fra 1-2 år og fra januar 1999 for barn fra 2 til 3 år. Etter dette har yrkesfrekvensen igjen steget , slik at den i 2001 var høyere enn noensinne, 77 prosent for kvinner med yngste barn i alderen 0-2 år og 86 for kvinner med yngste barn i alderen 3-6 år. I 2002 gikk yrkesfrekvensen ned til 76 prosent for kvinner med yngste barn i alderen 0-2 år og 85 prosent for kvinner med yngste barn i alderen 3-6 år.

Også mødre med større barn har økt sin yrkesaktivitet noe etter 1980, men ikke på langt nær så markert som småbarnsmødrene. Mødrenes yrkesaktivitet øker likevel fortsatt med alderen på barna. Dessuten er ett- og tobarnsmødre i større grad yrkesaktive enn kvinner som er mødre til flere enn to barn. Men også på dette punktet har det skjedd en betydelig tilnærming de senere årene.

Heltidsandelen øker for kvinnene: i 1990 arbeidet 51,3 prosent av de sysselsatte kvinnene heltid, mens tilsvarende tall for 2002 var 56,4 prosent. Dessuten ser vi at økningen i heltidsandel er kraftigere for småbarnsmødre enn for kvinner generelt: for mødre med yngste barn i alderen 0-2 år økte heltidsandelen fra 49,5 til 60 prosent, og for mødre med yngste barn i alderen 3-6 år fra 37,4 prosent i 1990 til 48,8 prosent i 2002.

Lav sysselsetting i enkelte innvandrergrupper

Mens hele befolkningen i alderen 16-74 år hadde en sysselsettingsandel på 70,1 prosent i 4. kvartal 2002, hadde førstegenerasjonsinnvandrerne en sysselsettingsandel på 57,5 prosent. Blant personer født i Norge av utenlandskfødte foreldre var andelen 61,1 prosent.

Hvis en deler inn innvandrerbefolkningen etter landbakgrunn, trer det fram klare forskjeller i sysselsettingsandelen. Innvandrere fra Norden har litt høyere sysselsettingsandel enn befolkningen sett under ett, mens innvand-rere fra Vest-Europa utenom Norden ligger 3 prosentpoeng lavere enn hele befolkningen. Lavest sysselsettingsandel har innvandrere fra Afrika: førstegenerasjonsinnvandrerne fra denne verdensdelen hadde en sysselsettingsprosent på 43,7. Blant ikke-vestlige innvandrere, er innvandrere fra Asia den største gruppen. Sysselsettingen for denne gruppen var på 50,8 prosent for førstegenerasjonsinnvandrere. I realiteten er forskjellene i andel sysselsatte enda større siden det er relativt mange innvandrere i den mest yrkesaktive alder.

Oppgang i ledigheten etter 1999

Fra slutten av 1980-årene og fram til 1993 var vi vitne til en økning i arbeidsledigheten som var helt enestående i etterkrigstiden. Bortsett fra under lavkonjunkturen i 1983-1984, da arbeidsledigheten lå på ca. 3 prosent, har andelen arbeidsledige stort sett utgjort under 2 prosent av arbeidsstyrken. Arbeidsledigheten har tradisjonelt vært markert høyere for kvinner enn for menn. Da ledigheten steg på 1980-tallet, jevnet kjønnsforskjellene seg ut, og fra 1988 til 1995 var arbeidsledighet mer utbredt blant menn enn blant kvinner. I 1993, da ledigheten nådde sitt høyeste nivå, var 6,6 prosent av den mannlige og 5,2 prosent av den kvinnelige arbeidsstyrken arbeidsledig. Hovedårsaken til forskjellen mellom kvinner og menn er at det i første rekke var mannsdominerte næringer som industri og bygg og anlegg som ble rammet av lavkonjunkturene rundt 1983 og etter 1987. Kvinner er langt oftere sysselsatt i offentlig sektor; arbeidsplasser som tradisjonelt har vært bedre skjermet mot dårlige tider. Arbeidsledigheten fortsatte å synke, til et bunnivå i 1998 med 3,2 prosent. Etter 1999 steg ledigheten noe igjen, i 2002 var den på 3,9 prosent. økningen ser ut til å fortsette også inn i 2003, i 2. kvartal i år var ledigheten på 4,7 prosent mot 4,0 prosent i 2. kvartal 2002. I dette tidsrommet har sysselsettingen gått kraftigst ned innen transport og kommunikasjon, undervisning og industri.

Bedringen på arbeidsmarkedet fra 1993 til 1998 har i størst grad slått ut for menn, med en nedgang i arbeidsledigheten fra 6,6 til 3,2 prosent på det laveste i 1998, men også for kvinner, med en nedgang fra 5,2 til 3,0 prosent på det laveste i 1999. Oppgangen i arbeidsledigheten fra 1998 til 2002 var sterkest blant menn. Ledigheten var 4,1 prosent for mennene og 3,6 prosent for kvinnene i 2002.

Unge personer sliter med å skaffe seg jobb. I aldersgruppen 16-24 år har ledigheten med få unntak vært mer enn dobbelt så høy som den generelle ledigheten. I 2002 var ledigheten for 16-24-åringene på 11,4 prosent. Samtidig med den relativt høye ledigheten i 1983 og 1984, og etter 1988, har andelen langtidsledige vært høy. Langtidsledige er personer med en sammenhengende ledighetsperiode på over et halvt år. Fra 1988 til 1993 økte antall arbeidsledige fra 69 000 til 127 000, mens antallet langtidsledige økte fra 11 000 til 55 000, det vil si fra 16 til 43 prosent av den totale ledigheten. økt sysselsetting og nedgang i ledigheten resulterte imidlertid ikke i noen umiddelbar nedgang i andelen langtidsledige. Først i 1996 ser vi en tydelig nedgang, som fortsetter fram til 2001, da andelen kom ned i 15 prosent (13 000 av 84 000 ledige). Men fra 2001 til 2002 øker andelen igjen til 21 prosent (19 000 av 92 000 ledige).

Kraftig økning i pendlingen

Antall sysselsatte som pendler, det vil si krysser minst en kommunegrense på vei fra bosted til arbeidssted, er mer enn fordoblet fra 1980 til 724 000 i 2002. Fram til 1990 ble pendling målt i forbindelse med folke- og boligtellingene. Fra og med 2000 gis det tall for pendling fra den registerbaserte sysselsettingsstatistikken og definisjonene av både sysselsatte og arbeidsstedskommune/oppmøteplass er noe endret fra tellingen i 1980 til 2002. Derfor må sammenligningen av antallet pendlere på disse tidspunktene gjøres med forsiktighet. Forskjellen mellom 1980 og 2002 er likevel så stor at utviklingen uansett kan karakteriseres som en kraftig økning, noe som nok kan settes i sammenheng med at det er blitt mindre flytting i perioden.

økning i sykefraværet

I 1980 var sykefraværet slik det måles i arbeidskraftsundersøkelsen på 3,2 prosent. Her telles de som har vært midlertidig fraværende fra arbeid hele undersøkelsesuka på grunn av sykdom som sykefraværende, og andelen regnes som prosent av alle sysselsatte. Fraværet steg til 3,5 prosent i 1984, og lå stabilt på dette nivået til og med 1986. Fraværet var på det laveste i perioden med 2,4 prosent i 1994, for så å stige til 4,0 prosent i 2000, som sammen med 2002 er året for det høyeste sykefraværet i perioden.

I 1. kvartal 2003 utgjorde egen- og legemeldt sykefravær for landets arbeidstakere til sammen 8,0 prosent av de avtalte dagsverkene i perioden. I denne statistikken teller en opp alle dagene med sykefravær og tar hensyn til stillingsandel og om arbeidstakeren er helt eller delvis sykemeldt.

Tall fra sentral sykefraværsstatistikk viser at hoveddelen av sykefraværet er legemeldt fravær: i de kvartalene vi har tall fra, utgjør egenmeldt fravær mellom 9 og 14 prosent av det totale fraværet.

Tabell

• Arbeid

  Til tabellen