Åtte år med nedgang i sysselsettingsprosenten

Fra rekordåret i 2008 har Norge nesten hvert år hatt nedgang i sysselsettingsprosenten (se figur 1). I 2008 hadde 72 prosent av den norske befolkningen i alderen 15–74 år jobb – sammenlignet med 67 prosent i 2016. Men som figur 1 viser, har det i løpet av denne perioden stort sett vært økning i antallet sysselsatte. Befolkningen i alderen 15–74 år har altså økt mer enn antallet sysselsatte i samme aldersgruppe.

Kvinnene dro opp sysselsettingsprosenten på 1970- og 80-tallet

Norge hadde utover 1970- og 80-tallet en ganske sterk vekst i sysselsettingsandelen (se figur 1). Denne veksten skyldtes nesten utelukkende kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet – mennenes sysselsettingsprosent var stabilt høy i hele perioden.

Så kom den økonomiske krisen på slutten 1980-tallet, som ble etterfulgt av noen år med færre sysselsatte og lavere sysselsettingsprosent fram til 1993. Utover 1990-tallet økte andelen i jobb igjen og nådde toppen på 71 prosent i 1998.

Veksten i antallet sysselsatte fortsatte stort sett utover 2000-tallet, men ikke i så stor grad at sysselsettingsprosenten fortsatte å øke (se figur 1). I denne perioden var sysselsettingsprosenten først stabil rundt 71 prosent før den gikk noe ned, til 69 prosent i 2005.

Veksten i antallet sysselsatte var altså først på nivå med befolkningsveksten, for deretter å være svakere enn befolkningsveksten. Deretter fulgte en periode med vekst i både antall og andel sysselsatte igjen, til det rekordhøye nivået på nesten 72 prosent i 2008. I disse tre årene frem til 2008 var altså sysselsettingsveksten sterkere enn befolkningsveksten.

Nedgang etter finanskrisen og oljeprisfallet

Den sterkeste nedgangen i sysselsettingsprosenten kom i 2009, altså året etter finanskrisen. Nest sterkest nedgang var det i de to årene etter oljeprisfallet høsten 2014.

Finanskrisen og oljeprisfallet ble begge etterfulgt av perioder med svekkelse på arbeidsmarkedet og forklarer mye av nedgangen i sysselsettingsprosenten de siste årene. Men også endringer i befolkningsstrukturen har spilt inn, og ett forhold som ofte trekkes frem i den forbindelse er aldringen av befolkningen.

Sysselsettingsprosenten har historisk vist seg å begynne å falle fra folk passerer 55 år, med ytterligere markerte fall når man passerer ulike aldre som gir muligheter for å ta ut pensjon. I begynnelsen av 2000-tallet begynte de store etterkrigskullene å passere 55 år og denne aldringen av befolkningen har siden da bidratt til å trekke den samlede sysselsettingsprosenten noe ned.

Men pensjonsreformen fra 2011 har trolig bidratt til å motvirke effekten av aldringen noe de siste årene, fordi den stimulerer folk til å fortsette å jobbe etter de har passert 62 år. 

Nedgang også i «kjernegruppen» på arbeidsmarkedet

Selv om vi blir stadig flere eldre, forklarer ikke dette hele nedgangen i sysselsettingsprosenten. Denne har nemlig gått ned fra 2008 til 2016 også når vi utelukker de eldste (se figur 2).

Figuren viser utviklingen i sysselsettingsprosenten for kvinner og menn i alderen 25-54 år, en gruppe som kan omtales som en «kjernegruppe» på arbeidsmarkedet fordi svært mange i den alderen normalt er aktive på arbeidsmarkedet. Også i denne gruppen var det sterkest nedgang i de to årene etter finanskrisen i 2008. Nedgangen etter oljeprisfallet i 2014 var sterkest blant mennene.

Mens «kjernegruppen» på arbeidsmarkedet har hatt nedgang i sysselsettingsprosenten siden 2008, har derimot andelen med jobb økt blant de eldre. Dette gjelder spesielt kvinner og menn i alderen 60-64 år, men det har også blitt flere menn over 64 år i jobb – både i antall og som andel av alle menn i den alderen.

Aldringen i befolkningen ser derfor ikke ut til å være noen hovedforklaring på nedgangen i sysselsettingsprosenten blant personer i alderen 15-74 år den siste tiden. Som nevnt ovenfor har pensjonsreformen trolig bidratt til at flere eldre holder seg lenger i jobb.

Men det er likevel slik at andelen eldre som jobber er lavere enn blant dem i «kjernegruppen», så det at vi blir flere eldre drar sakte men sikkert ned sysselsettingsprosenten. Og inkluderer vi personer over 74 år, er det ikke tvil om at vi gradvis blir færre sysselsatte for hver alderspensjonist.

Sterkest nedgang blant unge

I perioder med svekkelse på arbeidsmarkedet, som vi har hatt i to omganger siden 2008, har grupper med ingen eller lite relevant jobberfaring enda større problemer med å komme seg inn på arbeidsmarkedet enn normalt.

Unge er i en slik situasjon – og det er derfor ikke overraskende at den største nedgangen i sysselsettingsprosenten siden toppen i 2008 har kommet blant de yngste. Noe henger sammen med en langvarig utvikling vi har sett fra slutten av 1990-tallet med at det blir mindre utbredt blant tenåringer å ha jobb ved siden av skole.

Denne utviklingen kan tenkes å sette unge i en enda vanskeligere situasjon i dårlige tider enn tidligere, siden det er blitt færre som har jobberfaring når de skal prøve å få seg jobb etter endt utdanning.

I tillegg til at det blir vanskeligere å komme seg inn på arbeidsmarkedet i dårlige tider, er unge blant de første til å forsvinne ut. Dette har skjedd i begge de to periodene vi har hatt med svekkelse på arbeidsmarkedet etter 2008.

Mange går da over i utdanning på fulltid, altså uten å ha deltidsjobb ved siden av. Dette var noe vi også så på 1990-tallet, da mange unge valgte å ta lengre utdannelse trolig fordi det var vanskelig å få seg jobb.

Innvandring påvirker begge veier

Ovenfor kommenterte vi at aldringen i befolkningen ofte trekkes frem i forbindelse med hvordan endringer i befolkningsstrukturen kan påvirke sysselsettingsprosenten.

Et annet slikt forhold er innvandringen. På den ene siden kan innvandring bidra til å trekke sysselsettingsprosenten ned dersom innvandrere ikke kommer i jobb eller bruker lang tid på å få jobb.

På den andre siden er innvandrere en yngre befolkningsgruppe enn befolkningen for øvrig, noe som isolert sett bidrar til å trekke gjennomsnittet opp. I tillegg bidrar selvsagt arbeidsinnvandring til å dra opp sysselsettingsprosenten.

Med unntak av året etter finanskrisen og året etter oljeprisfallet, har befolkningen eksklusive innvandrere hatt større årlig nedgang i sysselsettingsprosenten enn innvandrere sett under ett.

I 2013 og 2014 økte sågar sysselsettingsprosenten blant innvandrere mens den gikk noe ned blant resten – og i 2013 sto innvandrerne for 80 prosent av økningen i antallet sysselsatte i Norge.

Men det er innvandrerne fra EU/EØS-området og Nord-Amerika (inkluderer også Australia og New Zeeland) som i størst grad er aktive på arbeidsmarkedet og som drar opp gjennomsnittet for innvandrere i alt. Dette er en gruppe som i stor grad består av personer som har innvandret til Norge for å jobbe og/eller har utdanning som gjør en godt egnet for å få seg jobb i landet.

Innvandrere fra resten av verden, mange av dem fra Asia og Afrika, har ofte lavere sysselsettingsprosent. Vekst i antall innvandrere fra disse landene, som vi har hatt i hele denne åtteårsperioden, har dermed isolert sett bidratt til lavere sysselsettingsprosent.

Sett under ett har innvandrere fra denne delen av verden hatt større nedgang i sysselsettingsprosenten siden 2008 enn dem fra EU/EØS og Nord-Amerika samt befolkningen eksklusive innvandrere.

Som nevnt, vil grupper med ingen eller lite relevant jobberfaring ha større problemer enn ellers med å komme seg inn på arbeidsmarkedet i nedgangstider, som vi altså har hatt i to omganger siden 2008. Innvandrere er i en slik gruppe – og særlig de fra Asia og Afrika.

Færre ledige siste år, men likevel flere uten jobb

Etter en topp på 5 prosent i midten av 2016, gikk arbeidsledigheten ned til under 4,5 prosent i begynnelsen av 2017 (se figur 3). I denne perioden holdt tallet på sysselsatte seg ganske stabilt, og sysselsettingsprosenten fortsatte dermed å gå ned siden befolkningen fortsatte å øke (se figur 3).

Nedgangen i ledigheten var altså ikke først og fremst drevet av at flere ledige begynte å jobbe, men av at flere gikk ut av arbeidsstyrken. Det betyr at det ble flere personer som verken var arbeidsledige eller i jobb i løpet av denne perioden.

De som verken er ledige eller i jobb er personer som er utenfor arbeidsstyrken – en gruppe som i stor grad består av pensjonister, uføre og studenter. Men i denne gruppen kan det også være personer som tidligere har prøvd å få seg jobb, men som har gitt opp.

Strømningstall, som viser hvordan folk beveger seg mellom de tre arbeidsstyrkestatusene, kan gi oss noen indikasjoner på om det er blitt flere arbeidsledige som har gitt opp å prøve å få seg jobb og dermed havnet utenfor arbeidsstyrken.

I slike strømningstall deler vi befolkningen opp i tre grupper: sysselsatt, arbeidsledig (som tilsammen utgjør arbeidsstyrken) og personer utenfor arbeidsstyrken. Alle tre er omtalt og definert ovenfor.

I de to største gruppene, nemlig sysselsatt og utenfor arbeidsstyrken, er det høy stabilitet – det er få som går ut og inn av disse to gruppene sett i forhold til antallet personer i hver gruppe. Men i et gitt kvartal har i gjennomsnitt 300 000 av oss endret status sammenlignet med forrige kvartal.

Man kan gå fra hvilken som helst av gruppene til en annen, inkludert å gå rett fra å være utenfor arbeidsstyrken og i jobb eller fra å være arbeidsledig til å være utenfor arbeidsstyrken.

Noen stusser kanskje over dette siste, altså at en arbeidsledig kan slutte å være arbeidsledig på andre måter enn ved å få seg jobb. Men for å være arbeidsledig må man, i tillegg til å være tilgjengelig for jobb, også aktivt forsøke å få seg jobb. Hvis man slutter å prøve å få seg jobb (eller ikke lenger er tilgjengelig for jobb) er man heller ikke lenger arbeidsledig.

Ledige trakk seg ut av arbeidsmarkedet

I perioden etter ledighetstoppen, altså i 4. kvartal 2016 og 1. kvartal 2017, viser strømningstallene at antallet personer som gikk fra å være arbeidsledige til å være utenfor arbeidsstyrken økte sammenlignet med tilsvarende kvartaler året før (se figur 4).

Antallet som gikk fra å være arbeidsledig til sysselsatt var derimot omtrent på samme nivå eller gikk noe ned. Nedgangen i ledigheten hang altså i stor grad sammen med at folk trakk seg ut av arbeidsmarkedet – ikke at flere arbeidsledige fikk seg jobb.

I 2. kvartal 2017 var det derimot omtrent like mange som gikk fra å være ledig til hver av de to andre gruppene som samme tidspunkt året før. Den negative utviklingen vi så i 4. kvartal 2016 og 1. kvartal 2017 har altså ikke holdt fram den aller siste tiden – men fortsatt var det flere ledige som gikk ut av arbeidsstyrken enn som fikk seg jobb.

Litt bedre tider i sikte?

Siden nedgangen i ledigheten fra midten av 2016 til begynnelsen av 2017 i stor grad skyldtes at flere enn før trakk seg ut arbeidsstyrken, var dette selvsagt ingen positiv utvikling. Tallene for første halvdel av 2017 gir imidlertid et noe annet bilde.

Som nevnt viser ikke strømningstallene for 2. kvartal 2017 samme negative utvikling som i de to foregående kvartalene. Videre har ledighetstallene variert mellom 4,2 og 4,5 prosent i første halvdel av 2017, men hensyntatt feilmarginene i AKU har det ikke vært signifikante endringer i denne perioden.

Videre viser de aller siste tallene at den nedgangen vi har sett i sysselsettingsprosenten i store deler av 2014, 2015 og 2016, ikke ser ut til å ha fortsatt i like stor grad i første halvdel av 2017. Dette er i så fall i tråd med SSBs prognoser for 2017, med økning i sysselsettingen og en ledighet rundt det den ligger på nå.