Tyngre vei inn på arbeidsmarkedet for unge med lav utdanning

Andelen unge i arbeid eller utdanning er stor i Norge sammenliknet med andre europeiske land og ligger også over gjennomsnittet for OECD-landene (OECD, 2018). Imidlertid har det vært nedgang i denne andelen i løpet av de siste årene. Unge med lav utdanning ser ut til å være spesielt hardt rammet, samtidig mottar flere og flere helserelaterte ytelser.

I denne artikkelen ser vi nærmere på prosesser i arbeidsmarkedet som kan være med på å forklare noe av denne negative utviklingen. Vi undersøker om det er noe som tyder på at jobbene de unge med lav utdanning jobbet i før, er blitt mindre tilgjengelige med årene. Er det blitt færre ufaglærte jobber, eller blir de unge utkonkurrert av arbeidssøkere med bedre kvalifikasjoner?

Unge utenfor: Hvem er de, og hva lever de av?

Om lag 710 000 unge i alderen 20–29 år var registrert bosatt i Norge i 2016. Av dem var 83 prosent i arbeid, utdanning eller kombinerte arbeid og utdanning, slik figur 1 viser. Blant dem som var utenfor arbeid og utdanning, var 4 prosent registrert helt ledige eller som deltakere på arbeidsmarkedstiltak, og 4 prosent mottok helserelaterte ytelser. Resterende 9 prosent inkluderer personer som blant annet mottok kontantstøtte, sosialhjelp eller hadde ukjent status.

Sammenliknet med 2008 har andelen 20–29-åringer som studerte eller kombinerte arbeid og utdanning, gått opp fra 28 til 33 prosent. Derimot har andelen sysselsatte i 20-årene sunket. Denne utviklingen bør ses i sammenheng med den totale endringen i antall bosatte i aldersgruppen 20-29 år – antall sysselsatte i denne gruppen har faktisk økt siden 2008, men denne økningen var ikke like stor som den totale økningen i antall bosatte i samme aldersgruppe.

Unge i tjueårene er en sammensatt gruppe. Individuelle egenskaper – som utdanningsnivå, kjønn eller innvandrerbakgrunn – samt hvordan disse endrer seg over tid, vil ha betydning for unges tilknytning til arbeidsmarkedet.

Stadig flere utenfor arbeid og utdanning

I OECD-rapporten «Investing in youth Norway» trekkes lavt utdanningsnivå frem som den største risikofaktoren for å havne utenfor arbeid og utdanning for unge i Norge (OECD, 2018).

Tall fra SFP-registeret viser en tydelig forskjell på unges deltakelse i arbeid og utdanning avhengig av utdanningsnivå. Andelen i arbeid og utdanning blant unge med fullført videregående utdanning eller universitetsutdanning har ligget stabilt høyt på over 90 prosent siden 2008. For unge med lav utdanning har denne andelen ikke bare vært betydelig mindre – under gjennomsnittet for hele befolkningen – den har i tillegg gått ned med 10 prosentpoeng siden 2008, slik det kommer frem i figur 2.

Figur 2 viser også at utviklingen for lavt utdannede var omtrent lik uavhengig av kjønn, og at andelen som var i arbeid eller utdanning, var mindre blant unge kvinner enn blant unge menn i alle årene. Grunnene til dette kan for eksempel være at det er mer vanlig for kvinner å stå utenfor arbeid og utdanning på grunn av omsorg for barn, eller at kvinner ifølge OECD rapporterer dårligere helse enn menn.

Flere mottar helserelaterte ytelser

40 prosent av dem som sto utenfor arbeid og utdanning blant unge med lavt utdanningsnivå, mottok helserelaterte ytelser i 2016. Figur 3 viser utviklingen i andelen menn og kvinner når det gjelder helserelaterte ytelser, sammenliknet med andelen som var registrert ledige eller var på arbeidsmarkedstiltak i perioden 2008–2016. Mens andelen ledige og tiltaksdeltakere har vært relativt stabil, har andelen helserelaterte ytelser steget med 5 prosent for menn og 7 prosent for kvinner i denne perioden.

Hva er grunnen til at stadig flere unge blir mottakere av helserelaterte ytelser? I Fafo-rapporten «Unge mottakere av helserelaterte ytelser» (Grødem mfl., 2014) fordeles den nordiske forskningslitteraturen på dette området på tre perspektiver:

• studier som søker forklaringer i unges situasjon på arbeidsmarkedet
• studier som ser nærmere på unges helsetilstand
• studier som analyserer unges tilgang til velferdsytelser

Disse perspektivene er ikke gjensidig utelukkende, og mest sannsynlig kan kombinasjonen av flere faktorer belyse prosessene bak denne utviklingen.

I denne artikkelen legger vi vekt på tilnærmingen som fokuserer på unges situasjon på arbeidsmarkedet. Vi ser nærmere på næringene som sysselsetter mange unge med lav utdanning, med andre ord næringene der de ufaglærte jobbene er konsentrert. Har utviklingen i disse næringene bidratt til økt konkurranse og stadig mer krevende arbeidsmarked for unge med lav utdanning?

Hvor finnes de ufaglærte jobbene?

Nesten 100 000, eller 57 prosent, av unge i alderen 20–29 år med lav utdanning var sysselsatt i 2016. Blant disse var mer enn fire av fem konsentrert i følgende næringsgrupper, slik vi har vist i tabell 1:

• varehandel, motorvognreparasjoner
• sosial-, pleie- og omsorgstjenester
• bygge- og anleggsvirksomhet
• overnattings- og serveringsvirksomhet
• forretningsmessig tjenesteyting
• industri
• transport og lagring

Tabell 1 viser i tillegg at like stor andel av unge med lav utdanning var sysselsatt i disse næringene i 2009.

Tabell 1. Unge med lav utdanning etter næring de var sysselsatt i. 2009 og 2016. Prosent

Felles for disse syv næringene er mindre krav til formell kompetanse, samt at andelen sysselsatte med lav utdanning er høyere. Andelen lavt utdannede i næringene som er nevnt ovenfor, lå på 24 prosent i 2016, mens gjennomsnittet for alle næringene utgjorde 17 prosent. Videre i artikkelen ser vi nærmere på disse næringene med mindre krav til formell kompetanse som en gruppe og fokuserer på sammensetningen i arbeidsstyrken og hvordan den har utviklet seg over tid.

Figur 4 viser andeler unge, lavt utdannede i disse næringene i 2016 fordelt etter kjønn. Ikke overraskende var en stor andel kvinner ansatt i varehandel og pleie- og omsorgstjenester, mens mennene var sterkere representert blant annet i bygg og anlegg samt transport og lagring.

Færre arbeidsplasser for unge med lav utdanning?

Disse syv næringsgruppene med mindre krav til formell kompetanse hadde i alt 1,45 millioner ansatte i 2016. Den grønne linjen i figur 5 viser at dette antallet bare hadde steget 1,5 prosent siden 2009, som er noe lavere enn den totale økningen i antall ansatte (vist ved svart heltrukket linje) i samme periode. Samtidig varierer utviklingen en del mellom de syv ulike næringene. De to næringene med størst økning i antall ansatte var bygg og anlegg og overnattings- og serveringsvirksomhet, mens det var størst nedgang i industri og varehandel.

Med andre ord kan det se ut som arbeidsmarkedet er blitt noe slakkere i noen av næringene med mer beskjedne krav til kompetanse.

Hardere konkurranse om de ufaglærte jobbene?

Andelen innvandrere blant de sysselsatte i Norge har økt, og de er noe overrepresentert i næringene som stiller mindre krav til kompetanse. Innvandrerandelen i disse næringene har steget fra 12 til 19 prosent mellom 2009 og 2016, og dette var mellom 1 og 2 prosent over gjennomsnittet for alle næringene.

Figur 6 viser utviklingen i antall ansatte i næringene der de ufaglærte jobbene er konsentrert, sammenliknet med 2009. Endringen er fordelt på innvandrere og resten av befolkningen, samt på to aldersgrupper (20–29 år og over 30 år). Ut fra figuren ser det ut som de ufaglærte jobbene er stadig mindre tilgjengelige – eller mindre attraktive – for ikke-innvandrere, mens antall innvandrere som besetter disse jobbene, stiger. Økningen var størst for innvandrere i alderen over 30 år. Denne gruppens andel har økt fra 9 til 15 prosent i perioden 2009–2016, mens tilsvarende andel for resten av befolkningen gikk ned med 5 prosentpoeng.

Andelen unge innvandrere i de ufaglærte jobbene har bare steget fra 3 til 4 prosent i samme periode, og samlet sett har antall ansatte blant alle unge under 30 år gått ned med om lag 5 000.

Det er interessant å se på utviklingen i befolkningen eksklusive innvandrere som forlot jobbene i næringene med mindre kompetansekrav i perioden 2009–2016. Er det slik at mange i denne gruppen gikk fra sysselsetting til arbeidsledighet året etter? Tall fra SFP-registeret viser at dette i gjennomsnitt var tilfelle for kun 8 prosent av denne gruppen. 45 prosent byttet til jobb i andre næringer, og 15 prosent gikk over til utdanning. De resterende 32 prosent ble mottakere av ulike ytelser eller hadde ukjent status.

Ikke like «ufaglærte» lenger?

Om lag én av fire ansatte i næringer med mindre krav til formell kompetanse hadde grunnskole som høyeste fullførte utdanningsnivå i 2016. Halvparten hadde fullført videregående skole, mens de resterende 25 prosent hadde utdanning på universitets- eller høgskolenivå.

Når vi fordeler utdanningstallene etter innvandrerbakgrunn, ser vi at innvandrere som besetter de ufaglærte jobbene, har noe ulik sammensetning i utdanningsnivå enn resten av befolkningen. I 2016 var andelen med lav utdanning større blant innvandrere – 28 prosent – mot 24 prosent blant den øvrige befolkningen, slik det fremkommer av figur 7. Samtidig hadde om lag en tredjedel av innvandrerne fullført universitets- eller høgskoleutdanning, mens dette bare gjald 23 prosent av befolkningen ekskludert innvandrere.

Andelen med høyt utdanningsnivå i næringene der de ufaglærte jobbene er konsentrert, har steget betydelig siden 2009, både blant innvandrere og resten av befolkningen. Figur 8 viser utviklingen i antall ansatte i disse næringene blant befolkningen eksklusive innvandrere, fordelt etter høyeste fullførte utdanningsnivå. Mens antall ansatte med utdanning på grunnskolenivå eller videregående skole nivå gikk ned, ble det ansatt 16 prosent flere med universitets- eller høgskoleutdanning i disse næringene.

SSB mangler opplysning om utdanningen til en del innvandrere, men de utdanningstallene som er tilgjengelige, viser også stigende andel med universitets- eller høgskoleutdanning i tilsvarende næringsgruppe siden 2009.

Denne økningen i lite kompetanseintensive næringer er i tråd med utviklingen for hele økonomien. Dette kan blant annet tyde på et stigende behov for høyt utdannet arbeidskraft også i næringene med tradisjonelt mindre omfattende krav til kompetanse, for eksempel som følge av digitalisering.

Flere innvandrere og høyt utdannede i næringene der de ufaglærte jobbene er konsentrert

Flere og flere unge tar høyere utdanning. Blant dem som ikke gjør det, havner en stadig større andel utenfor arbeid. Samtidig mottar flere og flere helserelaterte ytelser. Denne utviklingen kan mest sannsynlig skyldes kombinasjonen av flere faktorer, som for eksempel unges helse eller endringer i velferdsordningene for denne gruppen (Grødem mfl., 2014). Hvis man utelukkende fokuserer på endringer i arbeidsmarkedet, kan følgende utviklingstrekk være med på å forklare denne utviklingen i perioden 2009–2016:

• I næringer som ansetter mange unge med lav utdanning, var veksten i antall ansatte svakere enn gjennomsnittet for hele økonomien, og antall ansatte under 30 år gikk ned.
• De ufaglærte jobbene var stadig mer tilgjengelige – eller mer attraktive – for innvandrere, spesielt for dem over 30 år. Denne gruppens andel i næringene med mindre krav til formell kompetanse økte fra 9 til 15 prosent.
• Stadig flere av dem som jobber i næringene med mindre krav til formell kompetanse, har utdanning på universitets- eller høgskolenivå. Dette gjelder både innvandrere og resten av befolkningen.