Rentebinding i banker og andre finansforetak, 4. kvartal 2006

Siden første statistikkinnsamling av data for utlån med rentebinding i 1. kvartal 2004, er andelen slike lån til kommuner, ikke-finansielle foretak og husholdninger redusert fra vel 20 prosent til knappe 12 prosent. Statistikken omfatter utlån fra banker, kredittforetak og statlige låneinstitutter.

Husholdningene og foretakene satser ikke på fastrentelån

Av totale utlån til husholdningene i 4. kvartal 2006 var vel 8 prosent av utlånene med fast rente. Dette er mer enn en halvering siden statistikken ble presentert første gang i 1. kvartal 2004, da andelen var på nesten 18 prosent. Hvis vi kun ser på bankenes utlån til husholdningene, er det en reduksjon i fastrenteandelen fra vel 11 til knappe 5 prosent i samme periode. I de siste månedene har flere banker begynt å tilby lån med rentebinding i mer enn 5 år. For husholdningene økte disse utlånene fra 6,7 til 8,3 milliarder kroner i siste kvartal.

Andelen utlån med fastrente til de ikke-finansielle foretakene har også gått markert ned de siste tre årene, fra nesten 19 prosent til vel 12 prosent. Foretakene har flere måter å sikre seg mot renteendringer på, blant annet kan de inngå rentebytteavtaler med andre finansielle eller ikke-finansielle foretak.

Kommunene øker andelen fastrentelån

I motsetning til foretakene og husholdningene, har kommunesektoren hatt en økning i andelen fastrentelån siden 3. kvartal 2005. Ved utgangen av 4. kvartal 2006 var andelen 46 prosent. Det er fremdeles en lavere andel enn i 1. kvartal 2004.

Mulige årsaker til lav rentebindingsandel i Norge

Det å binde renten gir en forutsigbarhet for rentekostnadene i bindingsperioden, og kan i mange tilfeller regnes som en forsikring mot renteøkninger. Ulempen er at man ikke får nyte godt av en eventuell rentenedgang i bindingsperioden. Et eksempel på dette var da renten gikk mye ned fra 2002 til 2004. Da fikk mange med fastrente erfare at det var ”dyrt” å ha bundet renten når de ikke fikk nyte godt av rentenedgangen. Andre årsaker til den lave andelen utlån med rentebinding i Norge nå, kan være at det har vært så få muligheter til å binde renten for mer enn fem år, at den flytende renten er markert lavere enn fastrenten og at noen ser på det å ha fastrentelån som mer spekulasjon enn forsikring.

Hvis man ønsker å tre ut av en rentebindingsavtale, må man normalt betale en overkurs i et fallende rentemarked. Hvis fastrenten er lavere enn den flytende, kan man i noen tilfeller få utbetalt en underkurs.

I Sverige og Danmark har det vært vanlig at publikum binder renten på sine lån, og det har dermed vært et godt utbygd marked for fastrentelån med gunstige betingelser for kundene.