Arbeidsinnvandrere – fra hovedstadsfenomen til vanlig syn i hele landet

Det er i år 50 år siden de første spor av den moderne arbeidsinnvandringen kunne registreres i Norge. Det kan derfor være på sin plass å se nærmere på denne innvandringen og sammenligne den med våre dagers arbeidsinnvandring. Har innvandringens sammensetning og omfang endret seg, og hvorfor? På 1960-tallet hadde det årlig vært om lag 12 000 innvandringer. Fra 1967 ble det «plutselig» 15 000. Fra da av har det vært nettoinnvandring til Norge av utenlandske statsborgere, 3 000–4 000 fram til 1980. Utover på 1980-tallet økte den trinnvis til maksimum ble nådd med nesten 50 000 nettoinnvandringer i 2012.

Fra 1967 til den midlertidige innvandringsstoppen (egentlig generell stopp for adgangen til å oppnå nye arbeidstillatelser) ble innført 1. februar 1975 var arbeidsinnvandringen den innvandringen som vakte størst oppmerksomhet. Men som vi skal se, var tallene svært mye mindre enn tilfellet har vært de siste ti årene.

Hva mener vi med «arbeidsinnvandrer»?

Arbeidsdepartementet definerer «arbeidsinnvandrer» så enkelt som en som «har arbeid som grunnlag for oppholdet». Norge har til alle tider hatt arbeidsinnvandrere fra våre nordiske og europeiske naboland, for eksempel tyske handelsmenn, svenske anleggsarbeidere og danske embetsmenn. Men det nye som inntraff på slutten av 1960-tallet, var at arbeidsinnvandrere begynte å komme fra enkelte land i Sør-Europa, og enda lenger borte. Ordet «arbeidsinnvandrer» var den gang ukjent. De ble i samtiden gjerne omtalt som fremmedarbeidere, og var som oftest unge menn som kom uten familie. Betegnelsen er en antydning av at de hadde bakgrunn fra land som lignet lite på Norge (Brochmann, 2003). Det er denne gruppen vi skal se nærmere på her.

Etter at den demografiske innvandringsstatistikken ble stadig mer omfattende og bedre, fra den spede begynnelsen i 1958 og fram mot år 2000, ville stadig flere vite grunnene til at folk kom hit. Arbeidet med å registrere innvandringsgrunn for innvandrere som kom til Norge, førte til at SSB i 2006 kunne publisere tall for innvandringsgrunner for innvandrere som ikke er nordiske statsborgere.

Innvandringsgrunn er en variabel som er laget i SSB på basis av registreringer i Utlendingsdirektoratet (SSB, 2006), og som viser grunn til første innvandring. I statistikken er arbeid én av fire hovedgrunner til innvandring. De andre er flukt, utdanning og familieinnvandring. Man greide å slå fast innvandringsgrunn for alle ikke-nordiske statsborgere som innvandret fra og med 1990, men det ble ansett som umulig å gå lenger tilbake. Vi har derfor ingen statistikk over de arbeidsinnvandrerne som kom for 50 år siden. Fra 2006 er statistikk over innvandringsgrunn, og dermed også arbeidsinnvandringer, publisert årlig.

Stort behov for ufaglært arbeidskraft rundt 1970

Innvandret arbeidskraft fra land i Sør-Europa, Afrika og Asia kom til mange land i Vest-Europa på 1950- og 1960-tallet. Da de dukket opp i Norge fra 1967, hadde nok dette mye å gjøre med at andre og mer attraktive innvandringsland, som Vest-Tyskland og Danmark, begynte å stenge portene. Dessuten var etterspørselen etter ufaglært arbeidskraft mindre påvirket i Norge enn i andre land av konjunkturnedgangen i 1966-1967 og oljekrisen 1973-1974. Den mer restriktive holdningen vokste fram i mange land fordi behovet for arbeidskraft ble mindre, og fordi det faktum at fremmedarbeiderne ikke reiste hjem, skapte en økende misnøye med innvandringen (Brochmann, 2003).

Statistikkgrunnlaget for å beskrive arbeidsinnvandringen omkring 1970 er magert. Fra så langt tilbake som vi har statistikk, og lenge før det, har det vært «utlendinger» i Norge, definert enten som født i utlandet (SSB: Folketellingene fra 1865 og framover), eller utenlandske statsborgere (SSB: Folketellingene fra 1910 og framover). Ved folketellingen 1960 var det 62 500 utenlandsfødte i Norge: snaut halvparten av disse fra andre nordiske land og 12 000 fra land utenfor Europa. Ved folketellingen ti år senere, etter at det var blitt en viss arbeidsinnvandring til Norge, var det 75 000 utenlandsfødte i Norge. Statsborgere fra Norden lå stadig rundt 30 000, mens antallet født i land utenfor Europa hadde økt til 18 000.

Hvor mange fremmedarbeidere kom, og fra hvor?

Flyttinger som går til land hvor man finner få landsmenn, innebærer en betydelig usikkerhet. Slike «pionerflyttinger» gjøres oftest av unge menn som – dersom det går bra – blir fulgt av familie og andre. Arbeidsinnvandringen omkring 1970 var intet unntak, slik tabell 1 også viser. Innvandrerne kom enten fra enkelte land sør i Europa eller fra fjernere himmelstrøk. Allerede før 1970 vakte de en viss oppsikt, som et helt nytt innslag i gatebildet i Oslo. I 1971 innvandret 1 000 menn fra Pakistan, bare 9 kvinner og 27 barn. Denne situasjonen vakte stor oppmerksomhet og uro.

Tilstrømningen av utenlandske arbeidstakere var preget av at unge menn kom og søkte arbeid på egen hånd eller ved hjelp av de kontaktene de hadde. Når de så hadde fått arbeid, reiste de til nærmeste sted utenfor det nordiske passområdet og søkte arbeids- og oppholdstillatelse derfra. For å begrense tilstrømningen og få slutt på at folk kom som såkalte «pseudoturister», ble det fra 9. juli 1971 krevd at «… utlendingen skulle søke arbeidstillatelse fra sitt heimland eller fra et land hvor han hadde hatt opphold i minst seks måneder.» (KAD, 1974). Denne endringen ble antatt å ha hatt stor betydning, og antall innvandringer etter 1971 var mye mindre enn i 1971.

Tabell 1. Innvandringer fra og utvandringer til utvalgte land, 1967–1977

Til tabellen

De gruppene som samtiden oppfattet som «fremmedarbeidere», kom gjerne fra Jugoslavia, Tyrkia, Marokko, India og Pakistan.

Hele familier kom fra Jugoslavia

I arbeidsinnvandringens første år, 1967, kom det flest til Norge fra Jugoslavia, men det var så mange kvinner og barn blant dem at de klassiske arbeidsinnvandrerne (enslige unge menn), ikke utgjorde noe flertall. Vi hadde også hatt en viss innvandring fra Jugoslavia i hele etterkrigstiden, slik at innvandring herfra ikke var noe som oppstod ved den moderne arbeidsinnvandringens begynnelse i 1967. Det var bedre balanse mellom antallet inn- og utvandringer enn det som er vanlig for strømmene til og fra arbeidsinnvandrerland, slik det kommer fram i tabell 1.

Av sysselsatte jugoslaver i Norge var 30 prosent kvinner (Korbøl & Berman 1972). Selv om det nok også var mange arbeidsinnvandrere blant dem som innvandret fra Jugoslavia, regner vi ikke dette som «fremmedarbeiderland» fordi mannsoverskuddet var begrenset, fordi innslaget av familiemigrasjon var så stort, og fordi utvandringen også var stor.

Unge menn flyttet fra Marokko, Pakistan og Tyrkia

Også fra India var det et betydelig antall kvinner og barn, så blant innvandrerne herfra må det også ha vært et betydelig innslag av «vanlig» innvandring av familier. Mer enn halvparten av innvandrerne fra India i perioden 1967–1975 var voksne menn. Etter innføring av innvandringsstoppen i 1975 ble det et klart kvinneflertall blant innvandrerne. Antallet voksne menn som flyttet tilbake til India i denne perioden, utgjør knapt 30 prosent av antallet som flyttet motsatt vei. India regnes derfor med som fremmedarbeiderland, men som det minst tydelige.

Antallet kvinner som flyttet fra Tyrkia, Marokko og Pakistan til Norge, var meget beskjedent i årene omkring 1970. Arbeidsmarkedsstatistikken for 1971 viser blant annet utenlandske arbeidstakere etter kjønn. Blant dem fra Tyrkia, Marokko og Pakistan var andelen kvinner 1 prosent eller mindre, og fra India 10 prosent. Det var heller ikke mange barn som kom fra disse landene før midten av 1970-tallet. I lang tid etter 1975 utgjorde kvinner og barn flertallet blant innvandrerne fra disse landene.

Også fra disse tre landene var det et betydelig antall som flyttet tilbake til landet de kom fra. Antall utvandrede menn til Tyrkia og Marokko utgjorde i perioden 1967–1975 nesten 40 prosent av antallet som innvandret. Bare til Pakistan var det få mannlige utvandrere, knapt 7 prosent av antall innvandrere i perioden.

5 400 «fremmedarbeidere»?

Vi bruker antallet voksne mannlige innvandrere fra disse fire landene, Tyrkia, Marokko, India og Pakistan, som et anslag på antall fremmedarbeidere som innvandret fra 1967 til 1975, i alt 5 400. Dette anslaget vil være temmelig usikkert. Det kom selvfølgelig noen arbeidsinnvandrere også fra andre land, og i tillegg var det naturlig nok noen fra disse fire landene som ikke var arbeidsinnvandrere, men mange kan det neppe ha vært. Før 1967 var det praktisk talt ingen innvandring fra disse fire landene, samlet etter 1945 var det om lag 500. Halvparten av disse var fra India, viser upubliserte tall fra SSB.

Tilbakeflyttingen som vi har omtalt tidligere, har ført til at antallet bosatte fremmedarbeidere vil være langt mindre enn det samlede antallet vi anslår er kommet.

Mer enn 15 års innvandringsstopp fra 1975

Stortinget vedtok en innvandringsstopp som skulle gjelde for ett år, fra 1. februar 1975. Hensikten var å skape en «hvilepause» for å få styring med innvandringen og for å få mulighet til å legge til rette for en integrerings- og velferdspolitikk (Brochmann, 2003). Innføringen av stoppen må også ses i sammenheng med at mer attraktive innvandringsland i Europa – slik som Frankrike og Vest-Tyskland, men også Sverige og Danmark, – gradvis gjorde det vanskeligere for innvandrere å komme for å arbeide, og at Norge neppe burde ta imot dem som ikke fikk komme til andre land (NOU 1973:17). Da året med midlertidighet var omme, ble stoppen forlenget inntil videre. Innvandringsstoppen varte til den ble avløst av utlendingsloven 1. januar 1991.

Innvandringsstoppen fikk relativt liten betydning for samlet antall innvandrere videre utover på 1970-tallet, men mens det ble en klar nedgang i antallet menn, gikk antallet kvinner og barn tilsvarende opp. Dette har sammenheng med at stoppen primært gjaldt utstedelse av nye arbeidstillatelser, men det var vid adgang til å gi dispensasjon for sesongarbeidere og for spesialister som det var behov for i Norge. Det var også unntak for flyktninger, men viktigst var nok at familiegjenforening og -etablering for personer med arbeids- og oppholdstillatelse fortsatt var mulig.

Sesongarbeid skjøt fart på 1990-tallet

Det var i loven om innvandringsstopp unntak for sesongarbeid av inntil tre måneders varighet i perioden 15. mai–30. september, særlig for å tilfredsstille landbrukets og hagebrukets behov for hjelp i innhøstingen. Dette unntaket ble videreført i den nye utlendingsloven fra 1991, og grunnlaget for unntak ble gradvis utvidet. Antallet som fikk unntak, er ikke godt dokumentert, men sesongarbeid synes ikke å ha hatt noe omfang av betydning på 1970-tallet. Omfanget økte på 1990-tallet, fram til EØS-utvidelsen i 2004.

UDI rapporterte om 7 500 slike tillatelser i 1998, nesten 6 000 til polakker og vel 600 til litauere. I 2003 var samlet antall hele 18 000, 10 600 til polakker og 4 000 til litauere. Det var altså mange fra Polen og Litauen som hadde erfaring fra det norske arbeidsmarkedet da de to landenes EØS-medlemskap gav fri adgang til det norske arbeidsmarkedet fra 2004. I 2005 var antallet tillatelser for sesongarbeid nede i 1 800, flest fra Romania og Ukraina.

Enorm arbeidsinnvandring etter EU-utvidelsen i 2004

Tall for arbeidsinnvandring de seinere årene er langt sikrere og lettere tilgjengelig. Det samlede antall arbeidsinnvandringer i perioden 2004–2016 var nesten 240 000. Av dem var det bare 25 000 som ikke var fra Europa. Nesten 160 000 var fra EUs nye medlemsland. Det kom flest arbeidsinnvandrere i 2011, nesten 27 000. Fra Polen kom det nesten 9 000 arbeidsinnvandrere dette året. Dette er altså tall av en helt annen størrelsesorden enn de 5 000–6 000 vi anslo for perioden 1967–1975. Det tilsvarer antallet som kom fra Litauen i 2011 – 5 600.

Sysselsetting over gjennomsnittet

Som man kan vente, er det store flertallet av arbeidsinnvandrerne yrkesaktive, i hvert fall de første årene etter innvandring. Blant nyankomne arbeidsinnvandrere fra nye EU-land er yrkesaktiviteten gjerne over 95 prosent, og gruppen arbeidsinnvandrere under ett har hatt en sysselsetting omkring 80 prosent siden 2002. Til sammenligning ligger sysselsettingen i hele befolkningen rundt 70 prosent.

Tilsvarende tall for arbeidsinnvandrere som kom omkring 1970, har vi ikke, og samtidens kilder var nok mye mindre opptatt av sysselsettingsprosenter enn det vi er i dag. Kravet for å få oppholdstillatelse var blant annet at det forelå en arbeidskontrakt, slik at vi kan anta at de tidlige arbeidsinnvandrerne nesten alltid var i arbeid rett etter ankomsten. Bratsberg, Raaum & Røed, 2010, s. 633, sier at praktisk talt alle innvandrere var sysselsatt de første årene etter ankomst. Andelen sank til 50 prosent i år 2000, mens en sammenlignbar gruppe uten innvandrerbakgrunn hadde sysselsetting på 87 prosent.

Pakistanere og marokkanere på Østlandet – polakker og litauere mer spredd

Når det gjelder regional fordeling, skiller 1970-tallets arbeidsinnvandrere seg grunnleggende fra dem som er kommet de siste ti årene. Det foreligger få analyser av innvandrernes regionale fordeling på 1970-tallet.

Utenlandske statsborgere fra Tyrkia, Marokko, India og Pakistan var tidlig på 1970-tallet konsentrert om Oslo-regionen. Oslo var den første byen innvandrere på jakt etter arbeid kom til, og det var her den udekkede etterspørselen etter ufaglært arbeidskraft var størst. I tillegg var det en del tyrkiske og indiske statsborgere i Buskerud, som resultat av rekrutteringskampanjer fra næringslivet i Drammen. Av 3 800 pakistanere bodde 77 prosent i Oslo og Akershus, og av 700 marokkanere hadde Oslo alene 77 prosent. Ser vi på de 1 200 tyrkiske statsborgerne, bodde 45 prosent i Oslo og Akershus, mens 30 prosent hadde slått seg ned i Buskerud (KAD, 1976).

Allerede i 1975 var det kommet så mange utenlandske arbeidstakere til oljeaktivitetene i Stavanger at andelen utenlandske statsborgere var større der enn i Oslo, respektive 5,2 og 3,7 prosent. (Tjelmeland, 2003). Utenlandske statsborgere i Stavanger var overveiende fra USA, Storbritannia og Frankrike. De regnes ikke som «fremmedarbeidere» fordi dette begrepet vanligvis er forbeholdt arbeidsinnvandrere fra Sør-Europa, Asia og Afrika, og at det sjelden omfatter den typen høyt spesialiserte arbeidstakere som vi finner i oljesektoren.

Den regionale fordelingen av innvandrere fra Tyrkia, Marokko og Pakistan er i 2017 bemerkelsesverdig lik det den var midt på 1970-tallet, til tross for at det i 1975 bare var 5 600 statsborgere fra disse landene, mot 37 000 innvandrere i dag. I tillegg kommer i 2017 også nesten 28 000 som er født i Norge med foreldre som er født i de nevnte landene. Vi bør sammenligne utenlandske statsborgere i 1975 med innvandrere i 2017 fordi nesten ingen av dem som var kommet mellom 1967 og 1975, hadde rukket å skifte statsborgerskap i 1975, mens en betydelig andel var blitt norske statsborgere i 2017. Av de 37 000 innvandrerne fra disse tre landene i 2017 var 72 prosent norske statsborgere.

Av marokkanske og pakistanske innvandrere bor nå over 60 prosent i Oslo, i tillegg bor henholdsvis 10 og 20 prosent i Akershus. Tyrkere finner vi flest av i Oslo og Akershus (45 prosent), i tillegg til i Buskerud (29 prosent). Når det regionale mønsteret har forandret seg så lite på 40-50 år, skyldes det at nesten all innvandring fra Tyrkia, Marokko og Pakistan har vært familieinnvandring, direkte eller indirekte knyttet til arbeidsinnvandringen tidlig på 1970-tallet. Mønsteret for indere er noe endret fordi den senere innvandringen fra India til dels er spesialistinnvandring uten nær tilknytning til tidligere innvandring.

De nye arbeidsinnvandrerne fra EU har et helt annet bosettingsmønster. 12–14 prosent av dem bor i hvert av fylkene Oslo, Akershus, Rogaland og Hordaland. Innvandrere fra Litauen bor spesielt spredt, bare 7 prosent bor i Oslo. Det bor nesten 100 000 innvandrere fra Polen i Norge i 2017, 30 prosent av dem bor i Oslo og Akershus, og 10 prosent i hvert av fylkene Rogaland og Hordaland.

EU-innvandrerne – også etterspurt i mindre sentrale strøk

Vi har sett at innvandrere fra de land det kom mange arbeidsinnvandrere fra på tidlig 1970-tall, bor i og nær hovedstaden. Tabell 2 fordeler bosatte innvandrerne etter sentralitet. Snaut 10 prosent av befolkningen i Norge bor i de minst sentrale kommunene, og 68 prosent i de mest sentrale. Innvandrerne under ett bor mer sentralt, 6 prosent versus 72 prosent. 94 prosent av innvandrerne fra de fire typiske arbeidsinnvandrerlandene (Tyrkia, Marokko, India og Pakistan) bor i de mest sentrale kommunene, og hele 98 prosent av dem fra Pakistan. Innvandrerne fra de nye EU-landene bor bare litt mer sentralt enn befolkningen i Norge. Innvandrerne fra Litauen bor minst sentralt, 12 prosent i de minst sentrale og 66 prosent i de mest sentrale kommunene.

Tabell 2. Befolkningen og noen innvandrergrupper etter sentralitet. 1.1.2017. Prosent

Til tabellen

Når innvandrernes bosettingsmønster var mer sentralt i 1970 enn i 2017, skyldes det at den første etterspørselen etter fremmedarbeidere var størst i hovedstadsområdet. Når flere kom som resultat av rekruttering gjennom personlige nettverk, beholdes dette mønsteret. Andelen sentralt bosatte blant innvandrerne, sett under ett, synker stadig. Dette skyldes at nyere grupper som flyktninger og innvandrere fra EU bor mindre sentralt, flyktningene fordi bosettingspolitikken har ført til det, og EU-borgerne fordi de i stor grad blir etterspurt i mindre sentrale strøk.

Da og nå

Det kom adskillig færre arbeidsinnvandrere mellom 1967 og 1975 (5 000–6 000) enn det har gjort etter 2004 (240 000). For 50 år siden kom de primært fra Tyrkia, Marokko, India og Pakistan. Den nyeste arbeidsinnvandringen kommer særlig fra de landene som er blitt medlemmer i EU etter 2004, flest fra Polen og Litauen. Sysselsettingsnivået ved innvandringen for gamle og nye grupper av arbeidsinnvandrere er temmelig likt. Derimot er bosettingsmønsteret svært forskjellig. Omkring 1970 var det arbeidskraftbehovet i hovedstaden som skulle dekkes, nå er det mange som flytter til jobber andre steder i landet.

Litteraturliste

Arbeidsdepartementet. (2008). Arbeidsinnvandring. (Meld. St 18 2007-2008). Hentet fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c9929b2c805741a6b8bfbf6aa2769219/no/pdfs/stm200720080018000dddpdfs.pdf

Bermann, I., & Korbøl, A. (1972). Yrkesaktive utlendinger i Norge. I NOU 1973:17 (s. 162-176). Oslo: Universitetsforlaget.

Bratsberg, B., Raaum, O., & Røed, K. (2010). When Minority Migrant Workers Meet the Welfare State. Journal of Labor Economics, 28(3). Hentet fra: http://www.journals.uchicago.edu/doi/full/10.1086/650546

Brochmann, G. (2003). Innvandring og innvandrere på 1970-tallet. I K. Kjeldstadli (Red.), Norsk innvandringshistorie. Bd 3: I globaliseringens tid 1940-2000 (s. 137-160). Oslo: Pax

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. (2015). Ord og begreper. Hentet fra https://www.imdi.no/om-integrering-i-norge/ord-og-begreper/#title_2

Kjeldstadli, K. (Red.). (2003). Norsk innvandringshistorie (Bind 1-3). Oslo: Pax

Kommunal- og arbeidsdepartementet. (1974). Om innvandringspolitikken (Meld. St 39 1973-1974). Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1973-74&paid=3&wid=d&psid=DIVL65&pgid=d_0033

Kommunal- og arbeidsdepartementet. (1976). Om innvandringsstoppen og arbeidet med innvandringsspørsmålene (Meld. St 107 1975-1976). Hentet fra file:///C:/Users/elg/Downloads/Kommunal-_og_arbeidsdepartementet_St_meld_nr_107_(1975%E2%80%9476)_Om_innvandringsstoppen_og_arbeidet_med.pdf

Kommunal- og arbeidsdepartementet. (1980). Om innvandrere i Norge. (Meld. St 74 1979-1980). Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1979-80&paid=3&wid=f&psid=DIVL134&s=True

Korbøl, A. & Bermann, I. (1972). Tabeller over yrkesaktive utlendinger i Norge. NOU 1973:17 (s. 177-206). Oslo: Universitetsforlaget.

NOU 1973:17. (1973). Innvandringspolitikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Statistisk sentralbyrå. (1866). Resultaterne af Folketællingen i Norge 1. januar 1866. Hentet fra: http://www.ssb.no/a/folketellinger/

Statistisk sentralbyrå. (1995). Historisk statistikk 1994 (Norges offisielle statistikk C 188). Hentet fra http://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_c188.pdf

Statistisk sentralbyrå. (2006). Innvandrere etter innvandringsgrunn, 1. januar 2006. Hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/innvgrunn/aar/2006-11-30

Statistisk sentralbyrå. (2017). Innvandrere etter innvandringsgrunn. Hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/innvgrunn/aar

Thorsdalen, B. (2016). En demografisk beskrivelse av arbeidsinnvandrere fra EU/EØS og deres familier (Rapporter 2016/03). Hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/en-demografisk-beskrivelse-av-arbeidsinnvandrere-fra-eu-eos-og-deres-familier

Tjelmeland, H. (2003). Møtet med det framande – Vegen fram mot Lov om innvandringsstopp i 1975. I K. Kjeldstadli (Red.), Norsk innvandringshistorie. Bd 3: I globaliseringens tid 1940-2000 (s. 105-134). Oslo: Pax

Tjomsland, M. (2002). Arbeidsinnvandringssituasjonen i Norge etter 1975 (Notat 19-2002 Globaliseringsprogrammet). Hentet fra: http://uni.no/media/manual_upload/184_N19-02-Tjomsland.pdf

Utlendingsdirektoratet. (1999). Årsrapport 1998 - om gjennomføringen av innvandrings- og flyktningpolitikken. Hentet fra https://www.udi.no/globalassets/global/aarsrapporter_i/aarsrapport-1998.pdf

Utlendingsdirektoratet. (2004). Årsrapport 2003. Tal og fakta. Hentet fra https://www.udi.no/globalassets/global/aarsrapporter_i/tal-og-fakta-2003.pdf

Utlendingsdirektoratet. (2006). Årsrapport 2005. Tal og fakta. Hentet fra https://www.udi.no/globalassets/global/aarsrapporter_i/tall-og-fakta-2005.pdf

Østby, L. (2016). Bedre integrert enn mor og far. Samfunnsspeilet 1/2016. Hentet fra http://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/bedre-integrert-enn-mor-og-far

Østby, L., Høydahl, E., & Rustad, Ø. (2013). Innvandrernes fordeling og sammensetning på kommunenivå (Rapporter 2013/37). Hentet fra http://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/innvandrernes-fordeling-og-sammensetning-paa-kommunenivaa