Befolkning

Ved inngangen til 2003 var vel 4,5 millioner personer registrert bosatt i Norge. Folketallet økte i 2002 med over 28 000 personer. Unntatt årene 1998 og 1999 var dette den største økningen på 30 år. I løpet av 2002 var det stor nettoinnvandring til Norge - den nest største noensinne.

Sterk befolkningsvekst

I 2002 var befolkningsveksten i Norge på 0,62 prosent, som er den nest høyeste siden 1980. Bare i 1998 lå den litt høyere (0,63 prosent). Den høye veksten skyldes i stor grad innvandringen, da fruktbarheten fortsetter å synke svakt og dødeligheten ligger på et nokså stabilt nivå.

Fødselsoverskuddet i 2002 var, med 11 000, det laveste siden 1987. Uten innvandring ville økningen i folkemengden bare ha vært på 0,24 prosent.

Alderssammensetningen

Gjennom det siste hundreåret har dødeligheten sunket kraftig i de industria- liserte landene. Samtidig har fruktbarheten gått dramatisk ned. Som resultat har vi fått en markant endring i befolkningens aldersstruktur.

Den 1.1.2003 var drøyt en fjerdedel av befolkningen under 20 år (26 prosent). I løpet av de siste 30 årene har andelen personer under 20 år blitt redusert med snaut en femtedel. For 30 år siden utgjorde personer under 20 år knapt en tredjedel (32 prosent) av befolkningen. I 2003 var 6 av 10 mellom 20 og 66 år. En drøy femtedel (22 prosent) var mellom 45 og 66 år og 13 prosent var 67 år eller eldre. I 1973 sto personer 67 år og over for 11 prosent av befolkningen. Sammenlignet med 1973 har antall personer i denne aldersgruppen vokst med 33 prosent. For personer over 80 år har antallet blitt mer enn fordoblet i løpet av de siste 30 årene.

Færre fødte i 2002

Vel 55 400 barn så dagens lys i Norge i 2002. Det er 1 250 færre enn i 2001. Ikke siden 1987 har fødselstallet vært lavere. På 1990-tallet varierte tallet på levendefødte mellom 58 400 og 60 900. Sammenlignet med 1990, som var toppåret for fødsler siden 1980, har antall fødsler sunket med 9 prosent. At fødselstallene går ned, har blant annet sammenheng med at tallet på kvinner i fødedyktig alder synker og at mange kvinner utsetter første fødsel.

1,75 barn per kvinne

Samlet fruktbarhetstall i 2002 var 1,75 barn per kvinne, litt lavere enn i de to foregående årene. Dette tallet forteller hvor mange barn hver kvinne i gjennomsnitt vil føde dersom nivået for barnefødsler i 2002 kommer til å gjelde hele kvinnens fødedyktige alder. Det er for tidlig å si om nedgangen er en ny trend, eller om det skyldes tilfeldige svingninger. Det har vært en nedgang både i første-, andre- og senere fødsler, men nedgangen har vært størst blant tredje- og fjerdefødslene.

Kartet viser at det i hovedsak er kystfylkene fra Vest-Agder og nordover som har samlet fruktbarhetstall over landsgjennomsnittet, mens Aust-Agder og fylkene på Østlandet har samlet fruktbarhetstall under dette. Finnmark lå nest høyest i landet med 1,94, etter Sogn og Fjordane med 1,97 barn per kvinne. Det er store variasjoner i fruktbarheten også innenfor fylkene.

Fødselstallet i kommunene varierer sterkt fra år til år, og man bør derfor ikke ta utgangspunkt i tall for enkeltår. Gjennomsnittstall for fem år viser at kommuner med lav fruktbarhet hovedsakelig er innlandskommuner, mens kommuner med høy fruktbarhet finner vi hovedsakelig langs kysten fra Vest-Agder og hele veien nordover. Fem av de ti kommunene med høyest fruktbarhet finner vi i Nordland og Troms. De øvrige fem er små utkantkommuner fra Agder til Sør-Trøndelag. Kommuner med lav fruktbarhet er det spesielt mange av i Hedmark.

Vi føder senere

De som ble mødre for første gang i 2002, var i gjennomsnitt 27,7 år gamle, 0,2 år eldre enn året før. Alderen på førstegangsfødende har økt med 2,5 år i løpet av de siste 15 årene.

Gjennomsnittsalderen ved fødsel var 29,9 år for mødre og 32,8 år for fedre (uavhengig av barnets nummer). Også her ser vi at barna fødes på et stadig senere tidspunkt i livet. I 1987 var gjennomsnittsalderen for alle mødre 27,6 år.

I 2002 skjedde litt mindre enn halvparten av alle fødslene innenfor ekteskapet. Dette er en litt lavere andel enn året før. 42 prosent av dem som ble født hadde samboende foreldre og 9 prosent hadde en enslig mor. Av de førstefødte ble 65 prosent født av mødre som var samboere eller alene. Når barn nummer to kommer, er over halvparten av foreldrene gifte. Fra tredje barn og oppover er flertallet av foreldrene gifte.

Vi lever stadig lenger

Det døde vel 44 500 personer i 2002, omtrent som i 2001. Det døde noe flere kvinner enn menn. Antall døde per 1 000 personer har ligget rundt 10 siden 1996. Forventet levealder stiger fortsatt, samtidig som forskjellen i forventet levealder mellom kjønnene blir stadig mindre. I 2002 var den forventede levealderen for nyfødte jenter 81,52 år, mens den var 76,45 år for nyfødte gutter - en forskjell på 5,1 år. Siden 1980 har den forventede levetiden for jenter økt med 2,3 år og for gutter med omtrent 4 år.

Fra 2001 til 2002 steg mennenes levealder med 0,24 år, mens den forble uendret for kvinnene. Man må tilbake til begynnelsen av 1960-tallet for å finne en mindre kjønnforskjell i levealderen. Dette har blant annet sammenheng med mindre forskjeller mellom kvinner og menn i yrkesdeltaking og livsstil. Blant annet er det stadig færre menn som røyker, mens for kvinner er det liten endring.

Færre giftermål

Tallet på inngåtte ekteskap gikk klart ned fra 2000 til 2001. I 2001 giftet 23 000 par seg, dette er en nedgang på 2 400 sammenlignet med året før.

12 200 ekteskap ble inngått i Den norske kirke, 7 000 par giftet seg borgerlig og 400 valgte vigsel innenfor andre trossamfunn enn statskirken. Omfanget varierer, men det er en nedgang for alle typer ekteskapsinngåelser. Stadig flere ekteskap inngås i utlandet, i 2001 var tallet kommet opp i 3 400. Siden midten av 1980-tallet er antallet mer enn tredoblet.

Dersom giftermålsmønsteret for 2001 varer ved, vil 39 prosent av alle menn og 34 prosent av alle kvinner aldri ha vært gift når de fyller 50 år. Dette er høyere enn før. Til sammenligning lå andelene i 1982 på 24 prosent for menn og 18 prosent for kvinner. Disse beregningene må sees i sammenheng med at flere velger samboerforhold som samlivsform, både i en periode og permanent.

Vi gifter oss senere

Andel kvinner og menn som giftet seg for første gang, gikk ned i så godt som samtlige aldersgrupper i 2001. De siste årene har den aldersbestemte giftermålsraten, det vil si andelen som gifter seg i en aldersgruppe sett i forhold til alle ikke-gifte i samme alder, stort sett gått nedover for de yngste.

Gjennomsnittsalderen stiger fortsatt sakte, men sikkert. Mens kvinnene som sto brud for første gang i 2001 i snitt var 29,3 år, var førstegangsbrudgommene 32,0 år. Sammenlignet med 1982 økte gjennomsnittsalderen for brudgommer med nesten 6 år og for brudene med drøye 5 år. For dem som giftet seg på nytt, økte gjennomsnittsalderen enda mer, for kvinner var den i 2001 42,8 år og for menn 46,4 år.

Samboerskap

Av alle par i Norge er rundt hvert femte (19 prosent) samboende. Høyest andel samboende finner vi i Finnmark hvor de utgjør mer enn en fjerdedel (27 prosent) av alle par, viser tall fra Folke- og boligtellingen 2001. Men også i de andre nordnorske fylkene, samt Trøndelag, Oslo og Hedmark, bor det flere samboere enn gjennomsnittet for hele landet. Færrest samboere er det i Vest-Agder og Rogaland, hvor henholdsvis 12 og 14 prosent av alle parene er samboere.

Stadig flere skilles

Det årlige antall skilsmisser har vært i nesten kontinuerlig vekst gjennom de siste hundre år, bortsett fra en liten nedgang rundt 1950 og midt på 1990-tallet. I 2002 ble 10 500 ektepar skilt, omtrent like mange som året før. 16 200 ekteskap ble dessuten oppløst ved at den ene av ektefellene døde. Ut fra skilsmissemønsteret i 2001 er det beregnet at 47,8 prosent av alle ekteskap kan ende i skilsmisse, en liten økning fra år 2000. Prosenten økte fra 9,5 i 1960 til 47,4 prosent i 1994. For årene 1995 til 1999 var prosentandelen lavere, mens den på nytt har økt de siste to årene.

Færre flytter

Fra 1992 til 2001 økte tallet på flyttinger mellom kommunene med rundt 18 prosent. Etterspørselen etter arbeidskraft var sterk i denne perioden og har bidratt til den økte mobiliteten. I 2002 ble det registrert 193 100 flyttinger mellom kommuner, en nedgangen på 5 prosent fra 2001. Siden 2000 har antall flyttinger mellom fylker gått ned, etter 8 år med oppgang. I 2002 flyttet 2,0 prosent fra ett fylke til et annet. Tallet på flyttinger mellom landsdeler har gått ned siden slutten av 1990-tallet, og slike langveis flyttinger er i forhold til folketallet færre enn noen gang etter 1960, med unntak av perioden 1990-1993.

Nedgang i antall flyttinger kan være uttrykk for begynnende nedgangstider og økende arbeidsledighet. Folk blir mer forsiktige og flytter derfor mindre på seg.

Ser vi bare på innenlandske flyttinger, var det Akershus og Østfold som hadde den største nettoinnflyttingen fra resten av landet. Nordland og Oslo tapte flest innbyggere til andre fylker. Utflyttingen fra Nord-Norge og innflyttingen til hovedstadsregionen var litt mindre enn de foregående årene. Tar vi med flyttingene fra utlandet fikk nesten alle fylker en positiv flyttebalanse, det vil si at flere flyttet inn enn ut. Unntakene var Nordland, Finnmark og Sogn og Fjordane, som til tross for innvandring fikk en negativ flyttebalanse. Samtlige fylker hadde imidlertid flere innvandrere enn utvandrere. En femtedel av all nettoinnvandring gikk til Oslo.

Flere innvandrere

Variasjonen i befolkningstilveksten i Norge de siste årene påvirkes særlig av endringene i flyttingene til og fra utlandet. Nordmenn og andre vesteuropeere flytter ofte for å arbeide eller ta utdanning i et annet land, mens de fra andre regioner ofte flytter til Norge på grunn av politiske eller økonomiske problemer i hjemlandet.

Vel 40 100 personer innvandret til Norge i 2002, mens drøyt 22 900 personer flyttet fra Norge. Nettoinnvandringen lå dermed på 17 200 personer. Dette er den nest høyeste nettoinnvandringen som Norge noensinne har sett. Den er ikke mye lavere enn i toppåret 1999 (19 000).

Utvandringsoverskuddet av norske statsborgere var på 1 300 personer, noe lavere enn året før (2 200). Innvandringsoverskuddet fra land i den tredje verden var på om lag 11 900 og dermed omtrent like høyt som året før, og utgjør 64 prosent av den totale nettoinnvandringen. Asiater er med 43 prosent den klart største gruppen i denne sammenhengen.

På begynnelsen av 1980-tallet var nettoinnflyttingen til Norge nokså stabil på 4 000-5 000 personer årlig. Bare ett år etter 1970 har det vært nettoutflytting fra Norge, nemlig i 1989. Årsaken til dette var at mange flyttet til Sverige under den stigende arbeidsledigheten helt på slutten av 1980-tallet. Nettoinnflyttingen var liten i 1990 og har siden hatt en økende trend, men med store variasjoner fra år til år. Dette skyldes blant annet flyktninger fra det tidligere Jugoslavia og andre land, samt økonomiske forhold i Norge og våre naboland. Det var særlig stor nettoinnvandring i 1993, 1997-1999 og 2002.

Innvandrerbefolkningen

Ved inngangen til 2003 utgjorde innvandrerbefolkningen i Norge om lag 332 800 personer, som tilsvarer 7,3  prosent av folkemengden.

Siden 1980 har innvandrerbefolkningen blitt mer enn tredoblet. Mens det i 1980 bodde 95 200 innvandrere i Norge, lå tallet ved inngangen til 2003 på 332 800. Den største økningen finner vi blant personer fra den tredje verden (inkl. Tyrkia), som økte fra 22 400 i 1980 til 164 400 i 2003. Gruppen er nå mer enn seks ganger større enn i begynnelsen av 1980-tallet. Personer fra Øst-Europa har det også blitt atskillig flere av, fra 7 100 i 1980 til 49 700 i 2003, det vil si en sjudobling. Den eneste gruppen som har hatt en tilbakegang siden 1980, er personer fra Nord-Amerika og Oseania, fra 11 800 i 1980 til 9 200 ved inngangen til 2003.

Litt færre fikk norsk statsborgerskap

I perioden 1996-2000 var det om lag fire ganger så mange utlendinger som ble norske statsborgere som 1981-1985, men fra 2001 til 2002 var det en liten nedgang. Av de rundt 186 000 utenlandske statsborgere som var registrert i Norge per 1.1.2002, fikk vel 9 000 norsk statsborgerskap i løpet av 2002.

Av dem som fikk norsk statsborgerskap var det svært mange personer med ikke-vestlig bakgrunn (rundt 92 prosent). De største enkeltgruppene når det gjelder overgang til norsk statsborgerskap i 2002 er tidligere statsborgere fra Bosnia-Hercegovina (1 200), Pakistan (800), Jugoslavia (600), Somalia og Irak (500). Av de om lag 2 500 som skiftet statsborgerskap årlig omkring 1980, kom halvparten fra vestlige land.

Stor variasjon i befolkningsvekst i fylker og kommuner

To fylker hadde en reduksjon i folketallet fra året før: Nordland (-400) og Finnmark (-250). Folketallet økte mest i Akershus (5 900), Oslo (4 700) og Rogaland (3 800). Vekstfylkene hadde både stort
fødselsoverskudd og stor innflytting. Akershus hadde for eksempel et fødselsoverskudd på 2 300 personer og et samlet innflyttingsoverskudd på 3 600 personer, hvorav 1 300 kom fra utlandet. I Oslo ble det født 2 500 flere personer enn det døde, og 2 200 flere flyttet til byen enn ut av den. Rogaland hadde et fødselsoverskudd på 2 200 personer og et innflyttingsoverskudd på 1 500 personer, hvorav 1 000 kom fra utlandet.

Kartet viser at det ikke bare er kommuner i Sør-Norge som har hatt en økning i folketallet siden 1993. Også enkelte kommuner i Midt- og Nord-Norge kunne registrere en betydelig vekst. Gjerdrum i Akershus hadde den største veksten, fra 1993 økte folketallet med over 30 prosent. Rennesøy i Rogaland havnet på andre plass med en økning på nesten 26 prosent. På tredje plass havnet Fjell kommune i Hordaland der folketallet økte med 25 prosent. Også Førde i Sogn og Fjordane, Klæbu og Malvik i Sør-Trøndelag og Tromsø i Troms hadde en forholdsvis stor økning i folketallet de siste ti årene. Svært mange av kommunene med sterk vekst ligger i Akershus. Også mange av de andre ligger i en viss avstand fra de store byene og kan betegnes som sentrale kommuner. Nedgangskommunene er stort sett små. De som opplevde den største nedgangen har i tillegg gjerne lav sentralitet. Det dreier seg i stor grad om utkantkommuner, slik kartet viser. Blant de 50 kommunene med størst reduksjon i folketallet var det 47 kommuner som hadde færre enn 3 000 innbyggere i 2003.

Mindre husholdninger - flere bor alene

Per 3.11.2001 bodde 740 000 personer alene, det vil si 17 prosent av befolkningen. Av alle husholdninger utgjorde enpersonhusholdningene 38 prosent. I 1990 var denne andelen lavere, 34 prosent.

I 2003 besto en husholdning gjennomsnittlig av 2,3 personer, mot 2,4 i 1990 og 3,3 i 1960. Dette illustrerer den langsiktige trenden i retning av stadig mindre husholdninger.

Selv om Oslo har hatt en liten tilbakegang i andelen av de minste husholdningene, har byen en klart større andel små husholdninger - og færre store - enn nesten alle andre deler av landet. Ved utgangen av 2001 hadde Oslo bare1,9 personer per husholdning gjennomsnittlig. I den andre enden av skalaen ligger Rogaland og Sogn og Fjordane, med 2,5 personer per husholdning.

Store husholdninger finner vi først og fremst på Sørlandet og Vestlandet, og i kommuner som ligger i pendlingsomlandet til de største byene. Blant de 47 kommunene med størst husholdninger, finner vi 42 på Sørlandet og Vestlandet.

Det er flest små husholdninger i sentrale bykommuner og i utkantstrøk. Dette har sammenheng med at en stor andel unge voksne foretrekker å bo i sentrale byområder, mens barnefamilier av ulike grunner foretrekker å bosette seg utenfor byene. I de perifere strøkene er andelen gamle større enn andre steder, og dermed også en del enker og enkemenn. Dette er hovedgrunnen til de små husholdningene i en del utkantområder.