Flyktninger flytter mindre enn før, men mange vil til Oslo

Konflikter rundt om i verden har gitt bølger av flyktninger som søker beskyttelse blant annet i Norge. I første halvdel av 1990-tallet kom det mange flyktninger fra tidligere Jugoslavia. Rundt år 2000 kom spesielt mange fra Irak. Gjennom flere år har store grupper funnet veien til Norge fra Somalia, og i en periode flyktet mange tsjetsjenere fra Russland.

Noen får opphold, andre ikke. Noen av flyktningene som blir innvilget beskyttelse i Norge, finner seg et sted å bo selv, mens de fleste blir bosatt av myndighetene. Det er den gruppen som blir bosatt av myndighetene vi har data om, mellom 5 000 og 7 000 personer i året. De blir bosatt rundt om i landets kommuner. Derfor bor det flyktninger i alle deler av landet, fra nord til sør, i sentrale og grisgrendte strøk.

Målet for myndighetene er at flyktningene i størst mulig grad skal bli boende der de først ble bosatt, blant annet av distriktspolitiske hensyn (St.meld. nr. 35 (2008-2009). Hva flyktningene mener om dette målet er ikke godt å si, men mange av dem flytter. De flytter fra nord til sør, fra vest til øst og fra små steder til større steder, ganske likt befolkningen for øvrig, men de flytter mye mer enn andre, og sammenlignet med den øvrige befolkningen er det svært få flyktninger som flytter andre veien, til Nord-Norge eller Nord-Vestlandet, eller fra store steder til små steder.

Myndighetenes bosetting av flyktninger og flyktningenes påfølgende flyttinger har gitt den fordelingen av flyktninger som går fram av figur 2. Oslo er fylket som skiller seg mest ut, med 12 prosent av landets befolkning og hele 27 prosent av landets flyktninger.

I tillegg har Østfold, Akershus, Buskerud (med Drammen) og Vest-Agder en større andel av landets flyktninger enn av landets befolkning. Vestfold, Telemark og Aust-Agder har en bortimot like stor andel av flyktningene som av den totale befolkningen. Kystfylkene fra Rogaland og nordover, samt de to innlandsfylkene Hedmark og Oppland, har få flyktninger i forhold til folketallet. Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms har færrest flyktninger i forhold til folketallet.

Integrering av nyankomne flyktninger

Introduksjonsordningen er et viktig verktøy for kommunene i deres arbeid med integrering av nyankomne flyktninger. Ordningen ble innført gjennom introduksjonsloven, og ble obligatorisk for kommuner som bosetter flyktninger fra og med 1. september 2004.

Programmet varer ordinært i inntil to år, og omfatter undervisning i norsk språk og samfunnskunnskap sammen med arbeidspraksis og andre tiltak for flyktninger mellom 18 og 55 år. Deltakere i introduksjonsprogrammet mottar introduksjonsstønad tilsvarende to ganger grunnbeløpet i folketrygden. I 2011 utgjorde dette 158 000 kroner per år. De under 25 år mottar to tredjedeler av dette beløpet. Denne stønaden utgjør en svært viktig del av husholdningsinntekten til dem som deltar i programmet ( Enes og Kraakenes 2011 ).

Da flyktninger som flytter ut av bosettingskommunen, mister retten til å delta i introduksjonsprogrammet og dermed også retten til utbetalinger via programmet, er det rimelig å tro at programmet har betydning for om flyktningene bestemmer seg for å flytte eller bli boende. Flyktningene mister imidlertid ikke automatisk muligheten til å fortsette med introduksjonsprogrammet om de flytter til en annen kommune, så noen fortsetter programmet også etter flytting.

Stadig færre flyktninger flytter

Hvorvidt flyktninger flytter fra sin første bosettingskommune, har variert mye over tid. De som ble bosatt i 1995, flyttet forholdsvis lite, slik figur 3 viser. Den øverste kurven viser andelen av flyktningene som fremdeles bodde i kommunen de ble bosatt i, fem år etter bosetting. Så kom det en periode da nye flyktninger flyttet stadig mer. Det toppet seg med dem som ble bosatt i 1999. Etter fem år hadde mer enn 40 prosent forlatt kommunen. Men etter den tid har hver ny årgang av flyktninger flyttet mindre enn den forrige, så av dem som ble bosatt i 2005, var det kun 25 prosent som hadde flyttet fem år etter.

Tidspunktet for flytting har også endret seg, som det går tydelig fram av figur 4. Figuren viser også at flyktningene er langt fra «ferdigflyttet» etter fem år, noe som er helt naturlig. Også de som ikke er flyktninger, flytter fra sine kommuner.

Det er ingen grunn til at flyktninger skal flytte mindre enn andre, men det finnes mange grunner til at de skal flytte mer. For det første har de fleste svakere tilknytning til stedet der de bor, enn andre har. For det andre er de jevnt over yngre enn befolkningen for øvrig, med relativt flere i en livsfase da flytting er naturlig. De som kom til landet som barn, kommer etter hvert i alderen når det er på tide å bryte opp fra foreldrehjemmet for å ta utdanning, finne jobb og etablere egen familie.

Hvis flyktningene oppfører seg som andre, vil utflyttingen av unge flyktninger fortsette i over 20 år etter første bosetting. Men da vil det kanskje også være noen som flytter tilbake til kommunen de først ble bosatt i, for at barna som kommer, skal få vokse opp i nærheten av besteforeldrene.

Utsetter å flytte

Som det går fram av både figur 3 og 4, har det med tiden blitt vanligere at flyktningene har blitt værende i den kommunen de ble bosatt i. De som ble bosatt i 2000, var svært mobile. Allerede det året de ble bosatt, flyttet 7 prosent ut igjen, i 2001 flyttet 13 prosent av de gjenværende ut, og mobiliteten økte både i 2002 og 2003. Ved inngangen til 2004 hadde 40 prosent av dem som ble bosatt i 2000, forlatt den kommunen de først ble plassert i. Av dem som ble bosatt i 2006, hadde kun 20 prosent forlatt første kommune etter fire år. Det har altså skjedd svært mye med flyktningenes flyttemønster.

Fra og med 2004 oppsto det et interessant nytt mønster. Flyktninger som ble bosatt det året, flyttet svært lite året etter. Faktisk mindre enn gjennomsnittet for befolkningen som helhet, der om lag 4 prosent flytter mellom kommuner hvert år. Dette er i seg selv uventet, da nyinnvandrede flyktninger, som tidligere nevnt, i snitt er mye yngre enn befolkningen som helhet - unge flytter mye mer enn eldre - og har svake bindinger til den kommunen myndighetene har bosatt dem i.

Tatt i betraktning at flyktningene blir bosatt i alle deler av landet, også på små steder og langt mot nord, er det naturlig om mange flytter. Dette er steder som også de innfødte flytter fra. Det nye mønsteret har også forsterket seg med tiden. Av dem som ble bosatt i 2005 og 2008, var det kun 1 prosent som flyttet ut av kommunen året etter bosetting, noe som er oppsiktsvekkende lite.

Flere blir boende permanent

Det er sannsynlig at det nye flyttemønsteret langt på vei kan forklares med introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger. Introduksjonsloven trådte i kraft 1. september 2003. Det første året var det frivillig for kommunene, og 1. september 2004 ble det obligatorisk. Siden «nyankommen» defineres som en person som har vært bosatt mindre enn to år, kan enkelte flyktninger bosatt så tidlig som i 2001 ha deltatt i programmet, mens så godt som alle bosatt fra og med 2004 har fått tilbudet.

Introduksjonsprogrammet har holdt flyktningene i ro en stund. Men år tre etter bosetting - da flyktningene begynner å bli ferdige med programmet - tiltar flytteaktiviteten. Og enda flere har flyttet året etter det igjen.

Selv om flyttingene i mange tilfeller kun er utsatt, er det ikke tvil om at en større andel av flyktningene har blitt boende mer permanent i kommunen der de ble utplassert. De som har blitt holdt igjen av introduksjonsprogrammet, har kanskje fått jobb og nettverk, barna har fått venner, og noen har blitt generelt mer knyttet til stedet der de bor.

Flyktningfamilier flytter mer enn andre barnefamilier

Til tross for mindre flytting i alt flytter flyktninger fremdeles mye. Unge voksne flyktninger flytter mest, men likevel ikke mer enn andre unge voksne. Barnefamilier blant flyktningene flytter på den annen side betraktelig mer enn barnefamilier i den øvrige befolkningen.

De som flytter mest, er enslige menn. Det er langt flere enslige menn enn enslige kvinner blant flyktningene, og kvinnene har flyttet mindre enn mennene. Få av de enslige mennene har flyttet innenfor første bostedsfylke, mange har flyttet til Oslo. I perioden 2005-2009 sto enslige for 44 prosent av nettoinnflyttingen til Oslo i forhold til andre kommuner (34 prosent enslige menn og 10 prosent enslige kvinner).

Oslo og Fredrikstad

Om vi sammenligner med Fredrikstad - en annen kommune som har hatt stor innflytting av flyktninger fra andre kommuner over tid - var kun 12 prosent av nettoinnflyttingen dit enslige personer. 87 prosent av nettoinnflyttingen til kommunen var personer i barnefamilier, en gruppe som utgjorde 53 prosent av nettoinnflyttingen til Oslo. En annen viktig forskjell mellom Oslo og Fredrikstad er at somaliere er den største enkeltgruppen av innflyttere til Oslo, mens irakere er den største gruppen av dem som flytter til Fredrikstad.

Oslo er det desidert viktigste flyttemålet for flyktninger som ikke lenger vil bo der de ble bosatt av myndighetene. Tatt i betraktning at Oslo er kun ett fylke, mens de andre fylkene utgjør til sammen 18, er det en svært stor andel av landets flyktninger som har flyttet til Oslo. Av dem som ble bosatt i 1998, var det faktisk flere som hadde flyttet til Oslo etter fem år, enn det var som hadde flyttet til alle de andre fylkene til sammen.

Figur 5 viser hvor flyktningene flyttet. Slik som tidligere vist i figur 3 var det ganske store variasjoner når det gjelder grupper utplassert i sin første kommune før 1999. Fram til 1999 som bosettingsår var det ganske store variasjoner. Etter den tid har flyttemønsteret holdt seg mer stabilt. Andelen av den enkelte gruppe etter bosettingsår som har flyttet til Oslo, har holdt seg på rundt 30 prosent. Andelen som har flyttet til andre fylker, har ligget rundt 50 prosent, men med større svingninger.

Med færre flyttinger alt i alt, men ingen nedgang i flyttingen innenfor fylkene, har andelen som har flyttet innenfor første bostedsfylke økt, og ligger nå på i overkant av 20 prosent. Det er ikke stor forskjell i antallet som har flyttet til Oslo, og som har flyttet innenfor bosettingsfylket. Tendensen er altså at stadig færre flytter, mens andelen som flytter kort, har økt.

Store regionale forskjeller

Samtidig som flyttingene samlet sett har avtatt, er det svært store regionale forskjeller i flyttemønsteret. Hovedtrekkene i disse forskjellene endres lite med tiden. Færrest blir boende i de fire nordligste fylkene samt Sogn og Fjordane. 2005-kohorten bosatt i Finnmark skiller seg ut fra tidligere kohorter. Det vanlige har vært at mellom 60 og 70 prosent av dem som har blitt bosatt i Finnmark, har vært borte etter fem år. Av de 80 flyktningene som ble bosatt i Finnmark i 2005, var det imidlertid kun 27 prosent som hadde flyttet ut av fylket fem år etter.

Om man ser på langsiktige trender, blir flest boende i Oslo, Akershus, Vestfold, Aust-Agder og Rogaland. Av dem som ble bosatt i 2005, hadde godt over halvparten flyttet ut av Sogn og Fjordane og Nordland fem år etter, mens under 10 prosent hadde flyttet ut av Aust-Agder, Rogaland og Oslo.

Mange til Oslo-området, svært få nord for Dovre

Det er altså regionale forskjeller når det gjelder hvor flyktninger blir boende, og hvilke kommuner de flytter fra. Også når det gjelder hvor flyktninger flytter inn, er det store forskjeller mellom ulike deler av landet. Oslo, Akershus, Østfold og Buskerud er fylkene med størst innflytting. Det var 310 av flyktningene som ble bosatt andre steder enn Oslo i 2005 som hadde flyttet til Oslo i 2010, mens 160 hadde flyttet til Akershus og 120 til Østfold. Til sammenligning var det kun én som hadde flyttet til Sogn og Fjordane fra et annet fylke, to til Finnmark, og færre enn ti til både Nord-Trøndelag, Nordland og Troms.

Det er helt tydelig at flyktningene foretrekker å bo rundt Indre Oslofjord, det vil si i Oslo, Akershus, Østfold og Drammen, slik kart i figur 7 viser. I tillegg er det noen flere som har flyttet til enn fra Bergen og Sandnes. Lillehammer er den nordligste kommunen som har hatt en nettoinnflytting (større innflytting enn utflytting) på tre eller flere.

Mange kommuner hadde mistet samtlige flyktninger bosatt i 2005

Utflyttingspotensialet er størst i de kommunene der det ble bosatt flest flyktninger. Utflyttingen har vært størst fra kommuner fra Trøndelag og nordover som i utgangspunktet bosatte ganske mange flyktninger i 2005. Bodø, Harstad, Tromsø, Rana, Trondheim, Steinkjer, Vefsn (Mosjøen) og Verdal er kommunene med størst utflytting i antall.

I andel som har flyttet ut, er det imidlertid mange kommuner med få bosatte som kommer mye «dårligere» ut. I mer enn 30 kommuner hadde samtlige flyktninger flyttet ut etter fem år. I Fyresdal hadde samtlige 13 flyttet ut, og i Stor-Elvdal var tolv av tolv borte. Mer enn halvparten av de kommunene som hadde mistet alle sine flyktninger, hadde i utgangspunktet bosatt færre enn fire.

Hva har skjedd i Møre og Romsdal?

Møre og Romsdal er et fylke det er verdt å legge merke til. Tidligere har mange av de flyktningene som har blitt bosatt der, flyttet ut. Men av dem som ble bosatt i 2005, bodde nesten 90 prosent fremdeles i fylket i 2010. Ålesund, Herøy, Molde og Sykkylven hadde beholdt samtlige av sine, mens kun én flyktning hadde flyttet fra Kristiansund.

Samtidig var det så godt som ingen innflytting av flyktninger til disse kommunene. Hva kan forklaringen være? Har kvalifiseringen av flyktningene gjennom introduksjonsordningen truffet behov i arbeidsmarkedet spesielt godt? Er det andre forklaringer? Vårt datamateriale sier imidlertid ingenting om eventuelle årsaker til at så mange har blitt boende.

Mye bevegelse i Oslo

Oslo er altså den kommunen som hvert eneste år har størst innflytting av flyktninger fra andre kommuner, samtidig som det er få som flytter ut av Oslo. Det skjer imidlertid mye interessant innenfor Oslos grenser. Flyktninger opprinnelig bosatt i Oslo - det er mange av dem også - flytter mellom bydelene. Noen bydeler er mer populære enn andre som destinasjon for flyktninger som kommer fra andre deler av landet. Og noen av dem som kommer utenfra, flytter videre til en annen bydel etter en stund.

Kartet i figur 8 viser hvor i Oslo personene med flyktningbakgrunn bor. Tettest med flyktninger er det i en kvadratkilometersrute hovedsakelig i Gamle Oslo, der det bodde 2 900 flyktninger 1. januar 2011. Også på Grünerløkka, og i bydelene Bjerke, Grorud, Stovner og Alna er det forholdsvis konsentrerte bosettinger av flyktninger.

Mange flytter mellom bydelene

Det er relativt mer flytting mellom bydelene i Oslo enn mellom kommunene i landet. Av de flyktningene som ble bosatt i Oslo i 2004 og 2005, bodde 53 prosent fremdeles i samme bydel etter fem år. Men 73 prosent av flyktninger bosatt i norske kommuner i 2005 bodde i samme kommune etter fem år.

Det er imidlertid stor forskjell mellom bydelene i Oslo. Mens flytting over kommunegrenser i landet for øvrig er svært beskjeden den første tiden etter bosetting, for så å tilta etter tre-fire år, er flyttingen mellom bydelene i Oslo aller størst kort tid etter bosetting, og minker deretter år for år. Grunnen til denne forskjellen er mest sannsynlig at de som flytter mellom bydelene i Oslo, ikke mister sine rettigheter i introduksjonsprogrammet.

I de to gruppene, etter bosettingsår 2004 og 2005, ble det opprinnelig bosatt flest i bydelene Grünerløkka, Gamle Oslo, St. Hanshaugen, Alna og Søndre Nordstrand. Mange har imidlertid flyttet ut av St. Hanshaugen og Grünerløkka (se figur 9). Av dem som har kommet til Oslo fra andre kommuner, har flest flyttet til Bjerke, Grünerløkka, Gamle Oslo og Alna. Alt i alt har dette gitt størst nettoinnflytting til Bjerke, Alna, Gamle Oslo og Stovner. På den annen side har Frogner, St. Hanshaugen og Ullern hatt mer utflytting enn innflytting.

Referanser

Høydahl, Even (2011): Monitor for sekundærflytting. Sekundærflytting blant flyktninger bosatt i Norge i 2000-2009 , Rapporter 30/2011, Statistisk sentralbyrå.

Enes, Anette Walstad og Kraakenes, Kari (2011): Monitor for introduksjonsordningen 2010 , Rapporter 10/2011 Statistisk sentralbyrå.

St.meld. nr. 35. (2008-2009): Lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts- og regionalpolitikken.

Tabeller:

• Tabell 1 Flyktninger, etter bosted fem år etter første bosetting (2005), etter familietype ved måletidspunktet. Enslige fordelt etter kjønn. Prosent
• Tabell 2 De ti kommunene med størst nettoinnflytting og nettoutflytting etter fem år. Flyktninger bosatt i 2005