Likere deling av foreldrepermisjonen

I løpet av det siste tiåret har det skjedd store endringer i foreldrepermisjonen. For det første har fedrekvoten økt fra 4 til 12 uker. Dessuten har den totale permisjonslengden økt fra 42 til 47 uker med full lønnskompensasjon og fra 52 til 57 uker med 80 prosent lønnskompensasjon. Dette har hatt konsekvenser for hvor mye permisjon både mor og far tar.

I Statistisk sentralbyrås barnetilsynsundersøkelse for 2010 (se tekstboks om undersøkelsen) er det blant annet stilt spørsmål om mødres og fedres uttak av foreldrepermisjon. På bakgrunn av denne informasjonen har vi sett nærmere på bruken av permisjon blant foreldre, og vi viser forskjeller i både lønnet og ulønnet permisjon, samt i samlet permisjonslengde.

Et likestillingspolitisk virkemiddel

En av målsettingene med fedrekvoten er å bidra til en likere deling av foreldrepermisjonen mellom mor og far (St.meld. nr. 4 (1994-97) s. 36). Når det i løpet av noen få år har vært en kraftig økning i fedrekvotens lengde, blir et sentralt spørsmål hvordan foreldre har tilpasset seg de ulike utvidelsene. Benytter fedrene seg av utvidelsene av fedrekvoten? Blir det flere som ikke tar full fedrekvote når den stadig blir lengre? Tar flere eller færre fedre lengre permisjon enn fedrekvoten?

Foreldrene i vårt utvalg (se tekstboks om utvalget) har fått sitt yngste barn innenfor fire ulike foreldrepermisjonsordninger, der fedrekvotens lengde varierer fra fire uker i 2001, til ti uker i 2009 (se tekstboks om utvidelser i foreldrepermisjonen). Permisjonsordningens art kan være en viktig faktor for hvem som tar permisjon, og hvor lang permisjon mor og far tar. For å kartlegge eventuelle forskjeller i bruk av permisjon etter endringer i permisjonsordningen har vi i noen tilfeller delt utvalget i fire grupper, etter hvilken ordning som gjaldt da foreldrenes yngste barn ble født.

I løpet av perioden vi observerer (2001-2009), har utvidelsene av fedrekvoten også medført at fellesperioden som foreldrene fritt kan fordele, er blitt to uker kortere. Fordi det i hovedsak er mødrene som tar denne delen av permisjonen, vil en kunne vente en liten nedgang i mødrenes permisjonslengde, og som en følge av utvidelsene av fedrekvoten, en økning i fedrenes permisjonslengde.

Siden en god del av foreldrene rapporterer om permisjon flere år tilbake i tid, kan det være vanskelig å huske nøyaktig hvor lenge man var hjemme. Vi tar derfor forbehold om at enkelte foreldre kan huske feil. Det kan også være noe unøyaktighet ved at mor rapporterer om fars bruk av permisjon i en del tilfeller, når far ikke var til stede under intervjuet. Foreldre som var i lønnet permisjon på intervjutidspunktet, rapporterer om planlagt ulønnet permisjon. Lengden på denne ulønnede permisjonen kan dermed være forbundet med noe usikkerhet.

Far tar stadig større andel av den lønnede permisjonen

Hovedbildet i vårt utvalg er at mødrene tar noe kortere lønnet permisjon nå enn tidligere, mens fedrene tar noe lengre, slik figur 1 viser. Vi ser en liten nedgang i gjennomsnittlig permisjonslengde for mødre, fra 47 uker for dem med de eldste barna (født da fedrekvoten var fire uker), til 44 uker for dem med de yngste barna (født da fedrekvoten var ti uker). Blant fedrene har gjennomsnittlig permisjonslengde derimot økt fra 6,5 til 10 uker i løpet av perioden.

For at far skal kunne benytte fedrekvote, er det et krav om at mor skal ha opparbeidet seg rettigheter til permisjon. Dette kravet gjelder ikke for permisjon som ikke er fedrekvote, men mor må da enten gå ut i arbeid, ta offentlig godkjent utdanning på heltid, eller kombinere arbeid og godkjent utdanning som i sum gir heltid. Far har også rett til å ta ut permisjon som ikke er fedrekvote, dersom mor er syk.

I løpet av perioden vi observerer, har det vært en økning i andelen foreldre som tar lønnet permisjon. Flertallet av både mødre og fedre har tatt lønnet permisjon, mens ulønnet permisjon blir benyttet i mindre grad. Særlig er det få fedre som tar ulønnet permisjon, slik figur 2 viser.

Det er viktig å merke seg at mødre og fedre som ikke tar lønnet permisjon, er en sammensatt gruppe. Det kan både være mødre og fedre som ikke har rett til lønnet permisjon (for eksempel ved at mor er student eller hjemmeværende), og foreldre som ikke ønsker å ta permisjon, som faller inn under dette. Det å ikke ha tatt ut lønnet permisjon må derfor ikke nødvendigvis tolkes dit hen at verken mor eller far var hjemme i en periode etter at de fikk barn.

Justerer permisjonen etter endringer i fedrekvoten

Hittil har vi sett på bruk av permisjon for mødre og fedre hver for seg. For å få et mer detaljert bilde av hvordan foreldrene sammen deler den lønnede permisjonen, skiller vi mellom seks ulike grupper (antall i hver gruppe i parentes):

• Ingen har tatt permisjon (276).
• Kun mor har tatt permisjon (310).
• Begge har tatt permisjon - far har tatt mindre enn fedrekvoten (229).
• Begge har tatt permisjon - far har tatt full fedrekvote (555).
• Begge har tatt permisjon - far har tatt mer enn fedrekvoten (418).
• Kun far har tatt permisjon (82).

Tallene over gjelder hele perioden. For å få et inntrykk av om dette varierer med permisjonsordning, skiller vi mellom de fire ulike ordningene som gjaldt da foreldrenes yngste barn ble født. På grunn av ordningenes forskjellige varighet er det ikke like mange foreldre som hører inn under hver ordning. Fem uker fedrekvote gjaldt kun i ett år, og ti uker fedrekvote ble innført om lag ett år før undersøkelsen ble gjennomført. Det er derfor færre foreldrene i disse to ordningene enn i de to andre (fire og seks uker fedrekvote) og usikkerheten rundt de minste gruppene blir dermed noe større.

Siden vi både ser på foreldrenes deling av permisjon og under hvilken ordning de er, får vi flere ulike dimensjoner å tolke. Hovedinntrykket er like fullt at det er store variasjoner i hvordan foreldrene har delt permisjonen i de fire periodene (se figur 3). I tråd med det vi så i figur 2 tar stadig flere foreldrepar lønnet permisjon. Men i hvilken grad fedrene tar mer, mindre, eller nøyaktig kvoten i permisjonslengde, varierer etter når permisjonen ble tatt ut.

Blant foreldre som tilhørte ordningen med fire uker fedrekvote, og som tok lønnet permisjon, var det få fedre som tok mindre enn fedrekvoten. Kun 7 prosent tok mindre enn kvoten, mens halvparten tok full fedrekvote eller mer.

I 2005 ble fedrekvoten utvidet for første gang etter at den ble innført i 1993. Den ble da fem uker, én uke lengre enn den tidligere hadde vært. Våre tall viser at mange fedre som hadde rett til fem uker, ikke benyttet seg av den femte permisjonsuken, men holdt fast ved fire uker. Andelen som tilhører gruppen hvor far tok permisjon, men ikke full fedrekvote, er tre ganger så stor, sammenlignet med fedre som tilhører ordningen med fire uker fedrekvote. Gruppen hvor far kun tok fedrekvoten, er dermed langt mindre blant foreldre som hadde rett til fem uker permisjon.

Det er ikke opplagt hvorfor så mange fedre ikke tok den femte permisjonsuken. En mulig forklaring kan være at før denne utvidelsen hadde fedrekvoten vært uendret siden den ble innført tolv år tidligere. Det var en veletablert ordning, og for mange var nok fedrekvoten ensbetydende med fire uker. En annen mulig forklaring kan være knyttet til at et fravær fra jobben på fire uker kan sammenlignes med en lang ferie, og dermed greit å gjennomføre.

Like fullt er det en stor andel hvor far tok mer permisjon enn kvoten, blant foreldrene som hadde rett til fem uker fedrekvote. Selv om mange holdt fast ved den tidligere ordningen og tok mindre enn fem uker (22,5 prosent), var det altså enda flere som var i forkant av utvidelsen året etter, nettopp ved at de tok mer enn fem uker permisjon (34 prosent). Da fedrekvoten igjen ble utvidet i 2006, var andelen som ikke tok full kvote redusert, og over en tredjedel av alle foreldrene tilhører gruppen hvor far tok nøyaktig fedrekvoten.

Den største utvidelsen av fedrekvoten fant sted i 2009, den ble da utvidet fra seks til ti uker. Dette var en relativt stor utvidelse, og en kan tenke seg at mange fedre dermed ikke tok alle ti ukene. Andelen foreldre hvor far tok permisjon, men ikke full fedrekvote, er også større sammenlignet med dem som tilhørte ordningen med seks uker. Like fullt tok fedrene i denne gruppen i hovedsak mellom seks og ni uker permisjon, altså noe lenger enn det kvoten hadde vært tidligere.

Nærmere halvparten av foreldrene som fikk barn da fedrekvoten var ti uker, tilhører gruppen hvor far tok full fedrekvote. Dette er også foreldre som fikk barn det første året etter at ordningen ble innført, og at så mange tilhører denne gruppen, viser at utvidelsen raskt ble fulgt opp. Andelen som tilhører en gruppe hvor far tok mer enn fedrekvoten, har imidlertid gått kraftig ned.

Når det gjelder de foreldrene der far tar lengre permisjon enn fedrekvoten, ser vi at fedrene i hovedsak tar et par uker ekstra permisjon. Dette innebærer at da ordningen var fire uker, det vil si før 2005, tok nærmere halvparten av fedrene i denne gruppen fem til seks uker permisjon. Året da ordningen var fem uker (2006), var det 60 prosent som tok seks uker, og da ordningen ble seks uker, tok over 70 prosent av fedrene i denne gruppen inntil ti uker permisjon. Fra 2009 til 2011, da ordningen var ti uker, var det over 40 prosent som tok inntil tolv uker. Selv om andelen som tar mer enn fedrekvoten ikke har økt, har utvidelsen av fedrekvoten bidratt til at foreldrene deler permisjonen likere.

Små regionale forskjeller

Hvilke andre bakgrunnsvariabler kan tenkes å variere med foreldrenes deling av lønnet permisjon? Vi vil her se på alle foreldrene under ett, uavhengig av når permisjonen ble tatt ut. Foreldrene er dermed ikke inndelt etter hvilken permisjonsordning som gjaldt da de fikk sitt yngste barn, men vi beholder inndelingen etter hvordan de har delt den lønnede permisjonen.

Det er ingen store regionale forskjeller, men det er noen interessante ting å merke seg. Blant foreldre som har rett til permisjon, er det flest fedre som tar permisjon i Oslo og Akershus, og færrest i Nord-Norge. Andelen foreldre hvor far kun har tatt fedrekvoten, er høyest i Hedmark og Oppland, mens den er lavest på Vestlandet. Høyest andel foreldre hvor far tar mer enn fedrekvoten, finner vi i Trøndelag, og lavest andel i Hedmark og Oppland (se figur 4).

Varierer med morens utdanning

Vi ser stor variasjon etter utdanningsnivå i hvordan foreldrene deler permisjonen. Figur 5 viser deling av lønnet permisjon mellom mødre og fedre, etter mors høyeste utdanning.

Den høyeste andelen av foreldre der verken mor eller far tar permisjon, finner vi blant foreldre hvor mor kun har grunnskole. Dette har trolig sammenheng med at det blant disse foreldrene også er en stor andel som ikke har rett til permisjon, for eksempel ved at mor er hjemmearbeidende. En fjerdedel tilhører gruppen hvor ingen tar permisjon, i tillegg er det en tilsvarende andel som tilhører gruppen hvor det kun er mor som har tatt permisjon. Dette betyr at blant foreldrene hvor mor har grunnskoleutdanning, tar kun halvparten av fedrene permisjon. Blant foreldre hvor mor har lang universitetsutdanning tar derimot 86 prosent av fedrene permisjon.

Det er gjennomgående slik at andelen foreldre som tar permisjon, øker med morens utdanningsnivå. I tillegg er det et tydelig tegn til at jo høyere utdanning mor har, jo likere deles den lønnede permisjonen mellom foreldrene. Blant foreldre hvor mor har lang universitets- eller høgskoleutdanning, tar over 40 prosent av fedrene lengre permisjon enn fedrekvoten.

Forskjellene i deling av lønnet permisjon etter mors utdanning kan skyldes holdninger, da høyere utdanning gjerne er forbundet med mer likestilte holdninger ( Lappegård og Kjeldstad 2010 ), eller yrkestilknytning, da høyt utdannede mødre har høyere yrkesdeltakelse ( Kitterød 2010:52 ).

Mødre kombinerer lønnet og ulønnet permisjon

En del foreldre velger i forlengelsen av den lønnede permisjonsperioden å ta ulønnet permisjon. For noen kan dette være et bevisst valg for å ha en lengre periode hjemme sammen med de yngste barna, mens for andre kan det være nødvendig i påvente av barnehageplass.

En tredjedel av mødrene som har permisjonsrettigheter, velger i etterkant av den lønnede permisjonsperioden å ta noe ulønnet permisjon (se figur 6). Blant alle mødrene som tar ulønnet permisjon, er det mest utbredt med en relativt kort ulønnet permisjon, mellom en og tre måneder. En svært liten andel tar ulønnet permisjon i mer enn tolv måneder. I hvilken grad det har vært en endring over tid i bruk av ulønnet permisjon, er det ikke mulig å si noe om på bakgrunn av dette datamaterialet.

Nesten halvparten av mødre på Sørlandet utvider permisjonen

Det er nokså store regionale forskjeller i hvordan mødre kombinerer lønnet og ulønnet permisjon. Mens 45,5 prosent av mødrene i Agder og Rogaland velger å utvide permisjonsperioden med ulønnet permisjon, er det kun 20 prosent som velger det samme blant mødrene i Hedmark og Oppland, slik figur 6 viser. Blant mødre i Agder og Rogaland er det også mer utbredt med lengre ulønnet permisjon, fra syv til tolv måneder, enn blant mødre ellers i landet. Kortere ulønnet permisjon, mellom en og tre måneder, er mest utbredt i Oslo og Akershus.

Far tar fedrekvoten, mor tar resten

Tall fra Barnetilsynsundersøkelsen 2010 viser at de fleste foreldre tar ut lønnet permisjon når de får barn, mens det er langt mindre utbredt med ulønnet permisjon. Andelen som tar lønnet permisjon, har økt i senere tid, både blant mødre og fedre. Den vanligste måten å dele den lønnede permisjonen er at far tar fedrekvoten og mor resten. Ulønnet permisjon er i all hovedsak forbeholdt mor.

Delingen av den lønnede permisjonen er noe ulik for foreldre etter hvilken permisjonsordning som gjaldt da de fikk sitt yngste barn. Det var tidligere en klarere tendens til at flere fedre tok lengre permisjon enn fedrekvoten, da færre uker var forbeholdt far. Blant foreldre som fikk barn da fedrekvoten var ti uker, tok en lavere andel fedre mer enn kvoten. Fedrene justerer i stor grad permisjonsbruken etter fedrekvotens lengde. Økningen fra seks til ti uker fedrekvote i 2009 fanget også opp fedre som ønsket å ta noe lengre permisjon enn det kvoten tidligere hadde vært.

Når det gjelder hvilke faktorer som er av betydning for hvordan den lønnede permisjonen deles mellom foreldre, ser mors utdanning ut til å være svært viktig. Det er langt likere deling blant foreldrepar der mor har høyere utdanning, enn blant foreldrepar der mor har lavere utdanning.

Referanser

Barne-, likestillings, og inkluderingsdepartementet (2012): http://www.regjeringen.no (lastet ned 22.01.12)

Finansforbundet (2012): https://www.finansforbundet.no/ (lastet ned 22.01.12)

Kitterød, Ragni Hege (2010): «Yrkesarbeid blant par: Hvor finner vi de utradisjonelle tilpasningene?» i Utradisjonell likestilling? Analyser av undersøkelsen Livsløp, generasjon og kjønn (LOGG) 2007 , Rapporter 18/2010, Statistisk sentralbyrå. ( http://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/utradisjonell-likestilling )

Lappegård, Trude og Randi Kjeldstad (2010): «Holdninger til kjønnsroller og likestilling på hjemmebane», i Utradisjonell likestilling? Analyser av undersøkelsen Livsløp, generasjon og kjønn (LOGG) 2007 , Rapporter 18/2010, Statistisk sentralbyrå. ( http://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/utradisjonell-likestilling )

Moafi, Hossein og Elin Såheim Bjørkli (2011): Barnefamiliers tilsynsordninger, høsten 2010 , Rapporter 34/2011, Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/barnefamiliers-tilsynsordninger-hosten-2010

NAV (2012): http://www.nav.no/ (lastet ned 22.01.12)

Statistisk sentralbyrå (2012): Barnehagestatistikk, www.ssb.no/barnehager

St.meld. nr. 4 (1994-97): http://www.regjeringen.no/ (lastet ned 22.01.12)

Wilhemlsen, Marit og Tora Löfgren (2011): Undersøkelsen om barnefamiliers tilsynsordninger 2010. Dokumentasjonsrapport, Notater 13/2011, Statistisk sentralbyrå. ( http://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/undersokelsen-om-barnefamiliers-tilsynsordninger-2010 )