Mor fortsatt viktigst

Stadig flere barn lever i familier med enten bare mor eller bare far. Fra 1995 til 2002 har andelen barn under 18 år som enten bor hos mor eller hos far, steget fra 21 til 25 prosent. Det har vært en økning i felles foreldreansvar fra 1996 til 2002, men det er fortsatt flest kvinner som har dette ansvaret. Dette framgår av en undersøkelse om samvær og bidrag som ble gjennomført høsten 2002 (se tabell 1).

 

 

Mot mer delt bosted

Det var dobbelt så stor andel som oppga at barnet bor like mye hos hver av foreldrene i 2002 som i 1996, men fortsatt var det i 2002 bare 8 prosent som hadde avtalt delt bosted for barnet. Det er mor som i de aller fleste tilfellene har barnet boende hos seg, i 2002 84 prosent. I 2002 var det altså flere barn som pendlet mellom de to husholdene når foreldreansvaret er felles enn det var i 1996. Fedrene er kommet mer på banen. Det er en sterk sammenheng mellom foreldreansvar og fordeling av omsorg, noe som ikke er uventet etter som det er en forutsetning å ha foreldreansvaret, enten alene eller sammen med den andre forelderen, dersom man skal ha barnet boende fast hos seg.

At stadig flere foreldre som skiller lag avtaler felles foreldreansvar og delt bosted for barna kan ha sammenheng med at endringer på det familiepolitiske området har gjort det enklere for samboende foreldre å avtale felles foreldreansvar når barnet blir født. Styrking av fedres praktiske omsorgserfaring med helt små barn gjennom permisjonsordninger kan også være et viktig bidrag i forklaringen på økt felles foreldreansvar og økt bruk av to bosteder for barna. Også oppmerksomheten og debatten rundt ugifte fedres svake juridiske stilling kan bidra til å forklare økningen. Fedrene ønsker i større grad felles foreldreansvar, og mødrene slipper fedrene til (Sætre 2004).

De fleste har kontakt med barna

De aller fleste foreldre som ikke bor sammen med barna, har mer eller mindre regelmessig kontakt med barna, men i en del tilfeller er det også lite kontakt. Vel 5 prosent hadde i 2002 ikke hatt kontakt med barna siden fødselen/bruddet, 10-15 prosent hadde ikke hatt kontakt det siste året og 25-30 prosent hadde ikke hatt kontakt den siste måneden. Det har bare vært små endringer fra 1996 til 2002 (Sætre 2004).

Mer faktisk enn avtalt samvær

Foreldre som ikke bor sammen, har gjerne en avtale om hvor ofte barna skal treffe den av foreldrene som de ikke bor fast sammen med, som oftest faren. De fleste samværsfedrene er sammen med barna omtrent så mye som avtalen forutsetter eller mer.

For det første utgjør de med avtale omtrent halvparten av alle samværsfedre og enslige mødre. Svarene fra både mødrene og fedrene tyder på at mer enn halvparten av disse samværsfedrene tilbringer omtrent like mye tid sammen med barna som de har avtalt med barnas mor. I tillegg tilbringer en del av samværsfedrene mer tid sammen med barna enn avtalen skulle tilsi. Det er også en del samværsfedre med avtale som har mindre samvær med barna enn avtalt, færre ifølge samværsfedrenes egne svar enn ifølge mødrenes, men det dreier seg i alle fall om et mindretall.

For det andre har mange av samværsfedrene uten forpliktende samværsavtale også samvær med barna sine. 70 prosent av samværsfedrene uten avtale (35 prosent av alle samværsfedre) og 53 prosent av de enslige mødrene uten avtale (26 prosent av alle enslige mødre), rapporterte at samværsfaren hadde vært sammen med barna den siste måneden.

Alt i alt har dermed de fleste samværsfedrene et faktisk samvær med barna sine som enten tilsvarer eller går ut over det som måtte være avtalt mellom foreldrene. Dette gjelder enten vi holder oss til opplysningene fra samværsfedrene selv, eller opplysningene fra de enslige mødrene (Lyngstad 2004).

Delt samvær vanlig når barnet bor hos far

Omtrent hver tiende samværsforelder er en kvinne, og tilsvarende er hver tiende enslige forelder en mann. Disse to små foreldregruppene, samværsmødrene og de enslige fedrene, avviker på mange måter fra de to store foreldregruppene, samværsfedrene og de enslige mødrene. Når barna bor fast hos far, er de i mange tilfeller omtrent like mye sammen med begge foreldrene. Langt flere samværsmødre og enslige fedre enn samværsfedre og enslige mødre, har avtalt og praktiserer en samværsordning hvor barna er tilnærmet like mye sammen med far og mor. Barna er registrert bosatt hos fedrene, men barnas mor har i mange tilfelle en like viktig plass i omsorgsbildet som den faren barna bor hos (Lyngstad 2004).

Samværsordningen fungerer bra

Flertallet av de spurte mener samværsordningen fungerer bra. Tre av fem svarte at den fungerer bra for en selv og for barnet, tre av fire mener den fungerer bra for den andre forelderen. Det var noe flere som mente at samværsordningen fungerer bra, og noe færre som mente den fungerer dårlig i 2002 enn i 1996 (Sætre 2004).

Far og mor svarer forskjellig

Samværsfedre oppgir oftere enn enslige mødre at foreldrene har felles foreldreansvar for barna, de rapporterer mer samvær mellom far og barn og vurderer samværsordningen mer positivt enn mødrene. Disse avvikene mellom de to foreldregruppenes svar skyldes til en viss grad at svarprosenten er lavere blant samværsfedre enn blant enslige mødre, og at det trolig er de mest involverte og aktive fedrene som deltar i undersøkelsen. Men det viser seg også at fedre og mødre innenfor samme foreldrepar ganske ofte besvarer samme spørsmål forskjellig. For det meste er det slik at fedrene framstiller seg selv som mer aktive og involverte enn hva mødrene gjør. De oppgir oftere enn mødrene at foreldreansvaret er felles, de oppgir mer samvær med barna i ferier og ellers, og de vurderer samværsordningen mer positivt. Men forskjellene går også tidvis motsatt vei. I en del par mener mor at foreldreansvaret er felles, mens far oppgir at mor har ansvaret, og i en del par oppgir mor at far har vært sammen med barnet i ferier, mens far ikke rapporterer om slikt samvær.

Vi vet ikke hvem av foreldrene som gir de mest korrekte opplysningene, eller hva avvikene mellom foreldrenes svar skyldes. Det er imidlertid ingen grunn til å overdramatisere det faktum at fedre og mødre ofte beskriver fordelingen av ansvar for, og samvær med, barn etter samlivsbrudd noe ulikt. Også gifte og samboende foreldre gir ofte ulike beskrivelser av eget og partneres bidrag i hus- og omsorgsarbeidet og av hvordan de fordeler slike oppgaver mellom seg. Begge parter har en tendens til å overvurdere egen innsats og undervurdere partnerens (Kitterød 2004).