Overgang til norsk statsborgerskap påvirkes av familiemedlemmene

Spørsmålet vi stiller oss er om utenlandske statsborgeres eventuelle familietilknytning virker inn på ønsket om å få norsk statsborgerskap.

I de 15 årene fra 2005 til 2019 ble befolkningen i Norge tilført 855 400 nye utenlandske statsborgere (altså uten at seinere utvandringer og dødsfall er trukket fra). Av disse hadde 90 prosent innvandret fra utlandet, mens resten var født i Norge som utenlandske.

107 400 eller 13 prosent av utlendingene fikk seinere norsk statsborgerskap. Den andelen er regnet ut fra alle som kom til i perioden – også de som har kommet så nylig at det ennå ikke har vært mulig for dem å bli norske. Slike tall gir bare en beskrivelse av den samlede gruppa, og er noe annet enn personers tilbøyelighet til å få norsk statsborgerskap innen et visst antall år.

Ikke alle overganger til norsk statsborgerskap innebærer at vedkommende mister det opprinnelige utenlandske statsborgerskapet, men det ser vi bort fra her.

Av de utlendingene som ikke skiftet statsborgerskap, bodde to tredeler fortsatt i Norge ved utgangen av 2019. Én tredel hadde altså gått ut av befolkningen ved utvandring (234 000) eller død (3 380). Blant de som hadde blitt norske, var andelen fortsatt bosatt vesentlig høyere (95 prosent).

Norskfødte vil nødvendigvis være barn i mange år

For å ha bli født i Norge som utenlandsk statsborger, må begge foreldrene ha vært utenlandske ved barnets fødsel.

Med valget av en 15 års avgrensningsperiode vil norskfødte maksimalt rekke å bli 15 år gamle. For så unge utlendinger gjelder det spesielle regler for når de kan få norsk statsborgerskap. Det normale er at hvis minst en av foreldrene blir norsk, så blir barnet det også. Motsatt forstår vi at når et barn blir norsk, så må det som oftest være fordi det har skjedd noe med statsborgerskapet til foreldrene. For øvrig varer fasen som barn lenge nok til at selv nyinnvandrede foreldre med god margin rekker å oppnå den botida som skal til for å få norsk statsborgerskap ennå mens barnet er barn.

Det at foreldrene er de samme over hele livsløpet gjør dem til en takknemlig type relasjonspersoner å analysere. De norskfødte utlendingene en enkel kategori å omtale fra et familiesynspunkt, for enkelt sagt skifter de statsborgerskap hvis og når foreldrene gjør det.

Med god margin er polske barn største nasjonalitet av de 86 000 barna som ble født med utenlandsk statsborgerskap. En firedel fikk norsk statsborgerskap seinere.

De utenlandsfødte utenlandske statsborgerne gir andre problemstillinger

Ved å si oss ferdig med de norskfødte utenlandske statsborgerne, blir vi sittende igjen med 769 000 utlendinger som alle innvandret til Norge i perioden 2005 til 2019.

Også de utenlandsfødte utlendingene kan være under 18 år, og i den aktuelle perioden utgjør den aldersgruppa hele 19 prosent. Særlig polske og syriske barn drar opp den andelen. Ellers er 25 år den vanligste innvandringsalderen, og aldersgruppa 20 til 33 omfatter om lag halvparten av de førstegangsinnvandrede utenlandske statsborgerne.

De aller yngste innvandrerne kan sammenlignes med de norskfødte med hensyn til foreldrenes betydning for den eventuelle overgangen til norsk statsborgerskap. Men jo eldre de er når de kommer til landet, jo mer sannsynlig er det at de rekker å bli voksne før det er aktuelt for dem å skifte til norsk statsborgerskap. For utenlandsfødte barn som gruppe blir det altså en glidende overgang fra foreldre som relevante relasjonspersoner til eventuelt at en ektefelle og hans eller hennes statsborgerskap innvirker på personens mulige overgang til norsk statsborgerskap.

For innvandrede voksne er ikke foreldrene relevante

For å unngå «blandingskategorien» av barn og unge voksne, begrenser vi den videre gjennomgangen til de utlendingene som innvandret først etter fylte 18 år. Disse utgjør 622 700 personer i perioden. To tredeler av dem innvandret i en alder mellom 20 og 33 år.

Innenfor vår periode, gikk 19 prosent over til norsk statsborgerskap.

Hvis vi teller opp blant dem som kom før 2015 og gjør opp status fem år etter innvandringen, ser vi at 31 prosent da ikke lenger var i landet. Utvandring fører altså til et forholdsvis stort frafall de første årene i Norge. De som «overlever» denne fasen blir seinere mer stabile.

Av dem som etter hvert fikk norsk statsborgerskap, bodde 96 prosent i landet ved utgangen av 2019.

Nye utenlandske statsborgere kan altså lett plasseres i to ytterkategorier. Den ene bor i Norge bare noen få år, og verken kan eller vil ha norsk statsborgerskap. Den helt motsatte kategorien er her for alltid eller i alle fall lenge, og oppnår derfor lang nok botid til å få norsk statsborgerskap – noe de da også ønsker når de først skal bli lengeboende. Slik sett oppstår det en gjensidig påvirkning mellom botid og overgang til norsk statsborgerskap.

De som gjør seg nytte av et tildelt norsk statsborgerskap når de ønsker å flytte til et annet land, utgjør en forholdsvis liten mellomkategori (1 800). En større mellomkategori er dem som blir boende lenge i Norge uten å bli norske – i første rekke fordi de da har måttet gi avkall på et utenlandsk statsborgerskap som de gjerne vil beholde. Med bortfallet av dette kravet fra 2020 av vil situasjonen for denne mellomkategorien nå bli helt annerledes.

Noen utlendinger er gift når de kommer

En eventuell norsk ektefelle gjør normalt at botidskravet for å bli norsk statsborger reduseres noe. Dette slår ut når temaet er selve hastigheten for statsborgerskapsskiftet. Kort botid gjør også at flere overganger teller med når overgangsrater gjøres opp for personer som ennå ikke har bodd mange år i Norge.

I motsetning til foreldre, er sivilstanden og ektefellen foranderlig over tid. Man kan ha én sivilstand (og eventuelt ektefelle) ved innvandringen, og en annen noen år seinere når det er aktuelt å søke norsk statsborgerskap. Det som avgjør ifølge statsborgerskapsregelverket, og vel også for tilbøyeligheten til å søke, er situasjonen ved aktuelt søknadstidspunkt. Men ikke alle søker eller får statsborgerskap, så for å kunne sammenligne familiesituasjonen for de to utfallsgruppene må det velges et tidspunkt som begge har. Innvandringsdatoen er ett alternativ – eventuelt påplusset noen få år for å nærme seg den botida som er vanligst for overganger til norsk statsborgerskap.

Ikke langt unna halvparten (44 prosent) av de voksne innvandrede utlendingene var gift ved innvandringen. Av de gifte var 42 prosent gift med en ektefelle bosatt i utlandet. Nesten den samme andel var gift med en utenlandsk statsborger i Norge, og 17 prosent med en ektefelle som var norsk statsborger (født som det eller blitt det).

Gift, ja, men ikke nødvendigvis med norsk ektefelle bosatt i Norge

Andelen personer som allerede ved innvandringstidspunktet faller inn under statsborgerskapsbestemmelsene som gjelder utlendinger med norsk ektefelle, er med 17 prosent altså noe begrenset. Hvis vi regner av alle de voksne innvandrerne, altså medregnet også de ikke-gifte (ugift, separert eller skilt), faller andelen norskgifte til bare 7 prosent.

Det som videre skjer for disse personene er et «kappløp» mellom sivilstands- og ektefellesituasjonen på den ene sida og botida på den andre. Før noe endrer seg med hensyn til den første faktoren, kan botida lett ha blitt lang nok til at personen ikke har noen nytte av å eventuelt etter hvert få en norsk ektefelle. Men tilskyndelsen til både å bli varig boende i Norge og å få norsk statsborgerskap kan fortsatt bli påvirket av å ha en slik ektefelle.

Kjønnsforskjellene er tydelige. Mens 28 prosent av mannlige innflyttere er gift med en ektefelle i utlandet, er tilsvarende for kvinner bare 7 prosent. Kvinner har en større andel som er gift med en allerede eller samtidig bosatt – enten vedkommende er utenlandsk eller norsk. Dette må være et utslag av at menn oftere kommer til Norge før sin ektefelle, og av at det er mange flere kvinner enn menn som innvandrer for å gifte seg med en uten innvandrerbakgrunn.

En opptelling ved tidspunktet for overgang til norsk statsborgerskap (naturlig nok bare for dem har hatt en slik overgang), viser at andelen med norsk ektefelle da går opp fra 17 til 25 prosent – enten fordi den gamle ektefellen fra innvandringen etterhvert har blitt norsk, eller fordi personen har giftet seg i tida etter innvandringen.

Gift med norsk ektefelle gir større andel fortsatt bosatte

Blant dem som innvandret i årene 2005 til 2009 er 61 prosent bosatt i Norge 10 år seinere. For de ikke-gifte er andelen 53 prosent, mens den var 87 prosent for de som var gift med norsk ektefelle.

Av dem som ble boende i minst ti år, gikk akkurat halvparten av personene med norsk ektefelle over til norsk statsborgerskap. Tilsvarende andel for dem som ved innvandringen var gift med bosatt utlending, var lavere – 37 prosent. Det å ha innvandret som ikke-gift gir så en andel på 22 prosent med norsk statsborgerskap innen ti år. Lavest av disse kategoriene kommer personer som var gift med ektefelle i utlandet, bare 17 prosent av dem var norske etter 10 år i Norge.

Thailandske statsborgere skiller seg ut

73 prosent av de thailandske statsborgerne er gift med norsk ektefelle når de kommer til Norge. Ingen andre statsborgerskapsgrupper er i nærheten av dette, men russere, ukrainere, pakistanere og amerikanere kommer alle såpass høyt som 20 prosent. For flere grupper, som polakker og litauere, ligger andelen på bare en eller to prosent.

Med så mange thailandske kvinner som er gift med norske statsborgere kan man forvente at thailenderne i stor grad blir norske etter hvert. Det stemmer da også, men noen andre statsborgerskapsgrupper (som somaliere, eritreere og afghanere), i alt vesentlig flyktninger, kommer både her og i andre opptellinger klart høyere – og det uten noen norsk ektefelle.

Gift norsk gir raskt norsk statsborgerskap

Om utlendinger ender opp med å skifte til norsk statsborgerskap, eller om de ikke gjør det, er det sentrale. Hvor mange år det eventuelt har tatt å bli norsk, blir da underordnet. Men det viser seg likevel at det ofte er både praktisk og relevant å vite noe om den faktiske hastigheten.

Vi finner da at for både ikke-gifte, personer gift med ektefelle i utlandet og dem som har med utenlandsk ektefelle i Norge, er vanligste botid sju år, og omtrent det samme blir botida målt som median (fra 7,1 til 7,4). For personer gift med norske statsborgere, derimot, er fire år den klart vanligste botida for overgangen, mens medianen der er på 6,1. Dette gjelder dem som innvandret i årene 2005-2009.

Den kortere botida for personene med norsk ektefelle kan umiddelbart oppfattes som om norsk ektefelle gir større iver etter å bli norsk, men her er det nok først og fremst det lavere botidskravet for den kategorien som slår ut. Eventuelle forskjeller det måtte være i iveren, kan man ikke lese av disse tallene.

Resultatene viser at botidskravene i regelverket for tildeling av norsk statsborgerskap gir seg nokså direkte utslag i folks faktiske atferd. Når de etter hvert fyller botidsvilkårene for den kategorien de tilhører, er det åpenbart mange som ikke venter et øyeblikk lenger enn nødvendig før de sender sin søknad om norsk statsborgerskap.

Familieforhold sammenfaller delvis med innvandringsgrunnen

Det finnes ulike variabler som angir personers innvandringsgrunn, der en av hovedgrunnene er ‘Familie’. På mer spesifisert nivå oppgis så hva familieforholdet består i.

Innvandringsgrunnvariabler er i utgangspunktet ment å identifisere hovedgrunnen til at en person førstegangsinnvandrer, og den trenger ikke ha noe med vedkommendes familieforhold å gjøre. Familie defineres litt videre enn det som ligger i formelle slektskaps- og ekteskapsforhold. For øvrig mangler det innvandringsgrunn for nordiske statsborgere, og dessuten har informasjonen om EØS-borgere noen svakheter.

En kryssing av variablene for innvandringsgrunn og familieforhold viser ikke uventet et åpenbart sammenfall for en del verdier, men også viktige forskjeller. En nærmere gransking av forskjellene og likhetene mellom de to familierelaterte informasjonskildene er foreløpig ikke gjennomført.

Av de 623 000 som inngår i vår undersøkelsespopulasjon, kan 123 000 sies å være definert som familieinnvandrere. Familietilknyttede til flyktninger er medregnet her.

Mange familieinnvandrere får etter hvert norsk statsborgerskap, men de slår ikke flyktningene. Hvis vi av sammenligningsgrunner bare ser på flyktningene som innvandret i 2009 og seinere, hadde 25 prosent av dem norsk statsborgerskap ved utgangen av 2019, mens andelen for familieinnvandrerne var 12 prosent. Arbeids- og utdanningsinnvandrerne kommer ikke høyere enn 1-3 prosent norske i vårt utvalg.

Oppdragsgiver: Kunnskapsdepartementet.