Befolkningsframskrivinger, innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, 2008-2060

Forutsetninger om den årlige nettoinnvandringen brukes både i framskrivingen av den nasjonale og regionale befolkningen og i framskrivingen av innvandrerbefolkningen. Innvandringsframskrivingen er i hovedsak basert på den historiske utviklingen i nettoinnvandringen til og fra Norge, og antakelser om den fremtidige utviklingen i de internasjonale migrasjonsstrømmene. Nettoinnvandringen styres av mange forhold og har variert betydelig. Innvandringen påvirkes av forhold både Norge og i fraflyttingslandene, som langsiktige utviklingstrekk og akutte kriser og situasjoner. Innvandringen vil også styres av hvilken innvandringspolitikk Norge fører. Det er vanskelig å forutsi utviklingen i disse forholdene, særlig på lengre sikt.

Nettoinnvandring blant innvandrerbefolkningen er differansen mellom antallet som innvandrer og antallet som utvandrer i løpet av et kalenderår.

Innvandrerbefolkningen består av personer med to utenlandsfødte foreldre, det vil si førstegenerasjonsinnvandrere som har innvandret til Norge, og personer som er født i Norge med to foreldre som er født i utlandet. Personer med kun én utenlandsfødt forelder tilhører ikke innvandrerbefolkningen.

Norge har helt siden tidlig på 1970-tallet vært et innvandringsland. Det vi si at det er flere personer som innvandrer til Norge enn som utvandrer. Nettoinnvandringen (se boks) varierer sterkt fra år til år og i takt med flyktningstrømmer, økonomiske konjunkturer og Norges innvandringspolitikk. Det er imidlertid det generelle bildet av langtidsutviklingen, det vil si nettoinnvandringen over tid, som ligger til grunn for framskrivingen. Enkelthendelser, slik som krig, katastrofer, politisk omveltning og påfølgende flyktningstrømmer til Norge (for eksempel Vietnam 1987, Chile 1988, Bosnia-Hercegovina 1993, Kosovo 1999), vil ha liten betydning for framskrivingene med mindre man mener å se en langsiktig trend mot generelt mer krig og uro i verden og et fortsatt politisk ønske i Norge om å ta imot personer på flukt. De siste årenes rekordstore vekst i nettoinnvandringen fra Polen og andre nordeuropeiske land er også en utfordring for framskrivingen av innvandrerbefolkningen. Spørsmålet er om dette er å anse som en historisk betinget enkelthendelse (kortsiktig utvikling) eller om arbeidsinnvandringen fra de nye EU-landene innebærer et skift til et høyt nivå i lang tid framover.

Historisk nettoinnvandring

Innvandringen til Norge de siste 40 årene kan deles inn i tre hovedfaser, og eventuelt en fjerde fase hvis vi tar med de siste års utvikling (figur 1). Den første fasen startet under høykonjunkturen på slutten av 1960-tallet. Det var behov for arbeidskraft innenfor servicenæringer og industri, og det var i hovedsak unge menn fra Pakistan og Tyrkia som kom for å jobbe. Oljeprissjokket i 1973 og økonomiske nedgangstider ble fulgt av en innvandringsstopp i 1975. Den andre fasen av innvandringen kom på slutten av 1970-tallet og ble hovedsakelig preget av gjenforening mellom arbeidsinnvandrerne og deres familiemedlemmer. Disse var unntatt fra innvandringsstoppen (Vassenden 1997). Den tredje hovedfasen startet på midten av 1980-tallet og har i stor grad bestått av flyktninger og fortsatt familieinnvandring til innvandrerbefolkningen.

En fjerde fase preges igjen av arbeidsinnvandring, men denne gangen fra nye land innenfor EØS-området. I perioder med høykonjunktur, hvor arbeidsmarkedet og lønningene har vært mer attraktive i Norge enn i andre nærliggende land, har vi sett en jevn økning i arbeidsinnvandringen fra Sverige og nå også fra nye EØS-land. Nordiske borgere får automatisk arbeidstillatelse i Norge og kan relativt enkelt flytte til og fra Norge i takt endringer i etterspørselen etter arbeidskraft. Tilnærmet fri flyt av arbeidskraft innenfor EØS-området innebærer at også EØS-borgere relativt enkelt får arbeidstillatelse i Norge. Strømmen av arbeidsinnvandrere fra Sverige ble raskt redusert da arbeidsmarkedet svekket seg i 1989 og 2000 (Aalandslid 2005). Det er sannsynlig at migrasjonen mellom Norge og de nye EØS-landene også vil variere med fremtidige konjunktursvingninger i alle de aktuelle land.

Kraftig vekst i innvandring fra EU/EØS/EFTA-land

På 1970-tallet lå nettoinnvandringen i gjennomsnitt på om lag 4 500 personer per år, med en årlig innvandring på nesten 19 000 personer (figur 1). Deretter har nettoinnvandringen gradvis økt til gjennomsnittlig 13 600 personer i perioden 2001-2005, og en årlig innvandring på 37 400. De siste årene har innvandringen til Norge vært rekordstor. I 2007 innvandret 61 774 personer til Norge. Dette er den høyest registrerte innvandringen noensinne. Det var kun 22 122 personer som utvandret samme år, hvilket resulterte i en nettoinnvandring på 39 652 personer. Den kraftige veksten i innvandringen de siste årene skyldes i all hovedsak innvandring fra nye EU-land som Polen og Litauen, men også fra eldre EU-land som Tyskland. Per 1. januar 2008 hadde til sammen 459 614 personer i Norge innvandrerbakgrunn, dvs. to utenlandsfødte foreldre (se definisjon i egen boks). Innvandrerbefolkningen utgjør i dag nesten ti prosent av befolkningen.

Framskrivingsmodellen

Framskrivingen er utført med en tradisjonell kohort - komponent - modell , i likhet med modellen for SSBs ordinære befolkningsframskrivinger. Men til forskjell fra denne gjøres framskrivingen av innvandrerbefolkningen bare for landet som helhet og ikke for kommuner eller andre regionale enheter. Derimot er innvandrerpopulasjonen delt inn i tre grupper etter opprinnelsesland (se egen boks). Beregningen foregår på samme måte for de tre gruppene, separat for menn og kvinner for ettårige aldersgrupper. Hver av gruppene er dessuten delt inn i personer som har innvandret selv og deres etterkommere (barn født i Norge av to innvandrede foreldre). For å illustrere usikkerheten i framskrivingene har SSB gjort alternative forutsetninger om nettoinnvandringen. Disse har fått betegnelsene L (lav), M (mellom) og H (høy).

For hvert år i framskrivingen, og for hver landgruppe, fødselskohort og kjønn, er befolkningen ved utgangen av året lik fjorårets befolkning pluss innvandring og minus dødsfall og utvandring. Unntaket er nullåringer, som settes lik antall fødte gjennom året, pluss innvandrede, minus utvandrede og døde nullåringer. Innvandrergruppen øker bare ved ny innvandring, og etterkommerne bare gjennom fødsler, mens begge gruppene er gjenstand for utvandring og dødsfall, med like sett av sannsynligheter.

Den del av fødslene som skal inngå i innvandrerpopulasjonen, beregnes for en gitt landgruppe som summen av fødsler for de enkelte alderstrinn, multiplisert med den andel av kvinnene som får barn med en mann som også tilhører innvandrerbefolkningen (uavhengig av kvinnens alder). I beregningen av fødslene er kvinner fra Asia, Afrika og Latin-Amerika inndelt i to grupper – de som var voksne (det vil si 17 år eller eldre) ved innvandringen og de som innvandret som barn (se Foss 2006). Det er utarbeidet tre alternative sett av forutsetninger om innvandrerkvinnenes fruktbarhet.

Modellen beregner antall døde i et gitt kalenderår for en gitt gruppe (landgruppe, fødselskohort og kjønn) ved hjelp av dødssannsynligheter, som er de samme som i SSBs ordinære befolkningsframskrivinger. Det er forutsatt en årlig nettoinnvandring for hver av de tre landgruppene (henholdsvis lav, middels og høy). Utvandringen beregnes ved hjelp av konstante utvandringssannsynligheter. Deretter blir antall innvandrere delt inn etter kjønn og alder etter en fordeling basert på registrerte tall for de foregående årene.

Modellen slik den framstår i dag, er enkel på noen punkter, blant annet er botid i Norge ikke tatt med som variabel. Både fruktbarhetsnivå og utvandringssannsynlighet avtar vanligvis med botid (Aalandslid 2005 og Foss 2006). Statistikken inkluderer dessuten utvandringer fra Norge som ikke er registrert. Innvandrere som ikke har lovlig oppholdsgrunnlag i Norge er derimot ikke med.

Se for øvrig Brunborg og Texmon (2006) for en omtale av framskrivingen av innvandrerbefolkningen i 2005.

Landgruppering

Landgrupperingen som benyttes i framskrivingene vises i en egen boks i denne artikkelen. Bakgrunnen for inndelingen er en helhetlig vurdering av årsakene til innvandringen, migrasjonsatferd etter innvandring, reglene for arbeids- og bosettingstillatelse i Norge, omfanget av innvandringen hittil, geografisk avstand til opprinnelseslandet og demografisk atferd i Norge. Det er kun innvandrerbefolkningen som framskrives i innvandrerframskrivingen.

Landgrupperingen avviker fra SSBs framskriving i 2005 på to punkter. For det første er Bulgaria og Romania flyttet fra gruppe 2 (Øst-Europa uten EU/EØS/EFTA) til gruppe 1 i tråd med oppnådd EU-medlemskap 1. januar 2007 og EØS-medlemskap 1. august samme år. For det andre er Norden innlemmet i samme gruppe som EU/EØS/EFTA.

Det er flere grunner til at Norden i denne framskrivingen ikke lenger utgjør en egen gruppe. Den demografiske atferden til innvandrere fra de nordiske landene er svært lik den vi finner for innvandrere fra EU/EØS/EFTA, Nord-Amerika og Oseania. I tillegg er årsaken til innvandring fra Norden i stor grad den samme som for de øvrige landene i gruppen, særlig etter EU-utvidelsen i 2004 og 2007. I dag er det først og fremst arbeid som driver innvandringen fra disse områdene, men også en del ekteskap og familieinnvandring. Rettighetene med hensyn til opphold og arbeid i Norge er i praksis nesten identisk for personer som er bosatt i de nordiske landene og i resten av EU/EØS/EFTA, selv om det ble innført overgangsregler for de nye EØS-landene ¹ . Innvandrere fra Nord-Amerika (primært USA og Canada) og Oseania (primært Australia og New Zealand) har imidlertid ikke de samme arbeids- og oppholdsrettighetene, og årsaken til innvandring ligger i større grad i ekteskap og familieinnvandring. Men innvandrere fra Nord-Amerika og Oseania utgjør i dag kun 7 prosent av innvandrerbefolkningen i gruppe 1.

Landgruppering:

1 . EU/EØS/EFTA (inklusive Norden) (Sverige, Danmark, Grønland, Færøyene, Finland og Island, Belgia, Frankrike, Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland, Irland, Storbritannia, Hellas, Portugal, Spania, Østerrike, Kypros, Tsjekkia, Estland, Ungarn, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Bulgaria, Romania, Sveits og Liechtenstein, samt småstatene i Europa), USA og Canada i Nord-Amerika , samt Australia, New Zealand og de andre landene i Oseania .

2. Øst-Europa uten EU/EØS/EFTA-land (Kroatia og Makedonia, Albania, Kosovo, Bosnia-Hercegovina, Serbia og Montenegro, Hviterussland, Moldova, Russland og Ukraina).

3 . Afrika, Asia med Tyrkia og Latin-Amerika.

Høy men avtagende innvandring fra EU/EØS/EFTA

Framskrivingen av innvandrerbefolkningen 2008-2060 preges i stor grad av de forutsetningene som ligger til grunn for antatt innvandring fra området EU/EØS/EFTA. Som nevnt har EU-utvidelsen ført til en svært kraftig vekst i arbeidsinnvandringen til Norge fra nye EU-land, særlig fra Polen og Litauen. Vi forventer at innvandringen fra EU/EØS/EFTA, Nord-Amerika og Oseania vil fortsette å stige i et par år framover, deretter synke raskt mot 2020 og så holdes konstant fra 2040 (figur 2). Både i høyalternativet og lavalternativet forventes innvandringen fra dette området å ligge over nivået for de andre landgruppene i relativt lang tid framover.

Høykonjunkturen i Norge med lav arbeidsledighet, stort behov for arbeidskraft og høyt lønnsnivå, har tiltrukket rekordmange arbeidsinnvandrere de siste årene, særlig innenfor bygge- og anleggssektoren. Fortsatt høy innvandring har sammenheng med at Norge trolig vil ha et høyere inntektsnivå og en lavere arbeidsledighet enn EU/EØS/EFTA i svært mange år framover. Selv om innvandringen fra de nyeste EU-landene Romania og Bulgaria foreløpig ikke kan måle seg med innvandringen fra Polen, er det ikke usannsynlig at arbeidsinnvandringen fra disse landene kan øke på relativt kort sikt. Det ligger et ytterligere ”innvandringspotensial” i land som forventes å oppnå EU-medlemskap i relativt nær fremtid, blant annet kandidatlandene Kroatia og Makedonia ² . På sikt er det realistisk med økt innvandring til Norge fra de fleste land i vår andre landgruppe. En utfasing av overgangsordningene og en forenkling av regelverket for rekruttering av arbeidstakere fra land både i og utenfor EØS-området kan også bidra til dette (St.meld. nr. 18 (2007-2008)) ³ .

Ettersom Norge etter hvert sannsynligvis vil vende tilbake til en mer normal konjunktursituasjon, vil dagens høye nivå på nettoinnvandringen trolig være forbigående. Vi antar at den internasjonale uroen i finansmarkedet og svakere vekst i Norge vil føre til at ekspansjonen vil stoppe opp og at etterspørselen etter arbeidskraft reduseres. Ledigheten kan øke svakt de nærmeste årene på grunn av at vi går tilbake fra nåværende høykonjunktur til en mer normal situasjon. Vi ser paralleller til endringer i arbeidsmarkedet i 1989 og 2000, som førte til en reduksjon i innvandringsstrømmen fra Sverige. På sikt vil Norges relative inntekt i forhold til andre land trolig falle i og med at oljeinntektene får mindre betydning ⁴ . Samtidig antar vi at veksten i arbeidsinnvandringen fra EU/EØS/EFTA vil flate ut og avta når lønninger og jobbmuligheter har bedret seg i mange av landene i det østlige Europa. I tillegg er det mulig at noe av innvandringspotensialet blant polakker allerede er tatt ut. Mye av den registrerte innvandringen fra Polen de siste årene har bestått av polakker som allerede oppholder seg i Norge, men som så har fått arbeids- og bosettingstillatelse av mer varig karakter. På lengre sikt vil innvandringen fra det østlige Europa trolig gå ned også som en følge av at befolkningen i disse landene blir eldre og at færre i produktiv/arbeidsdyktig alder velger å utvandre til Norge. I framskrivingens mellomalternativ antar vi at nettoinnvandringen fra EU/EØS/EFTA når en topp i 2009, for deretter å synke raskt til 13 000 i 2020 og videre til 7 500 fra og med 2040. Ifølge lavalternativet forventer vi en innvandringstopp allerede til neste år, og at nettonivået deretter synker til henholdsvis 9 000 og 4 000. Høyalternativet forutsetter at nettoinnvandringen stiger til 48 000 i 2010, og at den synker gradvis til 19 000 i 2020 og 12 000 fra og med 2040 (figur 2).

Utviklingen framover vil også være avhengig av i hvor stor grad arbeidsinnvandrerne velger å bringe familien til Norge og etablere seg her. Her er det stor usikkerhet og vanskelig å forutsi hvilke forhold som vil spille inn, og på hvilken måte fremtidige konjunktursvingninger vil påvirke atferden. Den relativt korte avstanden tilbake til opprinnelseslandet (innenfor EU/EØS/EFTA) kan bidra til at arbeidsinnvandrerne raskt flytter dit arbeidsmarkedet anses som best, enten det er i opprinnelseslandet eller andre land innenfor EU/EØS/EFTA. Samme argumentet kan tale for en langt større grad av pendling mellom jobb i Norge og familie i opprinnelseslandet enn det vi er vant til å se blant arbeidsinnvandrere fra Pakistan og Tyrkia. Samtidig kan det se ut som at mange av dagens arbeidsinnvandrere har et langsiktig perspektiv på sitt opphold i Norge, og at de som har fått barn og/eller ektefelle i Norge ønsker å bli boende (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet 2008). UDI rapporterer dessuten om en kraftig økning i antall familieinnvandringer, særlig for polske og tyske borgere (Utlendingsdirektoratet 22. februar 2008). Dette er i så fall et brudd med tidligere arbeidsinnvandring fra våre naboland, ettersom bare 30 prosent av arbeidsinnvandrere som kom til Norge på 1990-tallet fortsatt er her i dag.

Andre landgrupperinger

For de to andre landgruppene ligner forutsetningene mye på antakelsene ved SSBs forrige innvandrerfremskrivning i 2005. Innvandringen fra disse landene drives i dag i mindre grad av arbeid, men hovedsakelig av behovet for beskyttelse blant mennesker på flukt, og av familieinnvandring. Det er grunn til å tro at dette også vil være situasjonen framover. Krig og politisk uro i land utenfor EU/EØS/EFTA, Nord-Amerika og Oseania kan skape til dels spontane flyktningstrømmer til Norge, som kan variere sterkt i størrelse og omfang. I motsetning til arbeidsinnvandringen fra EU/EØS/EFTA, lar innvandringen fra land utenfor disse områdene seg også i større grad regulere. Politiske føringer og det til enhver tid gjeldende regelverket angående asyl, opphold på humanitært grunnlag og familieinnvandring, er med på å regulere nivået på innvandringen.

For nettoinnvandringen fra andre land i det østlige Europa har svingningene vært svært store (figur 3). Den omfattet i stor grad flyktninger fra konfliktene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. Framtidig nettoinnvandring fra land i den tredje landgruppen er også svært usikker (figur 4). På sikt vil familieinnvandring til innvandrere fra de eldre innvandringslandene som for eksempel Pakistan, Tyrkia og Sri-Lanka avta. Familieinnvandringen til personer med bakgrunn fra Pakistan har allerede avtatt noe, fra 542 i 2002 til 356 i 2006. I mellomtiden vil nye innvandringsland komme til, primært nye flyktningland. Fordi usikkerheten framover er så stor, lar vi nettoinnvandringen holdes konstant omtrent på gjennomsnittet for årene 2003-2007 i mellomalternativet M (figur 3). I ytteralternativene L og H lar vi, i løpet av noen få år, nettoinnvandringen synke til gjennomsnittsnivået for andre halvdel av 1990-tallet, og stige til et noe høyere nivå enn i dag i høyalternativet. Deretter holdes det konstant i resten av framskrivingsperioden.

Forutsetningene omtalt i avsnittene ovenfor medfører at den samlede nettoinnvandringen ifølge mellomalternativet øker med ca 2 000 fra 2007 til 2009, for deretter å falle raskt, til ca 26 000 i 2020 og videre til 20 000 fra og med 2040 (figur 5). For lavalternativet er nivået det samme i 2008 som i 2007. Deretter innebærer de forutsetningene som er lagt til grunn at nettoinnvandringen synker til 15 000 i 2020 og til 10 000 fra og med 2040. I høyalternativet er det lagt til grunn at den kraftige veksten fortsetter i noen år til, slik at nettoinnvandringen kommer opp i 48 000 i 2010. De valgte forutsetningene innebærer deretter at innvandringen avtar langsommere enn i de andre alternativene, til 39 000 i 2020 og 32 000 fra og med 2040.

Referanser

• Brunborg, Helge og Inger Texmon (2006): Hvor stor blir innvandrerbefolkningen framover? Samfunnsspeilet 4, 2006, Statistisk sentralbyrå.
• Foss, Aslaug Hurlen (2006): Fruktbarhet blant innvandrerkvinner: 1 av 5 fødte har foreldre som har innvandret. Samfunnsspeilet 4, 2006, Statistisk sentralbyrå.
• Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (2008): Vi blir Om arbeidsinnvandring fra Polen og Baltikum , Rapport 1-2008, Oslo.
• Stortingsmelding nr. 18 (2007-2008): Arbeidsinnvandring , Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Oslo.
• Utlendingsdirektoratet (22. februar 2008): Over 1600 fikk familieinnvandringstillatelse i januar . ( http://www.udi.no/templates/Page.aspx?id=9093 )
• Vassenden, Kåre (1997): Innvandrere i Norge . Hvem er de , hva gjør de og hvordan lever de? Statistiske analyser 20, Statistisk sentralbyrå.
• Aalandslid, Vebjørn (2005): Inn- og utvandring blant innvandrere – hvor mange vil flytte i årene framover? Økonomiske analyser 6/2005 (56-63), Statistisk sentralbyrå.

¹ Overgangsreglene innebærer at personer fra disse landene kan oppholde seg i Norge i tre eller seks måneder som arbeidssøkere. Men de kan ikke begynne å jobbe før de har fått tillatelse, og det stilles strenge krav til arbeidsforholdet.

² Kroatia, Makedonia og Tyrkia har status som EU-kandidatland, mens Albania, Bosnia-Hercegovina, Serbia og Montenegro har status som potensielle kandidatland.

³ Arbeidstakere fra Estland, Litauen, Latvia, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn er underlagt overgangsordninger fram til mai 2009 og arbeidstakere fra Bulgaria og Romania ut 2008, eventuelt i ytterligere tre år.

⁴ Inntekter fra utvinning av olje og gass kompenseres med kapitalavkastning fra Statens pensjonsfond, men handlingsregelen for uttak fra dette fondet vil innebære at fondskapitalen på lang sikt må forventes å vokse langsommere enn BNP. Med tilnærmet lik trendvekst i BNP i fastlands-Norge og andre land, vil dermed Norges nasjonalinntekt vokse langsommere enn BNP i andre land.