Bolig, omgivelser og miljø

Norge skiller seg i europeisk sammenheng ut ved at flere eier boligen sin og særlig ved at flere bor i småhus. I Norge bodde 79 prosent av husholdningene i 1997 i frittliggende enebolig eller andre småhus, mens gjennomsnittet i EU var 53 prosent (1996). Og mens 76 prosent av norske husholdninger eide sin bolig (enten som selveier eller gjennom borettslag) i 1997, var gjennomsnittet i EU 60 prosent. Dette samsvarer med våre boligpreferanser. Om lag ni av ti ønsker å eie boligen, og nær tre av fire ønsker å bo i enebolig.

Nordmenn bor stadig romsligere. Dette skyldes både at det bor færre i hver bolig og at boligene er blitt større. I 1950 bodde det 3,4 personer i hver bolig, i 2001 var tallet 2,3 personer. Gjennomsnittlig antall rom per bolig økte ifølge folke- og boligtellingene fra 3,6 i 1980 til 4,1 i 2001.

Folke- og boligtellingen viser at 18 prosent av alle boliger i 2001 hadde 1-2 rom, og 40 prosent hadde 5 rom eller mer. I Oslo hadde 36 prosent av boligene 1-2 rom, og bare 18 prosent minst 5 rom. Oslo skiller seg også fra de andre store byene. Ikke i noen av disse hadde mer enn 24 prosent av boligene 1-2 rom. Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag var fylkene med de største boligene.

I 2001 bodde 30 prosent av alle voksne svært romslig, mens 7 prosent bodde trangt. Det har vært en sterk forbedring i romsligheten i løpet av de siste 20 årene, forbedringen var imidlertid særlig sterk på 1980-tallet. I 1980 bodde 16 prosent trangt, mens bare 18 prosent bodde svært romslig. I 1991 bodde bare 8 prosent trangt, og på 1990-tallet endret denne andelen seg omtrent ikke. Andelen som bor svært romslig fortsatte å øke fram til 1997, men tallet for 2001 tyder på en svak nedgang. I gjennomsnitt bor vi likevel romsligere. Boarealet per husholdning har økt samtidig med at husholdningene er blitt mindre. Det gjennomsnittlige boareal per person har derfor økt. Men også her var økningen større på 1980-tallet enn senere. I 1980 var gjennomsnittlig boareal per person 36 kadratmeter, i 2001 var det 52.

Folke- og boligtellingen viser at det i november 2001 var 1 962 000 bebodde boliger i Norge. Nærmere halvparten av disse var bygd etter 1970. Om lag 6 prosent er bygd i 1900 eller tidligere. Aust-Agder er det fylket som har størst andel eldre boliger (14 prosent).

Det har skjedd betydelige omlegginger i boligbyggingen de siste 20 år. På midten av 1980-tallet ble det bygget mange svært store eneboliger. Boligkrisen på slutten av 1980-tallet førte både til et sterkt fall i boligbyggingen og til et markert fall i størrelsen av de nye boligene. Fra midten av 1990-tallet har boligbyggingen tatt seg noe opp, men er fortsatt langt lavere enn på 1980-tallet. Etter 1992 økte størrelsen av de nybygde boligene. Men fra 1998 har denne igjen gått ned, og var i 2002 133 kvadratmeter, eller om lag samme nivå som på begynnelsen av 1990-tallet. Dette har skjedd samtidig med at antallet nybygde boliger, som er blokkleiligheter, har økt betydelig de siste årene.

Også når det gjelder den grunnleggende standarden i form av bad og WC, har det skjedd betydelige forbedringer de siste 20 årene. I 1980 manglet
10 prosent ennå bad eller dusj. Allerede i 1990 var dette redusert til 1 prosent. Standardøkningen avspeiles også i andelen husholdninger med minst to rom med bad eller dusj. Denne økte fra 18 prosent i 1988 til nesten det dobbelte i 1997. Andelen synes deretter å ha gått litt ned, og var i 2001 29 prosent. Når det gjelder boligstandard i form av fukt og kulde er resultatene mer usikre, men de fleste av undersøkelsene fra de senere årene tyder på en viss forbedring i forhold til 1980-tallet.

Andelen av husholdningene som eier boligen, har i lang tid vært forholdsvis stabil i underkant av 80 prosent. Folke- og boligtellingene viser at 77 prosent av husholdningene i 2001 eide boligen de bodde i, enten som selveiere eller gjennom andels- og aksjeselskap. Denne andelen har gått litt ned siden 1990. Nedgangen er størst i de store byene. I Oslo var vel 70 prosent eiere i 2001, sammenlignet med 76 prosent i 1990.

Andelen av husholdningene som eier boligen er høyest i alderen 45-79 år (alder på eldste beboer), der om lag 85 prosent eier boligen. Eierandelen er lavest blant yngre. Der eldste beboer er under 25 år, eier en tredjedel boligen, mens vel 60 prosent eier boligen i aldersgruppen 25-34 år. Særlig blant de yngste er tallene påvirket av at mange studenter er registrert som bosatt hos foreldrene. I aldersgruppen 25-34 år er eierandelen lavest i Troms og Finnmark, under 50 prosent. Den er høyest i Vest-Agder, Rogaland og Telemark. Blant de store byene har Tromsø den laveste andel eiere i denne aldersgruppen. I Oslo er eierandelen bare litt lavere enn landsgjennomsnittet. Bosettingsregistreringen av studenter kan imidlertid påvirke tallene også for denne gruppen.

Blant unge har andelen som bor i bolig som husholdningen eier, gått ned. Det er særlig blant unge enslige som ikke bor sammen med foreldrene, at tendensen er kraftig. For eksempel gikk eierandelen for disse enslige i alderen 25-29 år ned fra 58 prosent i 1987 til 30 prosent i 2001. Eierandelen blant unge par har derimot endret seg lite. Reduksjonen i eierandel blant yngre enslige er, ifølge folke- og boligtellingene, størst i de store byene.

Boligutgiftene økte sterkt på 1980-tallet, både på grunn av sterk økning i gjelden og på grunn av renteøkning. Rundt 1990 brukte husholdningene i gjennomsnitt vel en fjerdedel av budsjettet til bolig, lys og brensel. Rentenedgangen fra 1993 førte til en reduksjon i boligutgiftene slik at andelen av forbruket til bolig ble redusert til om lag 20 prosent i 1998. Tall for andelen husholdninger med høy boutgiftsbelastning viser samme forløp. I 2001 brukte om lag 40 prosent av husholdningene mer enn 25 prosent av forbruket på bolig, lys og brensel. Reduksjonen i boutgifter på begynnelsen av 1990-tallet kom først og fremst eierne til gode.

Prisene på bruktboliger har økt sterkt på 1990-tallet. Etter 1991 da statistikken startet, har prisene på brukte boliger i Norge blitt mer enn fordoblet.

Forurensning og støy i lokalmiljøet

Viktig for den lokale luftforurensning er innholdet av nitrogenoksider (NOx) og svoveldioksid (SO2) som begge virker forsurende, og svevestøv i luften. Konsentrasjonen av svoveldioksid har avtatt betydelig siden slutten av 1970-årene, og ble halvert på 1990-tallet. Den lokale forurensningen i de store byene består i dag i hovedsak av nitrogenoksider og svevestøv. Utslippene av NOx har ikke blitt redusert på 1990-tallet og her er det langt igjen før en når utslippsmålene. Eksos fra biler, asfaltslitasje og vedfyring er viktige kilder til utslipp av svevestøv. Den betydelig trafikkveksten som nå skjer i veitransporten, har ikke gjort problemet med svevestøv mindre.

Ifølge levekårsundersøkelsene har andelen som oppgir å være utsatt for støy fra veitrafikk inne i boligen, vært omtrent uforandret på 13 prosent i de siste 20 årene, dette til tross for en betydelig trafikkvekst. Plassering av boligene i forhold til særlig de store trafikkårene, oppholdstid i hjemmet og tiltak i form av støyisolerende vinduer og støyskjermer er viktige for sammenhengen mellom trafikk og utsatthet for støy. Det er færre som sier de er plaget av støy enn som er utsatt. I 2001 oppga 6 prosent av de, inne i boligen, var svært eller noe plaget av støy fra veitrafikk.

• Boforhold