Lavere eierandel blant innvandrerne

Grunnsteinen i norsk boligpolitikk og det vi kaller den norske boligmodellen har i hele etterkrigstiden vært at folk i størst mulig grad skal kunne kjøpe og eie sin egen bolig. Virkemidlene for å oppnå dette har variert noe over tid, spesielt når det gjelder markedsregulering og offentlig styring, men de har i stor grad vært rettet mot å støtte opp under et velfungerende boligmarked. Blant annet gjennom ulike tiltak for boligbygging og skattepolitikk som er gunstig for boligeiere. Og selv om det også finnes enkelte offentlige virkemidler som skal hjelpe svakerestilte inn på boligmarkedet, er hovedprinsippet likevel at det er et privat ansvar å skaffe seg et sted å bo.

At folk kan kjøpe og beholde sin bolig ses som vesentlig både for å forebygge boligsosiale problemer generelt og for å fremme integrering av innvandrere spesielt (KMD 2014, KRD2004:18). Dermed er boligmarkedet en viktig arena å overvåke når en skal vurdere integreringen av innvandrere og deres barn i det norske samfunnet. Spørsmålet er om innvandrere i Norge og deres norskfødte barn har blitt en del av den norske boligmodellen og er boligeiere på linje med andre.

Mye skal på plass før kjøp av bolig

I etablering som boligeier er det flere forhold som spiller sammen, ikke minst hvilken livsfase man er i, og om man har inntekter som gjør det mulig å kjøpe egen bolig. Familieetablering, etablering på arbeidsmarkedet og boligkjøp er forhold som henger tett sammen. Derfor tar det også tid å etablere seg på boligmarkedet. Ser vi bort fra barna, er det først i aldersgruppen 40-49 år vi finner den høyeste eierandelen totalt sett, mens det kommer enda senere for dem med innvandrerbakgrunn. Siden mange kommer til landet i voksen alder, må en forvente at eierandelen er lavere sammenlignet med befolkningen ellers i samme alder. Men; dette innebærer også en forventing om at eierandel vil øke med botid. 

I et boligmarked som det norske, som har vært preget av svært høy prisvekst de siste årene, krever etablering på boligmarkedet en relativt solid økonomi. At eierandeler er lavere i grupper med lave inntekter, og at det har vært slik over lang tid, er et kjent fenomen (SSB 2016 og 2017, Omholt 2016, SSB 2017b). Det er også et faktum at innvandrere og personer med innvandrerbakgrunn er tydelig overrepresentert nederst i inntektsfordelingen (Omholt 2016, Strøm og Bye 2017).

Det å eie bolig representerer også en viss økonomisk risiko og binding. Innvandrere som kommer til Norge, kan ha andre holdninger knyttet til det å kjøpe egen bolig, gjerne ved å låne penger. De kan også ha planer om å flytte ut igjen etter en viss tid, og derfor velge å leie bolig for å beholde større fleksibilitet. Dette kan være medvirkende årsaker til at eierandeler også i den høyeste inntektsklassen er noe lavere for dem med innvandrerbakgrunn, og til at vi finner lave eierandeler blant grupper av arbeidsinnvandrere.

Ingen heltrukken eierlinje

Det at «bare» 60,4 prosent av personer med innvandrerbakgrunn bor i en bolig som husholdningen eier i 2016, mot 86,9 prosent i befolkningen for øvrig, kan tolkes som et tegn på at integreringen i den norske boligmodellen ikke har lyktes fullt ut.

Forskjeller i boligmønster mellom innvandrere og resten av befolkningen har vedvart over tid, selv om det også har vært funn som tyder på at innvandrere, og spesielt deres norskfødte barn, over tid tilpasser seg det norske boligmønsteret (Blom 2008, Vrålstad 2017, Søholt og Wessel 2010). Når vi likevel finner store forskjeller i 2016, kan det på den ene siden hevdes at høy innvandring innebærer at politikkens fokus på å sikre tilfredsstillende eierboliger til befolkningen blir utfordret (Søholt 2010). På den annen side kan det hevdes at siden flertallet av innvandrerne og deres barn bor i eid bolig, er det langt på vei en suksess for den norske boligmodellen (Sørvoll og Five Aarset 2015).

Store forskjeller mellom landgrupper

En 26 prosentpoengs lavere eierandel blant dem med innvandrerbakgrunn sammenlignet med den øvrige befolkningen viser totalt sett en stor ulikhet, men her er det viktig å nyansere bildet. Det er til dels store forskjeller innad i gruppen med innvandrerbakgrunn (se figur 2).

Ved hjelp av den enkle todelingen i landbakgrunn fra EU etc. og Afrika, Asia etc. kommer det fram interessante forskjeller, ikke så mye i den totale eierandelen, men i hvilken eierform de har. I begge gruppene er det langt lavere andel selveiere enn i øvrige befolkning ellers. Lavest er den blant dem med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. med 42,1 prosent. Halvparten, dvs. 50,6 prosent, av dem med bakgrunn fra EU etc. tilhører en selveierhusholdning. Men siden det er langt vanligere å være andelseier blant personer med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. sammenlignet med gruppen fra EU etc., 18,8 mot 9,1 prosent, blir de totale eierandelene i disse to gruppene nokså like.

Også innad i disse to hovedgruppene finnes det betydelige forskjeller, alt etter hvilket land personene har bakgrunn fra. Dette har igjen sammenheng både med i hvilken tidsperiode innvandringen fant sted, personenes botid, årsak til innvandringen og integrering på andre områder som utdanning og arbeid. I figur 3 ser vi eierandeler i 24 landgrupper, som alle har over 10 000 personer. Her får vi bekreftet noe av landforskjellene vi også kjenner fra utvalgsundersøkelser (Vrålstad 2017). Høyest andel boligeiere finner vi i gruppene med bakgrunn fra «gamle» innvandringsland som Sri Lanka, Vietnam og Pakistan, der om lag åtte av ti er eiere.

Blant personer med pakistansk bakgrunn er det relativt mange andelseiere. Det kan vi også legge merke til blant personer med tyrkisk bakgrunn. Mulige forklaringer på dette er at begge disse landgruppene er overrepresentert i større byer der det er større innslag av borettslag og andre former for andelseie. I disse gruppene er det også etter hvert en del norskfødte med innvandrerforeldre som har begynt å etablere seg på boligmarkedet, og blant disse er andelseie relativt vanlig.

I 19 av de 24 landgruppene er over halvparten eiere, mens det gjelder under halvparten av dem med bakgrunn fra Latvia, Eritrea, Syria og Somalia. Latvia er kjennetegnet av arbeidsinnvandring etter EU utvidelsen i 2004, og det kan være at mange ser på oppholdet som midlertidig og at de derfor ikke ønsker eller ikke hatt tid til å etablere seg som boligeiere. Vi ser da også at eierandelen er relativt lav blant dem med bakgrunn fra Litauen og Polen, der innvandringen stort sett har samme årsak.

De tre siste er typiske flyktningeland, der innvandrere kommer fra krig og konflikt. I tillegg har innvandrere fra disse landene i gjennomsnitt kort botid, sammenlignet med for eksempel Sri Lanka og Vietnam. Det kan være medvirkende årsaker til lav eierandel, sammen med blant annet lav inntekt som vi skal komme inn på senere. En forklaring som også trekkes frem, er at noen muslimer mener Koranen ilegger forbud mot å betale renter, og at dette kan være et hinder mot å ta opp boliglån (Søholt 2010, Vrålstad 2017). I hvilken grad dette gjør seg gjeldende, er vanskelig å si noe sikkert om med utgangspunkt i våre data.   

Få barn med innvandrerbakgrunn i eid bolig

Blant befolkningen uten innvandrerbakgrunn bor en marginalt større andel menn enn kvinner i eid bolig, 87,2 mot 86,5 prosent. Dette forholdet er motsatt blant personer med innvandrerbakgrunn, hvor en markant større andel kvinner (64,1 prosent) enn menn (56,9 prosent) bor i eid bolig. Dette kan skyldes at kvinner oftere enn menn kommer gjennom familieinnvandring, da kanskje for å etablere seg med en mann som allerede er inne på boligmarkedet. Flertallet av dem som kommer for å etablere familie, gifter seg med personer som ikke selv er innvandrere, og sju av ti av dem som kommer for å gifte seg med personer uten innvandrerbakgrunn, er kvinner (Dzamarija og Sandnes 2016).

Vi finner også klare aldersforskjeller når vi ser på hvem som bor i eid bolig (se figur 4). Selv om eierandelen stort sett er lavere for personer med innvandrerbakgrunn i alle aldersgrupper, ser vi de samme alderstendensene som blant andre. Bare blant de eldste med bakgrunn fra EU etc. er andelen som bor i eid bolig på samme nivå som for resten av befolkningen. Forskjellene er størst blant barn, og spesielt blant dem med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. er det få som bor i eid bolig målt mot resten av befolkningen. Tilsvarende er andelene relativt lave for unge voksne med bakgrunn fra EU etc.

Som nevnt, tar det tid å etablere seg på boligmarkedet, og derfor kan en forvente en økning i eierandel med økt botid. Ser vi kun på innvandrere, ser vi at de fra EU etc. kommer opp i en total eierandel på åtte av ti omtrent etter femten års botid, mens vi må opp i over 20 års botid for innvandrere fra Afrika, Asia etc. før vi finner tilsvarende andeler (se figur 5).

Arbeidsinnvandrere ender oftere opp som eiere

Når vi fordeler etter innvandringsgrunn og botid, ser vi at ulike grupper innvandrere antagelig har ulike forutsetninger for å etablere seg på boligmarkedet (se figur 6). Personer som kommer til Norge fordi de er på flukt, når aldri opp i eierandeler tilsvarende andeler som for de andre gruppene, selv med relativt lang botid. Familieinnvandrere kommer relativt ofte til en eierhusholdning, fire av ti gjør det. Tre av ti både nordiske innvandrere og arbeidsinnvandrere bor i eid bolig ved ankomst. Det er likevel arbeidsinnvandrerne som oftest blir eiere etter lang botid. Dette kan ha sammenheng med at mange arbeidsinnvandrere som ikke er eiere, velger å utvandre igjen etter 10-15 års tid, mens eierne er dem som blir boende permanent.

Ser vi litt nærmere på dem som har flukt som årsak til innvandringen, er det imidlertid merkbare forskjeller, alt etter hvilket land innvandrerne kommer fra. Spesielt flyktninger fra Vietnam og Sri Lanka har lang botid og høy eierandel, opp mot ni av ti. Det samme gjelder delvis for flykninger fra Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Iran, selv om eierandelene der ikke kommer opp i mer enn åtte av ti, selv med botid over 15 år.

Det er først og fremst flyktninger fra Somalia som skiller seg ut med lave eierandeler, selv med lang botid. Kun 35,3 prosent av dem med over 15 års botid er eiere, og bare 20,0 prosent blant dem med 6-15 år. Også blant flyktninger fra Irak og Syria med lang botid finner vi relativt lave eierandeler, men spesielt i sistnevnte gruppe er det også snakk om relativt få personer. 

Dette leder oss over til at etablering på boligmarkedet, eierform og boligtype, henger nøye sammen med både familieetablering og etablering på arbeidsmarkedet. Andersen (2017) viser at det er store variasjoner i innvandrernes husholdningsstruktur, etter botid, hvor de innvandret fra og hvilken årsak de har til innvandring. Totalt sett er det likevel ikke store forskjeller i husholdningsstørrelse mellom dem med innvandrerbakgrunn og den øvrige befolkningen. For å se om ulikhet i husholdningsstruktur likevel kan bidra til den aggregerte ulikheten i eierform, sammenligner vi andel eiere i like husholdningstyper der vi ser på alle med innvandrerbakgrunn (se figur 6).

Lavere eierandeler i alle husholdningstyper

Uansett hvilken type husholdning personene tilhører, er eierandelen høyest for dem som ikke har innvandrerbakgrunn. Med unntak for enslige forsørgere, finner vi de høyeste eierandelene i husholdninger med barn, aller høyest eierandelen blant par med store barn (6-17 år), noe som er en indikasjon på sammenhengen mellom bolig- og familieetablering. Nesten alle personer uten innvandrerbakgrunn som hører til husholdningstypen par med store barn, bor i en bolig som husholdningen eier, 96,2 prosent. Også blant dem med innvandrerbakgrunn er det relativt mange eiere i denne husholdningstypen, men andelen er likevel rundt 20 prosentpoeng lavere. De minste forskjellene mellom dem med innvandrerbakgrunn og andre, finner vi i enfamiliehusholdninger med voksne barn, samt flerfamiliehusholdninger med barn, der eierandelene blant dem med innvandrerbakgrunn er relativt høye (se figur 7).

Blant enslige forsørgere og aleneboende er eierandelene generelt lave, i alle gruppene, og aller lavest er de blant de enslige forsørgerne med de minste barna. Her er andelen helt nede i 58,0 prosent blant personer uten innvandrerbakgrunn, og henholdsvis 38,8 og 23,7 prosent når vi ser på dem med bakgrunn fra EU etc. og Afrika, Asia etc. Selv om eierandelen blant enslige forsørgere med litt større barn også øker for dem med innvandrerbakgrunn, blir forskjellen målt mot resten av befolkningen enda større enn for dem med de minste barna.

I alt 67,7 prosent av aleneboende uten innvandrerbakgrunn eier boligen, mens andelene er nede i 41,9 og 35,8 prosent i de to innvandrergruppene.

Tar vi hensyn til at de med innvandrerbakgrunn er litt ulikt fordelt i husholdningstyper sammenlignet med den øvrige befolkningen, kan dette forklare litt av, men på langt nær hele, forskjellen i eierander. Dersom vi «tvinger» personer med innvandrerbakgrunn til å fordele seg i husholdninger på samme måte som den øvrige befolkningen, ville eierandelene blant dem med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. økt til 62,9 prosent, og til 64,5 prosent blant dem med bakgrunn fra EU etc.

Pengene rår – men ikke alene

Barnefamilier er totalt sett ofte eiere, og da kan en også merke seg at barn med innvandrerbakgrunn utgjør over halvparten av det som defineres som lavinntektsgruppen (Epland og Kirkeberg 2017). Vi har sett at eierandelene blant personer med innvandrerbakgrunn stort sett er lavere enn for andre. Dette gjelder i alle aldersgrupper, husholdningstyper, og som vi etter hvert vil se, i alle kommuner og bydeler. Det er da nærliggende å se nærmere på om dette først og fremst kan skyldes lave inntekter. Vi har delt inn husholdningene i inntektskvartiler.

Sammenhengen mellom inntekt og eierform vises tydelig ved at eierandelene er lave i den nederste inntektskvartilen. I alt 57,8 prosent av personene uten innvandrerbakgrunn i denne inntektsgruppen er eiere (se figur 8). Blant personer med innvandrerbakgrunn er tilsvarende andel enda mye lavere, 43,2 prosent for dem med bakgrunn fra EU etc. og 41,5 prosent blant dem med bakgrunn fra Afrika, Asia etc.

Uansett innvandrerbakgrunn, er det en klar økning i eierandeler etter hvert som vi beveger oss opp i inntektsklassene. For dem med bakgrunn fra EU etc. minker likevel ikke avstanden til personer uten innvandrerbakgrunn, eierandelene holder seg 22-25 prosentpoeng lavere i andre, tredje og fjerde inntektskvartil. For dem med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. ser vi imidlertid en tilnærming etter hvert som vi beveger oss opp i inntektskvartilene. I fjerde inntektskvartil, dem med de høyeste inntektene, er eierandelen «bare» 8 prosentpoeng lavere enn blant personer uten innvandrerbakgrunn. Fra figur 2 husker vi at den totale forskjellen mellom gruppene er 26 prosentpoeng.   

Dette viser to ting. For det første at eierandeler øker med inntekt også for personer med innvandrerbakgrunn, og at personer med innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia etc. ligner mer på den øvrige befolkningen etter hvert som inntekten øker. Noe av årsaken til at dette ikke er like tydelig for personer med bakgrunn fra EU etc. kan igjen være å finne i planer om tilbakeflytting etter en viss tid. Det er langt vanligere at arbeidsinnvandrere fra EU etc. flytter tilbake til opprinnelseslandet enn det innvandrere fra Afrika, Asia etc. gjør.

For det andre viser det at den strukturelle komponenten i integreringen på boligmarkedet som handler om økonomiske kapasiteten til å bli boligeier, er ganske sterk, spesielt for dem med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. Det at den totale forskjellen i eierandel sammenlignet med den øvrige befolkningen likevel blir så stor, skyldes at gruppene fordeler seg svært ulikt i inntektsfordelingen. For eksempel finner vi halvparten av dem med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. i laveste inntektskvartil, bare en tidel i høyeste.  

Bosted betyr mye

Det bor innvandrere i alle landets kommuner, og innvandrerne og deres norskfødte barn er jevnere spredt utover landet enn det som var tilfelle for en del år tilbake. Likevel er de overrepresentert i enkelte kommuner, blant annet større byer og tettsteder som Oslo, Drammen og Lørenskog, samt i enkelte mindre kommuner. Oslo er den klart største innvandrerkommunen i Norge, og innad i Oslo er det dessuten en veldig tydelig overrepresentasjon i enkelte bydeler sammenlignet med Oslo totalt (Dzamarija 2017). Dette bosettingsmønsteret kan påvirke både eierform og boligtype siden det også er klare geografiske variasjoner i boligtilbudet.

Det generelle trekket med lavere andel eiere blant personer med innvandrerbakgrunn gjelder i alle de åtte største innvandrerkommunene (se figur 9). For dem med bakgrunn fra EU etc. er det minst forskjell i eierandel i Kristiansand, sammenlignet med den øvrige befolkningen, etterfulgt av Trondheim og Bærum. Størst forskjell finner vi i Stavanger. Selv om eierandelen blant dem med bakgrunn fra EU etc. ikke er spesielt lav, er den likevel 33,6 prosentpoeng lavere enn blant stavangerfolk uten innvandrerbakgrunn.

For dem med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. finner vi den største forskjellen i eierandel målt mot personer uten innvandrerbakgrunn i Bærum, 31,9 prosentpoeng lavere. Også i Bergen og Stavanger er eierandelen i denne innvandrergruppen om lag 29 prosentpoeng lavere enn blant dem uten innvandrerbakgrunn. Minst forskjell finner vi i Drammen og Oslo, der eierandelene blant dem med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. er henholdsvis 17,3 og 19,1 prosentpoeng lavere enn blant personer uten innvandrerbakgrunn.

Vi kan også legge merke til at det først og fremst er forskjeller i selveierskap som skaper ulikhet mellom dem med innvandrerbakgrunn og andre. I enkelte tilfeller kan andelseierskap faktisk bidra til å utjevne forskjeller i den totale eierandelen noe. Andelseierskap er noe som i størst grad gjør seg gjeldende i større byer, og enkelte av nabokommunene til Oslo, og selvfølgelig også har sammenheng med hvilke boligtyper som er tilgjengelige i de lokale markedene.

Som nevnt, er det også stor forskjell mellom bydeler i Oslo når det gjelder andel personer med innvandrerbakgrunn. Totalt er det 31 prosent med innvandrerbakgrunn i hele Oslo, men det varierer fra 54 prosent i Stovner til 16 prosent i Nordstrand. I andre byer er dette noe jevnere fordelt. I Stavanger skiller Storhaug seg noe ut med 30 prosent med innvandrerbakgrunn, mot 18-22 prosent i de andre bydelene og 22 prosent totalt. I Bergen finner vi størst andel på Årstad med 25 prosent, lavest i Ytrebygda med 11 prosent, mot 16 prosent totalt. I Trondheim utgjør personer med innvandrerbakgrunn 17 prosent i Heimdal, 12-13 prosent i de andre bydelene og 13 prosent totalt.

Stor variasjon mellom bydeler i Oslo

I Oslo kan vi legge merke til at eierandeler for dem med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. er relativt høye i de fire bydelene der det relativt sett bor flest med innvandrerbakgrunn (Stovner, Søndre Nordstrand, Alna og Grorud). Og selv om eierandelene er lavere enn i den øvrige befolkningen, er forskjellen mindre enn i andre bydeler. Dette selv om eierandelene blant øvrige befolkning også er nokså høye i disse bydelene. Det kan tyde på at personer med innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia etc. blir bedre integrert på boligmarkedet der de relativt sett utgjør en større andel av befolkningen enn i andre bydeler.

Vi kan spekulere i om dette også har sammenheng med både tilbud av leieboliger og lavere boligpriser i disse bydelene. Den største forskjellen i eierandel mellom dem med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. og den øvrige befolkningen, finner vi i Nordre Aker, med eierandeler på henholdsvis 86,1 og 33,8 prosent. I denne bydelen finner vi mange studentboliger, og det kan ha en til dels betydelig effekt på disse andelene.  

Innad i Oslo er det mindre variasjon i eierandeler for personer med innvandrerbakgrunn fra EU etc. enn det er blant dem med bakgrunn fra Afrika, Asia, etc. For dem fra EU etc. er eierandelene mellom 22,5 og 38,5 prosentpoeng lavere enn i den øvrige befolkningen. Det betyr også at eierandelene i de fleste bydeler er lavere blant dem med bakgrunn fra EU etc. enn blant dem med bakgrunn fra Afrika, Asia etc., med noen unntak, spesielt Nordre og Vestre Aker.

I Stavanger er det større likhet mellom dem med innvandrerbakgrunn fra henholdsvis Afrika, Asia etc. og EU etc., selv om eierandelen gjennomgående er noe lavere i den sistnevnte gruppen. Sammenlignet med Oslo, er det også mindre variasjon i forskjeller mellom personer med innvandrerbakgrunn og øvrige befolkning fra bydel til bydel. Blant dem med bakgrunn fra EU etc. ligger eierandelene fra 26,4 til 38,8 prosentpoeng under andelen i øvrige befolkning. Tilsvarende fra 22,6 til 33,9 prosentpoeng lavere for dem med bakgrunn fra Afrika, Asia etc.

Tabell 1. Eiere blant personer med og uten innvandrerbakgrunn, etter kommune og bydel. Prosent. 2016

Til tabellen

Ser vi til Bergen, er forskjellen i eierandel mellom personer med innvandrerbakgrunn og den øvrige befolkningen størst i den bydelen som har høyest andel personer med innvandrerbakgrunn, Årstad. Om dette skyldes at mange nyankomne bosettes her, vet vi ikke sikkert. De laveste eierandelene for personer med innvandringsbakgrunn finner vi likevel i Bergenhus. Motsatt er de høyeste eierandelene blant personer med innvandrerbakgrunn, både fra EU etc. og fra Afrika, Asia etc. i Fyllingsdalen, der da også forskjellen målt mot øvrige befolkning er minst.

Heimdal er som nevnt den bydelen i Trondheim med høyest andel personer med innvandrerbakgrunn, og det er også her vi finner både de høyeste eierandelene i denne gruppen, og minst forskjell målt mot øvrige befolkning. Spesielt stor andel av dem med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. er boligeiere i denne bydelen, langt over det som er vanlig i de andre bydelene. Trenden er den samme for personer med bakgrunn fra EU etc., men noe mindre tydelig. Vi ser altså tendenser til at personer med innvandrerbakgrunn i høyere grad er integrerte som boligeiere i bydeler der de er sterkest representert i Oslo og Trondheim, mens dette gjelder i liten grad i Bergen og Stavanger.             

Barn av innvandrere adopterer (nesten) eierlinja

Til nå har vi stort sett konsentrert oss om innvandrere og deres norskfødte barn under ett, og sett at integreringen på boligmarkedet i form av høye eierandeler går relativt tregt. Økende inntekt og botid har positiv effekt på eierandeler, men vi ser også at det ikke bare er økonomiske forhold som bestemmer boligeierskap. Boligeierskap handler antagelig også om andre typer integrering enn den som går på det rent økonomiske, men som kan ta tid (Søholt og Astrup 2009). Innvandrernes barn født i Norge har bedre økonomiske forutsetninger for å bli boligeiere enn sine foreldre. Er det da slik at de også i større grad omfavner den norske boligmodellen?

Innvandrernes norskfødte barn er i gjennomsnitt svært unge, og boligetablering er noe som i hovedsak foregår mellom utflytting fra foreldrehjemmet og 35-års alder. En av fem norskfødte med innvandrerforeldre er i alderen 18-35 år, i alt nesten 29 000 personer, og det er disse vi ser på og sammenligner med andre unge voksne i samme alder. Vi skal også være oppmerksomme på at unge voksne som er norskfødte med innvandrerforeldre i gjennomsnitt er noe yngre (24,1 år) enn den øvrige befolkningen (26,2 år) i samme aldersgruppe.

Mye tyder på at barn av innvandrere flytter senere ut av foreldrehjemmet enn andre, eller at de oftere blir boende i flerfamiliehusholdninger. Fra våre data fremgår det at nesten halvparten, 47,1 prosent av unge voksne (18-35 år) bor sammen med foreldre i 2016. I den øvrige befolkningen gjelder dette 28,1 prosent av unge voksne. Deler av forklaringen ligger i aldersforskjellen som pekt på over, men også i hver alderskohort er det slik at en større andel bor sammen med foreldre blant norskfødte med innvandrerforeldre.    

Blant unge voksne som har flyttet ut av foreldrehjemmet, er eierandelen blant norskfødte med innvandrerforeldre 61,1 prosent. Selv om dette er noe lavere enn blant dem uten innvandrerbakgrunn, der 67,5 prosent av unge voksne som ikke bor med foreldre eier boligen, tyder dette på at eierstrukturen blant norskfødte med innvandrerforeldre ligner langt mer på den øvrige befolkningen enn hva den gjør dersom vi kun ser på innvandrerne.

Det er imidlertid en underliggende forskjell i eierform. Norskfødte med innvandrerforeldre er oftere enn andre andelseiere, sjeldnere selveiere. Dette skyldes nok ulikt bosettingsmønster, der halvparten av de norskfødte med innvandrerforeldre vi omtaler, bor i Oslo. I befolkningen for øvrig gjelder det en knapp femtedel, og i og med at boligmarkedet i Oslo skiller seg fra landet for øvrig (SSB 2016), vil dette naturligvis påvirke både eierandel og eierform.

Dersom vi ser kun på dem som bor i Oslo, er faktisk eierandelen høyere blant 18-35 år gamle norskfødte med innvandrerforeldre som ikke bor med foreldre enn blant tilsvarende gruppe i den øvrige befolkningen, 63,6 mot 61,2 prosent.  Det er også stor likhet i fordelingen mellom selveierskap og andelseierskap. Det kan være flere årsaker til dette, blant annet er det en del unge som flytter til Oslo i forbindelse med studier, uansett bakgrunn. En del av disse vil vi finne på leiemarkedet og dermed trekker de eierandelen noe ned.   

Det er i hovedsak tre landgrupper som skiller seg ut med et visst antall norskfødte med innvandrerforeldre i den alderen vi her sikter til. Det er Pakistan, Vietnam og Tyrkia. Når vi ser på eierandeler for unge voksne som ikke bor med foreldre, er de høyest for dem med bakgrunn fra Pakistan og Tyrkia (75 og 73 prosent), lang lavere blant dem med bakgrunn fra Vietnam (59 prosent). Noe av årsaken kan ligge i at unge norskfødte med vietnamesisk bakgrunn oftere er aleneboende enn dem med pakistansk og tyrkisk bakgrunn.

Vår konklusjon er dermed at norskfødte med innvandrerforeldre flytter senere ut av foreldrehjemmet enn andre for å etablere seg på boligmarkedet. Men når de først gjør det, så følger de i stor grad det samme mønsteret i boligetablering som andre. Det at eierandelen likevel blir lavere, skyldes i all hovedsak at så mange norskfødte med innvandrerforeldre bosetter seg i Oslo, der både andelseierskap og leie er vanligere enn i landet for øvrig.

Oppsummering

I alt 60,4 prosent av alle personer med innvandrerbakgrunn bor i eid bolig, en andel som er 26 prosentpoeng lavere enn i befolkningen for øvrig. I seg selv tyder det på at det er utfordrende for personer med innvandrerbakgrunn å etablere seg som boligeiere, men det er også til dels betydelige forskjeller innad i gruppen.

Den totale eierandelen blant personer med innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia etc. er nokså lik andelen vi finner blant dem med bakgrunn fra EU etc., men andelen selveiere er likevel langt lavere i den førstnevnte gruppen. Når vi ser på enkeltland, finner vi høyest andel eiere blant dem med bakgrunn fra «gamle» innvandringsland som Sri Lanka, Vietnam og Pakistan, der om lag åtte av ti er eiere. De laveste andelene, under halvparten, finner vi blant dem med bakgrunn fra Latvia, Eritrea, Syria og Somalia. Både botid og innvandringsgrunn er deler av forklaringen på disse forskjellene. Personer som har innvandret fra EU etc. kommer opp i en total eierandel på åtte av ti omtrent etter femten års botid, mens vi må opp i over 20 års botid for innvandrere fra Afrika, Asia etc. før vi finner tilsvarende andeler.

Personer med flukt som innvandringsårsak når ikke opp i tilsvarende eierandeler som de andre gruppene, selv med relativt lang botid. Familieinnvandrere er de som oftest innvandrer til en eierhusholdning, fire av ti gjør det, mens tre av ti både nordiske innvandrere og arbeidsinnvandrere bor i eid bolig ved ankomst. Det er likevel arbeidsinnvandrerne som oftest blir eiere etter lang botid. Dette kan også ha med at arbeidsinnvandrere som ikke etablerer seg på boligmarkedet i større grad enn andre utvandrer igjen.

Vi kommer ikke unna at inntekt er svært viktig for muligheten til å bli boligeier. Eierandeler øker med inntekt også for personer med innvandrerbakgrunn, selv om eierandelene ikke blir lik andelen blant befolkningen for øvrig, selv i høyeste inntektskvartil.

Bosettingsmønsteret blant personer med innvandrerbakgrunn påvirker også i hvilken grad de er boligeiere, siden de oftere bor i større byer enn den øvrige befolkningen. Men vi finner også lavere eierandeler i alle de åtte største innvandrerkommunene, så dette er på langt nær hele forklaringen. I Oslo er eierandeler for dem med bakgrunn fra Afrika, Asia etc. relativt høye i de fire bydelene der denne befolkningsgruppen utgjør en større andel av befolkningen enn hva som er gjennomsnittet for Oslo sett under ett.

Norskfødte barn av innvandrere er i gjennomsnitt unge, og mange bor fremdeles sammen med foreldrene, og vi ser tegn til at de blir boende lengre sammen med foreldrene enn andre i samme alder. Men, når de flytter hjemmefra, finner vi en eierstruktur som ligner langt mer på den øvrige befolkningen enn hva den gjør dersom vi kun ser på innvandrerne. At den totale eierandelen blant unge voksne norskfødte med innvandrerforeldre likevel blir noe lavere enn blant andre i samme alder, skyldes i all hovedsak at så mange av dem bor i Oslo.