Oljeøkonomien: Hvor blir det av pengene?

I denne artikkelen forklarer og tallfester vi inntektene som er relatert til utvinning av olje og gass, ofte omtalt som oljeinntekter. Videre viser vi hvordan statens inntekter fra petroleumsvirksomheten disponeres og hvordan de påvirker Ola Nordmanns økonomi.

Eksportinntekter: Inntekter fra salg av olje og gass

I 2017 var eksportinntektene fra olje og gass på vel 400 milliarder kroner, og dette beløpet påvirkes både av oljeprisen (i dollar) og kronekursen. Synker krona i verdi i forhold til andre valutaer, øker altså tilsynelatende eksportinntektene målt i kroner.

Oljeselskapene mottar salgsinntekter i utenlandsk valuta, gjerne amerikanske dollar. Men oljeselskapene har jo også utgifter i fremmed valuta, statens sparing («oljefondet», se under) skjer i fremmed valuta og svært mye av det vi bruker penger på i Norge er importert fra andre land. Svak krone gir med andre ord både høyere oljeinntekter (målt i kroner) for Norge, og på den andre siden svakere internasjonal kjøpekraft for husholdninger, næringsliv og det offentlige. Slik sett kunne det kanskje være like relevant å oppgi eksportinntektene i dollar eller euro.

Salgsinntektene skal dekke oljeselskapenes investeringer, driftsutgifter og kapitalkostnader (renter på lån og utbytte til aksjonærene), samt skatter og avgifter til den norske stat. Inntektene fra salg av olje og gass deles altså mellom oljeselskapenes eiere og långivere, ansatte i oljeindustrien, leverandørindustrien i Norge og utlandet og staten. Staten har også inntekter gjennom aksjeutbytte fra Equinor (tidligere Statoil) og gjennom egne eierandeler (Statens Direkte Økonomiske Engasjement, SDØE).

Oljefondet

Statens pensjonsfond utland ble opprettet i 1990, men inntil 1996 ble oljeinntektene brukt i sin helhet. Fra 1996 til 2001 ble deler av disse inntektene brukt direkte, og deler av dem satt inn i «oljefondet». Med handlingsregelen i 2001 ble politikken lagt om, slik at oljeinntektene i sin helhet nå avsettes til oljefondet. Uttak fra fondet kan bare skje etter vedtak i Stortinget. Målet er at petroleumsformuen også skal komme framtidige generasjoner til gode, samt at fondet skal fungere som en buffer for statsfinansene. Over tid skal uttak fra fondet derfor svare til dets langsiktige realavkastning, slik at det ikke tæres på selve fondskapitalen. Selv om det er nyanser i partiprogrammenes formuleringer, har det i praksis vært tverrpolitisk enighet om prinsippene bak handlingsregelen siden 2013, da Høyre og Frp dannet regjering sammen.

Overføringer fra Statens pensjonsfond utland til statsbudsjettet gjør at staten kan finansiere fellesgoder utover det som finansieres av skatter og avgifter. Statens inntekter tilfaller dermed «folk flest» ved at verdien av offentlige produserte tjenester og overføringer til private overstiger verdien av innbetalte skatter og avgifter. Det strukturelle oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet er forskjellen mellom statsbudsjettets inntekter og utgifter utenom olje, og gir uttrykk for hvor mye oljepenger som årlig må tas fra Oljefondet for å dekke opp dette.

I statistikken Statsregnskapets inntekter og utgifter finner du flere tall, både for statens netto kontantstrøm og for budsjettbalansen.

Siden 2012 har avkastningen på oljefondets plasseringer vært viktigere for verdiutviklingen enn netto tilførsel minus uttak. Både i 2016, 2017 og 2018 var uttakene fra fondet større enn innskuddene, og i 2018 kom om lag hver syvende krone over statsbudsjettet fra Statens pensjonsfond utland. Dette var også det første året fondet falt i verdi. Siden oljefondet vokser seg stadig større, og det blir stadig mindre igjen av petroleumsressursene, får avkastningen og kronekursen etter hvert større betydning for fondet enn svingninger i olje- og gassprisene.

Hvor blir pengene av - flere fellesgoder eller større privat konsum?

Enten oljeinntektene brukes direkte eller om det skjer gjennom uttak fra oljefondet, så måles oljepengebruken ved det oljekorrigerte budsjettunderskuddet. Underskuddet målt i prosent av BNP for fastlands-Norge tiltok for alvor sent på 1970-tallet, og fra 1985 til 1995 lå nivået på rundt 6 prosent av BNP. Deretter falt oljepengebruken i noen år, for så å øke gjennom hele 2000-tallet til rundt 7 prosent av BNP i 2018.

For å få en indikasjon på hvordan oljeinntektene flyter til det offentlige og privatpersoner, kan vi se på sammensetningen av forbruket i Norge, henholdsvis fellesfinansierte varer og tjenester (offentlig forvaltning) og privat forbruk. Tall fra SSBs nasjonalregnskapsstatistikk viser at konsumet i husholdningene og konsumet i offentlig forvaltning økte omtrent like mye fram til 1994 – 1995, men deretter har privat forbruk økt raskere. I den grad forbruksveksten i Norge kan tilskrives inntekter fra petroleumsvirksomheten, kunne man derfor kanskje si at brorparten har gått til privat forbruk. Samtidig må man huske at det trolig har vært en betydelig produktivitetsvekst også i offentlig sektor, slik at volumet av offentlige tjenester kan ha økt mer enn pengeverdien av tjenestene. Relativt sett har både husholdningenes konsum og konsum i offentlig forvaltning blitt omtrent firedoblet siden 1970.