Helse

Som vi har sett i avsnittet om befolkningen, var den forventede levealderen i 2002 76,5 år for menn og 81,5 år for kvinner. Det er en økning på vel to år for menn og vel ett år for kvinner fra ti år tidligere. Dette er den høyeste levealderen som noen gang er registrert i Norge. Også andre indikatorer på helse viser en gunstig utvikling. Til tross for en økning i registrerte helseplager i befolkningen, har den egenvurderte helsen, slik vi velger å framstille den i spørreundersøkelser, vært tilnærmet uforandret over lang tid. Tilbake til midten av 1980-tallet har andelen som sier de har meget god/god helse holdt seg stabil på omkring 90 prosent blant ungdom og yngre voksne, 80 prosent blant voksne og nær 60 prosent blant eldre. Men utgiftene til befolkningens helse stiger, og det registreres flere og hyppigere kontakter med helsetjenesten på grunn av sykdom enn tidligere. I 1990 var offentlige og private utgifter til helseformål vel 13 000 kroner per innbygger. I 2002 var nivået steget til nesten 20 000 kroner per innbygger (1990-kroner). Veksten i utgifter må sees i sammenheng med større reformer samt flere store satsninger i helsesektoren i perioden.

Flere har vært hos primærlege med egen sykdom i 2002 sammenlignet med 1998, viser resultater fra levekårsundersøkelsene. Det har også vært en økning i andelen som bruker helsetjenesten mye, det vil si som har hatt flere enn fem kontakter med allmennlege i løpet av siste år. Eldre har oftere slik hyppig legekontakt enn andre. Gjennom hele 1990-tallet har antallet opphold ved somatiske sykehus økt. Særlig er det flere opphold blant de eldste eldre (80 år og over). Noe av økningen i antallet opphold kan sees i sammenheng med at liggetiden ved sykehusene er redusert. økningen omfatter i første rekke de korte sykehusoppholdene det vil si opphold på mindre enn to døgn. Hjerte- og karlidelser, kreft, skader og forgiftninger er de vanligste årsakene til sykehusopphold. På 1990-tallet har det vært en økning innenfor de fleste diagnosegrupper. Det har også vært en betydelig økning i innleggelser på grunn av symptomer og ubestemte plager (en vekst på 42 prosent).

Helsen på 1990-tallet

Levekårsundersøkelsene, der representative utvalg av befolkningen blir intervjuet om egen helse, viser at det har vært en økning i andelen som har varige sykdommer. Det har imidlertid ikke vært en tilsvarende økning i sykdom som oppleves som en begrensning i dagliglivet. I 1995 og i 1998 hadde 12 prosent en sykdom eller andre helseproblemer som påvirker hverdagen i høy grad. I 2002 rapporterte 9 prosent om slike problemer. En del av nedgangen skyldes bedret mestring blant menn 80 år og over. Flere kvinner enn menn har langvarig sykdom, og kvinner har oftere enn menn sykdommer som påvirker hverdagen. Forskjellene er størst fra midten av 40-årene og fram mot pensjonsalder. Her er forekomsten en del høyere blant kvinner.

Flere med lettere helseplager

De mest markerte endringene i befolkningens helsetilstand på 1990-tallet, slik det fanges opp gjennom spørreundersøkelser i befolkningen, viser en økning i helserelaterte besvær. Det gjelder plager og symptomer som søvnproblemer, tretthet, konsentrasjonsvansker, hodepine, smerter og verking i kroppen. I løpet av 1990-årene har slike helseplager økt særlig i de yngre aldersgruppene. Andelene er gjennomgående høyere blant kvinner. Blant de yngste kvinnene (16-24 år) er det en markert høyere forekomst av konsentrasjonsvansker, irritabilitet og nedstemthet. Det er også mange unge menn og kvinner som sier at de føler seg trette og slappe og som har problemer med søvnen. I befolkningen som helhet hadde så mange som 13 prosent av menn og 22 prosent av kvinner vansker med søvnen i 2002. Tilsvarende tall for 1998 var henholdsvis 10 og 17 prosent.

En del sykdommer øker i forekomst

Sykdommer som er blitt vanligere på 1990-tallet er særlig sykdommer i lunger og luftveier (blant annet bronkitt, emfysem, bronkial astma og annen lungesykdom), samt sykdommer i det endokrine systemet (blant annet diabetes). Norge er på verdenstoppen for diabetes type I. Diabetes type II er også økende. I tillegg har flere allergiske lidelser. Forekomsten i 1975 var 6 prosent, i 1985 9 prosent og 16 prosent i 1998. Det omfatter plager som høysnue, allergier, samt kontakteksem og andre allergiske sykdommer. Fra midten av 1980-tallet har forekomsten av KOLS (kronisk obstruktiv lungesykdom) og astma økt fra 3 til 5 prosent. En del av økningen har vært blant yngre mennesker. Både på 1980- og 1990-tallet økte omfanget av muskel- og skjelettlidelser. I 2002 hadde om lag en av fire verk og smerter i muskel- og skjelettsystemet. I tillegg er det flere i dag som sier at de har smerter i nakke, skuldre og armer enn for ti år siden.

Infeksjonene øker, både fordi det oppstår nye infeksjonssykdommer og fordi kjente infeksjoner blir motstandsdyktige mot for eksempel antibiotika. økt globalisering fører til spredning. Flere infeksjonssykdommer forekommer hyppigere nå enn for ti år siden. Mye av årsaken til dette skyldes utstrakt reisevirksomhet. Det årlige antall nye HIV-smittede gikk ned fram til 1998 (98 tilfeller). Siden har forekomsten økt og er mer enn doblet (205 tilfeller) i 2002. Den viktigste årsaken til denne økningen er personer som har blitt smittet gjennom heteroseksuell kontakt i utlandet. Tidligere var smitte gjennom homoseksuell kontakt den hyppigste årsaken til HIV-smitte. AIDS-tilfellene er færre sammenlignet med midten av 1990-tallet. Dette skyldes i hovedsak tilgang på bedre medisiner.

Krefthyppigheten har økt lenge, og forekomsten av kreftsykdom er fortsatt økende i Norge. På 1990-tallet økte forekomsten av nye krefttilfeller med 13 prosent for menn og 11 prosent for kvinner, når vi tar hensyn til endringer i aldersfordelingen. Brystkreft, som er den vanligste kreftformen blant kvinner, økte med 23 prosent på 1990-tallet. Prostatakreft, som er den vanligste kreftformen blant menn, økte med mer enn 60 prosent i samme periode. økningen i forekomsten av brystkreft kan i noen grad tilskrives mammografi-screeningen som er satt i gang, da flere krefttilfeller blir avdekket på et tidlig stadium. Overlevelsesutsiktene varierer mellom de ulike kreftformene, men blir stadig bedre. I perioden 1992-1996 levde halvparten av mennene og 58 prosent av kvinnene fem år etter at de fikk kreftdiagnosen. Utsiktene til å overleve brystkreft er veldig varierende etter kreftens utvikling, mens det er gode overlevelsesutsikter etter prostatakreft. Til tross for at det er observert økende forekomst av kreft i flere år, er dødeligheten nær konstant eller svakt fallende. Bedre behandlingsmetoder for kreftsyke har kompensert for det økende antall krefttilfeller, men har ikke maktet å redusere dødeligheten i nevneverdig grad.

Fødsler, spedbarnshelse og aborter

På hele 1990-tallet ble det født om lag 60 000 barn per år i Norge. Etter årtusenskiftet har dette tallet falt til 55 000. Nær 14 prosent av barna blir forløst ved keisersnitt. Dette tallet har endret seg lite på 1990-tallet, mens det var en vesentlig økning på 1970- og 1980-tallet.

Mellom 4 og 5 prosent av de levendefødte barna blir født med lav fødselsvekt (det vil si mindre enn 2 500 gram). Dette tallet har holdt seg konstant i flere tiår. Om lag 22 prosent blir født med høy fødselsvekt (det vil si mer enn 4 000 gram). I 1970 var dette tallet 16 prosent og i 1980 og 1990 18 prosent. Viktigste årsak til økningen i "tunge" barn er et høyt sukkerinntak av mor under svangerskapet.

De siste årene døde 4 promille av de levendefødte barna i løpet av første leveår. Dette er blant de laveste andelene som noen gang har vært observert i noe land. På hele 1980-tallet døde om lag 8 promille første leveåret. I løpet av 1990-tallet ble denne andelen halvert. Den viktigste årsaken til dette er reduksjonen i krybbedødtilfeller på mer enn 80 prosent siden toppåret i 1988.

Aborthyppigheten stiger sterkt gjennom tenårene og når sitt høyeste nivå ved 20-årsalder. Deretter avtar abortkurven jevnt til den når nullpunktet ved slutten av kvinnens fruktbare alder. Etter årtusenskiftet har det vært en vesentlig nedgang i tallet på tenåringsaborter. Det har samtidig vært en nedgang i fødselstallet slik at andelen kjente svangerskap som ender i abortinngrep blant tenåringer har vært tilnærmet konstant de siste årene. Først ved 19-årsalder tar noe mindre enn halvparten av de gravide abort.

Sykdom og helseplager utover i livsløpet

Hvor mye og hva slags helseproblemer man har, avhenger i stor grad av hvor i livsløpet man befinner seg. I yngre aldersgrupper er det høy forekomst av allergiske lidelser og åndedrettssykdommer og mange yngre plages med hodepine og migrene. I tillegg føler en del seg trette og slappe. Blant voksne i 40-årene er det høyere forekomster av muskel- og skjelettlidelser og smertetilstander, samt symptomer som nedstemthet og søvnvansker. Ulike typer funksjonssvikt, hjerte- og karsykdom, muskel- og skjelettsykdom, kreft og sykdommer i øye og øre har høyest forekomst i eldre befolkningsgrupper.

Mye luftveisplager blant yngre mennesker

En av fem i alderen 16-44 år, hadde en sykdom i tilknytning til luftveiene, enten som astma, kronisk bronkitt eller lignende i 1998. Mellom 10 og 15 prosent av unge har tilbakevendende allergiske symptomer som tett nese og rennende øyne og problemer med pusten.

Kreft er en sjelden sykdom blant barn og unge. Av om lag 150 barn under 15 år som fikk påvist kreft i 2000, hadde 50 leukemi og 40 svulst i hjernen eller annen del av nervesystemet. Også blant ungdom og yngre voksne er kreft en relativt sjelden sykdom. I 2000 fikk nærmere 1 100 personer mellom 15 og 40 år en kreftdiagnose. Halvparten av krefttilfellene blant menn i denne aldersgruppen skyldtes kreft i testiklene. Bildet var mer sammensatt blant kvinnene. For kvinner i alderen 30-40 år er brystkreft den vanligste kreftformen.

Lavere ulykkesdødelighet blant yngre

Dødeligheten blant barn og unge er lav i Norge i dag. Med dagens dødelighet vil bare knapt 3 prosent av mennene og vel 1 prosent av kvinnene som er fylt ett år, dø før fylte 40 år. Det har vært en mindre nedgang i dødeligheten mellom ett og 40 år i siste tiårsperiode. Hele denne nedgangen i dødelighet kan tilskrives en nedgang i ulykkesdødeligheten. For de aller yngste har det også vært en nedgang i sykdomsdødeligheten.

Unge menn tar oftere sitt eget liv i Norge sammenlignet med andre land. I aldersgruppene mellom 15 og 25 år er selvmordsraten mer enn dobbelt så høy i Norge som i Danmark og Sverige. I Finland er imidlertid selvmordsraten blant unge menn enda høyere enn i Norge. For kvinner og for middelaldrende og eldre menn er ikke selvmordsdødeligheten i Norge spesielt høy. Selvmordsraten har vært synkende i voksenbefolkningen etter 1988.

Like store andeler yngre som eldre røyker daglig

I 2002 røykte drøyt 29 prosent av den voksne befolkningen (16-74 år) daglig. I tillegg var det nærmere 12 prosent som sa at de røykte av og til. På begynnelsen av 1970-tallet røykte over halvparten av den mannlige befolkningen. Blant kvinner har andelen dagligrøykere ligget i overkant av 30 prosent i hele perioden. Andelen av-og-til-røykere var 13 prosent blant menn og 11 prosent blant kvinner i 2002. Fra 1990-tallet har andelen dagligrøykende ungdom holdt seg rundt 30 prosent. Det er færre unge som begynner å røyke nå enn for rundt 30 år siden. Den store reduksjonen i andelen dagligrøykere blant unge i alderen 16-24 år som vi så fra 1973 til slutten av 1980-tallet har stagnert. Andelen av-og-til-røykere blant unge (16-24 år) økte en god del fra begynnelsen til midten av 1990-tallet. økningen har nå stanset opp.

I forhold til andelen røykere, er det få som bruker snus og skrå i Norge. 6 prosent av menn i alderen 16-74 år bruker snus eller skrå daglig, og ytterligere 6 prosent bruker det av og til. Flest brukere er det blant menn under 35 år. Det er få kvinner som bruker snus og skrå.

Forbruket av alkohol blant ungdom har økt relativt mye de siste årene, men ser nå ut til å ha stoppet opp. Mens det beregnede gjennomsnittlige alkoholforbruket i første halvdel av 1990-tallet i aldersgruppen 15-20 år var omkring tre liter ren alkohol per år, steg det til omkring fem liter i årene 2000 og 2001. Mens jenter tidligere grovt sett drakk halvparten så mye som gutter, er dette forholdet endret i løpet av det siste tiåret. I dag er alkoholforbruket blant jenter omkring 30 prosent lavere enn blant gutter. Den gjennomsnittlige debutalderen for bruk av alkohol synes å være stabil. Den har gjennom flere år vært omkring 14,5 år for øl og omkring 15 år for vin og brennevin.

Andelen 15-20-åringer som oppgir at de har brukt cannabis noen gang lå på rundt 15 prosent i 2002. En liten nedgang siden slutten av 1990-tallet. Også når det gjelder andelen som oppgir at de har brukt andre stoffer, har det stort sett vært en utflating eller nedgang de siste par årene.

Helseproblemer midtveis i livet

Fra midten av 40-årene øker forekomsten av helseproblemer markert både for kvinner og menn. Flere rammes av til dels alvorlige sykdommer, og forekomsten av symptomer og helseplager i hverdagen øker. Om lag 75 prosent av voksne mellom 45 og 67 år har meget god eller god helse, mens vel 8 prosent har meget dårlig eller dårlig helse, etter eget utsagn. Om lag 15 prosent sier at sykdom eller funksjonsvansker påvirker hverdagen i høy grad. I forholdet til arbeidsliv og yrkesaktivitet øker uføreprosenten vesentlig midtveis i livet. Kvinner uførepensjoneres tidligere enn menn, mange allerede fra midten av 40-årene. økningen i mannlige uførepensjonister er markert etter 55-årsalder. Av personer (45-66 år) som er i arbeid, sier en av fem menn og en av fire kvinner at de har nedsatt arbeidsevne.

Kvinner og lungekreft - kjønnsforskjellene reduseres

I befolkningen øker andelene med alvorlige diagnoser innenfor sykdomsgruppene hjerte- og karsykdom, kreft og åndedrettslidelser markert etter 40-årsalder. Hjerte- og karsykdom er en stor gruppe lidelser som omfatter hypertensjon (høyt blodtrykk), ischemisk hjertesykdom som angina og hjerteinfarkt, samt andre karsykdommer i hjerne, arterier eller vener. I 1998 hadde 19 prosent i alderen 45-66 år en hjerte- og karsykdom. I siste 20-årsperiode har forekomsten i voksenbefolkningen vært relativt stabil. Hjerte- og karsykdom er årsak til en stor del av uførepensjoneringen blant menn og årsak til om lag 22 prosent av innleggelsene av voksne på sykehus. Menn over 60 år er mer utsatt enn kvinner. Det har vært en vesentlig nedgang i dødeligheten av hjerte- og karsykdom i løpet av den siste tiårsperioden. Sett bort fra en mindre nedgang i ulykkesdødeligheten, kan nesten hele nedgangen i dødeligheten relateres til hjerte- og karsykdommer. I løpet av ti år er denne dødeligheten redusert med nær 50 prosent for menn og 40 prosent for kvinner. Nedgangen i dødeligheten av hjerte- og karsykdommer er fortsettelsen på en trend som begynte omkring 1970 for menn og ti år tidligere for kvinner. Den nedadgående trenden er nå brattere enn noen gang.

Utbredelsen av en del kreftsykdommer øker utover i livsløpet. Generelt har menn høyere krefthyppighet enn kvinner. I aldersintervallet mellom 25 og 60 år er imidlertid krefthyppigheten blant kvinner høyere. Den viktigste årsaken til dette er at den hyppigste kreftformen blant kvinner, som er brystkreft, debuterer 15-20 år tidligere enn den hyppigste kreftformen blant menn, som er prostatakreft. I tillegg forekommer kreft i de kvinnelige kjønnsorganene hyppigere enn i mannlige i denne aldersgruppen, når vi ser bort fra prostatakreft. Menns oversykelighet av lungekreft er mer enn halvert i løpet av 1990-tallet. Forekomsten av nye lungekrefttilfeller har økt med 50 prosent blant middelaldrende kvinner, mens nivået har vært stabilt blant menn. I aldersgruppene under 45 år er det minst like mange kvinner som menn som nå får lungekreft. Dette skyldes at kvinnene i lengre tid har hatt røykevaner på linje med menns vaner.

Fra 40-årsalder øker forekomsten av sykdommer i tilknytning til muskel- og skjelettsystemet. I 1998 hadde om lag 17 prosent i alderen 25-44 år og 34 prosent av personer mellom 45 og 66 år en muskel- og skjelettlidelse. Andelen blant kvinner er vesentlig høyere enn blant menn. Muskel- og skjelettlidelser omfatter rygglidelser, leddbetennelser, stivhet i ledd, beinskjørhet med videre og er ofte forbundet med smerter. Andelen som svarer at de lever med stadig tilbakevendende smerter i kroppen i aldersgruppen 45-66 år, er henholdsvis 19 prosent blant menn og 30 prosent blant kvinner. Muskel- og skjelettlidelser er en vanlig årsak til langtidsfravær fra arbeidet og uførepensjonering. Om lag 36 prosent av nye uførepensjonister i 2001 ble uføretrygdet med denne typen lidelser. Det har vært en økt forekomst av uførepensjonering med diagnosene leddgikt, slitasjegikt og fibromyalgi for alle aldersgrupper over 50 år.

Omfanget av søvnproblemer, konsentrasjonsvansker, nedstemthet med videre gir en indikasjon på sinnsstemning og på personers psykiske helse. I aldersgruppen 45-66 år hadde mellom 10 og 14 prosent av menn og kvinner slike problemer. Om lag en av fire kvinner hadde vansker med søvnen. Psykiske plager er også en av de vanligste årsakene til uførepensjonering og langtids sykefravær. En av fire av nye uføre blir trygdet med psykiske lidelser eller atferdsforstyrrelser som diagnose.

Blant personer 45 år og over er det generelt god mobilitet. Kun mindre andeler rapporterer om funksjonsproblemer som nedsatt bevegelsesevne (8 prosent) eller evne til å bære (5 prosent). Det er flere kvinner enn menn som har slike vansker.

Dagens eldre

Om lag 60 prosent av dagens eldre (67 år og over) sier at helsen er god. Tilbake til 1985 og 1995 lå andelene på henholdsvis 57 og 58 prosent. Det har vært en bedring i rapporteringen av egenvurdert helse blant de eldste mennene. Eldre med helseplager har gjerne flere sykdommer eller plager. Mange har sykdom som de har levd med i mange år. Sykdom som oppstår i høy alder kan også fort få et alvorlig forløp. En av fem eldre sier de har en sykdom som påvirker hverdagen i høy grad. I 1998 rapporterte nær halvparten av eldre en hjerte- og karsykdom og like mange hadde en sykdom i tilknytning til muskel- og skjelettsystemet. En av fem hadde en åndedrettsrelatert lidelse. Både blant de yngre eldre og de eldste eldre er andelen kvinner med store helseproblemer vesentlig høyere enn for menn. Personer 70 år og over står for nærmere en tredjdel av oppholdene ved norske sykehus.

Vanlige sykdommer og helseplager blant eldre

Hjerte- og karsykdommer er mest utbredt blant eldre. Andelen med hjerte- og karsykdom har vært stabilt høy rundt 40 prosent blant eldre kvinner siden midten av 1970-tallet. Blant eldre menn har det vært en jevnt økende forekomst, fra 34 prosent på midten av 1980-tallet til 46 prosent i 1998. Videre skyldtes en av fire sykehusinnleggelser blant eldre en hjerte- og karsykdom i 2002.

Både blant menn og kvinner i alderen 70 til 90 år har det vært en sterk reduksjon i dødeligheten av hjerte- og karsykdommer de siste ti årene. Nedgangen har vært størst for menn og for de yngste blant de eldre. Nedgangen i hjerte- og kardødeligheten er årsak til hele den sterke dødelighetsnedgangen som er observert blant eldre de siste ti år. Blant kvinner mellom 70 og 80 år er det faktisk en mindre økning i dødeligheten blant alle andre årsaker sett under ett. Nedgangen er fortsettelse på en trend som har vart lenge. For menn er den nedadgående trenden sterkere enn noen gang, mens nedgangen blant kvinner ser ut til å flate ut.

Mellom 14 og 18 prosent blant eldre har en sykdom i åndedrettet. Eldre har høy forekomst av KOLS (kronisk obstruktiv lungesykdom), 6 prosent i 1998. Disse sykdommene er like vanlige blant kvinner som blant menn. I tillegg er det vesentlig flere eldre enn yngre som har nedsatt syn og hørsel. Forekomsten av muskel- og skjelettlidelser øker med alderen. Høyest forekomst er det blant middelaldrende som nærmer seg pensjonsalderen. Blant eldre synker forekomsten noe igjen. Imidlertid forekommer bruddskader oftere blant eldre. Disse fører ofte til sykehusopphold. De vanligste bruddene blant eldre er lårhalsbrudd, lårbensbrudd, underarmsbrudd og hoftebrudd. I mange tilfeller er årsaken til bruddene beinskjørhet. 6 prosent av sykehusoppholdene blant de over 80 år skyldtes lårbeinsbrudd i 2002.

Eldres førlighet og funksjon

Med økende alder øker andelen som har problemer med å bevege seg omkring, utføre daglige ærend eller med å benytte offentlig transport. Grunn for vanskene kan være sykdommer eller skader av ulike slag, men det kan også være naturlige følger av økt alder. Det er flere kvinner enn menn som har problemer med førligheten. I aldersgruppen 67-79 år har 20 prosent vansker med å gå en kortere tur av fem minutters varighet i rask takt og 10 prosent har vansker med å bære fem kilo eller mer. Det er særlig mange kvinner som sier at de har vansker med å bære. Blant eldre 80 år og over øker andelene med vansker markert. En av tre har vansker med å bære, mens nærmere halvparten av eldre 80 år og over har vansker med å gå en fem minutters tur, 53 prosent av kvinnene og 29 prosent av mennene.

Ressurser og aktivitet i helsetjenestene

Helsesektoren er preget av sentrale og omfattende reformer både innenfor allmennlegetjenesten og sykehussektoren (spesialisthelsetjenesten). Begge disse viktige sektorene har gjennomgått betydelige endringer i organisering og finansiering i løpet av det siste tiåret. Fastlegereformen var en sentral reform som påvirker allmennmedisinske forhold, legefordeling og styring av helsetjenesten. Denne ble innført fra 1.6.2001. Levekårsdata for 2002 viser at 98 prosent av den voksne befolkningen nå sier de har en fast lege (inkludert fast legesenter eller fast bedriftslege), men også før innføringen av fastlegeordningen hadde et stort flertall av befolkningen en fast tilknytning. I 1998 hadde 83 prosent en fast lege eller brukte et fast legesenter.

Fra 1.1.2002 overtok staten ansvaret for sykehussektoren fra fylkeskommunene. Sykehus og institusjoner ble organisert i fem regionale helseforetak. Samtidig trådde ny lov om pasientrettigheter i kraft. Den ga befolkningen rett til fritt sykehusvalg. Pasientene ble i 2002 hovedsakelig behandlet i den helseregionen de var bosatt i. Imidlertid var vel 10 prosent av pasientene ved sykehusene i Helseregion Sør hjemmehørende i andre helseregioner. Dette fordi Rikshospitalet og Radiumhospitalet, som har en rekke landsdekkende og flerregionale funksjoner, hører til Helseregion Sør.

Samarbeid mellom kommune og sykehussektor

Ansvars- og arbeidsdelingen mellom kommunenes sosial- og primærhelsetjeneste på den ene siden og sykehussektoren (spesialisthelsetjenesten) på den andre siden, har preget helsepolitikken og utviklingen av helsetjenestene på 1990-tallet. Innføringen av fastlegeordningen var et resultat av at kommunenes helse- og sosialtjeneste ble gitt et mer omfattende ansvar for egne innbyggeres velferd og helse. I dette ligger også oppfølging og pleie av langtidspasienter. Plasser i sykehus og psykiatriske institusjoner reserveres aktiv behandling, mens pasienter som i hovedsak har behov for pleie og omsorg tilbys kommunale tilbud. Spesialisthelsetjenesten gir spesialiserte helsetjenester. Fastlegene har en sentral funksjon i samspillet mellom disse to sektorene. Fastlegen henviser pasienter videre til sykehus ved behov, mens ansvaret for oppfølging etter spesialistbehandling i hovedsak ligger hos fastlegen.

Allmennlegetjenesten i vekst

Allmennlegetjenesten hadde om lag 4 150 legeårsverk i 2002. Dette inkluderer allmennpraktikere med og uten fastlegeavtale, skoleleger, helsestasjonsleger, leger ved institusjoner for eldre og funksjonshemmede og andre leger med kommunale oppgaver. Fra 1990 til 2000 ble det om lag 600 flere legeårsverk i kommunehelsetjenesten. Veksten i legeårsverk må sees i sammenheng med utviklingen i legemarkedet de siste årene og justeringer etter fastlegereformen. I 2002 er det omtrent like mange fysioterapeuter som leger i kommunehelsetjenesten. I motsetning til legedekningen, som jevner seg ut på landsbasis, er det de største og mest sentrale kommunene som har den høyeste dekningsgraden av fysioterapeuter. Ulikhetene mellom sentrale og mindre sentrale kommuner har imidlertid blitt mindre de siste årene. Det er fortsatt vekst i jordmor- og helsesøsterdekningen per barn i alderen fra null til fire år i kommunene. For disse tjenestene er det fremdeles best dekning i utkantstrøk. økningen henger sammen med flere årsverk på området, men også at fødselsraten har gått ned de siste årene.

Sykehusene behandler flere

Både sykehus og psykiatriske institusjoner er mer behandlingsintensive enheter enn før. For alminnelige sykehus har det vært en nedbygging av heldøgnsplasser fra 1990 til 2000 på 13 prosent. Oppholdene ved norske sykehus er blitt flere, men har kortere varighet. Ny teknologi og nye behandlingsformer har bidratt til at den gjennomsnittlige liggetiden per sykehusopphold er redusert. Innføringen av innsatsstyrt finansiering i 1997 ga sykehusene et insentiv til å behandle flest mulig pasienter på kortest mulig tid med minst mulig ressurser. Gjennomsnittlig kostnad ved behandling av hver enkelt diagnose beregnes, og er grunnlag for refusjon. I tiårsperioden har det også vært en kraftig vekst i behandlinger uten døgnopphold, det vil si poliklinisk behandling og annen dagbehandling. Vridningen i virksomhet må sees i sammenheng med endringer i finansieringsordningen.

Mer poliklinisk virksomhet i psykiatrien

Tallet på døgnplasser i voksenpsykiatriske sykehus og institusjoner er kraftig redusert de siste ti årene. Fra 1990 til 2000 ble hver fjerde døgnplass i voksenpsykiatriske sykehus og institusjoner nedlagt. Målet var at institusjonene skulle yte aktiv behandling, ikke være varig bosted for langtidspasienter. De psykiatriske institusjonene har økt antallet utskrivninger og redusert antallet oppholdsdøgn gjennom hele 1990-tallet. Tallet på utskrivninger per døgnplass er mer enn fordoblet fra 1990 til 2000 (fra 2,6 utskrivninger per plass i 1990 til 6,6 per plass i 2002). Mens det i 1990 ble gjennomført 92 polikliniske konsultasjoner i psykiatrien per 1 000 innbyggere, hadde dette økt til 184 per 1 000 i 2002.

Mer fagpersonell

Gjennom 1990-tallet har andelen medisinsk kvalifisert personell både i sykehusene og i psykiatriske institusjoner vokst. Dette må sees i sammenheng med at den aktive behandlingen øker, mens pleie blir en mindre del av sykehusenes virksomhet. Ved sykehusene ble det 2 500 flere legeårsverk og 6 700 flere sykepleierårsverk fra 1990 til 2000. I samme periode er antallet hjelpepleierårsverk redusert.

Også i psykiatriske institusjoner har årsverk av leger (inkludert spesialister i psykiatri), psykologer og høgskoleutdannet personell vokst mye i løpet av 1990-tallet, mens det har blitt mindre pleiepersonell uten utdanning på høgskolenivå. Samlet var personellveksten i psykiatriske institusjoner på 22 prosent fra 1990 til 2002.