Pleie- og omsorgstjenester

Et markant trekk i utviklingen av pleie- og omsorgstjenestene er en overgang fra tjenester i institusjon til tjenester i hjemmet.

På slutten av 1980-tallet var det nærmere 50 000 institusjonsplasser, mens tallet nå ser ut til å ha stabilisert seg på i overkant av 40 000 plasser. De aller fleste av disse plassene er sykehjemsplasser. Det har vært en sterk økning av plasser i boliger til pleie- og omsorgsformål. Samtidig har det blitt flere eldre over 80 år. Mange i denne gruppen har vanligvis et stort pleiebehov, men bedring i helsetilstanden til denne gruppen kan likevel ha redusert andelen med pleiebehov noe.

Som et resultat av at institusjonene i større grad har blitt forbeholdt de sykeste, har den gjennomsnittlige pleiebyrden økt både for institusjoner og for hjemmetjenestene om en ser disse hver for seg.

Det har vært en klar økning i personellinnsatsen målt i forhold til antall brukere, særlig i første del av 1990-tallet. økningen i årsverk per bruker har ligget på 0,45 de siste årene, mens tilsvarende tall for 1992 var 0,35. I henhold til foreløpige tall for 2002 var det registrert i overkant av 90 000 årsverk i pleie- og omsorgssektoren, en økning på nærmere 40 prosent fra 1992. I samme periode har antall tjenestemottakere bare økt med rundt 6 prosent til i overkant av 200 000. Vi vet imidlertid ikke i hvilken grad ressursinnsatsen er tilpasset den enkeltes behov.

Pleie- og omsorgstjenestene er den største utgiftsposten i de fleste kommuner. På landsbasis utgjør denne sektoren en tredjedel av totale kommunale utgifter. Siden øremerkede midler ble fjernet i 2002, har kommunenes egne utgifter til pleie og omsorg i mange tilfelle steget, i det de fleste tjenester som tilbys er lovpålagte.

Fra aldershjem til omsorgsboliger og hjemmesykepleie

Tidligere satset en på institusjoner for en større andel pleietrengende, der de med middels pleiebehov hadde plass på aldershjem. Fra 1990-tallet har det skjedd en omfattende nedbygging av aldershjemmene, kombinert med en mindre økning i antall sykehjemsplasser. Aldershjemmene har blitt erstattet av omsorgsboliger eller et tilbud om å bo hjemme så lenge som mulig med omfattende - gjerne heldøgns - hjemmetjenester og bedre tekniske hjelpemidler. Mens det var nærmere 11 000 plasser i aldershjem i 1994, er dette tallet redusert til under 4 400 plasser i 2002. Dette er en utvikling som er ønsket fra statlig hold, forutsatt at den enkelte pleietrengende får et tilstrekkelig tilbud som hjemmeboende. "Handlingsplanen for eldreomsorgen", som tok til å gjelde fra 1998, forsterket da også en allerede begynnende utvikling. Blant annet ser vi en sterk økning i antall omsorgsboliger og styrking i hjemmetjenesteapparatet som erstatning for aldershjemmene. Det er nå nærmere 50 000 kommunale boliger til pleie- og omsorgsformål. Av disse er i overkant av 40 prosent tilrettelagte omsorgsboliger med oppstartingstilskudd fra Husbanken. Denne utviklingen har skjedd samtidig med en sterk økning i antall mottakere av hjemmesykepleie, fra rundt 75 000 i begynnelsen av 1990-årene til i overkant av 100 000 i 2002.

Utflating i antall hjemmetjenestebrukere

Hjemmetjenester inkluderer både hjemmesykepleie og praktisk bistand. Praktisk bistand kan være ulike former for hjemmehjelp eller tiltak som brukerstyrt personlig assistent. Antall brukere er i ferd med å flate ut, og var i 2002 i overkant av 160 000. Mens antall mottakere av hjemmesykepleie har økt, har det vært en reduksjon i antallet som kun mottar praktisk bistand. Dette kan særlig dreie seg om ikke-lovpålagte tjenester. Utviklingen kan skyldes at handlingsplanen nærmer seg sin avslutning, og at øremerkingen av tilskudd til pleie og omsorg ble avviklet i 2002.

Stabil alderssammensetning i institusjoner og boliger til pleie- og omsorgsformål

Aldersammensetningen til beboerne i institusjoner og i boliger til pleie- og omsorgsformål har vært preget av stabilitet. Beboere under 67 år utgjør 4 prosent av antall beboere i institusjon og 30 prosent av antall beboere i pleie- og omsorgsboliger. Beboere over 80 år utgjør rundt 75 prosent av institusjonsbeboerne og i underkant av 45 prosent av beboerne i pleie- og omsorgsboliger.

Også sett i forhold til befolkningen totalt, er det en stabil andel blant de yngste som bor på institusjon. Rundt 1 700 personer under 67 år av befolkningen bodde i institusjon i 2002. I aldersgruppen over 80 år har andelen som bor i institusjon sunket fra 20 prosent i 1992 til 15 prosent i 2002. Denne reduksjonen henger først og fremst sammen med at de mindre krevende aldershjemsplassene er blitt færre. Dette kan være motivert både av at mange pleietrengende ønsker å bo i eget hjem lengst mulig og av en forverret kommuneøkonomi.

Utviklingen med en mulig reduksjon i de "lettere" tjenestene må ikke utelukkende ses på som et uttrykk for økonomiske prioriteringer - det kan òg være en form for behovstilpasning. årlig økning i antall personer som regnes som de mest pleietrengende - de over 80 år - har holdt seg på rundt 2 prosent i lengre tid. Antall personer i gruppen 67 til 79 år - som er en dobbelt så stor gruppe som de over 80 år - er imidlertid blitt redusert med 2 prosent årlig. Dessuten viser Levekårsundersøkelsen 2002 at flere blant de eldre føler seg i bedre form, slik at hjelpebehovet kan ha blitt redusert noe.

Den store økningen i antall mottakere av hjemmesykepleie kan se ut til å ha fanget opp både de som tidligere hadde fått plass på institusjon, økningen i antall eldre over 80 år og økning i antall yngre mottakere.

Større andel yngre mottar hjemmetjenester

Når det gjelder hjemmetjenester, har det vært endringer både i aldersfordeling blant brukerne og i andel av befolkningen som mottar slike tjenester. Personer under 67 år utgjorde 17 prosent av hjemmetjenestebrukerne i 1992 og 26 prosent i 2002. Tilsvarende ble andelen brukere mellom 67 og 79 år redusert fra 36 prosent i 1992 til 26 prosent i 2002, mens andelen brukere over 80 år har holdt seg på i underkant av 50 prosent. Sett i forhold til befolkningen har også andelen brukere økt blant dem under 67 år. Mens 7 promille av befolkningen i denne aldersgruppen mottok hjemme- tjenester i 1992, har det vært en økning i andelen til 11 promille i 2002. økningen skyldes først og fremst HVPU-reformen, som overførte ansvaret for de psykisk utviklingshemmede fra fylkene til kommunene, og satsning på hjemmetjenester framfor institusjon. Andelen har for øvrig holdt seg rundt 11 prosent for de mellom 67 og 79 år og i underkant av 40 prosent for de aller eldste.

økning i faglært personell

Veksten i antall ansatte med fagutdanning ser ut til å flate ut. Antall ansatte uten slik utdanning har vært forholdsvis stabil de siste årene. De foreløpige tallene for 2002 for antall årsverk utført av personell uten fagutdanning viser imidlertid en nedgang i på 4 prosent fra året før. Dette er yrkesgrupper som særlig kan forbindes med praktisk bistand og "lettere" pleieoppgaver.

Best barnehagedekning for de eldste barna

Totalt hadde nærmere 197 600 barn i alderen null til fem år plass i barnehage i 2002, det tilsvarte en økning på vel 3 prosent i forhold til året før. I tillegg hadde vel 6 200 barn plass i åpen barnehage. I åpne barnehager tildeles ikke barna noen fast plass, men er der i følge med mor, far eller annen omsorgsperson og har dermed ikke et pedagogisk tilbud som er likestilt med ordinær barnehageplass. Tilgjengelige plasser i åpen barnehage er derfor ikke inkludert i de beregnede dekningsgradene. Det foretas ikke trekk i kontantstøtten ved bruk av åpen barnehage, og disse barnehagene har ofte kun åpent noen dager og timer i uka. Barnehagedekningen for 1-5 åringer har økt sterkt de siste 20 årene. Dekningsgraden var under 20 prosent i 1980, og steg til om lag 35 prosent i 1990. I 2002 fortsatte barnehagedekningen å øke og var i underkant av 66 prosent for barn i alderen ett til fem år. Det var fortsatt flest plasser tilgjengelige for de eldste barnehagebarna. Over 82 prosent av barn fra tre til fem år hadde plass, mens vel 40 prosent av ett- og toåringene hadde barnehagetilbud. Antall plasser for barn fra ett til to år og tre til fem år har økt i noenlunde jevn takt. I 1980 var barnehagedekningen på nesten 7 prosent for de yngste og omtrent 20 prosent for de eldste barna. Dekningsgraden ble imidlertid redusert for de minste barna på slutten av 1990-tallet, mens den har økt alle år for de eldste.

Dekningsgraden viser andel barn mellom ett og fem år med tilbud om barnehageplass i prosent av alle barn i denne aldersgruppen som er bosatt i kommunen. For noen kommuner kan denne andelen komme over 100 fordi noen barn har barnehageplass utenfor sin bostedskommune. Kartet i figur 3 viser at kommunene med lavest dekningsgrad i 2002 var å finne som enkeltkommuner lengst nord og langs kysten, i Agder og Rogaland, og blant Oslos fjernere omegnskommuner. Kommunene med høyest dekningsgrad er gjerne de minst befolkede kommunene, som har hatt minkende eller svakt økende befolkning de siste ti år og er oftest plassert i innlandet. Kommunene med lavest dekningsgrad er ofte mellomstore når det gjelder folketall, og har hatt en økning i folketallet. Ser en på fylkesvis dekningsgrad hadde Finnmark best dekningsgrad med over 73 prosent, lavest hadde østfold med om lag 58 prosent dekningsgrad for barna mellom ett og fem år. Dekningsgraden var også lav i sørlandsfylkene og Rogaland.

De yngste har lengst oppholdstid i barnehagen

Bruk av heltidsplasser har økt fra 2001 til 2002. Blant dem som har barnehageplass, var det en litt større andel barn fra ett til to år som hadde heltidsplass enn blant barn fra tre til fem år. I 1992 hadde om lag 20 prosent flere av de yngste med barnehagetilbud en heltidsplass. Andelen av heltids-plasser ser imidlertid ut til å bli nokså lik for de største og de minste barna, da andelen av heltidsplasser har økt raskest for de eldste barna. Under 70 prosent av alle barnehagebarna hadde heltidsplass, det vil si oppholdstid i 33 timer eller mer per uke.

økning i antall private barnehager

I 2002 var det 5 845 barnehager her til lands, omtrent halvparten private og halvparten offentlige. Det er nesten 70 flere enn året før. Det har vært et flertall av offentlige barnehager i de fleste årene i perioden 1980 til 2002. Det var imidlertid litt flere private barnehager på midten av 1990-tallet. Siden 1980 var det likevel en mindre andel barnehagebarn som hadde plass i de private barnehagene, og andelen var på vel 41 prosent i 2002. Akershus og Vest-Agder hadde størst andel av private barnehager hvor nærmere 65 prosent var private. Størst andel av offentlige barnehager var det i Finnmark, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal hvor om lag 70 prosent av barnehagene var offentlige.

Antall barn per årsverk i private barnehager lå litt over antallet i de offentlige barnehagene, henholdsvis fem og om lag fire og en halv. Antall barn per årsverk i private barnehager har sunket fra i underkant av ni i 1985, til rundt fem siden 1991. Antall barn per årsverk i offentlige barnehager lå rundt fem i 1985 og har hatt en svak nedgang omtrent hvert år.

En av tre har godkjent førskolelærerutdanning

Ser en på alle ansatte i barnehager under ett, hadde 32 prosent godkjent førskolelærerutdanning i 2002. Det er den høyeste andelen i perioden 1980 til 2002. Den laveste andelen var i underkant av 27 prosent på midten av 1990-tallet, men siden 1995 har andelen steget hvert år. Andelen styrere og pedagogiske ledere med godkjent førskolelærerutdanning var i 2002 rundt 88 prosent. I første halvdel av 1980-tallet var andelen rundt 90 prosent, for så å synke til 76 prosent i 1994. Andelen ser nå ut til å nærme seg nivået fra første halvdel av 1980-tallet.

Færre mottok kontantstøtte

Kontantstøtte gis for barn som ikke eller bare delvis benytter barnehageplass med statlig driftstilskudd. Deltidsplass i barnehage kan gi rett til redusert støtte. Kontantstøtteordningen ble innført for familier med ettåringer med virkning fra 1.8.1998, og utvidet til å gjelde også toåringer fra 1.1.1999. Ved utgangen av 2002 ble det innvilget kontantstøtte for mer enn 83 000 barn. Det vil si at kontantstøtten ble benyttet for over 70 prosent av alle barn fra fylte ett år til tre år. Andel barn det ble mottatt kontantstøtte for, har sunket hvert år siden ordningen ble innført. Andelen var i alt på nesten 75 prosent i 1999, og sank til om lag 71 prosent i 2002. I hele perioden har det vært flest ettåringer som det har vært mottatt støtte for, over 75 prosent i 2002, mens andelen var på rundt 66 for toåringene. Det ser ut til at foreldrene til de minste barna som benytter ordningen sørger for å tilpasse barnepasset slik at man kan oppnå full ytelse, da det ble mottatt full støtte for nesten 90 prosent av ettåringene, mot 75 prosent av toåringene i 2002. Det er store forskjeller i bruk av kontantstøtte mellom de ulike fylkene. I Oppland var det størst andel barn som man fikk kontantstøtte for, mens det i Oslo var relativt sett færrest som benyttet denne trygdeytelsen. Derimot var det størst andel av de som benyttet full kontantstøtte som var bosatt i Oslo, og i Sogn og Fjordane var det størst andel som mottok delvis ytelse.

økning i bruk av SFO

Skolefritidsordning (SFO) er en frivillig tilsyns- og omsorgsordning for elever i grunnskolen før og etter den obligatoriske undervisningstiden. Ifølge opplæringsloven skal kommunene ha et tilbud om SFO for første til fjerde klassetrinn, og for barn med særskilte behov på første til sjuende klassetrinn. SFO skal legge til rette for lek, kultur- og fritidsaktiviteter med utgangspunkt i alder, funksjonsnivå og interesser hos barna. Kommunene kan benytte andre til å oppfylle plikten til å ha et tilbud om SFO, men må da føre tilsyn med de private skolefritidsordningene.

Høsten 2002 hadde 136 000 barn plass i SFO. Det er en økning på mer enn 7 500 plasser i forhold til året før. Nær tre fjerdedeler av barna benyttet SFO 15 timer eller mer i uka. Om lag 32 prosent av barna i SFO gikk i første klasse, resten fordelte seg på henholdsvis 29 prosent fra andre klasse, 24 prosent fra tredje klasse, 14 prosent fra fjerde, mens den siste prosenten fordelte seg på barn fra femte til syvende klasse. Barna i første klasse sto for den største økningen i bruken av SFO, men det var økning på alle klassetrinn. Andelen av førsteklassinger som benyttet SFO økte fra 65 prosent til i overkant av 68 prosent. På de neste klassetrinnene var det mellom 64 og 30 prosent av barna som brukte SFO.

Tabell

• Omsorg

  Til tabellen