Barnefamilier særlig utsatt på boligmarkedet

Med utgangspunkt i Folke- og boligtellingen 2011 har Statistisk sentralbyrå utredet ulike måter å definere vanskeligstilte på boligmarkedet. I NOU 2011:15 'Rom for alle' og i regjeringens strategidokument 'Bolig for velferd. Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid' (2014-2020) er vanskeligstilte på boligmarkedet forstått som «personer og husholdninger som ikke har mulighet til å skaffe seg og/eller opprettholde en tilfredsstillende bosituasjon på egen hånd».

Når vi skal omgjøre dette til statistikk, må vi sette opp visse kriterier som kan speile denne definisjonen. Det å befinne seg i lavinntektsgruppen antas å gjøre det vanskelig å etablere seg på boligmarkedet, og det å bo trangt kan si noe om at boligen ikke er tilpasset husholdningens behov. Også blant dem som ikke er trangbodde, kan det tenkes at man finner vanskeligstilte på boligmarkedet, og en kombinasjon av lavinntekt og høy gjeld kan være en indikasjon på at det er vanskelig å opprettholde bosituasjonen. Personer i husholdninger som har brutto finansformue over lavinntektsgrensen (187 000 kroner i 2011), blir ikke regnet som vanskeligstilte, selv om de oppfyller de andre kriteriene. På denne måten prøver vi å fange opp dem som av økonomiske årsaker er vanskeligstilte på boligmarkedet. Oppsummert må personen befinne seg i en husholdning som har en inntekt under lavinntektsgrensen EU60 (se boks), være trangbodd eller ha høy total gjeldsbelastning. Hvis husholdningene har finansformue som er over lavinntektsgrensen, holdes de imidlertid utenfor. Studenter, som ofte har helt spesielle inntekts- og boforhold, er ikke med i statistikken. Med utgangspunkt i denne definisjonen finner vi 45 000 husholdninger som er vanskeligstilte på boligmarkedet i Norge, og det bor i alt 122 000 personer i disse husholdningene.

Hvem er vanskeligstilt på boligmarkedet?

Husholdningens økonomiske situasjon har betydning for sannsynligheten for å være vanskeligstilt. Selv om det å ha lavinntekt er en del av definisjonen av vanskeligstilt på boligmarkedet, betyr ikke det at alle med lavinntekt er vanskeligstilte. Én av fire som bor i husholdninger med lavinntekt, er vanskeligstilte på boligmarkedet. Dette vises i figur 1. Også personer som bor i en husholdning som har mottatt sosialhjelp, eller som har mottatt bostøtte, er overrepresentert blant de vanskeligstilte. Tilknytning til arbeidsmarkedet har også noe å si. Blant dem som har yrkesinntekt som viktigste inntektskilde, er andelen vanskeligstilte 1,7 prosent. De som lever av andre typer inntekter, har en andel på 4,9 prosent.

Leietakere mer utsatt

I Norge er det vanligere å eie sin egen bolig enn i mange andre land. I alt eier 83 prosent av alle personer boligen de bor i. Blant de vanskeligstilte leier totalt 44,3 prosent, mens resten eier sin egen bolig. Leieandelen for dem som ikke er vanskeligstilte, er 15,3 prosent. Vi finner vanskeligstilte både blant leiere og eiere. Hvor mange som er vanskeligstilte, er til en viss grad avhengig av eierform; andelen vanskeligstilte selveiere er relativt liten, mens den er større blant eiere i andels-/borettslag og blant leietakere, slik figur 2 viser. Leiere som bor i rekkehus etc. (8,0 prosent), boligblokk (11,5 prosent) eller i bygning for bofellesskap (9,3 prosent) er særlig utsatt.

 

Personer i barnefamilier overrepresentert blant utsatte på boligmarkedet

Det er omtrent like mange kvinner (2,5 prosent) som menn (2,6 prosent) som er vanskeligstilte. Nær 47 000 av de vanskeligstilte er barn i aldersgruppen 0-15 år. Barn har sjelden det vi kan kalle selvstendige boforhold, så når barn oftere er vanskeligstilte på boligmarkedet, er det fordi de tilhører barnefamilier, som oftere er vanskeligstilte enn andre husholdningstyper. På tilsvarende måte er voksne i aldersgruppen 30-39 år – altså i den alderen det er vanlig å ha små barn - også oftere vanskeligstilte enn andre voksne. Mange i denne alderen etablerer egen familie samtidig som de skal inn på boligmarkedet. Gifte par med voksne barn og personer over 67 år, enten de er i parforhold eller bor alene, er sjelden vanskeligstilte (se figur 3). Unge aleneboende under 45 år opplever i større grad utfordringer enn eldre aleneboende.

Samlet sett bor 90 000 av de vanskeligstilte i husholdninger med barn. Særlig er enslige forsørgere utsatt, og dess yngre barna i husholdningen er, dess større andel er utsatt, slik det også fremgår av figur 3. Hver tiende person i husholdningstypen enslige foreldre med småbarn er utsatt på boligmarkedet. Mens leietakende gifte og samboende par med barn er klart mer utsatt enn eiere, har eierform mindre å si for mødre med små barn (0-5 år).

Selv om enslige foreldre er en særlig utsatt gruppe på boligmarkedet, finner vi flest utsatte i husholdningstypen gifte par med små og store barn, hvis vi teller 'antall personer' som er vanskeligstilte på boligmarkedet. Blant dem som leier bolig, er hver fjerde utsatt på boligmarkedet. Naturlig nok blir andelen vanskeligstilte større jo flere barn det er i husholdningen. Med flere barn blir det flere «munner å mette», inntekten må deles på flere personer, samtidig som antall forsørgere i familien er det samme. I tillegg til økte utgifter trengs det en større bolig for å ikke bli regnet som trangbodd. I husholdninger med inntil to barn er andelen vanskeligstilte mindre eller lik andelen i befolkningen generelt. Ved tre barn i husholdningen, er andelen vanskeligstilte på boligmarkedet 5,3 prosent, og den fortsetter å øke med antall barn i husholdningen, til 55,2 prosent i husholdninger med seks barn eller flere.

Store kommuner har flere vanskeligstilte

Andelen vanskeligstilte varierer fra fylke til fylke. Oslo skiller seg ut som det fylket med størst andel vanskeligstilte, 5,6 prosent, slik kartet viser. Dette henger sammen med at det både er en større andel med lavinntekt i hovedstaden enn i resten av landet, og at det er vanligere å være trangbodd. Bor man på Sørøst-landet eller i Østfold, er det også vanligere å være utsatt på boligmarkedet enn det er på Vestlandet og i Nord-Norge. Store kommuner har flere vanskeligstilte enn mindre kommuner. I kommuner med færre enn 10 000 innbyggere er 1,6 prosent vanskeligstilte, mens kommuner med over 40 000 innbyggere er andelen 2,6 prosent. Alt i alt bor rundt 70 000 av de 120 000 vanskeligstilte i store kommuner.

Generelt er det de samme typene husholdninger som er vanskeligstilte på boligmarkedet i store som i små kommuner, men andelen kan variere fra kommune til kommune: Trondheim og Stavanger har mindre andeler vanskeligstilte i barnefamiliene enn andre kommuner med 40 000 eller flere innbyggere. I Oslo ser vi at blant personer i husholdningstypen gifte par med store barn, som ellers i landet har en relativt liten andel vanskeligstilte, er 7,1 prosent vanskeligstilte.

Uansett kommunestørrelse finner vi samme tendens til at andelen vanskeligstilte øker med antall barn i husholdningen, men dette skjer i ulik takt i store og små kommuner. I de minste kommunene øker særlig andelen vanskeligstilte ved 5 barn i husholdningen. I store kommuner som Oslo er andelen vanskeligstilte derimot relativt stor også for dem som har færre barn.

Innvandrere oftere vanskeligstilte

Innvandrere er overrepresenterte blant de vanskeligstilte på boligmarkedet. Med økende botid synker andelen utsatte på boligmarkedet, både for innvandrere fra EU etc. og fra Afrika, Asia etc., men andelen synker raskere for innvandrere fra EU etc. Også norskfødte med innvandrerforeldre er overrepresenterte. Andelen vanskeligstilte blant norskfødte gjenspeiler at disse stort sett er unge som ikke har et selvstendig boforhold, men bor med sine innvandrerforeldre. Nesten tre av fire norskfødte er under 16 år.

Generelt har innvandrere en annen demografisk struktur enn resten av befolkningen. Det er flere unge aleneboende enn i den øvrige befolkningen, få er over pensjonsalder og personer i alderen 25-49 år er betydelig overrepresentert. De er altså i en alder der det er vanlig å få barn og bor oftere i husholdninger med barn. I snitt er det også noe flere barn i alderen 0-17 år i barnefamiliene blant innvandrere fra Afrika, Asia etc. Selv om vi sammenligner personer som bor i husholdninger med like mange barn, er det vanligere å være vanskeligstilt hvis du er innvandrer fra EU etc og Afrika, Asia etc enn hvis du tilhører den øvrige befolkningen, slik det også kommer frem i figur 5.

Innvandrere fra Afrika, Asia etc bor i husholdninger som i snitt er noe større (3,3 personer per husholdning) enn personer uten innvandringsbakgrunn (3,0 personer per husholdning), mens innvandrere fra EU etc bor i noe mindre husholdninger: 2,5 personer i snitt. Husholdningsstørrelsen tyder altså ikke på mye større grad av trangboddhet, men når innvandrerne samtidig bor i mindre boliger, ender de oftere opp som trangbodde. I alt 20 prosent av Norges innvandrere fra EU etc og hele 29 prosent av innvandrere fra Afrika, Asia etc bor i Oslo, sammenlignet med 10 prosent for dem uten innvandringsbakgrunn. Oslos andel av den øvrige befolkningen er 10 prosent. En økt sannsynlighet for trangboddhet, sammen med at innvandrere både oftere har lavinntekt og høy gjeldsbelastning, øker sjansene for at innvandrere er vanskeligstilte på boligmarkedet.

Det relativt store innslaget av innvandrere i Oslo, og deres forhøyede sannsynlighet for å være vanskeligstilt på boligmarkedet, kan altså delvis forklare de geografiske forskjellene vi tidligere har sett. Samtidig er det en noe større andel også blant dem uten innvandringsbakgrunn som er vanskeligstilte i Oslo.