Ett av ti barn tilhører en husholdning med vedvarende lavinntekt

Totalt 98 200 barn under 18 år levde i familier med vedvarende lavinntekt i 2015. Dette utgjør 10 prosent av alle barn i denne aldersgruppen. Disse barna tilhørte en husholdning der gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet i årene 2013-2015 var lavere enn 60 prosent av gjennomsnittlig medianinntekt i befolkningen i samme treårsperiode. Sammenlignet med forrige treårsperiode (2012-2014) har det blitt 6 000 flere barn i lavinntektsgruppen. 

Ser en på utviklingen i en lengre periode, går det fram av figur 1 at det har skjedd en betydelig økning i andelen barn i lavinntektshusholdninger etter 2000. Bare mellom 2001 og 2004 ble denne andelen mer enn fordoblet, fra 3,3 prosent til 7,2 prosent, mens i årene etter lå lavinntektsandelen mer stabilt fra 7 til om lag 7,5 prosent. I de siste årene har det igjen skjedd en klar økning i andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, fra 7,6 prosent i 2011 til 10 prosent i 2015. Målt i antall har det i løpet av de siste ti årene - fra 2006 til 2015 - blitt 31 000 flere barn med vedvarende lavinntekt.

Stadig flere har innvandrerbakgrunn

Barn som har innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. Mens kun 5,4 prosent av barn uten innvandrerbakgrunn tilhørte en husholdning med vedvarende lavinntekt i 2015, var denne andelen 38 prosent for innvandrerbarn. Den store andelen med lavinntekt generelt i innvandrerbefolkningen, kombinert med høy innvandring de siste årene, har ført til at innvandrerbarn nå er i flertall blant barn i lavinntektshusholdninger. I 2015 utgjorde innvandrerbarn 53,4 prosent av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Dette er en betydelig økning siden 2006, da denne andelen var på 38,8 prosent (se figur 2). I antall utgjør dette en dobling fra om lag 26 000 barn i 2006 til drøyt 52 000 barn i 2015. 

Selv om det først og fremst er et økt innslag av barn med innvandrerbakgrunn som forklarer økningen i lavinntekt blant barn de siste årene, har det etter 2011 også blitt flere barn uten innvandrerbakgrunn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Fra 2011 til 2015 økte dette antallet fra i underkant av 40 000 til nesten 46 000 barn. Mye av dette kan forklares med at flere barn i lavinntektsgruppen kun har én forsørger. Fra 2011 til 2015 økte andelen barn uten innvandrerbakgrunn med eneforsørger fra 44 til 48 prosent i denne gruppen.

Landbakgrunn har stor betydning

Selv om innvandrerbarn utgjør en stor og økende andel av barn i lavinntektsgruppen, er det store variasjoner ut i fra hvilken landbakgrunn de har. Barn med bakgrunn fra land som Somalia, Syria, Irak, Eritrea og Afghanistan er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. Dette er barn som har kommet til Norge som flyktninger eller er født i landet av flyktningeforeldre. De tilhører ofte barnerike familier med dårlig tilknytning til arbeidsmarkedet og hvor avhengigheten av ulike offentlige støtteordninger er høy. Åtte av ti barn med somalisk bakgrunn tilhørte en familie med vedvarende lavinntekt i perioden 2013-2015 (se figur 3). Som det fremgår av figur 4 og 5 er somaliske barnefamilier store og med relativt lav yrkestilknytning. I 2015 var gjennomsnittlig husholdningsstørrelse 5,7 personer og disse barnefamiliene hadde i gjennomsnitt 1 yrkestilknyttet person. Som yrkestilknyttet regnes personer med yrkesinntekt over folketrygdens minsteytelse. Blant syriske og irakiske barn var lavinntektsandelene på 66 og 59 prosent i 2015. Syriske barnefamilier bestod i gjennomsnitt av 4,8 personer, og hvorav 1,2 personer var yrkestilknyttet. 

Dette står i kontrast til barn med bakgrunn fra land som for eksempel India, Bosnia, Sri Lanka, Filippinene og Vietnam, der mellom 9 og 18 prosent av barna var å finne i lavinntektsgruppen i 2015. Blant for eksempel indiske barnefamilier er gjennomsnittlig husholdningsstørrelse på 4,1 personer og 1,9 personer har yrkestilknytning. Dette er på samme nivå som barnefamilier uten innvandrerbakgrunn. 

Andelen økonomisk utsatte barn med innvandrerbakgrunn går ned med familiens botid i Norge, men enkelte grupper har en svært høy lavinntektsandel selv etter mange års botid. Spesielt gjelder dette barn med landbakgrunn fra Somalia og Irak.

Regionale forskjeller

Det er til dels betydelige geografiske forskjeller i forekomsten av lavinntekt blant barnefamilier. Blant fylkene er det i Oslo at relativt flest barn vokser opp i husholdninger som har vedvarende lavinntekt. I 2015 var denne andelen på 17,5 prosent (figur 6). Men også Østfold og Telemark har en relativt stor andel barn i lavinntektshusholdninger. Blant fylkene med minst andel barn i lavinntektsgruppen finner vi Rogaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Sogn og Fjordane. I disse fylkene lå lavinntektsandelen på om lag 7 prosent i 2015. 

Den store andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt som en finner i hovedstadsregionen, skyldes i stor grad et høyt innslag av barnefamilier med innvandrerbakgrunn i dette fylket. I Oslo hadde nærmere 8 av 10 barn i lavinntektsgruppen innvandrerbakgrunn i 2015. 

Andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har økt i alle fylkene i løpet av de siste ti årene. Figur 6 viser at i alle fylker er det barn med innvandrerbakgrunn som bidrar mest til økningen i lavinntekt blant barn. Mellom treårsperiodene 2004-2006 og 2013-2015 økte andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt med 3 prosentpoeng for hele landet. Østfold er fylket med størst økning - her økte andelen barn i lavinntektsgruppen med 5,1 prosentpoeng. Barn med innvandrerbakgrunn, bosatt i Østfold, har økt sin andel i lavinntektsgruppen fra 43 prosent i 2006 til 57 prosent i 2015. 

Også Telemark, Vestfold og Hedmark er fylker der andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt økte noe mer enn for landet totalt. 

Blant fylkene der det har skjedd minst endringer i lavinntektsandelene blant barnefamilier de siste årene, finner vi Rogaland og Sør-Trøndelag. I disse fylkene økte lavinntektsandelen blant barnefamilier med vel ett prosentpoeng mellom 2006 og 2015.

Flere med lavinntekt også i absolutt forstand

Vi har så langt definert det å ha vedvarende lavinntekt ut fra en relativ tilnærming, det vil si at den lavinntektsgrensen vi benytter, tar utgangspunkt i det beløpet som tilsvarer 60 prosent av medianinntekten det samme året eller i den samme treårsperioden. En alternativ tilnærming er å benytte en «fast» lavinntektsgrense basert på medianinntekten ett bestemt år, og deretter bare justere denne grensen for prisstigningen i påfølgende år. 

Fordelen med en slik metode er at en får belyst inntektsutviklingen til dem som befinner seg nederst i fordelingen. Dersom andelen personer med en inntekt under en slik «absolutt» lavinntektsgrense faller over tid, kan dette tolkes som at også de som befinner seg i lavinntektsgruppen, har hatt vekst i realinntektene i perioden. En svakhet med denne metoden i forhold til en relativ tilnærming er likevel at den økonomiske avstanden mellom dem nederst i fordelingen og resten av befolkningen kan øke, uten at dette nødvendigvis fører til at det blir flere lavinntektshushold. 

Benytter vi en slik metode basert på en «fast» lavinntektsgrense, går det fram av figuren at lavinntektsandelen falt betydelig fra 2006 og fram til om lag 2011. I denne perioden opplevde med andre ord også barn i lavinntektsgruppen en klar økning i husholdningenes realinntekter. Men de siste årene har denne nedgangen stoppet opp, og har etter 2013 begynt å øke igjen. For eksempel økte andelen barn i husholdninger med slik «absolutt» lavinntekt fra 3,5 prosent i 2013 til 3,8 prosent i 2015. Dette tyder på at barnefamiliene nederst i inntektsfordelingen har fått redusert kjøpekraft de siste årene. For en nærmere beskrivelse av barnefamilienes inntektsutvikling de siste årene vises det til Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld 2004-2014.