Flere barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt

101 000 barn under 18 år bodde i en husholdning med vedvarende lavinntekt i 2016, noe som utgjør 10,3 prosent av alle barn i denne aldersgruppen. Det er en økning på 0,3 prosentpoeng fra året før.

Disse barna tilhørte en husholdning der gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet i årene 2014–2016 var lavere enn 60 prosent av gjennomsnittlig medianinntekt i befolkningen i samme treårsperiode. Sammenlignet med forrige treårsperiode (2013–2015) har det blitt 3 000 flere barn i lavinntektsgruppen.

Ser en på utviklingen i en lengre periode, går det fram av figur 1 at det har skjedd en betydelig økning i andelen barn i lavinntektshusholdninger etter 2000. Bare mellom 2001 og 2004 ble denne andelen mer enn fordoblet, fra 3,3 prosent til 7,2 prosent, mens denne andelen deretter lå stabilt fra 7 til om lag 7,5 prosent frem til 2011. Etter 2011 har andelen barn i lavinntektshusholdninger økt hvert år. Mellom 2006 og 2016 ble det 34 000 flere barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt.

Flertallet har innvandrerbakgrunn

Barn som har innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. Mens kun 5,5 prosent av barn uten innvandrerbakgrunn tilhørte en husholdning med vedvarende lavinntekt i 2016, var denne andelen nesten syv ganger så stor for innvandrerbarn, 37,8 prosent. Etter 2012 har barn med innvandrerbakgrunn utgjort flertallet av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, og denne andelen var på 54,5 prosent i 2016. Dette er en betydelig økning siden 2006 da andelen var på 38,8 prosent, som figur 2 viser. I antall utgjør dette mer enn en dobling fra om lag 26 000 barn i 2006 til drøyt 55 000 barn i 2016.

Selv om det først og fremst er et økt innslag av barn med innvandrerbakgrunn som forklarer økningen i lavinntekt blant barn de siste årene, har det etter 2011 også blitt flere barn uten innvandrerbakgrunn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Fra 2011 til 2016 økte dette antallet fra i underkant av 40 000 til vel 46 000 barn. Mye av dette kan forklares med at flere barn i lavinntektsgruppen har kun én forsørger. Nesten halvparten, 49 prosent, av alle barn i lavinntektsgruppen og som ikke har innvandrerbakgrunn, bodde i 2016 sammen med en enslig mor eller far. Tilsvarende andel var 44 prosent i 2006.

Landbakgrunn betyr mye

Det er store variasjoner i andelen barn i lavinntektshushold ut i fra hvilken landbakgrunn barna har. Det er barn med bakgrunn fra land som Somalia, Syria, Irak, Eritrea og Afghanistan som har størst andel barn i lavinntektsgruppen. Dette er barn som har kommet til Norge som flyktninger eller er født i landet av flyktningeforeldre. De tilhører ofte barnerike familier med dårlig tilknytning til arbeidsmarkedet og hvor avhengigheten av ulike offentlige støtteordninger er stor. Åtte av ti barn med somalisk bakgrunn tilhørte en familie med vedvarende lavinntekt i perioden 2014–2016, som figur 3 viser. Også barn med bakgrunn fra Syria og Irak er betydelig overrepresentert i lavinntektsgruppen, med en lavinntektsandel på henholdsvis 76 og 57 prosent i 2016.

Dette står i kontrast til barn med bakgrunn fra land som for eksempel India, Bosnia, Sri Lanka, Filippinene og Vietnam, der mellom 9 og 18 prosent av barna var å finne i lavinntektsgruppen i 2016. 

Andelen økonomisk utsatte barn med innvandrerbakgrunn går ned med familiens botid i Norge, men enkelte grupper har en svært stor lavinntektsandel selv etter mange års botid. Spesielt gjelder dette barn med landbakgrunn fra Somalia og Irak.

Mange med lavinntekt i Oslo

Blant fylkene er det i Oslo at det relativt sett er flest barn som vokser opp i husholdninger med vedvarende lave inntekter. I 2016 var denne andelen på 17,6 prosent, som figur 4 illustrerer. Også Østfold og Telemark har en relativt stor andel barn i lavinntektshusholdninger, med en andel på 14,6 og 13,6 prosent. Blant fylkene med minst andel barn i lavinntektsgruppen finner vi Troms og Rogaland med en andel på 7,3 prosent i 2016.

Den store andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt som vi finner i hovedstadsregionen, skyldes i stor grad et høyt innslag av barnefamilier med innvandrerbakgrunn i dette fylket. I Oslo hadde nærmere 8 av 10 barn i lavinntektsgruppen innvandrerbakgrunn i 2016.

Innvandrerandelen er også betydelig i andre fylker der andelen med lavinntekt er relativt stor, for eksempel Østfold, Buskerud og Telemark.

Størst økning i Finnmark

Samtlige fylker har hatt en økning i andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt mellom 2006 og 2016. I hele landet økte lavinntektsandelen blant barn med 47 prosent i denne perioden, fra 7 prosent i 2006 til 10,3 prosent i 2016. Men det er store geografiske variasjoner.

Til tross for at Oslo har den klart største andelen barn i lavinntektshushold blant fylkene, er den prosentvise økningen minst i dette fylket. Mellom 2006 og 2016 økte lavinntektsandelen med bare 20 prosent. Dette skyldes blant annet at Oslo allerede i 2006 hadde en relativt stor andel barn i lavinntektshushold, 14,7 prosent. Også i Sør-Trøndelag og Rogaland har den prosentvise økningen i lavinntekt blant barn vært klart mindre enn i landet for øvrig, som det fremgår av figur 5.

Blant fylkene er det Finnmark som har den prosentvis største økningen, og denne økningen har særlig funnet sted de siste årene. Fra 2006 og til 2016 skjedde det nesten en dobling i andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt i dette fylket, fra 4,5 prosent til 8,8 prosent. Økningen i lavinntekt i Finnmark skyldes for en stor del at Finnmarkstillegget i barnetrygden ble fjernet fra og med 2014. Fjerningen av dette tillegget reduserte barnetrygdsatsene for parfamilier med 25 prosent og for enslige med barn med mellom 14 og 20 prosent, avhengig av barnetallet.

Flere med lavinntekt også i absolutt forstand

En alternativ metode til den relative metoden til å belyse utvikling i lavinntekt, er å benytte en «fast» lavinntektsgrense basert på medianinntekten ett bestemt år, og deretter bare justere denne grensen for prisstigningen i påfølgende år.

Fordelen med en slik metode er at en får belyst inntektsutviklingen til dem som befinner seg nederst i fordelingen. Dersom andelen personer med en inntekt under en slik «absolutt» lavinntektsgrense faller over tid, kan dette tolkes som at også de som befinner seg i lavinntektsgruppen, har hatt vekst i realinntektene i perioden. En svakhet med denne metoden i forhold til en relativ tilnærming er likevel at den økonomiske avstanden mellom dem nederst i fordelingen og resten av befolkningen kan øke, uten at dette nødvendigvis fører til at det blir flere lavinntektshushold.

Benyttes en slik metode basert på en «fast» lavinntektsgrense, går det fram av figuren at lavinntektsandelen falt betydelig fra 2006 og fram til om lag 2011. I denne perioden opplevde med andre ord også barn i lavinntektsgruppen en klar økning i husholdningenes realinntekter. Men de siste årene har denne nedgangen stoppet opp, og etter 2013 øker også andelen med lavinntekt basert på denne metoden. For eksempel økte andelen barn i husholdninger med slik «absolutt» lavinntekt fra 3,5 prosent i 2013 til 4 prosent i 2016. Dette tyder på at barnefamiliene nederst i inntektsfordelingen har fått redusert kjøpekraft de siste årene.