Flere innvandrerbarnefamilier med lavinntekt

De fleste norske husholdninger har opplevd en betydelig velstandsøkning de siste årene. Tall fra inntektsstatistikken viser for eksempel at en typisk «middelklassehusholdning» i Norge (medianen) hadde en inntekt etter skatt som omregnet i faste priser var om lag 40 prosent høyere i 2012 enn det tilsvarende husholdning hadde i 2000. Likevel, ikke alle husholdninger kan skilte med en like sterk vekst som medianhusholdningen. Blant barnefamilier er det for eksempel et økende antall som ikke holder tritt med den generelle inntektsveksten i samfunnet. Det har i tillegg blitt flere barnefamilier som opplever en periode med lave inntekter som strekker seg over flere år, såkalt vedvarende lavinntekt.

En mye brukt metode for å belyse forekomsten av lavinntekt er å se på hvor mange personer som tilhører en husholdning som har en inntekt betydelig lavere enn det som er den typiske inntekten i samfunnet. Selv om det er vanskelig å ha en bestemt oppfatning om hva som menes med «betydelig lavere», og/eller hva som er «den typiske inntekten» i samfunnet, er det i dag vanlig å definere en slik lavinntektsgrense ut fra en relativ avstand til medianinntekten i befolkningen, for eksempel det beløpet som tilsvarer 50 eller 60 prosent av medianinntekten.

Hva er vedvarende lavinntekt?

Også det å ha vedvarende lavinntekt kan defineres på ulike måter. En kan for eksempel slå sammen husholdningsinntektene gjennom en periode på flere år - for eksempel 3 år - og deretter definere alle de som hadde en gjennomsnittlig inntekt lavere enn for eksempel 50 eller 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme periode, som en lavinntektshusholdning. Dette er en metode som ofte har blitt benyttet i Statistisk sentralbyrås rapporter om økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper. En annen metode teller opp antall ganger en person har så lave husholdningsinntekter at han/hun befinner seg under de årlige lavinntektsgrensene. EUs statistiske kontor, Eurostat, definerer for eksempel vedvarende lavinntekt som det å ha en husholdningsinntekt under den årlige lavinntektsgrensen siste året og i minst to av de tre foregående årene, altså i løpet av en fireårsperiode.

Flere barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt

Som figur 1 viser, har det skjedd en klar økning i andelen barn i lavinntektsgruppen de siste ti årene, uansett hvilken av de to definisjonene av vedvarende lavinntekt vi benytter. Særlig sterk var økningen fra 2000 og fram til om lag 2005. Begge definisjonene av vedvarende lavinntekt viser at andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt ble mer enn doblet i denne perioden. Deretter fulgte noen år med stor stabilitet i andelen med lavinntekt, før vi i 2012 på nytt ser en økning. Basert på en fireårsdefinisjon hadde 5 prosent av alle barn under 18 år vedvarende lavinntekt i 2012, mens denne andelen er 8 prosent basert på gjennomsnittsinntekten gjennom en treårsperiode.

Figuren viser også at utviklingen for barn har vært klart forskjellig fra utviklingen i befolkningen generelt. Mens andelen barn i lavinntektsgruppen har økt klart siden 2000, har det ikke skjedd en tilsvarende økning i befolkningen generelt. Tvert imot har andelen personer i befolkningen med vedvarende lavinntekt, når denne måles gjennom en fireårsperiode, gått noe ned de siste årene. Barn har dermed gått fra å være en gruppe med klart mindre risiko for å bo i husholdninger med vedvarende lavinntekt enn befolkningen på begynnelsen av 2000-tallet, til i 2012 å ha om lag samme risiko som befolkningen generelt.

Redusert barnetrygd

Det kan være flere forklaringer på hvorfor en økende andel barnefamilier ikke holder tritt med den generelle velstandsveksten i samfunnet. Blant annet sammenfaller de første årene etter årtusenskiftet med en klar nedgang - både i relativ og absolutt forstand – i den økonomiske støtten barnefamilier mottar i barnetrygd. Barnetrygden er en viktig inntektskilde først og fremst for barn i husholdninger med lave inntekter. Mens barnetrygden utgjorde nær en femtedel av den samlede husholdningsinntekten til barn i lavinntektsgruppen i 1998, utgjorde barnetrygden kun 8 prosent av denne gruppens samlede inntekt i 2012. Den reduserte betydningen som barnetrygden har fått for lavinntektsgruppen, har skjedd både som følge av nedskjæringer (fjerning av småbarnstillegget i 2003 og søskentillegget i 2001) og som følge av manglende oppjustering av kjøpekraften siden 1996.

Stadig flere barn med innvandrerbakgrunn i lavinntektsgruppen

I de siste årene har det skjedd store demografiske endringer når det gjelder barnefamiliene nederst i inntektsfordelingen. Det er i dag først og fremst et større innslag av barn med innvandrerbakgrunn (innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre) som driver økningen i vedvarende lavinntekt blant barn. Hvis vi måler lavinntekt basert på gjennomsnittsinntekten i treårsperioden 2010-2012, var andelen innvandrerbarn i lavinntektsgruppen på 49 prosent. I perioden 2004-2006 var tilsvarende andel 39 prosent. Hvis lavinntekt måles i en enda lengre periode, fire år, er andelen barn med innvandrerbakgrunn enda større. Blant barn med lavinntekt i 2012, og i minst to av de tre foregående årene, hadde 52 prosent innvandrerbakgrunn. I 2006 var denne andelen 45 prosent. Innvandrerbarn utgjorde om lag 11 prosent av alle barn i treårsperioden 2010-12.

Barn har liten mulighet til selv å påvirke sine økonomiske levekår, men er helt avhengige av å bli forsørget av den familien de tilhører. Det å tilhøre en familie med små økonomiske ressurser over tid vil kunne medføre store velferdsproblemer for barn sammenlignet med en forbigående periode med lavinntekt. Barn i økonomisk utsatte familier vil ha større problemer med å delta på ulike sosiale aktiviteter. Dette gir også større utfordringer i arbeidet med å integrere barn med innvandrerbakgrunn siden en del står i fare for å bli stengt ute fra for eksempel ulike fritidsaktiviteter fordi familien ikke har god nok råd.

Flest med lavinntekt blant barn fra Somalia, Irak, Pakistan og Afghanistan

Det er store forskjeller blant innvandrerbarn når det gjelder risikoen for å tilhøre familier med vedvarende lavinntekt. Barn med landbakgrunn fra Somalia, Irak, Pakistan og Afghanistan peker seg ut ved å være klart overrepresentert i lavinntektsgruppen. Syv av ti barn med somalisk bakgrunn tilhørte en familie med vedvarende lavinntekt i perioden 2010-2012. Blant irakiske og afghanske barn var tilsvarende andeler 54 og 49 prosent. Blant alle barn med innvandrerbakgrunn tilhørte drøyt 34 prosent en lavinntektshusholdning i årene 2010-2012. Lavest andel med lavinntekt finner vi blant barn med bakgrunn fra India og Bosnia-Hercegovina med henholdsvis 9 og 10 prosent. Blant alle barn under 18 år i treårsperioden 2010-2012, til sammen 974 000 barn, tilhørte 8 prosent - eller 78 000 barn - familier med lavinntekt. Basert på en fireårsdefinisjon hadde om lag 45 000 barn vedvarende lavinntekt i 2012.

Innvandrerbarn med vedvarende lavinntekt tilhører som oftest familier med en svak yrkestilknytning hvor det er mange familiemedlemmer å forsørge. Mange er avhengige av ulike stønader som sosialhjelp og bostøtte. Barn med landbakgrunn fra Somalia hadde en gjennomsnittlig husholdningsstørrelse i treårsperioden 2010-12 på 5,8 personer. Gjennomsnittlig antall yrkestilknyttede i disse barnas familier var i samme periode på kun 0,5 personer. For at en person skal regnes som yrkestilknyttet, må inntekt fra eget arbeid overstige minsteytelsen i folketrygden, det vil si om lag to ganger grunnbeløp i folketrygden (2G). For årene 2010-12 var denne inntektsgrensen i gjennomsnitt på om lag 157 000 2012-kroner. Til sammenligning har barn med bakgrunn fra India og Sri Lanka en husholdningsstørrelse på henholdsvis 4,2 og 4,5 personer i gjennomsnitt, og de har i gjennomsnitt henholdsvis 1,4 og 1,5 yrkestilknyttede personer i husholdningen. For alle barn under 18 år var gjennomsnittlig husholdningsstørrelse ifølge inntektsstatistikken på 4,2 personer i treårsperioden 2010-12, mens antall yrkestilknyttede i gjennomsnitt var 1,6 personer.

Økt botid i Norge fører for mange familier med innvandrerbakgrunn til økt integrering både på arbeidsmarkedet og ellers i samfunnet. Evnen til økonomisk selvberging øker med økt oppholdstid, og ulike offentlige overføringer får mindre inntektsmessig betydning til fordel for inntektsgivende arbeid. Blant mange innvandrergrupper faller derfor andelen barn med høy fattigdomsrisiko etter hvert som botiden blir lengre, men noen grupper har en svært stor lavinntektsandel selv etter mange års opphold i landet. Igjen er det somaliske barnefamilier som klart peker seg ut. Blant somaliske familier med en hovedinntektstaker som hadde bodd i Norge under tre år, hadde 90 prosent av barna vedvarende lavinntekt i 2012. Inntektsmobiliteten er lav blant mange somaliske familier. For somaliske barn i familier med en hovedinntektstaker med oppholdstid på 10 år eller mer var lavinntektsandelen fortsatt så høy som 70 prosent. Andre flyktningfamilier med barn har en mye høyere inntektsmobilitet. Blant barnefamilier fra for eksempel Eritrea falt andelen barn med vedvarende lavinntekt fra 90 prosent for familier med oppholdstid på kun tre år til 17 prosent for dem med opphold i ti år eller lenger.

Først og fremst et storbyproblem

Det er til dels betydelige geografiske forskjeller i forekomsten av lavinntekt blant barnefamilier. Ser vi på andelen barn med vedvarende lavinntekt innen landets fylker, er det Oslo og flere av fylkene på Østlandet som har størst andel barn med vedvarende lavinntekt, mens andelen er minst på Vestlandet og i Nord-Norge. Det er i flere av de store byene at andelen barn i lavinntektsgruppen er særlig stor. Dette henger sammen med en høy bokonsentrasjon av barn med innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia, Øst-Europa, Sør- og Mellom-Amerika i flere byer. Oslo er i en særstilling. Målt gjennom fireårs-perioden 2009-2012 har hovedstaden om lag 91 000 barn. Av disse har 31 prosent innvandrerbakgrunn. Nesten åtte av ti i lavinntektsgruppen har innvandrerbakgrunn. Men også andre byer har en relativt stor andel barn i lavinntektshusholdninger. Dersom vi rangerer de 15 største kommunene etter andelen barn med vedvarende lavinntekt, ser vi at ved siden av Oslo er andelen også svært høy i Drammen, Sarpsborg, Skien og Fredrikstad. Av Drammens 11 000 barn har 2 900 (26 prosent) innvandrerbakgrunn. Tre av fire barn med vedvarende lavinntekt (4-års definisjon) i Drammen er enten innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. På den annen side skiller Bodø, Tromsø, Sandnes og Bærum seg ut ved å være kommuner med en svært liten andel barn i lavinntektshusholdninger. I disse kommunene ligger lavinntektsandelen blant barn under nivået for landet som helhet.

Det er i tillegg betydelige forskjeller når det gjelder lavinntektsrisiko for barn bosatt i ulike områder i samme by. Dette gjelder først og fremst for Oslo, men også i noen grad for Bergen. Ser vi på de ulike bydelene i hovedstaden, skiller Gamle Oslo seg ut som den bydelen der relativt flest barn tilhører husholdninger som har vedvarende lavinntekt. Mer enn hvert tredje barn bosatt i denne bydelen hadde vedvarende lavinntekt i 2012. Vi har da benyttet en lavinntektsdefinisjon basert på gjennomsnittsinntekten i en treårsperiode. Også bydelene Grünerløkka, Sagene, Stovner og Søndre Nordstrand er kjennetegnet ved å ha en svært stor andel barn i lavinntektsgruppen. I Bergen er det først og fremst bydelen Årstad som skiller seg ut ved å ha en relativt stor andel barn med vedvarende lavinntekt. Sammenlignet med bydelen i Bergen med lavest andel barn i lavinntektshusholdninger, Ytrebygda, har barn bosatt i bydelen Årstad mer enn fem ganger så høy risiko for å tilhøre en husholdning med vedvarende lavinntekt.

På den annen side er det ingen store forskjeller bydelene imellom i Trondheim og Stavanger når det gjelder forekomsten av vedvarende lavinntekt blant barn.