Inntekt og forbruk

Svak vekst i husholdningsinntektene

Disponibel inntekt var ifølge nasjonalregnskapet, 159 000 kroner i gjennomsnitt per innbygger i 2002, eller om lag 367 000 kroner per husholdning.

Etter vedvarende vekst i gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet, særlig i siste halvdel av 1990-tallet, viser tallene fra 2001 målt i faste priser, en svak tilbakegang. En må tilbake til tidlig på 1990-tallet for å finne siste gang norske husholdninger hadde en realnedgang i gjennomsnittsinntektene. Men i motsetning til den gang, da reduserte inntekter kom som følge av høy arbeidsledighet og økonomiske nedgangstider, skyldes inntektsnedgangen i 2001 en kraftig nedgang i aksjeutbytte og aksjegevinster. I 2001 ble det innført en ekstra skatt på mottatt utbytte, noe som trolig førte til at mange selskap valgte å ikke betale ut utbytte dette året. Denne skatten ble opphevet i 2002.

Selv om det er svært få husholdninger som mottar aksjeinntekter, er likevel beløpene så store at de er med på å påvirke den generelle utviklingen i gjennomsnittsinntektene. Dersom en i stedet for å se på utviklingen i gjennomsnittsinntekter heller ser på utviklingen i medianinntektene, som på mange måter er en bedre indikator på utviklingen til "folk flest", finner vi at husholdningsinntektene fortsatte å øke også i 2001. (Medianinntekten er inntekten til den husholdningen som befinner seg midt i fordelingen, etter at en har sortert inntekten etter størrelse).

På tross av nedgangen i gjennomsnittsinntektene i 2001, hadde norske husholdninger likevel en inntekt etter skatt per forbruksenhet som omregnet til faste priser var om lag 25 prosent høyere enn det husholdningene hadde i 1990.

Det er inntekt fra eget arbeid som betyr mest for husholdningene. Andel av husholdningene som har yrkesinntekt som viktigste inntektskilde har fra midten av 1990-tallet ligget stabil på 64-66 prosent, og andelen som yrkesinntekten utgjør av samlet husholdningsinntekt var på 74 prosent i 2001. I 2001 økte lønn per normalårsverk med 1,9 prosent, omregnet i faste priser, til i gjennomsnitt 304 000 kroner. Mellom 1990 og 2001 økte lønn per normalårsverk med nærmere 25 prosent målt i faste kroner.

Stadig flere toinntektsfamilier

Den økte sysselsettingen blant gifte og samboende kvinner de siste årene, er en viktig forklaring på økningen i husholdningsinntektene. Andelen par i den mest yrkesaktive alder (25-55 år) med minst to yrkestilknyttede økte for eksempel fra 71 prosent i 1990 til 76 prosent i 2001, og kvinnenes arbeidsinnsats betyr stadig mer for økonomien. I 2001 hadde kvinner 37 prosent av all yrkesinntekt. Tilsvarende andel var 33 prosent i 1990.

Inntektsforskjellene består

Ulikheten i inntekt etter skatt per forbruksenhet mellom husholdningene ble noe mindre i 2001. Ved å rangere personer etter inntekt etter skatt per forbruksenhet, viser tallene for 2001 at det først og fremst er den høyeste tidelen som har fått redusert gjennomsnittlig inntekt. Mens den rikeste tidelen disponerte 23,8 prosent av all inntekt i 2000, falt denne andelen til 20,4 prosent i 2001. Den sterke reduksjonen i den rikeste tidelens inntekter må igjen sees i sammenheng med det kraftige fallet i aksjeinntekter dette året. Slike inntekter tilfaller i stor grad den rikeste tidelen av befolkningen. Det at den rikeste tidelen mottar en mindre del av totalinntekten i 2001 enn tidligere, har likevel ikke ført til at den "fattigste" tidelen har fått en tilsvarende økning i sin andel av totalinntekten. I 2001 disponerte tidelen med lavest inntekt 3,8 prosent av all inntekt. Dette var om lag samme andel som året før (3,7 prosent), og bare litt lavere enn for ti år siden (4,0 prosent i 1991).

Som et enkelt mål på fattigdom, brukes andelen personer som har en inntekt etter skatt per forbruksenhet som er lavere enn halvparten av medianinntekten i befolkningen. Denne andelen har endret seg lite de siste årene. Ifølge dette målet var 5,5 prosent av befolkningen fattige i 2001. Personer i studenthusholdninger er da holdt utenfor. Det er gjennomgående en større andel kvinner som har blitt klassifisert som fattige, men avstanden mellom kjønnene minker. Utviklingen i andel fattige fra 1995 fram til 2001 viser at når denne minker, er nedgangen klarest for kvinnene.

Utviklingen i tallet på "fattige" følger ellers i stor grad konjunkturene. I "dårlige" tider øker andelen personer med lavinntekt, mens denne andelen går ned i økonomiske oppgangstider. For noen utsatte grupper som for eksempel unge enslige og enslige forsørgere vil utviklingen i arbeidsmarkedet være av betydning for utviklingen i andelen fattige. Men også politiske vedtak kan påvirke forekomsten av lavinntekt. Det ble for eksempel en merkbar reduksjon i andelen enslige eldre kvinner i lavinntektsgruppen mot slutten av 1990-tallet, det vil si i samme periode der minstepensjonen ble betydelig økt.

Inntektsforskjeller mellom kommuner

Gjennomsnittlig bruttoinntekt for innbyggere over 17 år i 2001 var 243 900 kroner. Bruttoinntekten er summen av lønn, pensjoner, næringsinntekter og kapitalinntekter. I samme tidsrom var median for bruttoinntekten 213 800 kroner. Ved å se på medianinntekten for den enkelte kommune, kan bildet avvike fra hva gjennomsnittsinntekten viser. Særlig skjevheter i kapitalinntekter virker inn på gjennomsnittsinntekten og igjen særlig i små kommuner. Et eksempel er Hasvik kommune som ut i fra gjennomsnittlig bruttoinntekt har den tiende høyeste verdien i 2001. Benyttes medianinntekten plasserer imidlertid Hasvik seg på 246. plass.

Blant kommunene er det store variasjoner i bruttoinntekten. Lavest gjennomsnittlig bruttoinntekt i 2001 hadde innbyggerne i Beiarn med 164 900 kroner, mens Bærum hadde det høyeste gjennomsnittet med 341 600 kroner. Også medianen viser at Beiarn kommer dårligst ut med 141 900 kroner, motsatt befinner Bærum seg med en medianinntekt på 269 100 kroner.

Av de 12 kommunene med lavest medianinntekt er det kun Engerdal og Tustna som ikke ligger i ett av de fire nordligste fylkene. Det er særlig utkantkommuner som kommer dårlig ut i Trøndelag og Nord-Norge, mens det lenger sør er særlig skogs- og fjellbygder uten spesiell virksomhet innen kraftforsyning, turisme eller industri som har lavest inntekt. Motsatt er det blant kommunene med høyest medianinntekt en klar dominans av østlandet, særlig kommuner i Oslos umiddelbare nærhet. Først som 18. beste kommune kommer Sola. Enkelte sentrale kommuner ellers i landet har også høye inntekter.

Nord-Trøndelag er det fylket som har lavest medianinntekt. Medianinntekten for nordtrønderne var 190 000 kroner i 2001. Beboerne i Akershus hadde den høyeste medianinntekten med 251 800 kroner, (se figur 5).

Mindre inntektsforskjeller i de nordiske land sammenlignet med andre vestlige land

På tross av at inntektsulikheten i et lengre perspektiv har økt noe både i Norge, Sverige og Finland, så viser de fleste undersøkelser at inntektsforskjellene er mindre i de nordiske land enn i de fleste andre industriland. Det er også relativt færre fattige i Norden sammenlignet med andre vestlige land. De fleste internasjonale studier som rangerer landene etter graden av fattigdom, plasserer som regel de nordiske land sammen med Be-Ne-Lux-landene og østerrike nederst, mens landende i Sør-Europa og de anglo-amerikanske landene (Canada, Australia, Storbritannia, USA) befinner seg nær toppen når det gjelder andel fattige i befolkningen. Det må likevel bemerkes at slike internasjonale sammenligninger baserer seg på data som er noe eldre enn de som ellers presenteres her.

Gjelden vokser

Gjennomsnittlig gjeld for norske husholdninger var i 2001 på 458 500 kroner. Målt i faste priser utgjør dette en økning på vel 7 prosent i forhold til 2000. Særlig par med barn har stor gjeld, men gjeldsbelastningen er likevel størst blant enslige og enslige forsørgere.

Det har blitt noen flere husholdninger som har høy gjeld i forhold til inntekten. Av alle husholdningene hadde 17 prosent en gjeld som var minst 2 ganger større enn samlet husholdningsinntekt i 2001. På begynnelsen av 1990-tallet hadde om lag 14 prosent av husholdningene en så høy gjeldsbelastning.

Blant de ulike husholdningstypene med mye gjeld i forhold til inntekten, finner vi en overvekt av enslige og enslige forsørgere.

Finanskapitalen er fortsatt skjevfordelt

Selv om husholdningens gjeld økte betydelig i 2001, så har likevel husholdningene blitt betydelig rikere de siste årene ved at nettoformuen har økt. I femårsperioden 1996 til 2001 økte for eksempel husholdningenes bruttoformue mer enn gjelda, henholdsvis med 29 prosent og 27 prosent omregnet i faste priser. Trolig er husholdningenes formuesøkning enda høyere enn det disse tallene viser. Dette skyldes at for måling av realkapitalen (boliger og annen fast eiendom) er det ligningsverdier som ligger til grunn. De beløpene ligningen viser, er klart lavere enn den faktiske verdien, og for mange husholdninger er boliggjelden større enn den formuesverdien boligen får ved ligningen.

Gjennomsnittlig bruttofinanskapital for alle husholdningene var i 2001 på 362 900 kroner. Ved å dele inn husholdningene i ti like store grupper etter størrelsen på bruttofinanskapital (det vil si verdien av bankinnskudd og verdipapirer), viser tallene at den rikeste tidelen disponerte hele 66 prosent av all finansformue i 2001. Tilsvarende andel var 53 prosent i 1990. Den halvparten med lavest finansformue rådet i 2001 bare over 4 prosent av den samlede bruttofinanskapitalen til husholdningene. Denne andelen har vært tilnærmet uforandret på 1990-tallet.

Tre av fire husholdninger eier bil

I tillegg til bolig er bil og fritidshus de viktigste varige forbruksgoder i private husholdninger. Andelen av husholdninger som har bil, har økt fra i overkant av 60 prosent i 1980 til 76 prosent på begynnelsen av 1990-tallet. I de aller seneste årene synes andelen husholdninger med bil å ha stagnert. I 2001 eide 74 prosent av husholdningene bil. økningen i bilhold gjennom 1980 og 1990-tallet skjedde til tross for at det ble flere enpersonhusholdninger, der andelen med bil er lavest. Transportbehovet, mer enn økonomisk evne, synes å være avgjørende for om husholdninger eier bil. Særlig parhusholdninger har bil. Nesten alle par med barn har bil. Henholdsvis 92 og 97 prosent av par med små og med store barn hadde bil i 2001. Blant enslige under 65 år hadde 56 prosent bil. 20 prosent av husholdningene hadde mer enn én bil i 2001. Andelen med flere biler økte mest blant par med små barn, fra 22 prosent i 1986/1988 til hele 39 prosent i 2001. Dette viser forbruksundersøkelsen, en utvalgsundersøkelse hvor Statistisk sentralbyrå måler hva husholdningene bruker pengene sine på.

Bare et lite mindretall av husholdningene eier fritidshus. I hele perioden fra 1980 har vel 20 prosent av husholdningene hatt fritidshus. Anskaffelse av fritidshus er i større grad enn anskaffelse av bil knyttet til husholdningens økonomiske evne. Arv og overføringer mellom generasjoner spiller også en betydelig rolle.

Fortsatt vekst i forbruket

Husholdningenes årlige gjennomsnittsforbruk økte på slutten av 1990-tallet, fra 271 700 2001-kroner i 1996 til 292 300 kroner i 2001. Det tilsvarer en vekst på 7,5 prosent.

På grunn av små årlige utvalg kan en bare publisere tall for enkeltgrupper når en slår utvalgene til forbruksundersøkelsene i tre år sammen (resultater tidfestes da for eksempel ved 1999-2001).

Utgiftsandelen til mat synker stadig

Utgiftene til mat, alkoholholdige drikker og tobakk, bolig og reiser og transport har i lang tid vært de største utgiftspostene på husholdningenes budsjett. Til sammen utgjør disse postene omkring 60 prosent av de totale utgiftene.

Den relative fordelingen av disse utgiftene har imidlertid forandret seg i løpet av årene. Selv om det har vært brudd i statistikken kan vi si noe om den generelle utviklingen i forbruket. En markant tendens er at utgiftsandelen som blir brukt på matvarer har vært synkende. Reduksjonen i matvarenes utgiftsandel er et uttrykk for den velstandsutviklingen som har funnet sted i perioden. Det er en vanlig erfaring at det brukes prosentvis mindre andel av inntekten på matvarer jo høyere inntekten blir. I 1958 brukte gjennomsnittshusholdningen nær 40 prosent av utgiftene til mat. På begynnelsen av 1980-tallet gikk omkring 20 prosent av utgiftene til mat, mens den ved rundingen av 2000-tallet brukte under 12 prosent.

Utgiftene til kultur- og fritid større enn matutgiftene

Mens utgiftene til mat og drikke siden midten av 1980-tallet var husholdningenes tredje største utgiftspost, er det utgiftene til kultur og fritid som nå har inntatt tredjeplassen. Husholdningenes utgifter til kultur og fritid slik som audiovisuelt utstyr, sport, hobby, lesestoff og kulturelle tjenester lå i gjennomsnittet på 36 100 kroner per år i perioden 1999-2001 og dette er en andel på 12,5 prosent. Gjennomsnittshusholdningen brukte 33 100 kroner på mat og alkoholfrie drikkevarer i samme periode, og det tilsvarer 11,4 prosent av den totale forbruksutgiften.

Denne utviklingen skyldtes også at mer mat blir kjøpt uten for hjemmet (restaurant, kantine, kafé, kiosk). En gjennomsnitts husholdning brukte 10 400 kroner på mat kjøpt utenfor hjemmet, men dette beløpet omfatter også alkoholholdig drikke. Det er bare mat som blir kjøpt til hjemmet, som registreres som mat i undersøkelsen.

Boutgiftsandelen dominerende

Veksten i forbruket på midten av 1980-tallet gjaldt i stor grad varige forbruksgoder, spesielt bolig, men også reiser og transport. Gjennom flere tiår har boutgiftene stått for en økende andel av forbruket. Denne tendensen ble brutt i 1993. På 1960-tallet utgjorde boutgiftene 12-14 prosent av forbruket. Boutgiftsandelen gjorde et hopp med økte renteutgifter i 1988, steg deretter og nådde en topp i 1992 med 26 prosent.

Mens både matvareutgiftene og utgiftene til reiser og transport var større enn boutgiftene på begynnelsen av 1980-tallet, ble boutgiftene større enn matutgiftene i 1984 og passerte også utgiftene til reiser og transport i 1988. Boutgiftene har deretter holdt seg som den største utgiftsposten på gjennomsnittshusholdningens budsjett helt fram til 1995, da posten reiser og transport ble den største posten. Med ny beregningsmåte for forbruksutgiftene fra 1996, hvor det nå blir beregnet en "leieutgift" for eiere av egen bolig mens renteutgifter er utelatt, er boligforbruket desidert den største posten, med en andel på 27,6 prosent i 1996. Andelen som går til boligforbruk er fortsatt den høyeste og ligger på 25,1 prosent i 1999-2001.

Utgiftene til bilhold er store

Transportutgiftene er den nest største utgiftsposten for gjennomsnittshusholdningen. Transportutgiftene utgjorde i gjennomsnitt 56 500 kroner i år i perioden 1999-2001. Dette er en femtedel av totalutgiftene. Transportbehovet i husholdningene har økt i løpet av 1990-tallet. Dette har slått ut i økt bruk av kollektivtransport til tross for kraftig prisøkning på denne, men størst utslag har det fått i økt bilhold og økt bruk av bil.

Størst forandringer i forbrukets sammensetning blant enslige

Forskjeller i sammensetningen av forbruket er blant annet uttrykk for forskjeller i preferanser og livsstil. Disse påvirkes av hvilken livsfase husholdningen er i. En ung husholdning i etableringsfasen vil ha andre behov og preferanser enn en eldre veletablert husholdning. Dessuten vil både husholdningens størrelse og alderssammensetning innvirke på forbruksmønsteret.

Matvareutgiftenes andel av forbruket varierer en del mellom husholdninger av ulike typer. Yngre enslige (16-44 år) bruker minst andel på mat (7 prosent ved rundingen av 2000-tallet), mens eldre par uten barn bruker størst andel (15 prosent). Nedgangen i andelen av forbruket som går til mat, har kommet i alle typer husholdninger.

Boutgiftene er en stor post på budsjettet for alle grupper av husholdninger. Særlig enslige i alle aldere bruker en stor andel på bolig, disse husholdningene bruker fra 26 til 39 prosent på å bo. For flerpersonhusholdningene var boutgiftsandelen fra 21 til 32 prosent i 1999-2001.

Andelen av forbruket som går til reiser og transport, varierer også mellom husholdningstypene. Andelen var i 1999-2001 lavest (6 prosent) for eldre enslige (65-79 år), og høyest for unge enslige (under 45 år) med 23 prosent.

Endret husholdningsstruktur

Siden en startet med forbruksundersøkelser i 1958, har størrelsen på gjennomsnittshusholdningen blitt mindre. I 1958 var gjennomsnittlig størrelse på husholdningen på 3,09 personer, mens i 1999-2001 er dette nede i 2,21. Særlig har det vært en økning i antallet enpersonhushold.

Når husholdningenes størrelse forandres, vil en følge av dette være at forbruksmønsteret også forandrer seg noe. Blir husholdningsstørrelsen mindre, vil utgifter knyttet til den enkelte person synke raskere enn utgifter husholdningen har i fellesskap. Utgifter knyttet til enkeltpersoner i husholdningen er for eksempel utgifter til mat og klær. Utgifter av en mer felles natur og knyttet til husholdningen, er utgifter til bolig, bil og husholdningsartik-ler. Mindre husholdninger har ikke de samme stordriftsfordelene som større husholdninger har, hvor de enkelte medlemmene i husholdningen deler på mange felles utgifter. I mindre husholdninger, og særlig i enpersonhushold, må færre dekke inn de utgiftene som personene i de store husholdningene kan dele på. Så lenge utviklingen går mot stadig flere små hushold og særlig med en økning i enpersonhushold, betyr dette at utgifter mer knyttet til husholdningen enn til enkeltpersoner, vil få en stadig større betydning på husholdningenes budsjett. Slike utgifter vil særlig være på bolig, bil og husholdningsartikler.

Tabell

• Inntekt og forbruk