Materielle og sosiale mangler

Fattigdom kan defineres og avgrenses på mange ulike måter, og det kan ha betydning for hvilke utslag fattigdom får. Denne rapporten bygger på rapporten Fattigdomsrisiko – en levekårstilnærming utgitt i 2009 (Normann 2009), hvor vi så på ulike måter å definere fattigdom på og hvordan de hang sammen med levekårsproblemer. Her bruker vi seks av de ulike målene for å se videre på hvordan det kan gi forskjellige utslag, både når det gjelder hvem som er utsatt og hvordan det slår ut i form av materielle mangler, betalingsproblemer og sosial ekskludering. Denne gangen ser vi også på i hvilken grad barna i fattige husholdninger, eller mer presist, husholdninger med lavinntekt, er utsatt for å mangle goder.

I kapittel 1 går vi gjennom de ulike metodene og viser at de ulike lavinntektsdefinisjonene gir ulike utslag både for hvor mange og hvilke grupper som er utsatte for fattigdom. Felles er at unge oftere er utsatt for lavinntekt enn eldre, og at grupper som enslige forsørgere, par med barn i laveste inntektskvintil, unge aleneboende, sosialhjelpsmottakere og langtidssyke også er mer utsatt for lavinntekt enn andre, uavhengig av definisjon. Vi viser også at det er en klar sammenheng mellom lavinntekt og det å oppfatte sin egen økonomi som trang eller å ha problemer med uforutsette utgifter.

I kapittel 2 tar vi for oss mangel på materielle goder og økonomiske vansker som utslag av fattigdom, og ser hvordan disse problemene fordeler seg i ulike grupper og hvordan de henger sammen med lavinntekt. I alt er det nokså få som svarer at de ikke har råd til goder som TV, PC, vaskemaskin, privatbil, mobiltelefon, to par sko og nye klær. Men grupper som sosialhjelpsmottakere, unge aleneboende, enslige forsørgere og personer tilhørende par med barn i laveste inntektskvintil skiller seg ut ved at de relativt ofte ikke har råd til enkelte av godene. Når vi sammenligner ulike lavinntektsgrupper med befolkningen totalt, finner vi gjennomgående høyere andeler som både mangler goder og som oppgir at økonomi er årsak til mangelen. Det å tilhøre en lavinntektsgruppe viser sterk statistisk sammenheng med det å ikke ha råd til minst ett av de materielle godene vi har målt. Lavinntekt viser også ganske sterk sammenheng med betalingsproblemer, spesielt når studenter og formuende holdes utenfor i defineringen av lavinntektsgrupper.

Fattigdom kan også medføre ekskludering fra en del sosiale arenaer. I kapittel 3 ser vi på hvordan tilhørighet til ulike grupper og lavinntekt påvirker sosial ekskludering. Dette er målt ved å ha råd til å gå ut med venner og familie, eller invitere dem hjem for å spise og drikke, samt det å ha råd til en regelmessig fritidsaktivitet. I befolkningen totalt er det få som ikke har råd til disse godene, men i alle de seks lavinntektsgruppene vi har definert er andelene høyere, spesielt når studenter og formuende holdes utenfor lavinntektsgruppene.

I kapittel 4 ser vi på hvilke utslag av fattigdom vi kan finne blant barn. Her ser vi på mangler på sko og klær, ulike kostholdsmangler, mangel på bøker og leker samt deltakelse i sosiale aktiviteter. Målt ved våre indikatorer, som er tilpasset en europeisk kontekst, opplever de aller færreste barn i Norge mangler på disse områdene. Heller ikke i lavinntektsfamilier forekommer det ofte at barna mangler helt grunnleggende goder, men det er likevel slik at barn i lavinntektsfamilier har større fare for å oppleve slike mangler enn andre barn.