Mer bærekraftige matvaner på landet

Hvordan påvirkes kostholdet av urbanisering og fattigdom?

Denne analysen viser hvordan forbruksundersøkelser kan bidra til å forstå forskjeller i spisevanene mellom ulike grupper mennesker, og derfor kan være nyttig i utforming av politikk for å oppnå et ønsket lokalt kosthold.

Matsikkerhet og bærekraft er på dagsordenen. Norge lanserte i juni 2019 en handlingsplan for økt innsats på dette området, med særlig fokus på de minst utviklede land. EAT Lancet rapporten gir på sin side konkrete anbefalinger om sammensetningen av et kosthold for å sikre bærekraftig matproduksjon og god helse for hele jordens befolkning.

Videreføre gode lokale spisevaner

Ifølge EAT-Lancet rapporten består et sunt og bærekraftig kosthold blant annet i at folk flest bør spise mindre raffinert mel og sukker, mens de bør spise mer frukt, grønnsaker og bønner. Rødt kjøtt som okse, lyst kjøtt som kylling, egg og fisk bør ifølge disse anbefalingene ikke spises i større kvantum enn om lag én gang hver per uke, gitt en litt liten typisk norsk porsjon. Anbefalingene i rapporten gir veiledende tall på gjennomsnittlig inntak av ulike matvaregrupper. De vakte stor debatt da de ble lansert. Forfatterne av denne artikkelen har valgt å bruke anbefalingene som referansemål for konsumet i Sudan.  Én ting som det ser ut til å være enighet om, både blant EAT-tilhengere og dens kritikere, er at kostholdsanbefalinger bør ta utgangspunkt i den lokale matkulturen.

Høyt inntak av korn, gryn og sukker i Sudan

Figur 1 viser kaloriinntak per person av de overordnede matvaregruppene i Sudan til sammenlikning med EATs anbefalinger. Grunnen til at mengden måles i kalorier, er at dette er en fellesnevner som er sammenliknbar for ulike matvaregrupper. Sammenliknet med EATs kalorianbefalinger spiser en person i Sudan i gjennomsnitt 50 prosent mer basismat og tre ganger mer sukker. De øvrige matvaregruppene brukes i langt mindre mengder enn EAT anbefaler. EAT-rapporten presenterer ikke landstall for faktisk matforbruk, men skisserer den prosentvise sammensetningen av matvaregruppene for noen regioner. I motsetning til i Afrika sør for Sahara består et typisk vestlig kosthold av mye mer kjøtt, egg og melkeprodukter enn anbefalingene.                                                                     

En diett med en relativt stor andel basismat er typisk i fattige land. Disse mattypene er generelt et billig alternativ for å sikre at man får nok kalorier. Inntak av store mengder basismat skjer derfor ofte på bekostning av dyrere og mer næringsrike mattyper, og konsekvensen er for lite næringsstoffer. Sukker er også relativt billig, og ofte spiser selv de fattige store mengder sukker. Det er også viktig å merke seg at selv om folk i Sudan spiser relativt mye basismat, er det mange som ikke får dekket sitt daglige kaloribehov. Om lag 40 prosent av befolkningen bor i husholdninger som konsumerer for få kalorier. Husholdningens totale kaloribehov er summen av medlemmenes anbefalte gjennomsnittsinntak, gitt alder og kjønn og med antakelse om et lavt aktivitetsnivå.

Ikke alle kaloriene som husholdningene i undersøkelsen har rapportert, er registrert i figuren. Noe mat fra kafeer eller matboder består av sammensatte produkter som ikke kan klassifiseres. Dette gjelder for øvrig bare en liten andel av totalen i Sudan, rundt 3 prosent.

Byboere går over til mer raffinert mat

Basismaten er den viktigste kilden til kalorier, men Figur 1 ovenfor sier ikke noe om næringsinnholdet. Den generelle anbefalingen, både av EAT og andre, er at basismaten skal bestå av fullkornsprodukter. Det er noen basismatvarer i Sudan-undersøkelsen som vi ikke har tilstrekkelig informasjon til å klassifisere som raffinerte eller fullkorn, men disse utgjør bare en liten del av det totale kaloriinntaket: om lag 13 prosent.

Beboerne på landsbygda spiser totalt sett mer basismat enn innbyggerne i byene. Men inntaket av raffinert mel, for eksempel hvitt brød og hvit pasta - ifølge anbefalingene mat som ikke bør spises i det hele tatt - er dobbelt så høyt i byene som på bygda. På den annen side spiser de fullkornsprodukter i tre ganger så stort kvantum på bygda. Gjennomsnittinntaket av fullkornsprodukter på landsbygda er på nivå med EAT-anbefalingene.

Forbruket av bønner og nøtter, som regnes som næringsrik og bærekraftig mat, er noe høyere på bygda enn i byene, slik figur 3 viser. Men mengden ligger like fullt langt under det EAT anbefaler. Bruken av kjøtt, fisk og egg, som er næringsrikt, men som må begrenses for å være bærekraftig i henhold til EAT, ligger under anbefalingene og er noe høyere i byene. Sukker, en matvare man bør spise lite av, ligger langt over anbefalingene, og litt høyere i byene enn på bygda i Sudan. Ellers er det ikke store forskjeller mellom by og land. Årsaken til at folk spiser annen mat i byene enn på bygda, kan være at utvalget av mat er større, for eksempel av importerte varer. Prisene i byene er også ofte ulike de på landsbygda, med relativt lavere priser på importerte matvarer og høyere priser på mat produsert på landsbygda lokalt. Siden urbanisering er betydelig i de fleste land, også i Sudan, er det sannsynlig at stadig flere vil tillegge seg et urbant kosthold. Det betyr i Sudans tilfelle en overgang til mer usunne raffinerte produkter.

Geografi og økonomi viktig for matvalget

Hvor i landet man bor, er viktig for hva man har tilgang til av mat, og hva man spiser. Dette gjelder særlig i land hvor ulike geografiske områder har mindre samhandling fordi transport og kommunikasjon er dårligere utbygd enn for eksempel i Norge. En annen dimensjon som er særlig viktig, er inntekt: Fattige - altså de som ikke har råd til et minimum av hva som er vurdert som nødvendig - har heller ikke de samme mulighetene til å velge hva de vil spise.

Vi har sett nærmere på 4 av Sudans 18 delstater. Statene har blitt valgt for å dekke ulike deler av landet, varierende urbanisering, forskjellige grader av fattigdom og ulikt forbruk av utvalgte matvarer: Matvarene vi studerer, representerer også ytterpunkter med hensyn til næringsinnhold.

Khartoum omfatter hovedstaden i Sudan, og mer enn 80 prosent av befolkningen bor i byområder. Det er om lag 30 prosent fattige i Khartoum. Det sentrale Darfur er på den annen side en avsidesliggende stat med en bybefolkning på under 20 prosent. Den er en av de fattigste delstatene i landet: To tredjedeler regnes som fattige. 44 prosent av Red Seas befolkning bor i urbane områder, og om lag halvparten lever under fattigdomsgrensa. Hver tredje person som bor i delstaten Blue Nile, lever også under fattigdomsgrensa, men bare én av fire bor urbant.

Innvoller er en interessant matvare å studere nærmere: I tillegg til å være mye billigere enn andre animalske produkter er innvoller svært næringsrik mat. Innmat regnes også som mer bærekraftig fordi mer av dyret enn bare musklene blir utnyttet. Dette kunne derfor tenkes å være en matvare som myndighetene i et land ønsker å fremme forbruket av. Vi ser ikke her på hvor mye folk har spist, men bare om de spiser innmat i det hele tatt. Dette gir oss informasjon om i hvilken grad innvoller er et vanlig produkt.

Innvoller – en umoderne matvare?

Det er ikke så stor og heller ikke systematisk forskjell mellom fattig og ikke-fattige når det gjelder konsum av innvoller. Forskjellen er større mellom delstatene: I Red Sea og Khartoum spiser folk sjelden innvoller, mens i Blue Nile og Sentral Darfur var det 60-70 prosent som spiste denne typen mat. Forbruket av innvoller kan derfor se ut til å være betinget av ulike kulturer. En hypotese er at innmat blir sett på som mindreverdig mat i mer moderne strøk, men hvorfor noen velger bort et produkt, kan vi ikke lese ut fra tallene.

Sukker og hvitt mel er, som påpekt tidligere, to matvaregrupper som myndighetene kunne ha en interesse av å begrense inntaket av for å sikre et sunnere kosthold, det vil si at det spises så lite som mulig av dem. Forbruket av disse «raske karbohydratene» er mye høyere blant ikke-fattige enn fattige i hver av de fire delstatene, slik figur 5 viser. Samme figur viser også at det er stor forskjell i forbruk av disse matvarene på tvers av stater. Ytterpunktene er Khartoum, hvor det spises i gjennomsnitt nesten 900 kalorier per dag av raffinert hvete og lignende, mens folk i Sentral Darfur spiser i underkant av 100 kalorier av slik bearbeidet mat.

Konsum av raffinert mel og sukker kan se ut til å være betinget så vel av kultur som grad av fattigdom og urbanisering, sistnevnte sammenheng er også vist i figur 2.

For innvoller, hvitt mel og sukker ser vi en tendens til at de som har større mulighet til å velge hva de spiser, enten fordi de ikke er fattige, eller fordi de er påvirket av et mer «moderne» kosthold, beveger seg mot usunne matvarer og mindre bærekraftig kosthold. Utfordringen i Sudan vil være å stimulere til at folk holder på de sunne delene av tradisjonelt kosthold parallelt med at de får nok mat og større valgfrihet på grunn av fattigdomsreduksjon og urbanisering.