Økonomi og levekår for ulike grupper, 2007

Inntekts- og levekårsutviklingen har for de fleste innbyggerne i Norge vært meget god de siste årene. Hovedformålet med denne publikasjonen er derimot å belyse økonomi og levekår for ulike utsatte grupper som i større grad faller utenfor denne utviklingen, og som tradisjonelt sett har vært overrepresentert nederst i inntektsfordelingen. Dette gjelder for eksempel sosialhjelpsmottakere, enslige forsørgere, personer med flyktningbakgrunn og ulike stønadsmottakere. Dessuten vises hvordan utviklingen har vært for disse gruppene siden midten av 1990-årene.

Lavinntekt

I 2005 hadde om lag 10 prosent av den norske befolkningen (studenter utelatt) en inntekt lavere den relative lavinntektsgrensen basert på EUs målemetode. Tilsvarende andel er på 4 prosent hvis vi benytter OECDs definisjon. De ulike tallene skyldes først og fremst at lavinntektsgrensen er satt betydelig høyere i EU sin definisjon (60 prosent av medianen), slik at flere personer rimeligvis vil komme under denne lavinntektsgrensen, sammenlignet med OECD sin definisjon (50 prosent). I tillegg gir OECD-skalaen, der en legger mindre vekt på husholdningenes stordriftsfordeler, en lavere medianinntekt i befolkningen enn EUs skala. Antall personer med lavinntekt har ligget på et stabilt nivå det siste tiåret ved bruk av EUs målemetode, men har økt noe ved bruk av OECDs målemetode. For lavinntektsgruppen har realinntektsutviklingen vært svak etter 2000. Inntektsforskjellene har dermed blitt større. Dette gjelder særlig i de store byene. En sammenligning av alle landets fylker viser at det er størst inntektsforskjeller i Oslo og minst i Finnmark.

I internasjonal sammenheng har Norge en lav andel av befolkningen under lavinntektsgrensen. Lavinntektsgrensen i Norge er blant de aller høyeste i Europa, selv etter justering for forskjeller i prisnivå.

Mange personer har bare kortvarig lavinntekt. Andelen personer med vedvarende lavinntekt (treårsperiode) var for eksempel 8 prosent ifølge EUs lavinntektsdefinisjon og 3 prosent når en benytter OECD-skalaen (studenter utelatt). Denne andelen har endret seg lite de siste årene. Ved bruk av EUs definisjon domineres gruppen med vedvarende lavinntekt av enslige eldre og enslige under 45 år. En annen stor gruppe er par med små barn. Når en benytter OECDs metode, er det færre eldre og i hovedsak aleneboende under 45 år og par med småbarn som har vedvarende lavinntekt.

Økonomisk utsatthet¹

Mottak av supplerende ytelser i form av bostøtte og sosialhjelp blir i denne rapporten brukt som indikator på økonomisk utsatthet. I 2005 bodde fem prosent mellom 25 til 65 år i husholdninger som mottok sosialhjelp. Andelen har vært stabil siden midten av 1990-tallet. Noen grupper skiller seg ut ved å ha en høy andel sosialhjelpsmottakere. For eksempel var det blant flyktninger og langtidsledige over 30 prosent mottakere av denne stønaden, og også for de under lavinntektsgrensen var denne andelen spesielt høy. Blant enslige forsørgere, uførepensjonister og langtidsledige har det vært en nedgang i andelen sosialhjelpsmottakere de siste årene.

Av hele befolkningen mottok 4 prosent bostøtte i 2005. Blant enkelte grupper er andelen mottakere naturlig nok langt høyere. Dette gjelder for eksempel ikkevestlige innvandrere, flyktninger og sosialhjelpsmottakere der alle gruppene har en andel på over 20 prosent. Aleneboende minstepensjonister med uførestønad skiller seg ut, der vel 60 prosent mottar bostøtte. De siste årene har man sett en nedgang i andel mottakere av bostøtte blant enslige forsørgere, mens blant par med barn i laveste inntektsklasse og sosialhjelpsmottakere har denne andelen økt. Kun to prosent av befolkningen mottar både sosialhjelp og bostøtte. Dette er særlig utbredt blant barnefamilier, flyktninger og minstepensjonister med uførepensjon.

Økonomiske vansker

Sosialhjelpsmottakere opplever hyppigst betalingsproblemer. Andre grupper hvor vi finner en overhyppighet av betalingsproblemer er enslige forsørgere, unge aleneboende, yngre med vedvarende lavinntekt og til en viss grad barnefamilier med lav inntekt. Utgifter til husleie, elektrisitet og kommunale avgifter er de som oftest volder problemer. Ikke overraskende finner vi at grupper med betalingsproblemer også er de som i størst grad rapporterer at det er vanskelig eller svært vanskelig å få endene til å møtes. Hele 42 prosent av sosialhjelpsmottakerne og 24 prosent av de enslige forsørgerne rapporterte dette. Aleneboende minstepensjonister, middelaldrende og eldre med vedvarende lavinntekt skiller seg litt ut ved at andelen med betalingsproblemer er lav (henholdsvis 10 og 9 prosent), mens andelen som rapporterer at det er vanskelig å få endene til å møtes er relativt høy (henholdsvis 22 og 19 prosent). Det er gjennomgående små forskjeller mellom de ulike gruppene vi har sett på her når det gjelder andeler som disponerer ulike goder som telefon, TV og vaskemaskin. Andelene som disponerer PC varierer ganske mye, og det samme gjelder privatbil. Dette har mye med behov å gjøre. Stort sett er det bare grupper med lav gjennomsnittsalder som rapporterer økonomiske årsaker til at de mangler PC. Omrent det samme mønsteret finner vi for privatbil. Når vi ser på andeler som ikke har råd til en ukes ferie borte fra hjemmet, å spise kjøtt eller fisk annenhver dag eller holde boligen passe varm er det igjen sosialhjelpsmottakere som oftest rapporter problemer, men også aleneboende minstepensjonister kommer relativt dårlig ut. For andre grupper er det i hovedsak manglende råd til en ukes ferie som slår ut.

Tilknytning til arbeidslivet

En fjerdedel av befolkningen tilhørte husholdninger uten noen yrkestilknyttede i 2005. For personer i den mest yrkesaktive alderen (25 til 65 år) gjelder dette for 14 prosent. Av de utsatte gruppene som er omhandlet i denne rapporten, er det stor forskjell i tilknytningen til arbeidslivet. Blant langtidssyke var for eksempel over halvparten av husholdningene uten noen yrkestilknyttede. Dette gjaldt for om lag 70 prosent av alle personer i husholdninger der hovedinntektstakeren var sosialhjelpsmottaker eller uføretrygdet. Tallene for yrkestilknytning har vært relativt stabile det siste tiåret, bortsett fra for aleneboende under 50 år, flyktninger og sosialhjelpsmottakere. For disse gruppene har yrkestilknytningen blitt svakere. Det er en nær sammenheng mellom det å stå utenfor arbeidslivet og det å tilhøre lavinntektsgruppen. Vel 70 prosent av flyktninger med lavinntekt tilhører en husholdning uten noen yrkestilknyttede i 2005. For sosialhjelpsmottakere og langtidssyke gjelder dette for vel 80 prosent, mens for uføre er andelen på hele 95 prosent.

Ved å bruke EU-SILC data kan vi blant annet se på egenrapportert helårsaktivitet. Vi finner da generelt høy grad av yrkesaktivitet blant alle barnefamilier, men lavinntektsfamiliene og enslige forsørgere har noe lavere yrkesaktivitet enn par med barn. Våre indikatorer viser også høy og stabil yrkesaktivitet i seniorbefolkningen. Blant aleneboende er det mange unge studenter og eldre pensjonister, og dermed er yrkesaktiviteten betydelig mindre. Rundt seks av ti er helårs yrkesaktive.

Rente- og gjeldsbelastning

Gjeldsbelastningen har økt betydelig for hele befolkningen de siste årene. For gruppene som blir omhandlet i denne rapporten gjelder det i særlig grad aleneboende, aleneforsørgere, etterlattepensjonister og langtidsledige. Rentebelastningen har generelt falt betydelig fra 2003 til 2005 som følge av rentenedgangen. Dette gjelder spesielt for langtidssyke og langtidsledige. I hele befolkningen er andelen med høy gjeldsrentebelastning dobbelt så høy for de med lavinntekt som de uten. For unge aleneboende er det de uten lavinntekt som har størst gjeldsbyrde. Blant aleneboende minstepensjonister ser vi også at det er de over lavinntektsgrensen som har størst rente- og gjeldsbelastning.

Boligstandard og eierforhold

Åtte av ti norske husholdninger eier boligen de bor i. Jevnt over har grupper med høy gjennomsnittsalder, samt barnefamilier, en eierandel som er like høy eller høyere enn i befolkningen totalt. Bare drøyt halvparten av aleneboende minstepensjonister er imidlertid eiere, og blant unge aleneboende er eierandelen helt nede på 36 prosent. Bare sosialhjelpsmottakere har lavere andel enn dette (31 prosent), og i denne gruppen er det også en overvekt av unge. At lav inntekt kan medføre en lavere eierandel, spesielt for yngre, ser vi også i grupper med vedvarende lavinntekt. Bare fire av ti personer i alderen 18-44 år med vedvarende lavinntekt bor i eid bolig, men i gruppen 45 år og over eier sju av ti sin egen bolig. Barnefamilier med lav inntekt er den gruppen med færrest kvadratmeter per person (31-32). Sosialhjelpsmottakerne har små boliger, og har i gjennomsnitt har 39 kvadratmeter per person. Unge aleneboende har de minste boligene totalt sett, men plassen per person er ganske stor. Det samme gjelder aleneboende minstepensjonister og aleneboende generelt. Aleneboende utgjør dessuten en relativt stor andel av gruppen med vedvarende lavinntekt, og disse har også relativt små boliger selv om antallet kvadratmeter per person i gjennomsnitt ikke er så lite. Når det gjelder andre mål på boligstandard som fukt og råte og problemer med bomiljøet er det imidlertid grupper med lave inntekter som oftest rapporterer problemer.

Boligøkonomi

Mye av variasjonen i årlige utgifter til husleie, renter og avdrag skyldes ulike andeler med eiere og leiere, men det avspeiler også aldersforskjeller. Ser vi boutgiftene i forhold til husholdningenes inntekt finner vi høyest boutgiftsbelastning blant de yngre med vedvarende lavinntekt, hvor sju av ti husholdninger har høy boutgiftsbelastning. Det er også betydelige andeler blant unge aleneboende og sosialhjelpsmottakere, om lag seks av ti. Også halvparten av alle husholdninger blant barnefamilier med lavest inntekt har høy boutgiftsbelastning. Lavest andel med høy boutgiftsbelastning finner vi blant minstepensjonister som ikke bor alene, AFP- og alderspensjonister og par med barn. Disse gruppene varierer mye med hensyn til nivået både på inntekt og boutgifter, men kommer relativt godt ut når vi måler disse to størrelsene opp mot hverandre. Totalt i befolkningen har 24 prosent høy boutgiftsbelastning, og 43 prosent oppfatter boutgiftene som noe eller svært tyngende.

Helseforhold og funksjonsevne

Uførepensjonister rapporterer, ikke overraskende, høyest forekomst av både kronisk sykdom og nedsatt funksjonsevne. Andre grupper som kommer dårlig ut er aleneboende minstepensjonister, middelaldrende og eldre med vedvarende lavinntekt. Dette har i noen grad med alder å gjøre, men disse gruppene overlapper også i betydelig grad med uførepensjonistene slik at vi til en viss grad snakker om de samme personene i alle tre grupper. Svært få har udekket behov for medisinsk hjelp. Bare blant sosialhjelpsmottakere, aleneboende minstepensjonister og uførepensjonister er det merkbare andeler som rapportere dette (9-7 prosent). Andelene med udekket behov for tannlegehjelp er betydelig større, helt opp til en av tre blant sosialhjelpsmottakerne. I denne gruppa er det også en betydelig andel som rapporterer økonomiske årsaker til det udekte behovet. At økonomi kan være en viktig årsak til udekket behov for tannlegetjenester, understrekes ved at det er nesten en av fire yngre i lavinntektsgruppa som rapportere dette.

¹ Lavinntektstallene i resten av sammendraget henviser til EUskalaen.