Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2011

Inntekts- og levekårsutviklingen har for de fleste innbyggerne i Norge vært meget god de siste årene. Hovedformålet med denne publikasjonen er derimot å belyse økonomi og levekår for ulike grupper som i større grad faller utenfor denne utviklingen, og som tradisjonelt sett har vært overrepresentert nederst i inntektsfordelingen. Dette gjelder for eksempel sosialhjelpsmottakere, enslige forsørgere, personer med flyktningbakgrunn og ulike trygde- og stønadsmottakere. Levekårene til disse gruppene blir målt ved ulike indikatorer som forsøker å belyse økonomiske vansker, rente- og gjeldsbelastning, yrkestilknytning, boligøkonomi og helse- og funksjonsevne.

Andelen personer med lavinntekt påvirkes i stor grad av hvordan en definerer lavinntekt. Ifølge OECDs lavinntektsdefinisjon hadde 4,5 prosent av den norske befolkning lavinntekt i 2009 når personer i studenthusholdninger er utelatt, mens anslaget basert på EU sin definisjon er på 9,5 prosent. De ulike tallene skyldes først og fremst at lavinntektsgrensen er satt betydelig høyere i EU sin definisjon (60 prosent av medianinntekten), slik at flere personer rimeligvis vil komme under denne lavinntektsgrensen, sammenlignet med OECD sin definisjon (50 prosent). I tillegg gir OECD-skalaen, der en legger mindre vekt på husholdningenes stordriftsfordeler, en lavere medianinntekt i befolkningen enn EUs skala. Andelen personer med relativ lavinntekt i befolkningen økte i perioden 2004-2008, men i 2009 gikk den relative andelen ned ifølge begge målemetoder.

Personer kan av ulike grunner tilhøre husholdninger med lave inntekter over en relativt kort periode som for eksempel ett år, for siden å oppleve en klar forbedring i sin husholdnings inntekter. Det er derfor klart færre som opplever å ha vedvarende lavinntekt, enn årlig lavinntekt. Dersom en definerer vedvarende lavinntekt på bakgrunn av den gjennomsnittlige husholdningsinntekten i en treårsperiode, hadde 8,1 prosent av befolkningen vedvarende lavinntekt i perioden 2007 til 2009, ut i fra EUs målemetode. Tilsvarende andel basert på OECDs definisjon var 3,3 prosent. Aleneboende studenter er her utelatt. Andelen med vedvarende lavinntekt i følge EUs metode har ligget relativt stabilt rundt 8 prosent av befolkningen helt siden slutten av 1990-tallet. I følge OECDs definisjon økte andelen med vedvarende lavinntekt fra slutten av 1990-tallet og fram til 2004. Etter det lå andelen med vedvarende lavinntekt stabilt på om lag 3 prosent, men tallene viser en noe økende andel med vedvarende lavinntekt målt over de to siste treårs-periodene i statistikken.

Mange lavinntektsgrupper har en klart bedre inntektsutvikling når en følger identiske personer over tid ved hjelp av paneldata, enn når en ser på utviklingen basert på tverrsnittdata. Slike panelstudier viser for eksempel at unge aleneboende og enslige forsørgere er blant de med best inntektsutvikling. På den annen side framstår alderspensjonistene som en gruppe med klart svakere inntektsvekst når en følger identiske personer over tid, enn når en ser på de som til enhver tid inngår i denne gruppen (tverrsnittdata). Dette skyldes for en stor del endringer i sammensetningen av gruppen over tid. Innvandrerne er blant gruppene med minst inntektsmobilitet over tid, mens enslig forsørgere er blant dem med høyest mobilitet.

Ved å studere levekårsmobiliteten ser man at blant dem som stabilt tilhører en gruppe med lav inntekt er det også stor stabilitet i levekårene, men totalt opplever færre anstrengt boligøkonomi i 2010 enn i 2008. For stabilt aleneboende bedrer også boforholdene seg fra 2008 til 2010, spesielt blant unge. Unge aleneboende øker dessuten yrkesaktiviteten noe over tid. Pensjonistene, hvor panelstudier viser lav inntektsvekst, er likevel en gruppe som har stabilt få økonomiske problemer.

I internasjonal sammenheng har Norge en lav andel av befolkningen under lavinntektsgrensen. Lavinntektsgrensen i Norge er blant de aller høyeste i Europa, selv etter justering for forskjeller i prisnivå.