Fra fangst til fredning

Meddelelser fra Det statistiske Centralbureau (1909) publiserte en enkelt gang tall for fangst ved Svalbard og Novaja Semlja. En anmerkning til tabellen antyder dramatikk: "Under en ekspedition, bestaaende av 4 mand paa Spitsbergen, døde alle antakelig ved at spise kjøt av bjørn, der hadde nytt forgiftet aate. En ekspedition paa 6 mand hadde tilbragt et aar paa Kong Carls Land, men maatte efterlate sin fangst av 84 bjørne og søke at redde sig over til Spitsbergen. Efter megen anstrengelse lykkedes det at naa frem til den norsk-amerikanske kulgrube, hvorfra de saa vendte hjem."

Ifølge Odd Lønø (se kilder) ble Kong Karls Land på Svalbard regnet som det beste fangststedet for isbjørn, men vanskelige isforhold gjorde at dette ble det eneste forsøket på å overvintre på øyene. Ekspedisjonen hadde også fanget 21 levende unger, de måtte skytes da fangstmennene tok seg fram over isen til vestsiden av Spitsbergen. Ingen av disse bjørnene er registrert i statistikken.

Solgt til zoologiske hager, tivolier og varietéteatre

Fangststatistikken viser at det ble tatt 30 294 isbjørner i perioden 1871 til 1973 da isbjørnen ble fredet i Norge. Dette betyr at det i gjennomsnitt ble fanget 294 bjørner hvert år. Statistikken viser også at 1 683 eller om lag 6 prosent ble fanget levende.

Nesten alle isbjørnene som ble tatt levende ble fanget av selfangere. Isbjørnen føder unger i januar-februar, det var lett å fange ungene den første sommeren, de ble værende ved moren etter at hun var skutt eller drept på annen måte. Isbjørnungene ble oppbevart i bur på dekket på fangstskutene og foret med spekk og selkjøtt. Ungene ble solgt og videresolgt til zoologiske hager, tivolier og varietéteatre over hele verden.

Av de resterende 28 611 isbjørnene som kom til landet som skinn, ble vel 20 430 fanget av selfangstskuter i isen, 5 974 av fangstmenn på land, 1 449 av bemanningene på værobservasjonspostene på Svalbard, mens de resterende 758 bjørnene ble skutt av troféjegere.

Statistikken viser også at selfangerne tok 16 769 av isbjørnene i perioden 1871-1945, mens de landbaserte fangstfolkene fanget 3 753 isbjørner. I de siste årene før isbjørnen ble fredet var fangsten mer likt fordelt mellom de fire gruppene. Fra 1960 til og med 1973 tok selfangerne 602 bjørner, fangstmennene 1 335, værvarslingsfolkene 1 000 og troféjegerne 491 bjørner.

Etter at bjørnen ble fredet er det skutt vel 100 isbjørner på Svalbard. Sysselmannen etterforsker hvert tilfelle som en politisak, kjøtt og skinn fra de drepte bjørnene tilfaller staten. De fleste bjørnene er blitt skutt i selvforsvar eller for å forhindre at det skal oppstå farlige situasjoner. Noen få bjørner blir skutt av barmhjertighet (act of mercy), det dreier seg om gamle bjørner som (på grunn av senilitet) forviller seg inn i beboelsesområder.

Ny kilde, nye tall

Det fins imidlertid en kilde som tidligere ikke er brukt i fangststatistikk som gir indirekte opplysninger om fangst av levende bjørner. Ved hjelp av utenriksstatistikk fra 1871 (Tabeller vedkommende Norges Handel fra 1871, Handel fra 1888, Norges handel fra 1910 og Utenrikshandel fra 1961) er det mulig å lage en ny tabell som viser antall og verdi av levende isbjørner utført fra Norge. Dette materialet viser at fra 1871 til og med 1973 ble det registrert eksport av 2 000 levende isbjørner, altså nærmere 350 flere enn fangststatistikken ovenfor opererer med. Hvordan kan denne forskjellen forklares?

Det kan virke paradoksalt at det er så stor forskjell mellom registrert antall utførte og registrert antall fanget levende isbjørn. Også andre land drev fangst i arktiske strøk, og kan ha levert sin fangst i norsk havn. Statistikken viser imidlertid ingen spor av innførsel av levende isbjørn. I første omgang kan det likevel ikke helt utelukkes at differansen mellom fanget og utført levende isbjørn skyldes at utenlandske fartøy har levert fangsten sin i Norge uten at den er blitt registrert som importert.

Bortsett fra årene like før og etter den første verdenskrig stemmer tallene fra de to kildene godt overens. Det vil si tallene viser at så å si hver eneste isbjørn som ble fanget ble eksportert. Det betyr også at tallene i alle fall fra begynnelsen av 1880-årene til 1911 og fra 1927-1959 kan regnes som ganske pålitelige.

Hovedårsaken til differensen mellom utført og fanget levende isbjørn, skyldes uoverensstemmelse mellom fangststatistikken og handelsstatistikken fra 1911 til 1914 og fra 1919 til og med 1926. I disse årene registrerte fangststatistikken 103 levende isbjørner, mens det ifølge handelsstatistikken ble utført 472 levende unger.

I de tre første beretningene fra Fiskeridirektøren om selfangsten (1924-1926) ble bare det totale tallet for isbjørn oppgitt, først fra 1927 ble det publisert tall for isbjørn som var fanget levende. I disse tre årene ble det utført 208 levende isbjørner ifølge handelsstatistikken, i 1924 registrerte den utførsel av hele 103 isbjørner. Året 1908 kommer nærmest denne rekorden med 80 utførte bjørnunger. Etter den andre verdenskrig og til isbjørnen ble fredet var 60 det høyeste tallet for utførsel (1950) av levende isbjørn.

Tallene fra de to statistikkildene følger hverandre og veksler på samme måte fra år til år. Den sterke variasjonen i fangst av levende isbjørn skyldes i hovedsak en kort sesong og vanskelige vær- og isforhold på fangstfeltene. Fangsten av sel skifter om lag på samme måte. Det gjør at det er rimelig å anta at utførselstallene gir et ganske riktig bilde av fangsten av levende unger i de årene Fiskeridirektøren bare ga tall for den totale fangsten av isbjørn (1924-1926), og for årene 1911-1914 da fangststatistikken var mangelfull.

Fire isbjørn til en verdi av 400 Speciedaler

Det var flere vanskeligheter knyttet til registrering av fangsten fra ishavsekspedisjonene; for det første foregikk den langt utenfor landets grenser og følgelig uten noen form for kontroll eller oppsyn som kunne rapportere om virksomheten. Dessuten drev fangstskutene fra Hammerfest og de andre byene i Finnmark, Tromsø, Tønsberg og seinere Ålesund fangst i hver sine havområder. Felles for dem var imidlertid at selfangst var hovedvirksomheten, mens isbjørn var bifangst, for fangstfolkene på land var isbjørnjakten viktigere. Forholdene ble noe mer regulert etter at Svalbardtraktaten ga norsk overhøyhet over øygruppa fra 1920.

I Tabeller vedkommende Norges Handel og Skibsfart for 1868 er det under utførsel av levende dyr ført opp fire isbjørner til en verdi av 400 Speciedaler. Da kronesystemet ble innført i 1873, ble en spesiedaler byttet mot fire kroner. Verdien av en isbjørn i norsk havn var altså 400 kroner. For en selfanger eller fangstmann var dette en liten formue. I 1870 var årslønnen for en tjener i byene 158 kroner, og daglønnen for en arbeider (uten kost) 1,57 kroner.

I Beretninger om Norges Fiskerier fra 1868-1875 er det tre kilder til norsk fangst i havområdene rundt Svalbard. Det er rapporter om selfangstekspedisjonene som ble utrustet fra Tønsberg, og om amtmannsberetninger om ishavsekspedisjoner fra byene fra Finnmarkskysten og Trømsø. Oppgavene ble imidlertid ikke underlagt en statistisk bearbeidelse, og består av ulike opplysninger fra år til år. Først i beretningen for 1875 rapporteres det at Finnmarksbåtene hadde gjort en fangst av "61 - Bjørne, hvoraf 2 Par hjembragtes levende og afsendtes til Hamburg".

Isbjørnskinn til Frankrike

Før 1871 er statistikk over ishavsfangst og jakt usystematisk. I Statistiske oversigter 1914 presenteres imidlertid utførselen av varer fra Norge i ni varegrupper, en av disse er "Produkter av sælfangst samt jagt". I den neste utgaven av publikasjonen fra 1926 fins tabellen "Mengden av de viktigste utførte varer" fra 1815 til 1925 og en av postene her er "Skinn av ville dyr". Først fra 1851 fins det tall for denne varegruppen: Mengden utførte skinn varierer fra 1851 til 1925 mellom ett tonn (1917) og 608 tonn (årlig gjennomsnitt for femåret 1911-14). Siden utførselen av utbytte fra ishavsekspedisjonene ble tatt med, betyr det at den ble betraktet som viktig.

I statistikk for innførsel og utførsel fra 1835 får vi vite hva slags skinn og dyr det er snakk om. Varene ble den gangen ført opp alfabetisk, under "Skind, uberedte" av "Bukke, Rensdyr, Elsdyr", "Bjørne", "Ekorn eller Graaværk", "Harer og Kaniner", Hermelin eller Røskat", "Hvalros", "Jerv eller Vielfras", "Los eller Gaupe", "Maar", "Odder", "Ræve", "Sælhunde", "Ulve" og "Skind af Ulve beredte til Slædefælde".

 

 

Året 1835 ble det utført 17 bjørneskinn fra Norge, to fra Soggendal og 15 fra Hammerfest. Skinnene fra Hammerfest gikk til Frankrike. Statistikken skilte ikke mellom brunbjørn og isbjørn, men siden skinnene ble utført fra Hammerfest, byen som utrustet de fleste ishavsekspedisjoner i begynnelsen av det nittende århundre, sannsynliggjør det at det dreide seg om isbjørnskinn. Fra 1835 til 1850 ble det publisert statistikk for innførsel og utførsel av varer for hvert tredje år, først fra 1850 ble statistikken årlig (håndskrevne eksportprotokoller fins imidlertid for hvert år i Statistisk sentralbyrås arkiv). Men en gjennomgang av den publiserte statistikken viser at den bare nå og da gir opplysninger om isbjørnskinn: Noen ganger registrert med antall skinn, andre ganger med vekt. Registreringen av utførte isbjørnskinn kan virke tilfeldig og utenrikshandelsstatistikken ville uansett bare kunne gi indirekte opplysninger om den totale fangsten av isbjørn.

Ishavsfangst, tran og maskinremmer

I amtmennenes rapporter ved utgangen av året 1829, het det at "en ikke aldeles ubetydelig Deel af den fra Riget udførte Tran maa antages at være et Produkt af den Hvalros- og Kobbefangst, som fra Kjøbstederne i Finmarkens Amt foregaaer i Ishavet."

Den neste amtmannsrapporten fra 1835, presenterer en tabell med tall fra 1830-1834 for fangsten på "Spitsbergen og Ishavet" av voksen hvalross og hvalrossunger, halve hvalrosshuder og hele skind av hvalrossunger, hvalrosstenner (8 280 stykker fra 1830-1833) selhundspekk og selhundskinn, og endelig av "Hvid-Bjørne" (24 stykker fra og med 1830 til og med 1834). Deretter slås det fast at det er utbyttet av "Ishavsfangsten" som "især har bidraget til Hammerfest's Opkomst." Også for femåret 1851-55 rapporteres det i amtmannsberetningene om at det i Hammerfest ble rustet ut 15 ekspedisjoner i 1852, 17 i 1853 og 14 i 1854 som hadde kommet tilbake med "Hvalros og Kobbe" samt med "endeel af Hvidfisk, Isbjørne, Rensdyr og Duun". Samme år hadde også en ekspedisjon fra Tromsø kommet tilbake med hovedsakelig hvalross og "endeel Isbjørne".

I amtmannsberetningene fra 1861-65 ser vi at ishavsfangsten i "Nord-Ishavet og Spitsbergen" gis en mer samlet framstilling enn tidligere når det gjelder fartøyer, mannskap og økonomisk lønnsomhet. >Dette henger selvfølgelig sammen med at virksomheten nå er mer omfattende enn tidligere og at det ble utrustet ekspedisjoner fra Hammerfest så vel som Tromsø og Tønsberg.

Viktige årstall:

• Før 1927: Ingen restriksjoner på fangst av isbjørn rundt Svalbard
• 1920: Norge blir tilkjent overhøyhet over øygruppa ved Svalbardtraktaten
• 1927: Forbud mot bruk av gift
• 1928: Forbud mot bruk av stålfeller
• 1939: Fredet på Kong Karls Land
• 1955: Fredet i farvannet rundt Kong Karls Land
• 1957: Lov om fangst av isbjørn. Levende isbjørn kan bare fanges og bringes i land i Norge etter at Fiskeridepartementet har gitt tillatelse. Tillatelse kan gis ved søknad fra zoologisk hage på den betingelse at den ikke skal videreselges
• 1963: Under troféjakt fra båt kan bare ett dyr skytes per deltaker
• 1965: Strengere restriksjoner for troféjakt, fangst av unger og binner med unger forbys
• 1967: Forbud mot å bruke snøskuter, wiesel, fly og helikopter i for å lete etter og jakte på isbjørn
• 1967: Tillatelse ble gitt til å fange levende bjørn for forskningsformål
• 1973: Isbjørnen fredes

Fra Hammerfest ble det i samme periode meldt om en stor økning i prisene på "Hvalroshuder" fra 4 Skilling pr. Pd. med 15 prosent fradrag for saltvekt i 1863 til 10 Skilling pr. Pd. med fem prosent fradrag for saltvekt i 1865. "Grunden til denne betydelige Prisforhøielse, som har holdt sig ogsaa i 1866, er stærkt Begjær efter Varen fra England, foranlediget ved at Hvalroshuderne ere befundne fortrindelig skikkede til Maskinremmer."

Her tager Arbeideren Løvens Part

Amtmannsberetningene gir bare en fragmentarisk framstilling av fangsten av hval, hvalross, sel og isbjørn. Trygve Solhaug hevder i De norske fiskeriers historie at perioden fra 1840- til 1860-årene kan betraktes som en overgang fra beretninger av forskjellige slag (amtmannsberetninger og oppsynsberetninger knyttet til de store fiskeriene) til statistikk.

Overgangsperioden fortsetter med Beretninger om Norges Fiskerier i Aaret 1868, utgitt 1870, i serien Norges offisielle statistikk. Publikasjonen var kjennetegnet av at forskjellige rapporter fra oppsynsmenn og andre ble samlet og trykt. Etterfølgeren, Norges Fiskerier, fra 1876, er imidlertid mer preget av at det er utarbeidet statistikk på grunnlag av fiskeriberetningene.

I Beretninger om Norges Fiskerier i Aaret 1869, Udgivne af Departemenetet for det Indre, Christiania 1871, heter et avsnitt: Oplysninger om de fra det søndenfjeldske Norge i Aarene 1864-1869 foretagne Ishavsexpeditioner efter Sæl." Det er forfattet av skipskaptein J. Melsom, og hadde først vært trykt i Morgenbladet. Av artikkelen framgår det imidlertid at Melsom var oppfordret til å rapportere "Udrustningsomkostningene og Udbyttet af Ishavsexpeditionerne" fra Sør-Norge.

Melsom gjør også et stort poeng av at det angivelig skulle være mannskapet og ikke eierne som hadde største utbytte av fangsten. Etter å ha satt opp alle relevante tallstørrelser, konkluderer skipskaptein J. Melsom: "Lader man Øiet overløbe det her opstillede Tal, da vil man se at disse 15-16 Skibe har aftvunget det ublide Polarhav den nette Sum af nær 900 000 Spd. i Femåret. Det kan vistnok siges om denne Bedrift, at der bliver forholdsvis lidet igjen for Rederierne, og at der falder ulige mer på Fører og Mandskap, men hvem gagerer disse Folk, naar de flere Maaneder af Aaret maa gaa ledige af mangel paa Hyre, fordi Grønlandsfarerne kommer hjem paa en Tid, da alle andre Skipe ere ude i Fart? Hvem pensionerer dem, naar de i en forholdsvis tidlig Alder dels taber sit Syn, og dels kues af Gigt og andre af Bedriften flydende Sygdommer, der gjør dem uskikkede til Søfart? Det forekommer mig desuden, at netop dette, at der ved denne Bedrift falder forholdsvis meget paa Mandskaberne, gjør den interessant; thi det er maaske den eneste Næringsgren i hele Verden, hvorom man kan sige, at her tager Arbeideren Løvens Part."

Om fangsstatistikken

Det har vært mulig å stille sammen tall som viser fangst av død og levende isbjørner fra 1871 ved å bruke statistikk fra Fiskeridirektøren og Statistisk sentralbyrå. Odd Lønø, Norsk Polarinstitutt, har laget en slik oversikt fra 1871-1966, og også benyttet en del andre kilder for å få tallfestet utbyttet til fangstfolkene på land. Tidsseriene bygger fra 1924 på tall fra Fiskeridirektørens årsberetning og fra den offisielle fiskeristatistikken. De fleste tallene er tidligere publisert i forskjellige utgaver av Fiskeristatistikken, noen i Jaktstatistikk 1846-1977. For tiden etter 1974 har sysselmannen på Svalbard bidratt med tall for irregulær avgang av isbjørn.

Tabeller:

• Fangst av isbjørn. Antall. 1871-1999
• Utførsel av levende isbjørn. Antall og verdi. 1871-1978
• Selfangst. 1860-1999
• Hvalfangst fra kysten av Finmark og på Nordfeltene. 1868-1938
• Småhvalfangst. 1939-1999

Kilder:

• Amtmannsberetninger: Oversigt over de af Amtmændene afgivne Rapporter angaaende Norges oeconomiske Tilstand ved Udgangen af Aaret 1829, Beretning om Den oeconomiske Tilstand m.m. i Norge ved Udgangen af Aaret 1835, Beretning om Kongeriket Norges oeconomiske Tilstand i Aarene 1861-1865 med tilhørende Tabeller.
• Norges offisielle statistikk: Beretninger om Norges Fiskerier 1868-1875, Statistikk over Norges Fiskerier 1876-1878, Tabeller vedkommende Norges Fiskerier 1879-1909, Norges Fiskerier 1910-1960, Fiskeristatistikk 1961-, Statistiske Tabeller for Kongeriket Norge, udgivne efter det Kongelige Finants-, Handels- og Told-Departements Foranstaltning, Tredie Række, Christiania 1838, Tabeller vedkommende Norges Handel, 1871-1887, Handel 1888-1909, Norges Handel 1910-1960, Utenrikshandel 1961-1973, Statistiske oversigter 1914, Statistiske oversikter 1926, Jaktstatistikk 1846-1977, Meddelelser fra Det statistiske Centralbureau 1909
• Fiskeridirektøren, Selfangsten (1924-1970)
• Ian Gjertz and Endre Persen, Confrontations between humans and polar bears in Svalbard, 1987, Polar Research 5 s. 253-256
• Ian Gjertz, Sissel Aarvik and Reidar Hindrum, Polar bears killed in Svalbard 1987-1992, 1993, Polar Research 12 s.107-109
• Ian Gjertz and Jon Ove Scheie, Human casualties and polar bears killed in Svalbard 1993-1997, 1998 Polar Record 34 s.337-340
• Thor Larsen, Population biology of the polar bear (Ursus maritimus) in the Svalbard area, Norsk Polarinstitutt skrifter 184, Oslo 1986
• Odd Lønø, The polar bear (Ursus maritimus PHIPPS) in the Svalbard area, Norsk Polarinstitutt skrifter 149, Oslo 1970
• Trygve Solhaug, De norske Fiskeriers Historie, 1815-1880, Oslo 1976
• Sysselmannen på Svalbard

Fotografier

• Isbjørnunger i båt 31. august 1929, Østgrønland. Foto: Wilhelm Solheim, Billedarkivet Norsk Polarinstitutt
• Myggbukta, Øst-Grønland 1929. Foto: Anders K. Orvin, Billedarkivet Norsk Polarinstitutt
• Fangtsfolk fra M/S Blåsel med to unger. Foto: Ragnar Glitre Nilsen, Odd Magnus Heide Hansen: Ishavsskutenes historie II, Tromsø 1998
• Ved Frans Josef Land, 1920. Foto: Axel Lindholm, Albert Viksten, Blant Björnskyttar och Sälfångare i Norra Ishavet, Stockholm 1921