Hva forteller OECD-tall for helseutgifter?

Spørsmål: Hva sier OECD-tallene om nivået på norske helseutgifter sammenlignet med andre land?

Svar: Helseutgifter per innbygger, målt i felles prisnivå, viser at USA bruker klart mest. Deretter kommer Norge tett fulgt av Sveits, Nederland og Luxemburg. Målt på denne måten, bruker Danmark og Sverige noe mindre på helse enn det Norge gjør.

Ser man på helseutgifter som andel av BNP ligger Norge omtrent på OECD-snittet, med mellom 9 og 10 prosent. De andre nordiske landene har også hatt andeler på mellom 9 og 10 prosent, etter 2002, med en liten økning fra 2008 til 2009. I 2009 utgjorde helseutgiftene i Danmark 11,5 prosent av BNP, i Sverige var andelen 10 prosent, i Finland 9,2 prosent, men Norges helseutgifter utgjorde 9,8 prosent.

Spørsmål: Hva får Norge igjen for penger brukt på helse?

Svar: OECD-tallene viser nivået for helseutgifter. OECD-tallene viser ikke hva Norge får igjen for helseutgiftsnivået landet har. Eurostat publiserer tall for omfang av helsetjenester i de fleste europeiske land, men heller ikke disse tallene gir et fullstendig bilde. For eksempel gir tallene ingen informasjon om hvorvidt Norge har god eller dårlig pasientbehandling, hvor mange pasienter som er behandlet eller om overlevelsesprosenten er høy eller lav. SSB gjør ingen analyse av sammenhengen mellom utgiftsnivå og helseeffekt.

 

Spørsmål: Hvordan rapporterer SSB tall for Norges helseutgifter til OECD?

Svar: SSB leverer tall i tråd med retningslinjer fra OECD. De internasjonale retningslinjene er blant annet laget for å kunne sammenligne helseutgifter mellom land, uavhengig av hvordan helsetjenestene er organisert. Under utarbeidelsen av retningslinjene, som ble publisert første gang i 2000, deretter i 2011, har et viktig tema vært avgrensningen av hva som er helserelatert. Spesielt har man diskutert hvordan man skal definere og måle den helserelaterte delen av pleie- og omsorgstjenestene.

Det er blitt hevdet at Norge klassifiserer all pleie og omsorg (langtidspleie) som helsepleie, og at dette går på tvers av hva andre OECD-land gjør. Dette siste stemmer ikke. Vi følger de internasjonale retningslinjene for helseregnskapet som spesifiserer at det kun er den helserelaterte delen av langtidspleie som skal inkluderes.

Mer informasjon i artikkelen Helseregnskap og internasjonal sammenlignbarhet .

Spørsmål: Rapporterer alle land likt og hvor sammenlignbare er tallene?

Svar: Det er viktig å ta forbehold ved internasjonale sammenligninger. Blant annet er det vanskelig å avgrense helsesektoren på en entydig måte, i og med at det er små og store forskjeller mellom helsesystemene i de ulike landene. Det er vanskelig å definere og måle helseutgifter og -aktiviteter, og det har vært og er et løpende internasjonalt samarbeid for å gjøre definisjonene og metodene klarere. Helseregnskapet blir regnet som solid grunnlag for internasjonal sammenligning av helseutgifter. WHO jobber med å få flere av verdens land til å følge de internasjonale retningslinjene for helseregnskapet, og med nye og klargjørende retningslinjer tar man forhåpentligvis enda et skritt i retning av å gjøre tallene mer sammenlignbare.

 

Spørsmål: Hvordan bør en justere prisnivået mellom land for å sammenligne helseutgifter?

Svar: Kjøpekraftsparitet er et redskap for å justere for prisnivåforskjeller og valutaforskjeller. Det finnes flere typer kjøpekraftspariteter. Hvilken som bør brukes avhenger av hva man er ute etter å måle.

OECD regner om de ulike landenes helseutgifter til en felles valuta (USD), og korrigerer for ulikheter i prisnivå. I denne omregningen har OECD valgt å bruke kjøpekraftspariteten for totaløkonomien, det vil si BNP. Denne pariteten er tilgjengelig for alle OECD-land, og regnes av OECD som den mest pålitelige kjøpekraftspariteten. Helseutgifter som prisnivåjusteres på denne måten gir uttrykk for hva en må produsere av varer og tjenester for å betale for helsetjenestene, eller med andre ord hva helseutgiftene alternativt kunne vært brukt til. Det er altså en måte å sammenligne utgiftene til helseformål mellom land.

Hvis man derimot er opptatt av å sammenligne ressursinnsatsen i helsesektoren mellom land, kan man bruke en spesifikk kjøpekraftsparitet for helsetjenester som prisnivåjusteringsfaktor. En spesifikk kjøpekraftsparitet for helse kan fortelle hvor mye helsetjenester man får for hver krone som blir brukt på helse i forhold til hva andre land får igjen for en krone. Slike beregninger må tolkes med forsiktighet, blant annet på grunn av usikkerheten knyttet til den spesifikke kjøpekraftspariteten for helse. Omregningen til prisnivåjusterte tall for å sammenligne mellom land må for øvrig ikke sammenblandes med SSB sin omregning til fastpristall i tidsserier.

Les mer om helseregnskapet i Økonomiske analyser 2/2012 (pdf).