Hvorfor har norske husholdninger lavest finansiell formue?

Balansene i nasjonalregnskapet antyder store forskjeller i den finansielle formuen og forholdet illustreres av nettofordringsraten som avviker betydelig mellom nordiske husholdninger. Hvorfor er det så store forskjeller i nettoformuene mellom land som ellers oppfattes som like? Artikkelen tar utgangspunkt i husholdningenes finansielle balanse i forsøket på å svare på spørsmålet. 

Tabell 1 viser tall for fordringer, gjeld og nettofordringer i milliarder kroner. I tillegg omfatter tabellen fordrings-, gjelds- og nettofordringsrater i prosent av brutto disponibel inntekt ved utgangen av 2018. Dette er det siste oppdaterte året i Eurostats database.

Tabell 1. Fordringer, gjeld og nettofordringer for nordiske husholdninger. Milliarder NOK og prosent av disponibel inntekt ved utgangen av 2018

Til tabellen

Norske husholdninger har lavest nettoformue

Det er i særlig grad norske og finske husholdninger som skiller seg ut med lave nettofordringsrater i tabellen. Den laveste raten er beregnet for norske husholdninger, med 62 prosent av brutto disponibel inntekt. Dette er betydelig lavere enn nettofordringsratene til danske, svenske og islandske husholdninger som er på om lag samme nivå. Det er svenske husholdninger som har den høyeste raten på 355 prosent, og dette er nesten seks ganger høyere enn norske husholdningers nettofordringsrate ved utgangen av 2018.

Årsakene finnes både på fordrings- og gjeldssiden av balansene til husholdningene. Tabell 1 viser at det samme mønsteret går igjen for fordringene som for nettofordringene. Norske og finske husholdninger har de laveste fordringsratene, mens husholdningene i de øvrige tre landene har vesentlig høyere rater. Danske husholdninger har den høyeste fordringsraten på 560 prosent av brutto disponibel inntekt, og dette er vel to ganger høyere enn finske husholdningers fordringsrate på 239 prosent. Tabellen viser at gjeldsratene varierer mindre mellom landene. Det er danske og norske husholdninger som har de høyeste gjeldsratene på henholdsvis 247 og 223 prosent av brutto disponibel inntekt. Gjeldsratene til husholdningene i de andre tre landene ligger godt under 200 prosent, men det er finske husholdninger som har den laveste gjeldsraten på 129 prosent ved utgangen av 2018.

Pensjonsforsikring skaper store forskjeller i formuene

Det er forskjellene i landenes pensjonssystemer, uttrykt ved de forsikringstekniske reservene på eiendelssiden av balansene, som i stor grad forklarer variasjonen i formuene mellom husholdningene i de ulike landene. Nasjonalregnskapssystemet inneholder mye informasjon om skade-, livs- og pensjonsforsikring, og et viktig skille trekkes mellom de fonderte pensjonsordningene på den ene siden og de ikke-fonderte pensjonsordningene på den andre siden. Dette skillet avgrenser behandlingen av pensjonsforsikring i det publiserte finansregnskapet til fordringer og gjeld i de fonderte pensjonsordningene.

De nasjonale pensjonssystemene er formet av nasjonal lovgiving og tariffavtalene i arbeidsmarkedet. Det er derfor vanskelig å foreta en avgrensning av pensjonsreservene i det publiserte finansregnskapet som gir sammenlignbare tall for nordiske husholdninger. De forsikringstekniske reservene vil derfor avvike, til dels betydelig, mellom de fem nordiske landene.

Tabell 2. Nordiske husholdningers finansielle balanse. NOK per innbygger ved utgangen av 2018

Til tabellen

Tabell 2 inneholder tall for de forsikringstekniske reservene. Tabellen viser husholdningenes balanser og omfatter fordringer og gjeld etter aggregerte finansobjekter som er omregnet til norske kroner per innbygger for hvert enkelt land. I tillegg inngår verdien av fast eiendom for husholdningene i tre av de nordiske landene. Av tabellen framgår det at finske og norske husholdningers forsikringstekniske reserver utgjorde henholdsvis 100 000 og 299 000 kroner per innbygger ved utgangen av 2018. Dette er vesentlig lavere enn reservene på danske og islandske husholdningers balanser som er beregnet til 786 000 og 1 063 000 kroner per innbygger. Svenske husholdningers reserver i skade-, livs- og pensjonsforsikring utgjorde 488 000 kroner per innbygger ved utgangen av 2018.

Definisjonsforskjeller skaper også avvik

Spesielle utfordringer knytter seg til verdivurderingene av unoterte aksjer og eierandeler, og bakgrunnen er et svakt datagrunnlag for beregningene i finansregnskapet. I Norge verdsettes den unoterte egenkapitalen til bokført verdi, mens enkelte av våre nordiske naboland (blant andre Danmark) i større grad beregner markedsverdier for aksjene. Det er imidlertid usikkert hvor viktig denne definisjonsforskjellen er for nivåtallene.

Ulik klassifisering av boligselskaper kan derimot skape betydelig avvik i nettofordringene mellom nordiske husholdninger. Problemstillingen illustreres spesielt av borettslag og «bostadsrättsföreningar» i det norske og det svenske nasjonalregnskapet. I det svenske regnskapet klassifiseres boligselskapene som ikke-finansielle foretak, mens de norske boligselskapene er klassifisert som enheter i husholdningssektoren.

Behandlingen av borettslagene som husholdningsenheter i finansregnskapet innebærer at borettslagenes fordringer og gjeld inngår som en konsolidert del av husholdningenes balanse. I 2018 reduserte dette nettofordringene til norske husholdninger med 23 000 kroner per innbygger (innskudd minus lån). I det svenske finansregnskapet behandles boligselskapene som andre ikke-finansielle foretak og eierandelene i selskapene registreres på husholdningenes balanse. Andelene økte nettofordringene til svenske husholdninger med hele 237 000 kroner per innbygger i 2018.

Tabell 2 viser at svenske husholdningers unoterte aksjer og eierandeler ble beregnet til 384 000 kroner per innbygger mot 183 000 kroner per innbygger for norske husholdninger. Det laveste beløpet på 150 000 kroner per innbygger ble beregnet for finske husholdninger, mens finansobjektet var ikke tallfestet på balansen til islandske husholdninger i 2018.

Nordmenn investerer minst i noterte verdipapirer

Et viktig finansobjekt på balansene er bankinnskudd. Tabell 2 viser at nivåforskjellene for bankinnskuddene er mer moderate mellom husholdningene i de fem landene. En forklaring kan være behovet for kreditt til løpende betalingstransaksjoner. Dette behovet fører til at husholdningene på et hvert tidspunkt vil ha innskudd stående inne på bankkontoene. Banksparing med skattefradrag (eks boligsparing for ungdom), som Norge har hatt i mange år, kan ha trukket norske bankinnskudd opp. De norske husholdningene hadde de høyeste innskuddene med 243 000 kroner per innbygger. Dette var 73 000 kroner høyere enn islandske husholdninger som hadde de laveste innskuddene per innbygger ved utgangen av 2018.

En annen viktig objektsgruppe er noterte verdipapirer som omfatter sertifikater og obligasjoner, noterte aksjer og verdipapirfondsandeler. Tabell 2 viser at norske husholdninger hadde de laveste tallene for noterte verdipapirer på 57 000 kroner per innbygger. Til sammenligning utgjorde de danske husholdningenes eiendeler i noterte verdipapirer 204 000 kroner per innbygger ved utgangen av 2018.

Tallene viser at norske husholdninger over tid har investert vesentlig mindre i noterte verdipapirer enn husholdningene i de øvrige nordiske landene. Solide statsfinanser kan være en forklaringsfaktor bak norske husholdningers tilpasning i verdipapirmarkedene. Norge skiller seg fra andre land i Norden ved statsforvaltningens høye sparing og store investeringer i Statens pensjonsfond (Oljefondet og Folketrygdfondet). Statens pensjonsfond hadde ved utgangen av 2018 en markedsverdi som omtrent tilsvarte de opptjente rettighetene til fremtidige pensjonsutbetalinger fra folketrygden. De store statlige fondsmidlene har trolig skapt forventinger om at staten kan finansiere sine langsiktige forpliktelser som for eksempel pensjonsrettighetene i folketrygden. Disse forventningene kan ha hatt betydning for spare- og investeringsadferden til norske husholdninger, blant annet i form av lavere investeringer i finansiell kapital. I tillegg er den skattemessige behandlingen av fast eiendom mer gunstig enn for finansformue i Norge.

Nordmenn og dansker på gjeldstoppen

Selv om gjelda til husholdningene i Norden varierer mindre enn fordringene, bidrar også gjelda til de observerte forskjellene i nettofordringene. Det er norske husholdninger som har den høyeste gjelda, og nivået ble beregnet til 695 000 kroner per innbygger ved utgangen av 2018. Det nest høyeste gjeldsnivået har danske husholdninger på 656 000 kroner per innbygger, mens de finske husholdningene hadde lavest gjeld. Den ble beregnet til beskjedne 296 000 kroner per innbygger ved utgangen av 2018.

Låneopptak og gjeldsnivå vil i stor grad være koblet til anskaffelser og eierskap av boliger og fritidseiendommer. I Norge utgjør fast eiendom den største komponenten i husholdningenes samlede formue, mens lån med pant i fast eiendom utgjør den største gjeldskomponenten på balansen. Som det framgår av tabell 2, trekker det høye gjeldsnivået ned nettofordringene for norske husholdninger.

Husholdningenes gjeldsnivå i tabell 2 er også et resultat av gjeldsutviklingen i årene før 2018. Blant annet har gjeldsutviklingen tatt ulik retning for de nordiske husholdningene i årene etter finanskrisen. Utviklingen er illustrert ved hjelp av gjeldsrater for lånegjeld i figur 2 som dekker perioden fra 2009 til 2018 og endringene har vært store i 10-årsperioden.

Det er spesielt danske og islandske husholdninger som har redusert sin gjeldsbelastning. Reduksjonen speiles av de danske og islandske gjeldsratene, som falt med henholdsvis 38 og 64 prosentpoeng i løpet av perioden til 240 og 146 prosent av disponibel ved utgangen av 2018. Det motsatte bildet gjør seg gjeldende for husholdningene i de tre andre landene. Her har gjeldsratene økt jevnt gjennom 10-årsperioden, noe som indikerer økt gjeldsbelastning for husholdningene. Det er norske husholdningers gjeldsrate som økte mest i løpet av 10-årsperioden med 33 prosentpoeng til 212 prosent av brutto disponibel inntekt. Svenske og finske husholdningers gjeldsrate økte med henholdsvis 22 og 16 prosentpoeng i perioden og ble beregnet til 165 og 118 prosent av disponibel inntekt ved utgangen av 2018.  

Av figur 2 framgår det at gjeldsratene til svenske, finske og islandske husholdninger har flatet ut mot slutten av 10-årsperioden, mens danske husholdningers gjeldsrate fortsetter å falle. De norske husholdningenes gjeldsrate økte derimot også i 2018.

Fast eiendom er viktig for nordmenns formue

Et utfyllende bilde av husholdningenes samlede nettoformue får vi først når boligformuen legges til nettofordringene. På grunn av manglende statistikk for året 2018 har vi kun tall for boligformuen til norske, svenske og danske husholdninger. Bruttoformuen og gjelda til husholdningene i de tre landene er illustrert i figur 3. Bruttoformuen, som er summen av alle eiendelene før fradrag for gjeld, er i figuren delt mellom fast eiendom, forsikringstekniske reserver og andre finansielle eiendeler.

Figur 3 viser hvor stor betydning forsikringstekniske reserver har for hovedbildet. Holdes forsikringsreservene utenfor, har norske husholdninger den høyeste formuen. Ved utgangen av 2018 utgjorde summen av fast eiendom og andre finansielle eiendeler på norske husholdningers balanse 1,9 millioner kroner per innbygger. Til sammenligning utgjorde den korrigerte bruttoformuen til danske og svenske husholdninger henholdsvis 1,7 og 1,1 millioner kroner.

To størrelser forklarer mesteparten av avvikene

Vi har i denne artikkelen diskutert hvordan lovgiving, tariffavtaler og definisjoner legger føringer for tallfestingen av husholdningenes finansielle balanse i nasjonalregnskapet. I artikkelen har vi pekt på to forhold som i særlig grad skaper avvik i tallene mellom nordiske husholdninger.

Det første forholdet gjelder avgrensningen av pensjonsforsikring i nasjonalregnskapet til fonderte pensjonsordninger. Ettersom de nasjonale pensjonssystemene er forskjellige påvirker dette også størrelsen av de opptjente rettighetene i de fonderte pensjonsordningene på balansene til husholdningene. Det andre forholdet gjelder klassifiseringen av boligselskapene. Boligselskapene eies av husholdningene og ved klassifisering som ikke-finansielle foretak får husholdningene eierandeler som trekker opp nettofordringene. I det norske nasjonalregnskapet klassifiseres derimot borettslagene som husholdningsenheter og husholdningene overtar disse boligselskapenes nettogjeld.

Begge størrelsene, - opptjente pensjonsrettigheter og eierandeler i boligselskaper -, forklarer svært mye av forskjellene som kan observeres mellom norske husholdningers nettofordringer og nettofordringene til husholdningene i de andre landene i Norden.

Analysen i artikkelen viser at norske husholdninger har de høyeste bankinnskuddene og de laveste beholdningstallene for noterte verdipapirer blant husholdningene i Norden. Den finansielle balansen gir imidlertid ikke hele bildet av husholdningenes formue. En vesentlig del av den samlede formuen er fast eiendom, og boligformuen må trekkes inn for å gi et fullstendig bilde av eiendeler og gjeld på balansene. Dette er spesielt viktig for norske husholdninger som har den høyeste boligformuen i figur 3. Dessuten er anskaffelser av boliger og fritidseiendommer en viktig faktor bak et høyt og stigende norsk gjeldsnivå i 2018. Lån med pant i fast eiendom utgjør største andelen av gjelda til norske husholdninger som trekker ned nettofordringene.