Klimagassutslipp øker, men økonomien vokser mer

Årsaker og drivkrefter bak utviklingen i de norske klimagassutslippene er sammensatte. Det er et komplekst samspill mellom direkte årsaker, for eksempel energibruk, og andre samfunnsmessige og strukturelle faktorer, slik som befolkningsøkning, endringer i næringsstruktur, økonomisk vekst og ulik bruk av virkemidler.

Det finnes i dag statistikk både om utslipp av klimagasser, energibruk og økonomisk utvikling for ulike næringsområder. Det er disse dataene denne analysen bygger på. For å kunne sammenligne klimagassutslippene med den økonomiske utviklingen, benyttes den samme definisjonen av norsk økonomi som i nasjonalregnskapet, det vil si at alle norske virksomheter omfattes. Utslipp fra utenriks sjøfart og utenriks luftfart er derfor inkludert, i motsetning til utslippsstatistikken det refereres til i internasjonale utslippsavtaler, som omfatter bare norsk territorium .

Økonomi og miljø sett i sammenheng

Norske myndigheter har som et uttalt mål at den økonomiske veksten skal fortsette, samtidig som klimagassutslippene skal reduseres. Det er derfor naturlig å se på utslipp i forhold til økonomisk vekst når utviklingen i utslippene belyses.

Fra 1990 til 2010 har utslipp av klimagasser fra norske virksomheter økt med 4,3 prosent, fra 57,9 til 60,3 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter (se tekstboks). Endret næringssammensetning og endret sammensetning av energivarer har sammen med energieffektivisering og direkte utslippstiltak bidratt til å dempe veksten i norske klimagassutslipp siden 1990.

Den økonomiske veksten har derimot gjort at utslippene har økt, men langt fra i samme tempo som økonomien. Mellom 1990 og 2010 har bruttonasjonalproduktet (BNP) målt i faste priser økt med hele 87 prosent (se figur 1). Det betyr at utslippsintensiteten i norsk økonomi (se tekstboks) har gått ned med nær 45 prosent i denne perioden.

Utslippsintensiteten har vist en nedadgående trend for landet som helhet. Dette skyldes hovedsakelig en vridning i økonomien, i form av større vekst i de tjenesteytende næringene (se figur 2). En annen årsak er at enkelte næringer, blant annet deler av norsk industri, har utnyttet fossilt brensel bedre og innført ulike miljøtiltak.

Selv om det på nasjonalt nivå er en tilsynelatende svak kobling mellom økonomisk vekst og utslipp av klimagasser, er det store variasjoner mellom ulike næringer. De tjenesteytende næringene har bidratt sterkt til den økonomiske veksten i Norge siden 1990. Samtidig har klimagassutslippene fra disse næringene knapt økt. I andre næringer, slik som i olje- og gassutvinning, transport og enkelte industrigrener, er det derimot en sterk sammenheng mellom økt aktivitet og økte utslipp av klimagasser (se figur 2).

Stadig større andel CO ₂

En samlet omtale av klimagasser, der de ulike gassene er omregnet til CO ₂ -ekvivalenter, er vanlig for å gi et totalbilde av klimagassutslippene. Utviklingen i utslipp av de enkelte klimagassene gir allikevel viktige ledetråder til hvilke direkte årsaker som ligger bak økningen i norske klimagassutslipp.

Nær 75 prosent av de samlede klimagassene som ble sluppet ut fra norske næringer i 1990, var CO ₂ . Denne andelen hadde økt til 87 prosent i 2010. Dette skyldes en kombinasjon av vekst i CO ₂ -utslippene og at utslipp av andre klimagasser har gått ned. Det gjelder spesielt utslippene av de fluorholdige gassene, som til sammen har falt med 85 prosent i perioden etter 1990. CO ₂ er den eneste klimagassen som ligger over 1990-nivået i 2010 (se figur 3).

Hovedkilde endret i løpet av 20 år

I utslippsstatistikken fordeles utslippene etter hvilke kilder (for eksempel ovner, turbiner, forskjellige industriprosesser og andre prosesser og forskjellige typer kjøretøy) og næringer som forårsaker utslippene.

Ser vi på hovedkildene til klimagassutslipp, har det i perioden 1990-2010 skjedd en vridning fra produksjonsprosesser i industrien til forbrenning i olje- og gassutvinning (inkludert landanlegg), særlig til elektrisitetsproduksjon, som viktigste utslippskilde. Andelen av de totale klimagassutslippene fra mobile kilder, spesielt veitrafikk, har også økt. I 1990 var utslipp fra industri større enn fra transport, men i 2010 var transport opphavet til mer enn dobbelt så store utslipp som industri.

Mer klimagasser fra transport og utvinning

En inndeling på næring viser at de høyeste utslippene av klimagasser i Norge kommer fra transportnæringene, olje- og gassutvinning og industri, men at forholdet mellom disse har endret seg kraftig mellom 1990 og 2010.

Klimagassutslipp fra industrien har i denne perioden sunket med 35 prosent, mens utslippene fra transportnæringene og olje- og gassutvinning har økt med henholdsvis 12 og 69 prosent. Mens utslippene i 1990 hovedsakelig kom fra industri og transport, domineres bildet i 2010 av utslipp fra olje- og gass­næringene og fremdeles transport (se figur 4).

Fortsatt mye utslipp fra industrinæringene …

Verdien av industriproduksjonen, målt i faste priser, har samlet sett økt med 68 prosent fra 1990 til 2010. Siden utslippene samtidig har gått ned, har også utslippsintensiteten for industrien gått ned, med 61 prosent. Det betyr at for hver million kroner produsert i industrien i 2010 er de totale klimagassutslippene godt under halvparten av hva de var i 1990 (se figur 5). Ser vi kun på utslipp av CO2 fra industrien, har disse økt med 2 prosent, mens utslippsintensiteten ikke har vist en like stor nedgang som for klimagassutslippene totalt sett.

Industriutslipp stammer dels fra produksjonsprosesser, dels fra forbrenning. Industrinæringene bidrar svært ulikt til utslippene. Metallindustrien og mineralsk og kjemisk industri, inkludert oljeraffinering, er de tre industriene som slipper ut mest klimagasser. I tillegg har treforedling store utslipp. I hele perioden 1990-2010 sto disse fire næringene for rundt 90 prosent av alle industriutslippene. Det er spesielt metallindustrien og kjemisk industri som har bidratt til reduksjon i utslippene og utslippsintensiteten i løpet av perioden (se figur 6).

Produksjon av metaller, og da særskilt aluminium og ferrolegeringer, har stått for de største industriutslippene i hele perioden 1990-2010. Mesteparten av disse utslippene stammer fra produksjonsprosesser.

Prosessutslippene fra aluminiumsproduksjon var 60 prosent lavere i 2010 enn i 1990. Den største reduksjonen fant sted i de første og siste årene i perioden. Produksjon av ferrolegeringer økte sine prosessutslipp fram mot 2000, deretter har de gått ned, om enn noe ujevnt. Utslippene i 2010 lå likevel på samme nivå som i begynnelsen av 1990-årene.

Innenfor kjemisk industri er det spesielt prosessutslipp fra produksjon av salpetersyre til bruk i kunstgjødselproduksjon som er kraftig redusert fra 2005 til 2010, på grunn av utslippsreduserende tiltak. Dette har bidratt til at forbrenningsutslippene fra 2008 er større enn prosessutslippene.

Reduksjonen fra 1990 til 2010 i prosessutslipp knyttet til produksjon av aluminium, ferrolegeringer og salpetersyre utgjorde 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2010, eller over 70 prosent av industriens samlede reduksjon.

… men store forbedringer

Den store forbedringen i utslipp og utslippsintensitet for industrien skyldes i hovedsak tre forhold: 1) en dreining i sammensetningen av produksjonen, der produksjonsverdien, særlig i verkstedsindustrien, bygging og reparasjon av skip og oljeplattformer og produksjon av fiskevarer, har økt kraftig, 2) store utslippsreduksjoner i enkelte produksjoner som følge av teknologiendringer, først og fremst mindre utslipp av fluorholdige gasser i aluminiumsproduksjon og mindre lystgass fra produksjon av salpetersyre til bruk i kunstgjødselproduksjon og 3) nedleggelser av noen industribedrifter, der de fleste drev innenfor ferrolegeringer og silisiummetall.

CO2-andelen av klimagassutslippene fra norsk industri har økt fra 59 til 93 prosent fra 1990 til 2010. Det tyder på at industrien i stor grad har gjennomført de forbedringene som er mulig med andre klimagasser enn CO2. Dersom dagens produksjonsmønster skal opprettholdes samtidig som utslippene går ytterligere ned, er en mer effektiv bruk av energivarer spesielt viktig.

Olje- og gassutvinning: CO ₂ -utslipp øker …

I tillegg til å utgjøre en av Norges viktigste inntektskilder, er utvinning av olje og gass også en betydelig utslippskilde. Det kreves store mengder energi for å pumpe olje og gass opp av bakken, samt prosessere, komprimere og transportere produktene fram til sluttbruker. Forbrenning av gass i turbiner, fakling av gass og forbrenning av diesel bidrar til utslipp av gasser. Av klimagassutslippene fra gassutvinning utgjør CO ₂ over 95 prosent.

I 2010 sto petroleumsnæringen for 23 prosent av klimagassutslippene fra norske næringer, en andel som har økt betydelig i perioden fra 1990, da den var på 14 prosent.

Fordeling etter kilder viser at klimagassutslippene fra olje- og gassutvinning i hovedsak kommer fra forbruk av naturgass til strømproduksjon i gassturbiner som pumper olje og gass opp av bakken, og de siste årene også fra aktiviteten ved landanleggene. Det vil derfor være store miljømessige gevinster ved å effektivisere energibruken i olje- og gassutvinningssektoren. Energibruken i denne sektoren er igjen nært knyttet til produksjon av olje og gass (Bøeng mfl. 2011). Utslipp av klimagasser endres i takt med energibruk, som igjen endres i takt med produksjonsnivået.

Tross økende utslipp gikk klimagassutslippene per produsert enhet (produksjon målt i faste priser) ned på 1990-tallet (se figur 7). Dette skyldes bedre energiutnyttelse, redusert fakling og innføring av CO _2- avgiften i 1991. Reduksjonen i CO ₂ -utslipp per produsert enhet har allikevel ikke vært stor nok til å veie opp for det økte energiforbruket på grunn av høyere aktivitet på sokkelen. I 2007 var utslippsintensiteten for petroleumsnæringen igjen på nivå med 1990, noe som skyldtes de spesielt høye utslippene i 2007 fra LNG-anlegget på Melkøya.

… også mer enn produksjonen

Økningen i utslippsintensiteten for olje- og gassutvinning fra midten av 1990-tallet (se figur 7) har blant annet sammenheng med avtakende produksjonsvekst (produksjon målt i faste priser) og endret sammensetning av olje- og gassproduksjonen. Mens gassproduksjonen har økt betraktelig siden midten av 1990-tallet, nådde oljeproduksjonen en topp rundt årtusenskiftet, og har falt siden.

Produksjonsforholdet mellom olje og gass er av betydning for utslipps- og produksjonsutviklingen. Gassproduksjon er mer energikrevende enn oljeproduksjon. Blant annet kreves det store mengder energi for å drive kompressorer for å lage tilstrekkelig med trykk ved transport av naturgass gjennom rør. Lengre avstand for transport trekker i samme retning.

Også økt utvinningsgrad i eksisterende oljefelt bidrar til å trekke opp energiforbruket per produsert enhet, og dermed også utslippsintensiteten. En generell aldring av feltene vil også bidra til å øke utslippet per produsert enhet, ettersom det er mer energikrevende å produsere olje og gass fra felt i en sen produksjonsfase.

Mer klimagasser fra mobile kilder

Transportnæringen er sammensatt av næringer som er veldig forskjellige med hensyn til klimagassutslipp og produksjonsnivå. De samlede klimagassutslippene fra transportnæringene har økt med 12 prosent siden 1990. I 2010 var utslippene på 21 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter. Nesten alle klimagassutslippene fra transportnæringene i 2010 stammet fra utenriks og innenriks sjøfart, landtransport og luftfart. Utenriks sjøfart forårsaker over halvparten av klimagassutslippene fra transportnæringene. Med unntak av utenriks sjøfart har utslipp av klimagasser sett i forhold til total produksjonsverdi (målt i faste priser) økt mellom 1990 og 2010, men med store variasjoner fra år til år (se figur 8).

Utslipp fra mobile kilder er en viktig utslippskilde i Norge. Mobile kilder omfatter mer enn selve transportnæringene, og inkluderer også småbåter, snøscootere, traktorer og forskjellige motorredskaper i alle norske næringer og husholdninger. I 2010 var utslippene fra mobile kilder på 29 millioner tonn CO ₂ -ekvivalenter (se figur 9). Dette utgjør om lag 45 prosent av de totale klimagassutslippene fra norske næringer og husholdninger.

Mindre fra personbiler per kjørte kilometer

Utslipp fra bruk av personbiler er årsaken til det meste av klimagassutslippene fra veitransport, men det er godsbiler og andre lette kjøretøy (som varebiler) som står for det meste av økningen de siste årene.

Utslippene fra personbiler per kjørte kilometer har gått betydelig ned siden 1990 (se figur 10). En økning i både antall personbiler og kjørelengde har, i tillegg til at det er blitt flere større biler, presset utslippene oppover. Samtidig har flere dieselbiler, teknologiutvikling (det vil si mer effektive motorer i nye biler) og innblanding av biodrivstoff dempet utslippsveksten.

Utvidet datagrunnlag nødvendig

Det er først og fremst de direkte årsakene til klimagassutslippene som er vurdert i denne artikkelen. Utslipps- og energistatistikken har, sammen med produksjonsdata fra nasjonalregnskapet, dannet hovedgrunnlaget for analysene. Det er ikke foretatt spesifikke analyser av hvilken effekt ulike virkemidler har hatt på utviklingen av klimagassutslippene (se boks om internasjonale forpliktelser, nasjonale mål og virkemidler).

Hvorvidt effekten av virkemidler og tiltak fanges opp i statistikken eller ikke, avhenger i stor grad av datakildene. Statistisk sentralbyrå jobber i dag med å utvide statistikkgrunnlaget for virkemidler. I 2011 ble statistikk for klimakvoter for første gang publisert. Statistikk for miljørelaterte skatter er planlagt publisert i løpet av 2012, og i 2013 skal den rapporteres for første gang til det europeiske statistikkbyrået Eurostat.

Statistisk sentralbyrå arbeider også med å etablere såkalte dekomponeringsanalyser for bedre å kunne vurdere hvor stor andel av utslippsendringene som skyldes ulike typer drivkrefter. Dette vil forhåpentlig forbedre grunnlaget for å analysere endringene i klimagassutslipp utover de direkte årsakene som her er omtalt. Blant spørsmålene som vil kunne belyses, er hvor mye av endringene som skyldes lavere utslipp i den enkelte næring, og hvor mye som kommer av endret næringsstruktur.

Referanser

Bøeng, A.C., Isaksen, E., Jama S.M. og Stalund M. (2011): Rapporter 31/2011, Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/emner/01/03/10/rapp_201131/rapp_201131.pdf