Plan- og byggesaksbehandling, 2003

Dette viser årets rapportering om fysisk planlegging i kommuner og fylkeskommuner i KOSTRA. Kommunene har et vesentlig ansvar for miljøvernet i Norge fordi de har ansvaret for praktiseringen av plan- og bygningsloven. Tall fra kommunene viser at søknader om dispensasjoner i områder med stor miljøverdi blir innvilget langt oftere enn de avslås. Tallene sier ikke om det er foretatt tilpasninger i forhold til miljøverdiene.

Tiltak innvilges

Planer kan være bindende eller retningsgivende for hvilke tiltak som kan gjennomføres. Rapportering om tiltak i områder med stor miljøverdi (i KOSTRA rapporteres det for landbruks-, natur- og friområder (LNF-områder), strandsone og spesialområder for bevaring av kulturminner) viser at de fleste søknadene er i samsvar med plan, og innvilges (se tabell 1). Antallet dispensasjoner som gis fra vedtatte planer, er større enn antall avslag. Det gjelder for alle typer områder. Fra 2003 gjelder statistikken i LNF-områder og områdene med byggeforbud kun nye bygg, mens de tidligere gjaldt alle dispensasjoner. Likevel har andelen dispensasjoner økt fra 70 til 74 prosent. Det må imidlertid tas høyde for at kommuner avviser potensielle dispensasjonssøknader i forhåndskonferanser. Dette registreres ikke i statistikken. Det generelle forbudet mot utbygging i strandsonen gjelder ikke områder som er regulert til utbygging. Omfanget av dispensasjoner gir dermed ikke hele bildet av utbygging i strandsonen (se også " Utbygging i strandsonen ").

Fylkeskommunene har ansvar for fylkeskonservator som forvalter kulturminneloven. I likhet med kommunene, innvilger også fylkeskommunene flere søknader om dispensasjon enn de avslår. Av fylkeskommunene skilte Nordland seg ut med strengest praksis, og kun 25 prosent av søknadene ble innvilget. I fire av fylkeskommunene ble alle søknadene innvilget. Tallene gir ikke opplysninger om hvilken type dispensasjon som er gitt.

Utgiftene til fysisk planlegging øker raskere enn andre utgifter

Ifølge kommuneregnskapet i KOSTRA brukte Kommune-Norge 1,9 milliarder kroner til fysisk planlegging, byggesaksbehandling og kart og oppmåling, noe som tilsvarer 414 kroner per innbygger. Dette er en økning fra 384 kroner i 2002. Av disse utgiftene dekket kommunene inn rundt regnet 916 millioner kroner i form av gebyrer og andre inntekter. Nettoutgiftene på 980 millioner kroner utgjorde 1 prosent av kommunenes totale netto driftsutgifter, og dette er en betydelig økning fra året før da andelen var 0,7 prosent.

Saksbehandling i store og små kommuner koster mest

Kommunene er pålagt å ikke legge gebyrene høyere enn de faktiske kostnadene. Rapporteringen viser at størrelsene på gebyrene øker med størrelsen på kommunene, målt i folketall (se figur). Samtidig er det færre saker i større kommuner, målt per innbygger (se figur).

Totalutgiftene per innbygger til fysisk planlegging viser ikke samme tendens. De største og de minste kommunene har de største driftsutgiftene per innbygger (se tabell 5). Dette indikerer at saksgebyrene i grove trekk dekker samme andel av saksbehandlingen for store og mellomstore kommuner, mens de minste kommunene selv dekker en større andel av utgiftene.

Grunnen til at gebyrene, og dermed kostnadene ved saksbehandlingen, er høyere i store kommuner, kan skyldes at konfliktnivået kan være større. Det er flere interesser som berøres ved for eksempel en regulering eller byggesak. Dermed kan det komme flere innsigelser og mer omfattende saksbehandling. Det er også grunn til å anta at saksbehandlingen i utgangspunktet må gjøres grundigere fordi det er flere hensyn som må vurderes, og for senere å kunne unngå eller bedre imøtegå innsigelser eller andre protester. De lave gebyrene i forhold til utgiftsnivået i de små kommunene kan dels henge sammen med at små kommuner i større grad bruker lave gebyrer som "lokkemiddel" for etablering.

Økende fokus på biologisk mangfold

Gjennom kommuneplanens arealdel legger kommunen grunnlaget for å sikre områder av spesiell verdi på ulikt vis, blant annet gjennom å vedta planer med spesiell fokus rettet mot miljøverdier, slik som biologisk mangfold, friluftsliv og kulturminner.

Av de klassiske miljøverdiene legger kommunene størst vekt på friluftslivet, og om lag 60 prosent av kommunene har slik plan. Rundt 30 prosent har en plan for biologisk mangfold og kulturminner (se tabell 7). Avgjørende for disse forskjellene kan være hva kommunen oppfatter som sitt ansvar. Natur- og kulturminnevernet har tradisjonelt vært sett på som et statlig ansvar, mens friluftsliv i større grad har vært delegert til kommunene. Andelen kommuner som har plan for biologisk mangfold har imidlertid økt sterkt i de tre siste årene, fra 17 prosent i 2001 til 29 prosent i 2003. For de andre to områdene har andelen holdt seg jevnt, men til gjengjeld har gjennomsnittsalderen for plan gått noe ned. Det indikerer at de kommunene som allerede har slik plan fornyer den i større grad enn at flere kommuner utarbeider slik plan.

Det synes å være de folkerike kommunene som utarbeider planer for friluftsliv, kulturminnevern og biologisk mangfold, men heller ikke her er mønsteret entydig.

Fylkeskommunens ansvarsområde på miljøsiden er, foruten kulturminnevernet, først og fremst knyttet til utarbeiding av regionplaner og oppfølging av kommuneplaner. Av de 18 fylkeskommunene som rapporterte, hadde ti gjeldende fylkesplan for friluftsliv, og samme antallet for kulturminnevern, mens bare tre hadde en plan for biologisk mangfold. Dette er samme mønster som i kommunene (se tabell 7). Det lave antallet planer med fokus på biologisk mangfold, og det relativt høye antallet med fokus på kulturminnevern kan, for en stor del, henge sammen med fylkeskommunens ansvarsområde. Mens fylkeskommunen er ansvarlig myndighet regionalt for kulturminnevernet, er det i stor grad fylkesmannen som har ansvar for saker knyttet til biologisk mangfold.

Se også: Nærmiljøinnsats i kommunene, 2003 og Bygging i strandsonen

Tall for de enkelte kommunene eller fylkeskommunene: http://www.ssb.no/kostra/ . Klikk på "Til tallene" eller "Flere tall i Statistikkbanken" i venstre marg.

Tabeller:

• Tabell 1 Kommunal byggesaksbehandling i områder med stor miljøverdi
• Tabell 2 Gjennomsnittlig saksbehandlingstid og gebyrer for reguleringsplan, byggesak og kartforretning i kommunene, etter folketallet i kommunen
• Tabell 3 Saksmengde for plan-, kart- og byggesak i kommunene. Veid gjennomsnitt
• Tabell 4 Andel av kommunene med gjeldende plan for biologisk mangfold, friluftsliv og kulturminnevern. Gjennomsnittsalder for planene i rapporteringsåret
• Tabell 5 Kommunale driftsutgifter, driftsinntekter og investeringer innenfor fysisk tilrettelegging og planlegging (funksjon 300)
• Tabell 6 Dispensasjonsbehandling i fylkeskommunen, etter kulturminneloven og plan- og bygningsloven
• Tabell 7 Antall fylkeskommuner med gjeldende plan for ulike tema. Gjennomsnittsalder for planene i rapporteringsåret
• Tabell 8 Fylkeskommunale driftsutgifter, driftsinntekter og investeringer innenfor lokal og regional utvikling - areal og natur (funksjon 715). 1 000 kr