Plan- og byggesaksbehandling, 2004

Kommunene har et vesentlig ansvar for miljøvernet i Norge gjennom forvaltningen av plan- og bygningsloven. I de kommunale planene bestemmes arealbruken i kommunene. For å sikre at nasjonale interesser ivaretas, kan sentrale myndigheter fremme innsigelse til en plan når de mener at planen kommer i strid med disse interessene.

I 2004 sendte norske kommuner 249 kommuneplaner og 2 804 regulerings- og bebyggelsesplaner på høring. Av disse ble henholdsvis 33 og 16 prosent møtt med innsigelse. Av alle innsigelsene som ble fremmet, var miljøhensyn den begrunnelsen som klart oftest ble brukt. Over halvparten av alle begrunnelsene var av miljøhensyn (figur 1). Transporthensyn og hensynet til andre planer ble brukt i om lag en tredel av begrunnelsene, mens resten av begrunnelsene var av næringshensyn, der jord- og skogbruk dominerte.

At miljøhensyn er en så framtredende grunn for å fremme innsigelse kan være en indikator på at ansvaret for nasjonale miljømål i liten grad er delegert til kommunene, samtidig som kommunene har betydelig innflytelse på om disse målene nås.

Der miljøhensyn ble brukt som begrunnelse for innsigelsene, var hensynet til kulturminnevernet og strandsonen brukt flest ganger (se også http://www.ssb.no/strandsone , siste avsnitt).

De fleste får fortsatt bygge i grønne områder

Kommunene innvilget i fjor 74 prosent av dispensasjonssøknadene i strandsonen langs sjø, det samme som året før. Det generelle forbudet mot utbygging i strandsonen gjelder ikke områder som er regulert til utbygging. Omfanget av dispensasjoner gir dermed ikke hele bildet av utbygging i strandsonen (se mer om dette her: http://www.ssb.no/strandsone ). I områder med byggeforbud langs ferskvann har imidlertid andelen søknader som er innvilget ved dispensasjon gått ned, fra 74 prosent i 2003 til 68 prosent i 2004. Dette er en fortsettelse av trenden fra 2001, da 80 prosent ble innvilget. I alt ble det gitt dispensasjon til 73 prosent av søknadene om tiltak i strandsonen langs sjø og ferskvann (figur 2).

I LNF-områder generelt har andelen dispensasjoner variert, og var omtrent den samme i 2004 som i 2001. I spesialområder for kulturminner har derimot dispensasjonsandelen gått opp, fra 12 prosent i 2001 til 19 prosent i 2004 (se tabell 1). Tallene for dispensasjon sier ikke om det er foretatt tilpasninger i forhold til miljøverdiene.

Saksbehandling i store og små kommuner koster mest

Kommunene er pålagt ikke å legge gebyrene høyere enn de faktiske kostnadene. Rapporteringen viser at størrelsene på gebyrene øker med størrelsen på kommunene, målt i folketall (se figur). Samtidig er det færre saker i større kommuner, målt per innbygger (se figur).

Totalutgiftene per innbygger til fysisk planlegging viser ikke samme tendens. De største og minste kommunene har de største driftsutgiftene per innbygger (se tabell 5). Dette indikerer at saksgebyrene i grove trekk dekker samme andel av saksbehandlingen for store og mellomstore kommuner, mens de minste kommunene selv dekker en større andel av utgiftene.

Grunnen til at gebyrene, og dermed kostnadene ved saksbehandlingen, er høyere i store kommuner, kan skyldes at konfliktnivået kan være større. Det er flere interesser som berøres ved for eksempel en regulerings- eller byggesak. Dermed kan det komme flere innsigelser og mer omfattende saksbehandling. Det er også grunn til å anta at saksbehandlingen i utgangspunktet må gjøres grundigere fordi det er flere hensyn som må vurderes, og for senere å kunne unngå eller bedre imøtegå innsigelser eller andre protester. De lave gebyrene i forhold til utgiftsnivået i de små kommunene kan dels henge sammen med at små kommuner i større grad bruker lave gebyrer som "lokkemiddel" for etablering.

Fortsatt økende søkelys på biologisk mangfold

Gjennom kommuneplanens arealdel legger kommunen grunnlaget for å sikre områder av spesiell verdi på ulikt vis, blant annet gjennom å vedta planer med spesiell fokus rettet mot miljøverdier, slik som biologisk mangfold, friluftsliv og kulturminner.

Av de klassiske miljøverdiene legger kommunene størst vekt på friluftslivet, og om lag 60 prosent av kommunene har slik plan. Om lag 30 prosent har en plan for biologisk mangfold og kulturminner (se tabell 7). Avgjørende for disse forskjellene kan være hva kommunen oppfatter som sitt ansvar. Natur- og kulturminnevernet har tradisjonelt vært sett på som et statlig ansvar, mens friluftsliv i større grad har vært delegert til kommunene. Andelen kommuner som har plan for biologisk mangfold har imidlertid økt sterkt i de tre siste årene, fra 17 prosent i 2001 til 32 prosent i 2004. For de andre to områdene har andelen holdt seg jevnt, men til gjengjeld har gjennomsnittsalderen for planene gått noe ned. Det indikerer at de kommunene som allerede har slik plan fornyer den i større grad enn at flere kommuner utarbeider slik plan.

Det synes å være de folkerike kommunene som utarbeider planer for friluftsliv, kulturminnevern og biologisk mangfold, men heller ikke her er mønsteret entydig (se figur).

Fylkeskommunens ansvarsområde på miljøsiden er, foruten kulturminnevernet, først og fremst knyttet til utarbeiding av regionplaner og oppfølging av kommuneplaner. I 2004 hadde elleve av fylkeskommunene gjeldende fylkesplan for kulturminnevern, 13 for friluftsliv, mens bare fire hadde en plan for biologisk mangfold. Dette er samme mønster som i kommunene (se tabell 7). Det lave antallet planer med fokus på biologisk mangfold, og det relativt høye antallet med fokus på kulturminnevern kan, for en stor del, henge sammen med fylkeskommunens ansvarsområde. Mens fylkeskommunen er ansvarlig myndighet regionalt for kulturminnevernet, er det i stor grad fylkesmannen som har ansvar for saker knyttet til biologisk mangfold.

Se også Nærmiljøinnsats i kommunene, 2004 og Bygging i strandsonen

Tall for de enkelte kommunene eller fylkeskommunene: http://www.ssb.no/kostra/ . Klikk på "Til tallene" eller "Flere tall i Statistikkbanken" i venstre marg. Eller gå direkte til kommunetallene: Kommunetabell i Statistikkbanken eller fylkestallene: Fylkeskommunetabell i Statistikkbanken .

Tabeller:

• Tabell 1 Kommunal byggesaksbehandling i områder med stor miljøverdi
• Tabell 2 Gjennomsnittlig saksbehandlingstid og gebyrer for reguleringsplan, byggesak og kartforretning i kommunene, etter folketall i kommunen
• Tabell 3 Saksmengde for plan-, kart- og byggesak i kommunene. Veid gjennomsnitt
• Tabell 4 Andel av kommunene med gjeldende plan for biologisk mangfold, friluftsliv og kulturminnevern. Gjennomsnittsalder for planene i rapporteringsåret
• Tabell 5 Kommunale driftsutgifter, driftsinntekter og investeringer innenfor fysisk tilrettelegging og planlegging (funksjon 300)
• Tabell 6 Dispensasjonsbehandling i fylkeskommunen etter kulturminneloven og plan- og bygningsloven
• Tabell 7 Antall fylkeskommuner med gjeldende plan for ulike tema. Gjennomsnittsalder for planene i rapporteringsåret
• Tabell 8 Fylkeskommunale driftsutgifter, driftsinntekter og investeringer innen lokal og regional utvikling - areal og natur (funksjon 715). 1000 kr
• Tabell 9 Innsigelser fra myndighetene til kommunale planer og begrunnelse brukt. 2004