Er det arbeid til alle i Norden?

Hva som kjennetegner de nordiske velferdsstatene, og hvilke utfordringer de møter, er nærmere beskrevet i artikkelen På jakt etter felles indikatorer for velferd , i dette nummeret av Samfunnspeilet. Kort oppsummert peker vi på en økning i antall eldre i befolkningen som følge av at folk lever lenger, og at det fødes færre barn. Det vil både være færre som bidrar til å finansiere og til å arbeide innenfor helse- og omsorgstjenester, samtidig som flere vil ha behov for tjenestene.

Et av de sentrale kjennetegnene ved de nordiske velferdsstatene er høy grad av yrkesdeltakelse. Arbeid er den viktigste veien til økonomisk uavhengighet og personlig velferd for den enkelte, men også et kollektivt gode, som finansierer fellesgoder gjennom skatter og ved å minske press på offentlige velferdsordninger som kompenserer for fravær av inntekt. Det gjelder spesielt i en situasjon der en stadig større del av befolkningen er i det vi kan definere som yrkespassiv alder.

Hvordan har sysselsettingen i Norden vært i perioden 2006-2010? Hvem befinner seg i randsonen av arbeidsmarkedet, og hvordan har deres situasjon utviklet seg? Tre indikatorer utviklet ved hjelp av EU-SILC dataene hjelper oss med å svare på disse spørsmål.

Høy sysselsetting i Norden

Hvis vi tar utgangspunkt i 2010, varierer sysselsettingen for personer i alder­en 15-64 år mellom 78 og 69 prosent i de nordiske landene. Finland har den laveste sysselsettingen, mens Island har den høyeste. I Europa er Norden den regionen som har høyest sysselsetting.

Ser vi nærmere på utviklingen i perioden 2006-2010, legger vi merke til at finanskrisen også rammet Norden. Sysselsettingen falt i alle nordiske land etter 2008. Verst rammet ble Island hvor sysselsettingen i 2010 var 6,9 prosentpoeng lavere enn i toppåret 2007. Likevel er det en tendens til at fallet i sysselsetting flatet ut relativt raskt i Norden.

Norden er også kjennetegnet av høy sysselsetting blant begge kjønn, selv om kvinner jevnt over har lavere sysselsetting enn menn. Denne kjønnsforskjellen ble imidlertid berørt av finanskrisen ved at menn relativt sett ble hardere rammet enn kvinner. Kjønnsforskjeller i sysselsetting er dermed blitt mindre, spesielt i land hardt rammen av finanskrisen, men også i de nordiske landene, unntatt Sverige. Menn er mest utsatt for arbeidsledighet, og i 2010 var arbeidsledigheten større blant nordiske menn enn blant nordiske kvinner (Normann, Rønning og Nørgaard 2013).

Nye indikatorer: marginalisering, ekskludering og uførhet

Er enkelte grupper mer utsatt for å havne utenfor eller i randsonen av arbeidsmarkedet enn andre? For å belyse dette bruker vi data fra den europeiske undersøkelsen EU-SILC (se tekstboks) for årene 2006-2010. Det er viktig å følge med på denne delen av arbeidsmarkedet i perioder hvor konjunkturene peker nedover, som et supplement til analyser kun basert på sysselsetting og arbeidsledighet.

Indikatorene vi ser nærmere på, har vi kalt marginalisering, ekskludering og uførhet. Arbeidsmarginalisering beskriver en tilstand hvor man befinner seg i randsonen av arbeidsmarkedet. Man er ikke fullstendig integrert, men heller ikke helt ekskludert, det vil si at man har en permanent og avklart situasjon utenfor arbeidsmarkedet. Ekskludering skiller seg altså fra marginalisering ved at den representerer en mer permanent situasjon.

Arbeidsledighet er inkludert i definisjonen av ekskludering, men skiller seg også fra arbeidsledighet som definert i arbeidskraftundersøkelsen (http://www.ssb.no/akumnd) ved at vi ikke nødvendigvis stiller krav til aktiv arbeids­søking, og ved at varigheten er lengre.

Uførhet er et kjent fenomen, og alle nordiske velferdsstater har ordninger med førtidspensjon for personer som er ute av stand til å arbeide på grunn av nedsatt fysisk eller psykisk helse. Vår definisjon, basert på EU-SILC, forutsetter ikke en medisinsk diagnose eller noen form for offisiell godkjenning som kvalifiserer til mottak av en stønad (se tekstboks om begreper).

Finland – flest marginaliserte, ekskluderte og uføre

Figur 1, 2 og 3 viser de totale andelene marginaliserte, ekskluderte og uføre i Norden i 2006-2010. Vi ser at Finland stort sett har de høyeste andelene av disse tre gruppene, med 6,5 prosent marginaliserte, 5,6 prosent ekskluderte og 4,5 prosent uføre. Når det gjelder uføre, har både Norge og Danmark høyere andeler i 2010.

At Finland kommer høyest ut, kan henge sammen med at landet har hatt lavest sysselsetting i Norden. Island, som har den høyeste sysselsettingen i Norden, kommer relativt godt ut på alle våre tre indikatorer. Spesielt gjelder dette fram til 2009.

Island er fremdeles det nordiske landet som har lavest forekomst av uførhet i 2010, men vi ser altså at marginaliseringen og ekskluderingen har økt, fra 1,3 prosent i 2006 til 3,8 prosent i 2010 for de marginaliserte, og fra 1,5 prosent i 2006 til 2,3 prosent i 2010 for de ekskluderte.

Danmark har en positiv utvikling, det vil si nedgang både for marginalisering og ekskludering fram til og med 2009, og har da de laveste andelene i Norden, men utviklingen snur i 2010. For uførhet er bildet litt annerledes, og på det området kommer danskene relativt sett dårligere ut.

Norge, som er det nordiske landet der arbeidsmarkedet ble minst berørt av finanskrisen, har relativt lave andeler marginaliserte og ekskluderte, og det spesielle her er at andelene går ned også mellom 2009 og 2010. I Norge er det imidlertid relativt høye andeler uføre.

Sverige er ikke så ulikt Norge når det gjelder marginaliserte og ekskluderte, selv om andelene er noe høyere, spesielt i 2010. Svenskene er imidlertid sjeldnere uføre, bare Island har lavere andeler i Norden.

Island hardest rammet av finanskrisen

Utviklingen i marginalisering, ekskludering og uførhet gir ikke noe entydig bilde av lik utvikling i Norden. Dette viser blant annet at disse indikatorene ikke gir helt det samme bildet av arbeidsmarkedet som sysselsetting og arbeidsledighet. Resultatene styrker likevel inntrykket av at Island ble hardest rammet av finanskrisen – ikke bare gikk sysselsettingen ned og arbeidsledigheten opp, det ble også flere som befant seg i randsonen og helt utenfor arbeidsmarkedet.

Danmark så ut til å være inne i en positiv utvikling fram mot 2009, men det ser ut til at situasjonen forverret seg i 2010. Også i Finland gjelder delvis dette, men en nedgang i andelen uføre i 2010 gjør likevel at utfallet er noe mer positivt. Sverige ser ut til å være relativt lite berørt av finanskrisen, selv om det er antydninger til at flere er i randsonen og utenfor i 2010 enn i årene før. Nedgang i andelen uføre nyanserer bildet for perioden sett under ett, også for Sverige.

Norge er det landet der vi ser færrest spor av finanskrise, sett under ett var det en positiv utvikling for alle tre indikatorer i perioden 2006-2010.

Kvinner mer utsatt for marginalisering

I rapporten har vi også sett nærmere på ulike bakgrunnskjennetegn, som kjønn, alder, utdanning, samlivsstatus, helse og fødeland.

Kvinner er jevnt over mer utsatt for marginalisering enn menn, og de har oftere en løs og mer flyktig tilknytning til arbeidsmarkedet. Dette er også stort sett tilfelle når man kontrollerer for andre kjennetegn, selv om analysene våre tyder på at for enkelte av de nordiske landene (Danmark, Sverige og Island), er tendensen motsatt for årene rett etter finanskrisen. Dette kan kanskje tyde på at menn i perioder med økonomiske nedgangstider relativt sett kan være mer utsatt enn kvinner.

Når det gjelder alder og risiko for marginalisering, viser analysene våre at det også har vært litt ulike utviklingstrekk i Norden. Det å være under 35 år medfører økt sannsynlighet for å ha en løs tilknytning til arbeidsmarkedet. I Sverige merkes det best blant de yngste, mens det i Danmark, og etter hvert også i Norge og Finland, ser ut til å være aldersgruppen 25-34 som er mest utsatt. På Island kan det se ut til at finanskrisen har bidratt til å utjevne noe av alderseffekten ved at marginaliseringen også øker blant middelaldrende og eldre.

I 2010 hadde de med lavere utdanning høyest andel og høyere risiko for marginalisering enn dem med høyere utdanning, mens de som har svekket helse, ikke hadde større sannsynlighet for å være utsatt for marginalisering i Norden.

Lavt utdannede i fare for å bli ekskludert

Også når det gjelder ekskludering fra arbeidsmarkedet er den generelle trenden at kvinner er mer utsatt enn menn, men mindre i 2010 enn de var i 2006. I Danmark er det ingen forskjell, mens de andre landene står igjen med en liten forskjell som tyder på at kvinner fremdeles er oftere ekskludert enn menn.

For alder er det mer uklare sammenhenger, men et fellestrekk i Norden er at faren for ekskludering er minst for personer 45 år og over, men også her med et visst unntak for Island. Utdanning har en klar betydning, og det er ingen tvil om at personer med kun grunnskoleutdanning er mest utsatt for ekskludering i Norden. Finanskrisen har medført økt ekskludering i denne gruppen i alle land, med unntak av Norge.

Det er også en relativt klar sammenheng mellom helse og ekskludering i alle nordiske land, bortsett fra i Norge. Det er enkelte trekk som tyder på at finanskrisen kortvarig kan ha forsterket denne sammenhengen på Island, i Danmark og Sverige, men vi kan ikke slå fast at dette er et generelt trekk.

Personer født utenfor EU er oftere utsatt for ekskludering fra arbeidsmarkedet enn andre, uten unntak i alle nordiske land fram til 2010. Selv om vi også kontrollerer for andre kjennetegn, viser analyser at det å være født utenfor EU, gir høyere sannsynlighet for å være ekskludert.

Kvinner og finske menn – i større grad uføre

Å være kvinne øker risikoen for å være ufør eller ute av stand til å arbeide, som også er en indikator som beskriver en posisjon utenfor arbeidslivet. Analyser viser at kjønn har effekt på uførhet i alle nordiske land i årene 2006-2010, også når vi tar hensyn til flere bakgrunnskjennetegn. På denne indikatoren har ikke kjønnsforskjeller endret seg stort i de nordiske landene fra 2006 til 2010. Finland fortsetter å skille seg litt ut fordi andelen uføre menn holder seg så vidt høy og dermed utligner kjønnsforskjellene blant finnene.

Uførhet forekommer naturlig nok oftere med økende alder, og med noen mindre forskjeller kan vi si at andelen uføre i de nordiske landene overstiger 5 prosent fra rundt femtiårsalderen. Dette gjelder stort sett i alle årene fra 2006 til 2010. Ellers er det verdt å nevne at sammenhengen mellom alder og uførhet ikke alltid er like tydelig. Det er nærliggende å anta at mye av forskjellene mellom aldersgruppene kan forklares med utdanning og helse.

Helse er naturligvis spesielt viktig for å forklare uførhet i Norden i perioden 2006-2010. Andelen uføre endrer seg mest blant dem som har dårlig helse, noe som kan tyde på utsatthet ved endringer i arbeidsmarkedet.

Norden sammenlignet med resten av Europa

Når vi så kaster et blikk på Europa og sammenligner Norden med andre land etter disse indikatorene, ser vi at i 2006 var Norden en nokså samlet region med minst marginalisering i Europa; Finland hadde høyest andel. I 2010 er Norden mer «spredt» når en sammenligner med resten av Europa. Når det gjelder ekskludering, har imidlertid de nordiske landene stabilt lavere andeler ekskluderte enn resten av Europa. En noe ulik utvikling mellom de nordiske landene i løpet av finanskriseårene rokker ikke ved dette.

Norden kan imidlertid ikke sies å utgjøre en enhet når det gjelder uførhet, og Norge var blant landene i Europa med høyest andel uføre både i 2006 og 2010. I 2006 hadde også Finland en høy andel uføre i europeisk sammenheng. I 2010 er det imidlertid Danmark og Norge som skiller seg ut med de høyeste andelene uføre i Norden, 5 prosent. I Europa er det bare Storbritannia, Ungarn og Polen som har høyere andel uføre. Island er det nordiske landet med lavest andel uføre i 2010, 2,9 prosent.

 

Referanser

ESSPROS: Eurostat. http://epp.eurostat.ec.europa.eu/portal/page/portal/social_protection/data/main_tables)

Normann Tor Morten, Rønning Elisabeth og Nørgaard Elisabeth (2009): Utfordringer for den nordiske velferdsstaten – sammenlignbare indikatorer, NOSOSKO 2009.

Normann Tor Morten, Rønning Elisabeth og Nørgaard Elisabeth (2013): Utfordringer for den nordiske velferdsstaten – sammenlignbare indikatorer, 2. utgave, NOSOSKO 2013.