Dårligere levekår, men likevel høy tillit og sterk tilhørighet

I 2017 publiserte SSB den første rapporten med resultater fra Levekårsundersøkelse blant personer med innvandrerbakgrunn (LKI 2016). Rapporten gir en bred og oversiktlig beskrivelse av hvordan mange av innvandrerne i Norge «har det» i dag. Innvandrerne fra de tolv landene i utvalget representerer et stort mangfold (Vrålstad & Wiggen 2017). I denne artikkelen vil vi belyse hva LKI 2016 har gitt oss av kunnskap om levekår blant innvandrere i Norge.

En av fem synes det er vanskelig å få pengene til å strekke til

En viktig komponent ved levekårene er de økonomiske rammene man har. Økonomi kan ha betydning både for materiell levestandard og sosial deltakelse. SSBs inntektsstatistikk viser at innvandrere i Norge generelt har et lavere inntektsnivå enn befolkningen som helhet. I 2015 utgjorde innvandrernes inntekter 77 prosent av inntektene til hele befolkningen (SSB 2016a og Vrålstad og Wiggen 2017). De har også oftere lavinntekt enn det som er tilfellet i befolkningen (Vrålstad og Wiggen 2017). Mens det i 2015 var 10,8 prosent som hadde lavinntekt (EU60) i befolkningen, var tilsvarende andel 32 prosent blant innvandrere. Dette gjelder innvandrere generelt, og ikke bare innvandrere fra de tolv landene vi ser på her.

Registerbasert sysselsettingsstatistikk viser også at deltakelsen i arbeidslivet er lavere blant innvandrere fra noen land (SSB 2016b) enn for befolkningen sett under ett (SSB 2016c). Lav deltakelse i arbeidslivet kan ha økonomiske konsekvenser for husholdningene. Hvor stor del av inntekten som kommer fra henholdsvis yrkesinntekter, kapitalinntekter og overføringer varierer sterkt mellom de ulike innvandrergruppene: På den ene siden av skalaen har vi innvandrere fra Polen, med 86 prosent av inntektene fra betalt arbeid, og på den andre siden av skalaen finner vi innvandrerne fra Somalia, der yrkesinntektene utgjør 42 prosent.   

Én ting er hva man har i inntekt, en annen hvordan økonomien oppleves. Resultatene fra LKI viser at én av fem (21 prosent) blant innvandrerne opplever at det er vanskelig eller svært vanskelig å få pengene til å strekke til for å dekke de nødvendige behovene i husholdningen (se figur 2). Til sammenligning, oppgir én av tjue (6 prosent) i hele befolkningen dette. Innvandrere fra Somalia, Irak og Sri Lanka er gruppene som i størst grad oppgir at dette er vanskelig eller svært vanskelig. Andelen som oppgir at økonomien er stram gjenspeiles dels i andelen med lavinntekt. Mens Somalia og Eritrea har betydelige andeler personer med lavinntekt (72 prosent og 59 prosent), er andelen med lavinntekt 17 prosent blant innvandrerne fra Sri Lanka. De som sjeldnest oppgir at det er vanskelig eller svært vanskelig å få endene til å møtes er innvandrerne fra Vietnam (8 prosent), Polen og Bosnia-Hercegovina.

Vi har også stilt mer konkrete spørsmål om økonomisk romslighet: om man kan klare en uforutsett utgift på 10 000 kroner og om man har råd til én ukes ferie utenfor hjemmet i løpet av et år. På disse målene kommer innvandrerne ut med en høyere andel som ikke har råd enn befolkningen generelt. Når det gjelder det å kunne håndtere en uforutsett utgift, er det særlig innvandrerne fra Somalia (69 prosent), Irak (62 prosent), Eritrea og Afghanistan (begge 58 prosent) som oftest oppgir at de ikke har mulighet til dette.  

 ¹ Personer i husholdninger med barn i alderen 5-15 år.

 

Blant innvandrere fra Somalia og Eritrea oppgir også over halvparten at de ikke har råd til en ukes ferie utenfor hjemmet. Det er få fra Polen (5 prosent) og Bosnia- Hercegovina som oppgir å ikke kunne unne seg et slikt gode.

For barn og ungdom er det viktig for den sosiale inkluderingen å delta i aktiviteter sammen med andre jevnaldrende. Blant innvandrerne i utvalget oppgir 6 prosent at barna deres ikke deltar i organiserte aktiviteter av økonomiske årsaker, mens kun 2 prosent i hele befolkningen oppgir dette. Blant innvandrere fra Afghanistan og Irak oppgir 11 prosent at barna ikke deltar av økonomiske årsaker. For dem som kommer fra Tyrkia og Pakistan gjelder dette 10 prosent, mens bare 1 prosent blant innvandrere fra Polen og Eritrea oppgav dette.

Over halvparten av innvandrerne eier sin bolig

En stor utgift for de fleste husholdninger er utgifter til bolig, enten man eier boligen eller man leier den. I alt bor 53 prosent av innvandrerne i en bolig som husholdningen eier, enten som selveier eller gjennom borettslag eller lignende. Tilsvarende andel i befolkningen er 78 prosent. At innvandrere i mindre grad eier boligen sin enn det befolkningen gjør finner vi også i SSBs statistikk om boforhold (SSB, 2016c).

Både eiere og leiere har fått spørsmål om boutgiftene tynger husholdningens økonomi. Blant innvandrerne er det en høyere andel som opplever boutgiftene som tyngende: 19 prosent oppgir at boutgiftene er svært tyngende. I befolkningen som helhet er det 6 prosent som svarer det samme. Innvandrere fra Irak (29 prosent) og Somalia (28 prosent) er de som oftest opplever boutgiftene som tyngende, mens innvandrere fra Vietnam opplever dette i minst grad (5 prosent).

Vi har i tillegg stilt mer konkrete spørsmål om evnen til å håndtere boutgifter: om man har råd til å holde boligen passe varm og om man har problemer med å betale husleien. Det er relativt få, både blant innvandrerne og i befolkningen, som sier at de bor i en kald bolig fordi de ikke har råd til å varme den opp, men en noe større andel av innvandrerne oppgir dette. Innvandrerne oppgir også oftere at de minst en gang i løpet av det siste året har hatt problemer med å betale husleien ved forfall. Dette gjelder spesielt innvandrere fra Irak (22 prosent), Somalia, og Afghanistan. Innvandrere fra Bosnia-Hercegovina, Polen og Vietnam (alle 6 prosent) oppgir i liten grad å ha problemer med å betale husleien ved forfall.

Innvandrerne bor oftere trangt

Generelt er det god standard på boliger i Norge, men likevel er det noen som opplever at boligen ikke har god nok standard eller er tilpasset de som bor der, eller at området de bor i er preget av forurensning eller støy. Et kjennetegn ved boligen som kan virke inn på hvordan det er å leve i den, er størrelsen. Her har vi spurt om hvor mange rom boligen har, og sett hvordan dette står i forhold til antall personer i boligen. En person bor trangt hvis han eller hun bor alene på ett rom eller i en husholdning med flere personer enn beboelsesrom. Dette er et objektivt mål på trangboddhet (SSB, 2015, 2016d). Innvandrerne bor oftere trangt enn det befolkningen som helhet gjør (se figur 3). Mens 11 prosent i befolkningen bor trangt, gjør 34 prosent av innvandrerne det samme.

I tillegg har vi spurt hvordan folk selv opplever boligens størrelse – om den er for stor, for liten eller passe stor. I befolkningen som helhet er det omtrent like mange som opplever boligen sin som trang og som også oppfyller den objektive definisjonen vi har satt for trangboddhet. Blant innvandrerne er det betydelig færre som selv opplever boligen som for liten enn som objektivt sett bor trangt.

En ting er størrelse på boligen, en annen side er standarden på den boligen man bor i. Når det gjelder boligstandard, er innvandrerne oftere utsatt for tak som lekker eller fukt i gulv eller vegger enn det befolkningen som helhet er, selv om andelen likevel er relativt lav. Å være plaget av støy i boligen, enten støyen kommer fra naboer eller annen støy utenfra, for eksempel fra trafikk, industri eller anlegg, opplever innvandrerne og befolkningen i like stor grad. Innvandrerne som leier har oftere dårligere boligstandard enn de som eier. 11 prosent av innvandrerne leier av det offentlige, og de bor oftere trangt (55 prosent) enn de som er selveiere (22 prosent).

Tabell 1. Boforhold i hele befolkningen og blant innvandrere. Etter opprinnelsesland. Prosent

Til tabellen

Med dette som bakteppe, hvor fornøyd er innvandrerne med boligen sin, samlet sett? Det store flertallet av både befolkningen som helhet og innvandrerne er fornøyd med boligen sin. De som leier kommunale boliger er oftere misfornøyd (17 prosent) enn de som eier (2 prosent) eller leier boligen av slektninger eller venner (7 prosent). Innvandrerne fra Eritrea, Irak og Somalia er oftere misfornøyd med boligen enn innvandrerne fra andre land. Det er også de tre gruppene som oftest opplever dårligere boligstandard. Mest fornøyd med boligen er innvandrere fra Bosnia-Hercegovina, Sri Lanka, Vietnam, Polen og Tyrkia.

De fleste vurderer helsa si som god

I levekårsundersøkelser er det vanlig å spørre etter egen vurdering av helsa. Som vist i figur 4 vurderer langt de fleste i befolkningen helsa si som god eller svært god (83 prosent). Slik er det også blant innvandrerne, selv om andelen er lavere (73 prosent). 11 prosent av innvandrerne vurderer helsa si som dårlig eller svært dårlig, mens tilsvarende andel i befolkningen er 5 prosent. Her må vi huske på at forskjeller i egenvurdering av helse mellom innvandrerne i alt og befolkning ikke kan forklares med at utvalgene har ulik alders- og kjønnssammensetning. Resultatene for befolkningen er vektet for å speile den demografiske sammensetningen blant innvandrerne i vårt utvalg (se boks om vekting). 

Innvandrerne ble videre bedt om å redegjøre for hvilke sykdommer de har hatt i løpet av de siste 12 månedene, med navn på 15 forskjellige sykdommer eller diagnoser. Et samlemål angir hvor stor andel av hver landgruppe som nevner minst én av de navngitte diagnosene. Det framgår at andelen som nevner minst én sykdom, er den samme for befolkningen generelt og for innvandrerne: begge populasjonene har en andel på 45 prosent.

 ¹ Andel >2 på skala 1-4 for snitt skår for fem symptombeskrivelser i henhold til Hopkins Symptoms Checklist -5 (1=Ikke plaget ….4=Veldig mye plaget).

 

Det er store forskjeller når vi ser på de ulike sykdommene/plagene etter landbakgrunn. Når vi ser på enkeltland, vil ulikheter i kjønns- og alderssammensetning i de ulike landgruppene ha betydning for resultatene. Høyest andel med minst en helseplage/sykdom finner vi blant innvandrere fra Irak og Tyrkia, rundt 60 prosent. Dernest følger innvandrere fra Vietnam, Iran og Kosovo med 58-53 prosent. Innvandrere fra Eritrea har den laveste andelen som oppgir minst én sykdom: 22 prosent. Nest lavest er andelen blant innvandrere fra Polen og Somalia (36 prosent).

Sykdommer med større forekomst blant innvandrerne enn i hele befolkningen er rygglidelse, nakkelidelse, diabetes og sterk hodepine. Oftere nevnt i befolkningen enn blant innvandrerne er pollenallergi/høysnue. Dette er diagnosen som nevnes av flest i befolkningen som helhet (22 prosent). Motsatt er det rygglidelser, som flest innvandrerne nevner (18 prosent). De andre diagnosene på listen har lik eller nesten lik utbredelse i befolkningen og blant innvandrerne. Det gjelder astma, kronisk bronkitt/kols/emfysem, hjerteinfarkt, angina, hjerneslag, slitasjegikt, inkontinens, kronisk nyresvikt og ondartet kreft.

Et interessant funn er at forskjellen mellom innvandrere og befolkningen når det gjelder god eller dårlig helse blir større når vi deler inn etter alder og kjønn: Små eller nærmest ikke-eksisterende forskjeller i helse mellom innvandrerne og hele befolkningen i ung alder blir langt tydeligere i innvandrernes disfavør blant eldre. Innvandrerkvinner rapporterer dessuten mer helseproblemer enn innvandrermenn.

En noe større andel blant innvandrerne enn i hele befolkningen har imidlertid vært hos fastlege eller allmennlege i løpet av de siste 12 månedene (henholdsvis 76 prosent og 70 prosent), mens bruken av psykolog eller psykiater er like lav blant innvandrerne som i befolkningen (begge 8 prosent). Andelen som unnlater å ta kontakt med tannlege er høyere blant innvandrerne (18 prosent) enn i befolkningen (9 prosent), og 11 prosent oppgir at det er fordi de ikke har råd.

Mer utbredt med psykiske helseplager blant innvandrerne

For å kartlegge psykiske plager, brukes et utvalg på fem spørsmål hentet fra Hopkins Symptoms Checklist (Strand, Dalgard, Tambs, og Rognerud, 2003) - et verktøy for å kartlegge forekomsten og omfanget av psykiske plager. En gjennomsnittlig skår over 2 regnes som en indikasjon på psykiske problemer.

En mer belastende arbeidshverdag

Innvandrerne er i mindre grad i arbeid enn befolkningen som helhet, og sysselsatte innvandrere har andre jobber enn sysselsatte generelt. Kjønnsforskjellen i andel sysselsatte menn og kvinner er større blant innvandrerne enn vi ser i befolkningen generelt. Deltids­arbeid og midlertidige ansettelser er noe mer utbredt blant inn­vand­rerne, og det er også klart mindre vanlig å være fagorganisert.

Mange av innvandrerne jobber i yrker uten krav til utdanning, mens en relativt lav andel av innvandrerne jobber i lederyrker eller yrker som krever høyere utdanning. Dette henger tett sammen med utdanningsnivået til gruppa som helhet, der lederyrker er mer utbredt blant innvandrerne med høyere utdanning.

I LKI 2016 har vi også kartlagt fysisk og psykisk arbeidsmiljø. Generelt ser vi at innvandrerne oftere er utsatt for en rekke fysiske og ergonomiske risiko­faktorer (se figur 5). Det rapporteres også at man i mindre grad kan påvirke egen arbeids­hverdag.

Innvandrerne har jevnt over dårligere arbeidsmiljø enn befolkningen generelt, det gjelder for alle de tolv landgruppene. Spesielt blant polske innvandrere er det en mye høyere andel som er utsatt for risikofaktorer i arbeidsmiljøet, som støy, kjemikalier, støv osv.

Innvandrerne er noe oftere midlertidig ansatt (19 prosent) enn befolkningen som helhet (11 prosent). De jobber også noe oftere deltid (28 prosent blant innvandrerne og 23 prosent i hele befolkningen). Til tross for mer usikker tilknytning til arbeidslivet, dårligere arbeidsmiljø og mer utsatthet for arbeidsulykker, rapporterer nesten ni av ti innvandrerne at de er tilfreds med jobben.

Innvandrere noe mer utsatt for lovbrudd

På tross av at det store flertallet, både blant innvandrere og i befolkningen som helhet, ikke utsettes for vold, trusler, tyveri eller kriminalitet i nærmiljøet, opplever allikevel et stort antall enkeltmennesker å bli ofre for slike lovbrudd hvert år. For eksempel viste Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2015 at rundt 2 prosent av befolkningen i alderen 16 år og eldre hadde blitt utsatt for ett eller flere tilfeller av vold de siste 12 månedene (SSB, 2016e). Dette tilsier at om lag 80 000 personer i den voksne befolkningen hadde opplevd vold i løpet av et år.

Innvandrere fra de tolv landene som er representert i LKI er noe oftere utsatt for vold og trusler (6,4 prosent) enn befolkningen som helhet (4,6 prosent). Unge innvandrere, og da spesielt unge gutter i alderen 16-24 år er oftere utsatt (14,7 prosent), slik også tidligere levekårsundersøkelser har vist. Det er ikke signifikante forskjeller mellom innvandrerkvinner og -menn når det gjelder utsatthet for vold og trusler, men kvinner med innvandrerbakgrunn (4,4 prosent) er oftere utsatt for vold enn kvinner generelt i befolkningen (2,4 prosent).

Når det gjelder utsatthet for tyveri og skadeverk er det en minimal forskjell mellom innvandrerne og befolkningen (henholdsvis 8,5 og 9,3 prosent), men vi finner at innvandrerne, på tross av å være mer utsatt for vold og trusler, sjeldnere oppgir at det er problemer med kriminalitet, vold og hærverk der de bor. I alt 5,7 prosent av innvandrerne og 8,3 prosent av befolkningen som helhet svarer dette.

Sosial kontakt - viktig på veien til å bli integrert

Familie og vennenettverk er viktig for å trives og ha det bra. Sosial kontakt er også viktig på veien til å bli integrert i samfunnet og kunne delta på forskjellige samfunnsarenaer. Det gir personlig trygghet å ha noen rundt seg som kan gi støtte i ulike livsfaser.

Når det gjelder familierelasjoner er innvandrerne i LKI 2016 vel så ofte godt forankret i samliv som hele befolkningen, om lag to av tre er enten gift eller samboende. Andelen gifte blant innvandrerne er langt høyere enn i hele befolkningen, mens andelen samboere er betydelig lavere. Det er av stor betydning for de gifte at ektefellen befinner seg i landet, noe over en av ti oppgir at ektefellen ikke gjør.

For å høre hjemme i et samfunn er det viktig å ha sosial kontakt med mennesker utenfor ens umiddelbare familie. Dette er kontakter som gjerne knyttes på frivillig basis ut fra felles interesser og aktiviteter. 4 prosent av innvandrerne oppgir at de mangler gode venner, mens tilsvarende er 2 prosent for befolkningen som helhet. Det betyr at de ikke har gode venner der de bor, andre steder i Norge eller i utlandet.

82 prosent av innvandrerne oppgir å ha gode venner der de bor. Høyest andel finner vi blant dem fra Polen, Bosnia-Hercegovina Tyrkia og Sri Lanka, og lavest andel blant dem fra Vietnam, Irak og Pakistan. Andelen for hele befolkningen er noe høyere enn blant innvandrerne sett under ett, 87 prosent.

Både innvandrerne og befolkningen i sin helhet er i kontakt med sine venner relativt ofte. 82 prosent av innvandrerne oppgir å ha mye kontakt med gode venner, det vil si minst en gang i måneden eller mer. Dette gjelder 94 prosent i hele befolkningen.

Tabell 2. Sosial kontakt for hele befolkningen og blant innvandrere. Etter opprinnelsesland. Prosent

Til tabellen

Én side ved sosiale relasjoner er hvor mange mennesker man har i sitt nærmeste nettverk og hvor ofte man treffer dem. En annen side er kvaliteten på relasjonene. Mange av innvandrerne oppgir å ha noen som står dem nær og som de kan snakke fortrolig med, selv om andelene blant innvandrerne er en del lavere enn for hele befolkningen. Flere menn enn kvinner oppgir at de ikke har noen som står dem nær, og vi finner større kjønnsforskjeller blant innvandrerne enn i befolkningen.

Innvandrerne er også gjennomgående mer ensomme. Dobbelt så mange av innvandrerne oppgir å være ganske eller veldig mye plaget av ensomhet de siste 14 dagene sammenlignet med hele befolkningen. Særlig oppgir innvandrere fra Irak og Iran å være ganske eller mye plaget av ensomhet. Lavest andel finner vi blant innvandrerne fra Vietnam.

Høy tillit til politisk system, rettsvesen og politiet

Forskning viser at de nordiske landene skiller seg ut blant andre europeiske land med en høy grad av tillit i befolkningen generelt, både når det gjelder tillit til andre mennesker og tillit til institusjoner eller styringssystemer. Det argumenteres for at omfordelende og velfungerende velferdsordninger både baserer seg på tillit og bidrar til å opprettholde tilliten. Hvorvidt høy innvandring representerer en utfordring for samfunnets tillit og samhold, er et sentralt tema i Brochmann II (NOU 2017:2, 2017).

Et spørsmål som vanligvis brukes i måling av mellommenneskelig tillit (Barstad og Sandvik, 2015), har følgende ordlyd: «Vil du stort sett si at folk flest er til å stole på, eller at en ikke kan være for forsiktig når en har med andre å gjøre?» Svaret oppgis på en skala fra 0-10, der 0 betyr at en ikke kan være for forsiktig, mens 10 at folk flest er til å stole på. Gjennomsnittet av innvandrerne uttrykker signifikant lavere mellommenneskelig tillit enn befolkningen som helhet gjør (se figur 6). Mens bare 6 prosent av befolkningen skårer under midten på skalaen (0-4), var det samme tilfelle for 21 prosent blant innvandrerne samlet. Andelen som velger midtpunktet på skalaen (5), var også dobbelt så stor blant innvandrerne som i befolkningen (hhv. 26 mot 12 prosent). Det er imidlertid ingen nevneverdig forskjell i andelen som velger ekstremverdien 10 på skalaen: «folk flest er til å stole på».

Innvandrerne med lang botid har høyere mellommenneskelig tillit enn innvandrerne med kort botid. Innvandrerne fra ett av landene skiller seg imidlertid ut ved å legge seg høyt opp på skalaen, og med et gjennomsnitt omtrent som i befolkningen som helhet. Det er innvandrerne fra Sri Lanka (7,4 i snitt).

 

Som nevnt har tillit også en annen dimensjon - tillit til samfunnets styringssystemer og institusjoner. Dette har blant annet betydning for borgernes ønske om å engasjere seg politisk, vilje til å betale skatt og delta i valg. For eksempel viser Kleven (2016) en klar sammenheng mellom tillit til nasjonalforsamlingen i det enkelte land og valgdeltakelsen i landet.

Mens tilliten til andre mennesker er lavere blant innvandrerne enn i befolkningen, er tilliten til det politiske systemet, rettsvesenet og politiet til gjengjeld like høy eller høyere blant innvandrerne enn i befolkningen. Den høye tilliten til institusjoner finner vi igjen blant innvandrere fra alle landene, men særlig høy tillit til samfunnsinstitusjonene uttrykker innvandrere fra Eritrea.

Tilfreds med livet?

Vi har nå sett på ulike sider ved levekårene til innvandrere i Norge. Hvordan folk har det handler i tillegg til ytre forhold også om hvordan de selv oppfatter livet sitt. I undersøkelser om livskvalitet er det vanlig å spørre om hvor tilfreds man er med livet. I LKI 2016 har vi spurt folk hvor fornøyd de er med livet om dagen, og bedt dem oppgi svaret på en skala fra 0 til10, der 0 betyr svært misfornøyd og 10 betyr svært fornøyd. Hvis vi ser på gjennomsnitt, er det små forskjeller mellom innvandrerne og befolkningen som helhet i livstilfredsstillelse. Mens innvandrerne har et snitt på 7,9 har befolkningen som helhet et snitt på 7,8.

Ser vi nærmere på fordelingen (se figur 7), kommer det imidlertid frem at innvandrerne oftere legger seg i ytterpunktene på skalaen: de svarer både oftere at de er lite tilfreds med livet og at de er svært tilfreds med livet.

Innvandrerne fra Somalia er de som i snitt uttrykker høyest tilfredshet med livet (8,8), sammen med innvandrere fra Sri Lanka. Minst tilfredse er i gjennomsnitt innvandrere fra Vietnam (7,0), Iran og Polen.   

En av tre oppgir å ha stor grad av tilhørighet til Norge

Tilhørighet er subjektivt. I LKI 2016 måler vi egen oppfattelse av i hvor stor grad man føler tilhørighet både til Norge og til opprinnelseslandet. Det er vanlig å tenke på tilhørighet som et uttrykk for å høre hjemme, ha emosjonelle og mer praktiske bånd til et sted - slik som venner, familie, eiendom, jobb og lokal kunnskap. Det er på mange måter summen av de båndene man måtte ha til et sted.

På en skala fra 1 til 7, har én av tre svart at de føler stor grad av tilhørighet (7) til Norge. Mange føler også stor grad av tilhørighet til opprinnelseslandet, men de fleste innvandrer­gruppene har en litt sterkere tilhørighet til Norge (5,5 i snitt) enn opprinnelseslandet (5,2 i snitt). Det er mest tydelig for dem fra Iran, Afghanistan, Vietnam og Irak. Tilhørigheten til Norge øker i takt med økende botid, og tilhørigheten med opprinnelseslandet synker tilsvarende (se figur 8). Vi finner støtte til antakelsen om at det er mange som føler tilhørighet til Norge og opprinnelseslandet samtidig, og at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom de to orienteringene.

På spørsmål om hvor de har lyst til å bo i fremtiden, svarer over halvparten av innvandrerne at de ønsker å bli boende i Norge. Det gjelder særlig dem som er kommet på grunn av flukt, for eksempel 76 prosent av dem som kommer fra Afghanistan og Vietnam. Det nest vanligste svaralternativet er et ønske om å bo delvis i Norge, og delvis i opprinnelseslandet (25 prosent). Her skiller innvandrerne fra Tyrkia seg ut, ved at halvparten ønsker dette i fremtiden. Det er relativt få som ønsker å flytte til opprinnelseslandet uten delvis å bo i Norge (12 prosent). Unntaket er innvandrere fra Polen (22 prosent), hvor mange er i Norge for å arbeide og fortsatt har bolig og familie i Polen.

Oppsummering

Innvandrerne har oftere dårligere levekår enn befolkningen generelt på flere viktige områder, ifølge LKI 2016. Vi ser det når det gjelder sysselsetting, arbeidsforhold, boligstandard, økonomi, helse og sosial kontakt. I resultatrapporten Vrålstad & Wiggen 2017 har vi sett nærmere på resultater for innvandrere fra tolv enkeltland, og vi ser imidlertid at det er store variasjoner: Innvandrere fra noen land har levekår tilsvarende som vi finner i befolkningen generelt, for eksempel har de høy sysselsetting, eier egen bolig, har god boligstandard, god helse osv. Samtidig ser vi at innvandrere fra andre land stiller dårligere på de samme områdene: Lav sysselsetting, dårlig boligstandard, dårlig fysisk og psykisk helse. Mens andre grupper igjen skårer bra på noen levekårsområder, og dårligere på andre.

Ser vi nærmere på enkeltland, finner vi ikke noe åpenbart mønster der økonomisk, helsemessig, sosial og materiell levestandard henger sammen med graden av tillit til medmennesker og institusjoner. Til tross for dårligere levekår, skårer innvandrerne jevnt med befolkningen som helhet når det gjelder hvor fornøyd de er med livet generelt, med boligen og med jobben sin. De føler også sterk tilhørighet til Norge.