Dyrere opphold på de fleste krisesentre

Kommunenes samlede betaling til landets 45 krisesentre var på 368 millioner kroner i 2018, mot 356 millioner kr året før. Økningen var på 0,8 prosent i faste priser, ned fra 2,5 prosent forrige år.

Tjenesteytingen ved sentrene har endret litt profil siste år. Med i alt 69 400 overnattingsdøgn i 2018 var det 200 færre overnattingsdøgn for voksne sammenliknet med året før. Det er grunn til å understreke at bak dette ligger 1 400 flere overnattinger for kvinner og 1 600 færre for menn.

Overnattingsdøgn for barn økte kraftig fra 2017 til 2018. Økningen var på 5 000 døgn, til over 60 000, noe som må ses i sammenheng med flere opphold for kvinner. Det ble også litt flere dagbrukere (2 600 eller 200 flere), med totalt 1 000 flere dagsbesøk enn året før (11 700 besøk). Døgnoppholdene for voksne er derfor blitt en litt mindre dominerende tjeneste siste år, og især døgnoppholdene for menn.

Stor variasjon i kommunenes utgifter til krisesentre

Samtlige kommuner oppga å ha utgifter til krisesenterformål i 2018, og kommunebetalingen varierte fra 10 til 337 kroner per innbygger. Utgiftene for den enkelte kommune bestemmes av betalingsordningen ved senteret.

Som i 2017 oppga 15 kommuner utgifter på over 200 kroner per innbygger, og de fleste av disse var tilknyttet sentrene i Sør-Varanger og Hallingdal. Fortsatt finner vi de aller laveste utgiftene i Stavanger, der samtlige kommuner unntatt vertskommunen betaler 14 kroner per innbygger. Den lave betalingen er mulig ved at Stavanger selv betaler en langt høyere pris (102 kroner per innbygger).

Billigere i Hallingdal, dyrere i Molde

Samtlige kommuner har inngått tilknytningsavtale med ett bestemt krisesenter om kjøp av tjenester for kvinner. (Bare en enkelt kommune, Enebakk, har slik avtale med to sentre). For tjenester til menn er det tilsvarende avtaler, men noen ganger med et annet senter enn for kvinner. Tilbudet til menn er også konsentrert om færre sentre (16 av de 45 sentrene hadde ingen overnattingsdøgn for menn i 2018).

Hvert krisesenter har altså sitt eget geografiske område med en bestemt folkemengde. Det er derfor mulig å se hvilken kostnad og hvilken tjenesteproduksjon senteret har for innbyggerne som sogner til senteret. 

På landsbasis utgjorde kommunebetalingen 69 kroner per innbygger. Økningen fra 2017 var litt større enn økningen i folkemengde og generelt prisnivå skulle tilsi (0,2 prosent større). Ved halvparten av sentrene gikk tilskuddet per innbygger ned siste år. Størst var reduksjonen ved det i utgangspunktet nest dyreste senteret (Hallingdal), der prisen per innbygger ble redusert med 37 kroner. Her var også aktiviteten i form av overnattingsdøgn klart lavere enn året før, både for menn og kvinner. Dette ble i noen grad kompensert ved flere barn og dagbesøk.

Størst økning i kommunebetaling, med en vekst på 22 kroner per innbygger, fant sted ved krisesenteret i Molde. Utgiftsveksten skyldtes ikke aktivitetsvekst: Antall overnattingsdøgn i Molde var noenlunde uendret, mens det var litt flere dagsbesøk og litt færre barn enn året før. 

Sammenligner vi utgifter per innbygger ved de ulike krisesentrene i to forskjellige år med fire års mellomrom (2018 og 2014), tegnes det et relativt stabilt mønster. De 6 sentrene med lavest kostnad er de samme begge år. Tre av disse omfatter storbyene Oslo, Bergen og Trondheim. Dette er byer med et svært stort befolkningsgrunnlag, noe som normalt reduserer gjennomsnittskostnadene for sosialtjenester. Tre andre (Nord-Trøndelag, Stavanger og Orkdal) særmerker seg med svært mange deltakerkommuner å fordele utgiftene på (17-26 kommuner). De 2 dyreste sentrene i 2014 (Sør-Varanger og Hallingdal) er også de samme fire år senere.

Kostnadene mest bestemt av overnattingsdøgn

Når kommunebetalingen blir sett i forhold til utførte tjenester, må det tas hensyn til at betalingen det enkelte år er avtalt på forhånd. Forhåndsavtalen inngås uten noen klar oversikt over hvilket tjenesteomfang som vil bli etterspurt. Men især med tall for flere år vil sammenhengen mellom pris og tjenester antyde noe både om det underliggende kostnadsnivå ved senteret og sårbarheten for svingninger det enkelte år.

Overnattingsdøgn er den mest sentrale tjenesten ved krisesentrene, og er samtidig den mest kostnadskrevende. Når vi ser på hvilke tjenester kommunene får igjen for betalingen, bruker vi derfor oppholdsdøgnene som et enkelt uttrykk for tjenesteproduksjonen.   

For å utvide kostnadsbildet har vi også tatt med tallet på dagbrukere i statistikkbanktabell 11678. Se også statistikkbanktabell 12130.

Størrelsesforholdet mellom dagbrukere og døgnopphold ved sentrene varierer nokså mye, fra en til syv og helt ned til en til hundre. Høyest innslag av dagbrukere, over 10 prosent, finner vi bare ved sentrene i Follo, Narvik og Sør-Helgeland. Å trekke dagbrukere inn i analysen påvirker imidlertid ikke forholdet mellom dyre og billige senteret i særlig grad.

Når det gjelder innslaget av overnattingsdøgn for barn i følge med foreldre, finner vi liten sammenheng med kostnadsprofilen til senteret. Bare ved sentrene med aller høyest kommunebetaling var det samtidig en tendens til mange overnattinger for barn.

Denne sammenhengen er noe tydeligere når sentrene rangeres etter prisen per overnattingsdøgn for voksne. Da finner vi en viss samvariasjon mellom høye kostnader og mange overnattinger for barn, også her tydeligst for de dyreste sentrene.

Men det må antas at varierende innslag av barn neppe bidrar til å forklare ulikhet i kostnader ved sentrene det enkelte år. Dette siden kommunetilskuddet er fastsatt før noen vet hvor mange barn som vil bli bragt med til senteret. Tilskuddets størrelse kan likevel antyde noe om muligheten til å ta høyde for ekstraordinære forhold. Og sentre som har hatt få opphold for voksne og relativt flere for barn, vil i praksis ha noe lavere reelle gjennomsnittskostnader enn vår tall viser. 

To av tre sentre har økende pris per overnatting

Tallene for overnattingsdøgn kan svinge fra år til år, og da særlig som følge av skiftende innslag av langvarige opphold. De minste sentrene vil naturlig nok påvirkes mest av slike svingninger. Mens kostnadene derimot vil være basert på faste utgifter, forventet aktivitet, samt et visst påslag for uforutsette «topper». Svingninger i utgifter per produsert tjeneste fra år til annet kan derfor være et uttrykk for vansker med å forutsi etterspørselen. Mer interessant blir det hvis kostnadene ved enkelte sentre ligger vedvarende høyt (eller lavt).   

Ved nesten 27 sentre, eller nesten 2 av 3, var overnattingsdøgnene i faste priser dyrere for kommunene i 2018 enn to år før. Ved 8 sentre har prisen per overnatting både i 2017 og 2018 økt mer enn konsumprisindeksen, mens bare 1 senter (Vesterålen) har hatt redusert pris hvert år. 

Seks sentre har færre overnattinger, men økte kostnader fra 2016 til 2018

Det kan være av interesse å se nærmere på sentre der overnattingsdøgnene har økt eller gått tilbake hvert av de siste to år. Det kunne tenkes at en vedvarende aktivitetsøkning kunne senke snittprisen per opphold, altså at det oppstod en stordriftsfordel (gitt da at annen aktivitet ved sentrene holdt seg konstant).

Med utgangspunkt i 2016 er det bare ved tre sentre (Oslo, Molde og Vesterålen) at tallet på overnattingsdøgn økte både i 2017 og 2018. Av disse tre var det imidlertid bare i Vesterålen at også snittprisen per overnatting gikk ned år for år. Dette kan henge sammen med at Molde og Oslo stort sett hadde en økning i andre aktiviteter (opphold av barn og dagopphold).

På den annen side var det 10 sentre hvor det ble færre overnattinger år for år. 6 av disse hadde samtidig økt snittpris hvert av årene. I disse 6 var det en tendens til nedgang i andre aktiviteter også (barn og dagsbesøk), noe som kunne tale for en form for stordriftseffekt. For mens antall overnattingsdøgn for barn på landsbasis økte med 7 000 i perioden, gikk tallet ved disse 6 sentrene ned med 1 800. Og mens antall dagsbesøk landet sett under ett økte med 900, ble det ved disse 6 sentrene tvert imot 200 færre.

Denne gruppen sentre har med andre ord redusert aktivitet på flere parametere. Den økte snittprisen henger altså ikke sammen med at det i stedet har vært økt aktivitet på andre tjenester enn overnattinger for voksne, det er den generelle driften som er blitt fordyret. Dette kan bety at disse sentrene har valgt å legge inn et større «slack» for uforutsett pågang enn det andre sentre har gjort.