Stabile oppholdstall på krisesentrene, men utgiftene øker

Kommunenes samlede utgifter til krisesenterformål var på 356 millioner kroner i 2017, mot 341 millioner året før, viser nye tall i Økonomisk sosialhjelp.

Godt over halvparten av sentrene hadde færre overnattingsdøgn enn året før. 13 sentre der tallet på overnattinger gikk ned hadde likevel høyere driftsutgifter enn fjoråret, målt i faste priser. Også sett i forhold til økningen i folketallet gikk kommunebetalingen litt opp, fra 66,5 til 67 kroner per innbygger.

Kommunebetaling mellom 12 og 300 kroner per innbygger

Samtlige av landets kommuner oppga å ha utgifter til krisesenterformål i 2017. Utgiftene for den enkelte kommune bestemmes av betalingsordningen ved senteret.

15 kommuner oppga utgifter på over 200 kroner per innbygger, 7 av disse lå i Finnmark, mens 6 tilhørte et mindre krisesenter i Hallingdal. De aller laveste utgiftene finner vi ved senteret i Stavanger, der samtlige kommuner, unntatt vertskommunen selv, betaler 12 kroner per innbygger. Denne lave betalingen omfatter også store kommuner tilknyttet dette senteret, slik som Sandnes og Sola.

Sentre med lave kostnader har høyt folketall

Kostnadene varierer tydelig med befolkningsstørrelsen i området senteret skal dekke. Sentre med utgifter på under 50 kroner per innbygger ligger gjennomgående i de største byene, og har i mange tilfeller et stort antall deltakerkommuner i tillegg.

I motsatt ytterkant har de to sentrene med høyest utgifter (over 200 kroner per innbygger) et befolkningsgrunnlag på bare litt over 20 000. Stordriftsfordeler slår her inn, ved at også små sentre må betjene faste kostnader. I tillegg kan det ved små sentre også være andre kostnadsdrivende faktorer, som i mange tilfeller store reiseavstander.

Dyre døgnopphold ved små sentre

Et forenklet bilde av forholdet mellom kostnader og aktivitet får vi ved å se på forholdet mellom kommunebetaling og overnattingsdøgn.

Hva kommunene får igjen for sine tilskudd i form av overnattingsdøgn har i de fleste tilfeller en klar sammenheng med senterets befolkningsgrunnlag. 6 av 7 sentre hvor forholdet mellom kommunebetaling og overnattingsdøgn ligger på over 10 000 kroner, har et samlet befolkningsgrunnlag på under 35 000 innbyggere.

Mens blant 9 sentre der tilsvarende kostnad er på under 4 000 kroner, dekker alle unntatt ett over 50 000 innbyggere, og 6 har over 100 000 innbyggere. De samme stordriftsfordelene vi fant mellom utgifter og folketall, finner vi altså også mellom utgifter og overnattingsdøgn.

Små sentre er sårbare for svingninger

Tallene for overnattingsdøgn kan svinge fra år til år, især pga. skiftende innslag av langvarige opphold, mens kostnadene ligger fast. Tallene for de minste sentrene vil naturlig nok påvirkes sterkest av slike svingninger i døgntallene. Fra 2016 til 2017 var det 8 sentre som opplevde enten en halvering eller en dobling av antall oppholdsdøgn, og 6 av disse hadde et befolkningsgrunnlag på under 35 000 innbyggere.

For å få et bredere bilde av forholdet mellom aktiviteter ved senteret og kostnad, er også antall dagbrukere i løpet av året trukket inn ( 2 400 personer på landsbasis), uten at dette endrer forholdet mellom dyre og billige sentre i vesentlig grad. Bare ett av sentrene med høyest kostnad per overnattingsdøgn (Sør-Helgeland) kommer relativt bedre ut ved også å trekke inn tallet på dagbrukere.

Hvis man i tillegg trekker inn samtlige dagbesøk ved sentrene (i alt 10 600 besøk), endrer heller ikke dette utgiftsforholdet mellom sentrene systematisk. Det er med andre ord ingen tendens til at sentre med få døgnopphold kompenserer for dette ved å ha relativt flere dagbesøk. Eneste unntak er det aller dyreste senteret (Sør-Helgeland), som hadde over dobbelt så mange dagbesøk som overnattingsdøgn. Men selv etter å ha trukket inn alle dagbesøkene på lik linje med overnattingsdøgn, forblir kostnadene per døgn- og dagbesøk nest høyest ved dette krisesenteret.

Se tabell om krisesentre, kommunale utgifter og overnattingsdøgn 2016 - 2017

Les mer fra Bufdir om vold og overgrep, tall og statistikk.