Innvandrere med lav inntekt dårligere stilt enn andre med lav inntekt

I denne artikkelen ser vi på i hvilken grad personer med innvandrerbakgrunn opplever det vi kaller fattigdomsproblemer. Vi bruker subjektive mål på hvordan man opplever sin egen økonomiske og materielle situasjon, og ser dette opp mot objektive mål som lavinntekt. Vi vet at innvandrere er overrepresentert i lavinntektsgruppen (Statistisk sentralbyrå 2019, Omholdt 2019), og det er tidligere vist at innvandrere opplever større grad av materielle og sosiale mangler (With og Thorsen 2018). For en mer detaljert gjennomgang av ulike fattigdomsmål og forskjellen på objektive og subjektive mål se tidligere SSB-analyser (Normann 2009, With og Thorsen 2018).

Hva betyr familiestørrelse og botid for sannsynligheten for at barn av innvandrere vokser opp i familier med økonomiske vansker og boligproblemer? Hvilken sammenheng finner vi mellom inntekt, antall barn i husholdningen og subjektive mål på fattigdom som økonomiske vansker, dårlige boforhold og barns deltakelse i fritidsaktiviteter?

I artikkelen ser vi også på i hvilken grad disse problemene hoper seg opp. Vi bruker data fra Levekårsundersøkelsen blant personer med innvandrerbakgrunn (LKI) 2016 til å få et nærmere blikk på dette. Det er viktig å merke seg at personer med innvandrerbakgrunn som er med i undersøkelsen ikke er representative for innvandrerne i Norge, men bare for de landene som var med i undersøkelsen (se tekstboks). Gruppen vil imidlertid bli omtalt som innvandrere i denne artikkelen, selv om den ikke inkluderer alle innvandrere slik de er representert i befolkningen.

I denne analysen ser vi på personer som er 18 år og over. Vi sammenligner innvandrere med resten av befolkningen, samt at vi enkelte steder viser til tilsvarende tall for norskfødte med innvandrerforeldre (se tekstboks om avgrensninger i analysen). Det er imidlertid, som vist i tabell 1, noen tydelige forskjeller mellom utvalget av innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre og utvalget for befolkningen. Dette kan være med å påvirke resultatene som fremkommer i analysen. Når vi sammenligner med resten av befolkningen er innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre:

• i gjennomsnitt yngre
• husholdningene er noe større
• utdanningsnivået og sysselsettingsandelen er lavere
• større andel bor i byer
• langt større andel har årlig og vedvarende lavinntekt   

Tabell 1: Oversiktstabell over ulike kjennetegn ved de de ulike utvalgene.

Til tabellen

Store utgifter oppleves som vanskelig for mange

Innvandrere opplever i større grad enn den øvrige befolkningen økonomiske vansker, og det er tidligere vist hvordan dette varierer mellom innvandrere fra ulike land (Enes 2017). Her ser vi på hvordan dette henger sammen med eventuell lavinntekt, botid i Norge og antall barn (under 18 år) det er i husholdningen.

Vi måler økonomiske vansker over flere ulike dimensjoner (se tekstboks Økonomiske vansker), i tillegg til at vi ser på i hvilken grad disse problemene hoper seg opp for enkelte grupper. Økonomiske vansker måles gjennom å se på om man har råd til ulike goder og om man har problemer med å dekke utgifter.

En relativt stor andel av innvandrerne opplever flere økonomiske vansker samtidig. 16 prosent av innvandrerne i LKI oppgir at de har fire eller flere, og 27 prosent har tre eller flere økonomiske vansker, som vist i tabell 2. Dette er langt større andeler enn hva vi finner i befolkningen forøvrig. I resten av befolkningen har til sammenligning 3 prosent av de spurte fire eller flere økonomiske vansker og 7 prosent tre eller flere, slik de er definert her. I befolkningen er det størst andel som rapporterer om tyngende boutgifter og problemer med å klare en uforutsett utgift. Det er også vanligst å ha tyngende boutgifter blant innvandrerne, samt problemer med å betale en uforutsett utgift på 10 000 kroner. Det er imidlertid også en betydelig andel av innvandrere som oppgir at det ikke har råd til å dra på ferie og at det er vanskelig å få endene til å møtes.

Norskfødte med innvandrerforeldre rapporterer i langt mindre grad om økonomiske vansker. I denne gruppen er andelen med økonomiske vansker jevnt over på samme nivå som resten av befolkningen i samme alder, som vist i tabell 2. 11 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre har tre eller flere, og 5 prosent har fire eller flere økonomiske vansker, noe er som er på samme nivå som i befolkningen for øvrig i samme alder, det vil si 18-39 år.

Økonomiske vansker i lavinntektshusholdninger

Det å ha lav inntekt henger ofte sammen med en opplevelse av økonomiske vansker. Resultatene fra undersøkelsen viser imidlertid at innvandrere med lavinntekt i større grad rapporter økonomiske vansker, sammenlignet med resten av befolkningen med lavinntekt.

Inntekten til lavinntektshusholdningene blant innvandrerne som inngår i denne undersøkelsen er i gjennomsnitt lavere enn det vi finner i lavinntektsgruppen i resten av befolkningen, samtidig som en langt større andel av innvandrerne har lavinntekt. Dette er med på å forklare hvorfor innvandrere med lavinntekt rapporterer om flere vansker, sammenlignet med den øvrige befolkningen med lavinntekt. På den andre siden er forskjellene ganske store, og det er vanskelig å forklare hele forskjellen med ulikt inntektsnivå.

Vi finner ikke at norskfødte med innvandrerbakgrunn med lavinntekt rapporterer om større problemer enn resten av befolkningen med lavinntekt i samme aldersgruppe. Sammenligner man gjennomsnittsinntekten til norskfødte med innvandrerforeldre som tilhører en lavinntektshusholdning med resten av befolkningen i samme gruppe, finner man også her at norskfødte i snitt har lavere husholdningsinntekt, men vi finner altså ikke at denne gruppen rapporterer om mer økonomiske vansker. Dette er med på å forsterke antagelsen om at det er noe mer enn bare inntekten som gjør at innvandrerne i langt større grad rapporterer om økonomiske vansker.

Drøyt halvparten av innvandrere med årlig lavinntekt har tre eller flere økonomiske vansker, mens dette gjelder en av tre i den øvrige befolkningen som tilhører en husholdning med lavinntekt. Vi finner ikke at de som har vedvarende lavinntekt rapporterer om økonomiske vansker i større grad enn dem som har årlig lavinntekt, se tabell 2. På den ene siden kunne man vente at gruppen som har vedvarende lavinntekt er særlig vanskeligstilt. På den annen side kan det at man tilpasser seg sitt inntektsnivå og har en slags forutsigbarhet, være med å forklare hvorfor vi ikke finner særlige forskjeller mellom dem som har årlig og vedvarende lavinntekt i hva de selv opplever som vansker. Det kan også tenkes at det å oppleve midlertidig inntektsfall kan oppfattes som mer vanskelig enn et lavt men stabilt nivå. Dette viser seg imidlertid ikke gjennom det vi har kartlagt her, hvor forskjellene mellom dem som har årlig og vedvarende lavinntekt er små og ikke statistisk signifikante.

Det er minst vanlig ikke å ha råd til å holde boligen varm, men det er her vi finner den største forskjellen mellom innvandrere og den øvrige befolkningen som tilhører en husholdning med lavinntekt (Figur 1). 13 prosent av innvandrere som tilhører en lavinntektshusholdning har ikke råd til å holde boligen passe varm, mens dette gjelder kun 2 prosent av lavinntektshusholdningene i den øvrige befolkningen. Det er imidlertid også ganske store forskjeller mellom innvandrere og den øvrige befolkningen i lavinntektsgruppen når det gjelder å ha råd til en ukes ferie og det å få endene til å møtes. 46 prosent av innvandrere i lavinntektshusholdninger har ikke råd til ferie, og 38 prosent opplever at det er vanskelig å få endene til å møtes. I resten av befolkningen som tilhører en lavinntektshusholdning er det henholdsvis 25 og 21 prosent som svarer det samme.

Det å ha tyngende boutgifter er mest utbredt, både blant innvandre og i resten av befolkningen. Dette gjelder generelt og blant personer som tilhører lavinntektshusholdninger. Tre av fire innvandrere som rapporterer at de bor i en husholdning med lavinntekt rapporterer om tyngende boutgifter, tilsvarende andel i befolkningen er knapt to av tre.  Det er også mange som ikke har en økonomisk buffer, og 65 prosent av innvandrere som bor i en husholdning med årlig lavinntekt rapporterer at de ikke ville klart å betale en uforutsett utgift på 10 000 kroner. Den tilsvarende andel i resten av befolkningen som tilhører en husholdning med årlig lavinntekt er 48 prosent.

Varierende økonomisk utsatthet

Det er tidligere vist at det er tydelige forskjeller i levekår mellom innvandrere fra ulike land. I tillegg er det forskjeller både i botid og hva som er grunnlag for opphold mellom innvandrerne fra de ulike landene i undersøkelsen. Innvandrergrupper med flyktningbakgrunn og kort botid har oftere økonomiske vansker sammenlignet med innvandrere med lengre botid og høyere andel yrkestilknyttede (Vrålstad og Wiggen 2017).

Fordeler vi etter opprinnelsesland ser vi i Figur 2 at det er forskjeller i hvor stor del som opplever opphopning av økonomiske vansker, samt at det i de fleste landgrupper er klar forskjell på personer i lavinntektshusholdninger og dem som ikke er det. Vi ser av figuren at andelen personer som tilhører en lavinntektsgruppe, som rapporterer om tre eller flere økonomiske vansker, varierer fra hele 78 prosent blant innvandrere fra Irak til 29 prosent blant innvandrere fra Polen når vi fordeler etter opprinnelseslandet til innvandrerne i utvalget. Oversikten viser også at det eksempelvis er stor forskjell på personer fra Bosnia-Hercegovina med og uten lavinntekt, hvor de som ikke tilhører en lavinntektshusholdning rapporterer om økonomiske vansker i langt mindre grad. Motsatt ser vi at spesielt blant innvandrere fra Somalia, er det ikke like store forskjeller mellom personer med og uten lavinntekt i hvor stor andel som rapporterer om økonomiske vansker. Hva denne forskjellen mellom ulike land kommer av er ikke så lett å gi et sikkert svar på. Noe kan nok forklares med et generelt lavere inntektsnivå i enkelte grupper, men det kan også tenkes at man opplever sin økonomiske situasjon ulikt og at ulik husholdningssammensetning har betydning for hvordan man vurderer sin egen økonomiske situasjon.

Lang botid = færre vansker

Det er gjennom flere analyser av innvandrere vist at levekårsproblemer avtar med økt botid i Norge (Vrålstad og Wiggen 2017). Hvordan er så sammenhengen mellom hvor lenge man har bodd i Norge og hvor mange økonomiske vansker man rapporterer om? I Figur 3 har vi sett på hvordan sammenhengen er mellom botid og vansker man rapporterer om, fordelt etter opprinnelsesland. Tallene viser at det er en tendens til at innvandrere med landbakgrunn som er kjennetegnet av kort botid rapporterer om flere økonomiske vansker, og at dette avtar med lengre botid. Polakkene skiller seg imidlertid positivt ut ved at de i gjennomsnitt har kort botid, men rapporterer om færre økonomiske vansker. Det er rimelig å anta at mye av grunnen til dette er at dette er en gruppe som i hovedsak har kommet til landet på grunn av arbeid og derfor har en mer solid økonomi sammenlignet med andre grupper innvandrere med kort botid i undersøkelsen.

Innvandrere fra Eritrea, Somalia og Irak opplever størst grad av opphopning av økonomiske vansker. Disse gruppene har også relativt kort botid i snitt, spesielt gjelder dette innvandrere fra Eritrea. Innvandrere fra Vietnam har lengst botid i snitt og opplever også, i likhet med innvandrere fra Bosnia-Hercegovina, færrest økonomiske vansker. Innvandrere fra Vietnam rapporterer i gjennomsnitt om 1,1 økonomiske problemer, til sammenligning gjelder dette 0,7 i resten av befolkningen.

Også mer utsatt for boligproblemer

Bolig er et av de mest sentrale levekårsområdene og sammen med helse, utdanning og arbeid er dette en av grunnpilarene i velferdspolitikken. Samtidig er boutgifter ofte den største utgiftsposten til husholdningen (Revold, Sandvik og With 2018). Innvandrere bor oftere i boligblokk eller bygård, samtidig eier de sjeldnere boligen og rapporterer oftere om tak som lekker eller fukt i gulv eller vegger sammenlignet med befolkningen som helhet (Vrålstad 2017). I denne artikkelen har vi sammenstilt ulike sider ved boforholdene som samlet kan si noe om hvor utsatt man er på boligmarkedet. Også andre tidligere analyser har vist at innvandrere er mer utsatt for opphopning av dårlige boforhold sammenlignet med befolkningen som helhet (Revold, Sandvik og With 2018).

Vi måler dårlige boforhold over flere ulike dimensjoner (se tekstboks Boligproblemer), i tillegg til at vi ser på i hvilken grad disse problemene hoper seg opp blant enkelte grupper. Vi måler boligproblemer gjennom å se på om man bor trangt, selvrapportering av at boligen er for liten, om det er fukt i boligen, problemer med støy eller om man er misfornøyd med boligen.

Tabell 3: Boligproblemer blant innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og resten av befolkningen, etter ulike kjennetegn. Prosent

Til tabellen

I alt 7 prosent av innvandrerne i undersøkelsen har tre eller flere, og 18 prosent har to eller flere boligproblemer slik vi har definert det i denne analysen. I resten av befolkningen er det tilsvarende 1 prosent som har tre eller flere, og 6 prosent som har to eller flere boligproblemer. Det er forskjell på hvilke boligproblemer som er mest utbredt når man sammenligner innvandrere med resten av befolkningen. Det er vanligst å bo trangt blant innvandrere, og 34 prosent av innvandrere bor i en bolig der det er færre rom enn antall personer eller de bor alene på et rom, mens tilsvarende andel i befolkningen er 5 prosent. Det er også mange innvandrere som rapporterer om at de opplever boligen er for liten, og dette gjelder 19 prosent. I resten av befolkningen er det størst andel som har problemer med støy (11 prosent) og som opplever at boligen er for liten (10 prosent).

Boligproblemer blant personer med lavinntekt

Innvandrere med lavinntekt rapporterer, som vist i figur 1,  i større grad om økonomiske vansker enn resten av befolkningen i tilsvarende økonomiske situasjon. Det samme gjelder når man ser på utbredelsen av boligproblemer. Unntaket er at innvandrere i mindre grad opplever at det er problemer med støy inne i boligen sammenlignet med resten av befolkningen. 10 prosent av innvandrere som tilhører en husholdning med årlig lavinntekt svarer at de har problemer med støy fra naboer eller eksempelvis trafikk når de oppholder seg inne i boligen, dette gjelder 20 prosent av resten av befolkningen som tilhører en husholdning med lavinntekt.

14 prosent av innvandrere som bor i en lavinntektshusholdning har tre eller flere, og 30 prosent har to eller flere boligproblemer, til sammenligning gjelder dette henholdsvis 6 og 17 prosent i resten av befolkningen, som vist i figur 4. På samme måte som for innvandrere samlet er det spesielt mange som bor trangt, og dette gjelder over halvparten av innvandrere i lavinntektshusholdninger, mot hver tiende av lavinntektshusholdninger ellers i befolkningen.

Det er forskjeller i andel som opplever boligproblemer blant innvandrere fra ulike land, på samme måte som med økonomiske vansker. Andelen personer som tilhører en husholdning med årlig lavinntekt og som rapporterer om to eller flere boligproblemer, varierer mellom 38 prosent blant innvandrere fra Afghanistan og 16 prosent blant innvandrere fra Bosnia-Hercegovina når vi skiller mellom hvilket land innvandrerne kommer fra. Innvandrere som tilhører en lavinntektshusholdning og kommer fra Afghanistan, Iran, Kosovo og Somalia har langt større andeler som rapporterer om boligproblemer enn lavinntektshusholdninger ellers. Innvandrere i lavinntektsfamilier fra Vietnam og Bosnia-Hercegovina opplever imidlertid i samme grad som lavinntektsfamilier i resten av befolkningen å ha to eller flere boligproblemer. Innvandrere fra Bosnia-Hercegovina uten årlig lavinntekt rapporterer også om boligproblemer i samme grad som resten av befolkningen.

Vi ser i figur 5 at det er markant forskjell på personer i husholdninger med og uten årlig lavinntekt for de aller fleste grupper etter opprinnelsesland, men det er enkelte land hvor forskjellen ikke er like stor. På samme måte som for økonomiske vansker ser vi at forskjellene er mindre for innvandrere fra Somalia, men også at det er mindre forskjeller i andelen som rapporterer om boligproblemer blant irakere med og uten årlig lavinntekt.

Opphopning av boligproblemer avtar med botid

Hvor lenge man har bodd i Norge har betydning for om man opplever boligproblemer, samt om man opplever flere problemer samtidig. Opphopningen av boligproblemer er lavere i innvandrergrupper etter opprinnelsesland med lengre botid i Norge. Det er imidlertid ikke en like markant nedgang som for opphopning av økonomiske vansker.

Innvandrere fra Polen har i snitt kort botid i Norge, men opplever boligproblemer i mindre grad enn innvandrere fra andre land med tilsvarende kort botid. Innvandrere fra Eritrea, Afghanistan og Somalia har alle relativt kort botid i snitt og opplever også den største opphopningen av boligproblemer. Innvandrere fra Bosnia-Hercegovina har i snitt lang botid, og opplever også minst opphopning av boligproblemer. I gjennomsnitt rapporterer innvandrere fra Bosnia-Hercegovina om boligproblemer på samme nivå som resten av befolkningen, det vil si at de i snitt opplever 0,3 problemer. 

Barn som vokser opp i økonomiske utsatte familier

Det er et økende antall barn som vokser opp i familier med lavinntekt, og barn med innvandrerbakgrunn er i flertall (Epland og Normann 2019). Økonomiske vansker og boligproblemer er ofte et utslag av en begrenset økonomi. Vi har undersøkt om det er sammenheng mellom opphopning av fattigdomsproblemer og antall barn i familien. Her ser vi kun på personer som bor i husholdninger med minst ett barn og vi ser på opphopning av økonomiske vansker og boligproblemer samlet. Når vi ser på sammenhengen mellom antall barn og opphopning av økonomiske vansker og boligproblemer ser vi at det er en generell trend i at gjennomsnittlig flere barn følger at en rapporterer om flere fattigdomsproblemer i snitt.

Kun 13 prosent av innvandrere med barn rapporterer om ingen av problemene vi har kartlagt her, til sammenligning gjelder dette 41 prosent av resten av befolkningen med barn i alderen 0-19 år. Ser vi kun på de som tilhører en husholdning med årlig lavinntekt er det bare 2 prosent av barnefamiliene blant innvandrerne som ikke rapporterer om verken økonomiske vansker eller boligproblemer, i resten av befolkningen er den tilsvarende andelen 19 prosent.

Innvandrere fra Somalia skiller seg klart ut ved at de i snitt har flest barn i alderen 0-19 år i husholdningen, samt at de er mest utsatt for opphopning av vansker. I tillegg skiller innvandrere fra Somalia seg ut ved at det er en stor del enslige forsørgere i denne gruppa, dette gjelder 36 prosent. Personer fra Somalia tilhører i snitt en husholdning med 3,1 barn, og de rapporterer gjennomsnittlig om 4,2 økonomiske vansker og boligproblemer. I motsatt ende finner vi personer fra Bosnia-Hercegovina og Vietnam med gjennomsnittlig få barn og tilsvarende rapporterer de om mindre opphopning av problemer. Det er også en lav andel som er enslige forsørgere i disse gruppene, spesielt gjelder dette innvandrere fra Bosnia-Hercegovina hvor bare 7 prosent er enslige forsørgere.

Det er altså en stor del av barn av innvandrere som vokser opp i familier med betydelige fattigdomsproblemer og de er mer utsatt enn barn i økonomisk vanskeligstilte familier i resten av befolkningen. Det har vært hevdet at det objektive lavinntektsmålet undervurderer stordriftsfordelene med barnerike familier og legger for stor vekt til barn (Borgeraas 2017). Resultatene fra rapporteringen viser imidlertid at barnerike familier i større grad rapporterer om økonomiske vansker og at dette tyder på at lavinntektsdefinisjonen kanskje ikke overvurderer fattigdomsutfordringene i denne gruppa. Barn med innvandrerbakgrunn fra Somalia, Irak, Eritrea, Afghanistan, Pakistan, Tyrkia er alle blant de ti landene med flest barn i lavinntektsgruppen (Epland og Normann 2019).

Tidligere analyser basert på LKI 2016 har vist at innvandrere i mindre grad oppgir at barna deltar i fritidsaktiviteter og at det oftere er av økonomiske årsaker. Her ble det også vist at det er stor variasjon mellom innvandrere fra ulike land (Enes 2017). Samlet var det 19 prosent av innvandrerne som svarte at barna ikke deltok i organiserte fritidsaktiviteter, tilsvarende andel i resten av befolkningen var 12 prosent. Det er selvfølgelig flere årsaker til at barn ikke deltar i fritidsaktiviteter, i undersøkelsen er det derfor fulgt opp med å spørre om det er økonomiske årsaker til at barna ikke deltar i slike aktiviteter. Samlet oppga 6 prosent av innvandrerne at det var økonomiske grunner til at barna ikke drev med organiserte aktiviteter, mens den tilsvarende andelen i resten av befolkningen var 1 prosent.

Innvandrere som tilhører en husholdning med lavinntekt oppgir i større grad både at barna ikke deltar i fritidsaktiviteter samt at det er økonomiske årsaker til dette. 26 prosent av husholdningene med årlig lavinntekt svarer at barna ikke deltar på fritidsaktiviteter og 11 prosent sier at det er økonomiske årsaker til dette. Det å ha mange barn påvirker også om barna deltar og om man har råd til at barna kan drive med organiserte fritidsaktiviteter. Spesielt husholdninger med mange barn svarer at barna ikke deltar på organiserte fritidsaktiviteter og 15 prosent av barnefamiliene med 4 eller flere barn oppgir at det er økonomiske årsaker til dette.

I denne artikkelen har vi sett på opphopning av fattigdomsproblemer som økonomiske vansker og boligproblemer. Vi har sett nærmere på hvordan dette henger sammen med lav inntekt, botid i Norge, hvor stor husholdning man har og antall barn i husholdningen. Antall barn har betydning for i hvor stor grad man opplever opphopning av fattigdomsproblemer, samt at det er en klar sammenheng mellom hvor lenge man har bodd i Norge og utbredelsen av fattigdomsproblemer. Analysen viser også at innvandrere i undersøkelsen opplever langt større opphopning av fattigdomsproblemer enn resten av befolkningen og at dette også er tilfelle når vi ser på grupper med like lav inntekt. Innvandrere som tilhører husholdninger med lavinntekt rapporterer i langt større grad om økonomiske vansker, boligproblemer og begrensninger i barnas aktiviteter sammenlignet med resten av befolkningen som tilhører lavinntektshusholdninger. Tilsvarende finner vi ikke blant norskfødte med innvandrerforeldre. Denne gruppen opplever opphopning av problemer i samme grad, og i enkelte tilfeller mindre andel, enn sammenlignbare grupper i resten av befolkningen.