Kriminalitetsbilder i endring

Ut fra kriminalstatistikkene etterforsker politiet dobbelt så mange forbrytelser i dag som på begynnelsen av 1980-tallet. Størst økning var det på 1980- tallet, da antall registrerte tyverier og andre vinningsforbrytelser vokste mye. Det totale omfanget av vinningslovbrudd var relativt stabilt fra begynnelsen av 1990-tallet og frem til begynnelsen av 2000-tallet, og i denne perioden var det andre typer lovbrudd som preget endringene - og medførte en økning i den registrerte kriminaliteten. Etter dette har det totale omfanget av anmeldt kriminalitet blitt betydelig mindre, og tar vi høyde for befolkningsveksten, er omfanget i dag på samme nivå som på midten av 1990-tallet (se figur 1).

Lovbrudd, ofre og kriminalstatistikk

Kriminaliteten i samfunnet påvirker innholdet i våre statistikker om lovbrudd - enten de baserer seg på informasjon fra straffesakssystemet eller fra spørreundersøkelser. Det er imidlertid mange andre forhold enn omfang og endringer i lovstridig adferd som har betydning for hva slags - og hvor mye - kriminalitet som ender opp i våre tallbeskrivelser av kriminalitet (se tekstboks om SSBs kilder til beskrivelse av kriminalitetsutviklingen).

Opprettelsen og utviklingen av et elektronisk straffesaksregister er av betydning for innholdet i kriminalstatistikkene, spesielt i løpet av 1980- og første halvdel av 1990-tallet. Endringer i registreringspraksis er vesentlig for økningene i antall anmeldte og etterforskede lovbrudd på midten av 1990-tallet. Det er også slik at endringer i myndighetenes kontrollaktivitet overfor narkotika- og trafikkriminalitet er vesentlig for noen av de relativt store svingningene vi har sett for disse lovbruddstypene i løpet av de siste 10-15 årene.

Omfanget og endringene for andre typer lovbrudd er i større grad avhengig av ofrenes tilbøyelighet til å anmelde lovbrudd. Den siste levekårsundersøkelsen i 2007 viser at 22 prosent av alle tilfeller av vold og trusler - og nesten 60 prosent av alle tyverier - blir anmeldt til politiet. For de tyveriene der det er et større omfang av skader og tap, er anmeldelsestilbøyeligheten betydelig høyere. Virksomheter utsatt for økonomisk kriminalitet oppgir at de anmelder om lag 30 prosent av sakene de har vært utsatt for (Ellingsen 2010). I tillegg er det en del andre lovbrudd - blant annet begått mot barn, de minste foretakene eller andre grupper - som i ulikt omfang til ulike tider faller utenfor både spørreundersøkelsene og anmeldelsene til politiet.

En mindre utsatt befolkning

Både statistikkene over politianmeldelser og levekårsundersøkelsene tilsier at en mindre andel av befolkningen utsettes for kriminalitet nå enn tidligere - selv om disse kildene gir noe ulike beskrivelser av omfang, hvordan og når denne nedgangen skjedde.

Ifølge levekårsundersøkelsene — hvor vold og trusler er kartlagt siden 1983, og tyveri og skadeverk er kartlagt fra 1991 - har andelen av den voksne befolkningen som samlet sett blir utsatt for disse lovbruddene, vært relativt stabil i nesten alle disse årene. For skadeverk er andelen blitt halvert siden 1991 (se figur 2). En nærmere gjennomgang av kriminalstatistikkene tilbake til midten av 1980-tallet, spesielt for tyveri, tilsier også at vi er blitt mindre utsatt for kriminalitet de siste årene - og at andelen av befolkningen som utsettes for lovbrudd, var like stor eller større for 20 år siden (se figur 1 og 3).

Lovbrudd og ofre i dag

Samlet sett gir kildene til kvantitative beskrivelser av kriminaliteten oss noen relativt gode bilder av lovbruddsaktiviteten i befolkningen, og hvordan aktiviteten i rettssystemet endres over tid. Det er for eksempel rimelig samsvar mellom disse kildenes beskrivelser av hvem i befolkningen som utsettes for de ulike lovbruddstypene - og hvor disse skjer.

I alt 15 prosent av den voksne befolkningen oppga i Levekårsundersøkelsen 2007 at de var blitt utsatt for minst ett tilfelle av vold, trusler, tyveri eller skadeverk i løpet av de siste tolv månedene (se figur 2). I tillegg viser andre undersøkelser at om lag hvert sjette foretak med mer enn fem ansatte, årlig blir utsatt for ett eller flere tilfeller av økonomisk kriminalitet (Ellingsen 2010).

Av de 394 000 anmeldte lovbruddene i 2010 var nesten halvparten (47 prosent) begått mot personer, og nesten 18 prosent mot foretak eller annen juridisk enhet. Ut fra anmeldelsene til politiet ble totalt 169 000 enkeltpersoner registrert som ofre for ett eller flere lovbrudd, det vil si 3,4 prosent av den bosatte befolkningen i Norge. Over 70 prosent av disse er utsatt for tyverier og annen vinningskriminalitet (se figur 3).

Mange lovbrudd blir begått uten at noen juridisk sett anses som fornærmet, og nesten 36 prosent av alle anmeldte lovbrudd i 2010 var uten et registrert offer (se figur 4). Narkotika- og trafikklovbrudd utgjør to tredeler av disse. For de mer alvorlige tilfellene, forbrytelsene, er 61 prosent av alle anmeldelsene registrert med en person som fornærmet.

De aller fleste kriminalstatistikkene viser at den registrerte kriminaliteten fordeler seg noe ulikt i landet - både når det gjelder omfang, type lovbrudd samt hvor ofre og lovbrytere bor (Lid og Stene 2010). Ser vi hele landet samlet, ble det anmeldt 79 lovbrudd per 1 000 innbyggere i 2010. Oslo er det fylket der det er registrert klart flest lovbrudd, både i antall og i forhold til innbyggertall. Mye på grunn av det store omfanget av vinningskriminalitet ble det anmeldt 150 lovbrudd per 1 000 innbyggere i Oslo. Det er mer enn tre ganger så mange som i Møre og Romsdal eller Sogn og Fjordane, som er fylkene med minst registrert kriminalitet. Av alle anmeldte lovbrudd i Norge skjedde 23 prosent i Oslo, til tross for at kun 12 prosent av befolkningen var bosatt der.

Stor nedgang i boliginnbrudd og biltyverier

Tyverier og andre vinningslovbrudd utgjorde nesten halvparten av alle anmeldte lovbrudd i 2010, og nesten 127 000 vinningslovbrudd var begått mot personer og 43 500 mot foretak. I løpet av de siste åtte-ti årene har det vært en betydelig nedgang i den registrerte vinningskriminaliteten, og når vi tar hensyn til befolkningsøkningen, har omfanget blitt redusert med en firedel. I den siste levekårsundersøkelsen er omfanget av tyveriofre noe lavere enn på 1990-tallet - og i 2007 oppga mer enn 8 prosent, tilsvarende mer enn 300 000 av den voksne befolkningen, at de var utsatt for tyveri i løpet av det siste året.

Den høye tilbøyeligheten til å anmelde tyverier gjør at kriminalstatistikker som er basert på politiets register, er forholdsvis velegnet til å beskrive hvilke typer tyverier befolkningen faktisk blir utsatt for. Det kan for eksempel se ut til at tyver langt sjeldnere bryter seg inn i private boliger og fritidshus. I 2008 og 2009 var det imidlertid en viss økning, spesielt i grove tyverier fra boliger og hytter. I 2010 var det igjen en nedgang i forhold til året før av denne typen grove tyverier, og de 7 300 tilfellene er om lag 60 prosent færre enn for første halvdel av 1990-tallet (se figur 5).

Samlet sett er våre biler vel så mye utsatt for tyveri som våre hjem, og denne typen tyverier ser også ut til å ha blitt langt sjeldnere. I 2010 ble det anmeldt 10 900 brukstyverier av - og 9 300 grove tyverier fra - motorkjøretøy, i all hovedsak bil. Anmeldelsene av disse typene tyverier er samlet sett halvert siden 2003 (se figur 6). Antall anmeldte sykkeltyverier er også kraftig redusert, og de 14 800 tilfellene i 2010 er om lag 40 prosent færre enn på midten av 1990-tallet.

Nedgangen for tyveri mot biler og boliger er av de mest markante endringene i kriminalitetsbildet de siste ti årene, både i Norge og i mange andre land (Thorsen, Lid og Stene 2009). Vi er imidlertid i større grad utsatt for tyverier av mindre verdier - og når vi beveger oss ute i de offentlige rom. For eksempel økte antall anmeldelser for grove tyverier fra personer på offentlig sted - og simple tyverier som skjer på kafeer, restauranter og offentlige transportmidler - betydelig frem til begynnelsen av 2000-tallet. De siste syv-åtte årene har imidlertid ikke økningen i anmeldelser av denne typen tyverier fortsatt. Den siste levekårsundersøkelsen om lovbrudd viser at en større andel av dem som blir utsatt for tyveri, utsettes for tyveri uten at andre ting skades samtidig. De fleste tyverier skjer nå andre steder enn i tilknytning til boliger, fritidshus eller biler.

Selv om noen former for tyveri bidrar til at omfanget av lovbrudd og ofre fortsatt er stort, medfører den betydelige nedgangen som har vært av innbrudd i biler og hjem, at det samlet sett har vært en positiv utvikling for folk flest. Statistikken over etterforskede forbrytelser tilsier at vi må mer enn 20 år tilbake for å finne et år da politiet og påtalemyndigheten etterforsket og avsluttet et tilsvarende eller mindre omfang av tyverisaker enn i dag.

Unge voksne mest utsatt for tyveri

I 2010 ble nesten 2,4 prosent av befolkningen i Norge registrert utsatt for ett eller flere vinningslovbrudd. I aldersgruppen 20-29 år var imidlertid andelen ofre nesten 5 prosent, og personene i denne aldersgruppen er de klart mest utsatte for tyveri. Etter denne alderen reduseres risikoen med stigende alder, og blant dem i alderen 80 år og eldre var under 1 prosent registrert som offer for vinningskriminalitet (se figur 7). Nesten halvparten av alle ofre for tyveri og annen vinningskriminalitet er i aldersgruppen 20-39 år. En tilsvarende sammenheng mellom utsatthet for tyveri og alder finner vi også i levekårsundersøkelsene.

Det høye antallet registrerte tyveriofre i aldersgruppen 20-29 år henger i stor grad sammen med at personer i denne aldersgruppen langt oftere enn andre anmelder å bli utsatt for tyveri når de beveger seg ute i det offentlige rom. For tyveri fra bolig og bil er det imidlertid relativt liten forskjell i andelen ofre blant personer i alderen 20-50 år. Risikoen for å bli utsatt for tyveri varierer altså med alder, og noen aldersgrupper ser også ut til å være spesielt utsatt for noen typer tyveri.

Flere folk - enda flere tyverier

Både ut fra levekårsundersøkelsene og anmeldelsesstatistikkene vet vi at det er en tydelig sammenheng mellom omfanget av tyverier og hvor tett folk bor. Det er i de mest folkerike kommunene og de største tettstedene at flest vinningslovbrudd begås - og det er de som bor i disse kommunene som er mest utsatt (se figur 8).

Kriminalstatistikkene for de enkelte kommunene viser at denne statistiske sammenhengen har noen klare unntak, som regel for steder med svært mange besøkende. Enkelte turistkommuner, og sentrumskjernene i de største byene, har langt høyere tyveritall sammenliknet med andre tilsvarende små kommuner eller andre bydeler (Anmeldte lovbrudd 2010, Styrings- og informasjonshjulet 2008).

Det er også en tydelig sammenheng mellom hvor man bor, og hvor man blir utsatt for tyveri. Anmeldelsene til politiet i 2010 viser at av ofrene som er bosatt i de mest folkerike kommunene, ble 24 prosent utsatt for tyveri utenfor sin hjemstedskommune. Den tilsvarende andelen av ofrene fra de minst befolkede kommunene er 64 prosent (se figur 8). For de bosatte på mindre steder er risiko for å bli utsatt for tyveri høyest når de er utenfor hjemkommunen, og mange av disse blir frastjålet ting når de er i en av de 13 største norske kommunene, det vil si de kommunene i landet med mer enn 50 000 innbyggere (Stene og Lid 2009).

Vinningskriminalitet har med andre ord en tydelig sammenheng med størrelsen på steder, og en betydelig andel av personer utsatt for tyveri er frastjålet ting når de oppholder seg i en av de største byene. Av alle anmeldte tyverier i Norge er mer enn hvert fjerde begått i Oslo. Men selv om en del utsettes for tyveri når de er i Oslo eller andre større byer, er det først og fremst byfolk som anmelder å ha blitt utsatt i de største norske byene - og da som oftest i sin egen hjemby.

Stabilt voldsnivå i 30 år?

I levekårsundersøkelsene i perioden 1987-2007 oppga rundt 5 prosent av den voksne befolkningen at de hadde vært ofre for vold eller trusler om vold i løpet av det siste året. Hvis vi kun ser på andelen av befolkningen som er utsatt for vold, er det heller ikke signifikante forskjeller mellom levekårsundersøkelsene i 1983 og 2007 (se figur 2). Den siste levekårsundersøkelsen tilsier at om lag 200 000 personer opplever vold eller trusler hvert eneste år, hvorav mer enn halvparten blir utsatt for minst ett tilfelle av vold. Tilsvarende 60 000 av disse får synlige merker eller kroppsskader av den volden de blir utsatt for.

Omfanget av etterforskede voldsforbrytelser ble doblet fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til begynnelsen av 1990-tallet. Etter dette og frem til begynnelsen av 2000-tallet økte antall anmeldte legemsfornærmelser med nesten 50 prosent, og samtidig ble anmeldte trusler mer enn doblet. Legemsbeskadigelser økte også noe, men i denne perioden var det de mindre alvorlige voldslovbruddene som medførte den store økningen i den registrerte voldskriminaliteten (se figur 9 og 16).

At antall voldslovbrudd i kriminalstatistikken økte på 1980- og 1990-tallet - uten at vi har sett den samme utviklingen i offerundersøkelsene - kan forklares på flere måter. Rapporteringen og registreringen av lovbrudd ble endret i denne perioden, og flere voldstilfeller kom derfor med i kriminalstatistikken. Av alle tilfeller av vold og trusler i den siste levekårsundersøkelsen ble om lag hvert femte oppgitt å være anmeldt. Selv om empirien er noe mangelfull for tidligere år, viser de siste levekårsundersøkelsene også at folk flest har fått en økt tilbøyelighet til å anmelde - spesielt trusler. Ut fra anmeldelsesstatistikken på 1990-tallet virker det rimelig å anta at tilbøyeligheten til å anmelde trusler og vold - særlig legemsfornærmelser - også har vært økende tidligere. At politiet har kommet i kontakt med stadig flere ungdommer og personer som er i befatning med narkotika, spesielt fra midten av 1990-tallet, kan i tillegg ha bidratt til at mer vold er blitt anmeldt (jamfør Thorsen, Lid og Stene 2009).

Siden tusenårsskiftet har det totale omfanget av anmeldt voldskriminalitet vært stabilt, på rundt 5,5 per 1 000 innbyggere, når vi tar høyde for befolkningsøkningen (se figur 9). I de aller siste årene har heller ikke antallet anmeldte voldslovbrudd økt. Både kriminalstatistikken og offerundersøkelsene viser med andre ord et stabilt voldsnivå de siste ti årene, og ut fra levekårsundersøkelsene og analyser av de registrerte anmeldelsene på 1990-tallet ser denne stabiliteten ut til å ha vart enda lenger tilbake i tid.

I 2010 ble det anmeldt 15 tilfeller av grov legemsbeskadigelse, 47 drapsforsøk og 29 drap - og i løpet av de 17 foregående årene med anmeldelsesstatistikk er det kun i 2007 at det samlet sett har vært færre av disse groveste typene av vold. Antallet drap varierer fra år til år, men kombinerer vi flere kilder over en lengre tidsperiode ser vi at det er færre drap i femårsperioden 2006-2010 enn i alle femårsperioder tilbake til begynnelsen av 1980-tallet (Etterforskede lovbrudd 2009, Anmeldte lovbrudd 2010, Dødsårsaker 2010 og Kripos 2011).

Nye typer vold

Fordelingen på type voldskriminalitet har av flere grunner endret seg i anmeldelsene de siste årene. Sammenliknet med begynnelsen av 2000-tallet er det i dag noe færre anmeldte trusler, og noe flere tilfeller av fysisk vold - når vi ser mishandling i familieforhold, vold mot offentlig tjenestemann og forbrytelser mot liv, legeme og helbred samlet. Etter ny lov om mishandling i familieforhold (fra 2006) har det også vært en omfordeling i registreringen av typer voldslovbrudd, med en økning i anmeldte tilfeller av mishandling i familieforhold og en nedgang for de andre typene voldslovbrudd (se figur 9).

I 2010 ble 25 900 voldslovbrudd anmeldt, hvorav 7 000 trusler og nesten 18 300 tilfeller av fysisk vold. I alt 22 300 personer ble da registrert som ofre for voldskriminalitet. Dette er på nivå med de foregående tre-fire årene. Men selv om det totale antallet anmeldte voldslovbrudd og det totale antallet voldsofre er stabilt, er de registrerte voldsofrene i dag ikke helt de samme gruppene av befolkningen som for kun få år siden.

Flere kvinnelige voldsofre, men fremdeles flest menn

Ifølge statistikken over ofre for anmeldte lovbrudd har innføringen av lov om mishandling i familieforhold (fra 2006) også medført en omfordeling i registrering av ofre for de ulike typene av voldslovbrudd. Samtidig har det totalt sett blitt flere kvinner registrert som voldsofre, og andelen kvinner av alle fornærmede i voldssaker har økt. Denne økningen har først og fremst sammenheng med at flere kvinner (over 20 år) registreres som ofre for mishandling i familieforhold (se figur 10).

I 2010 ble 2 550 personer registrert med mishandling i familieforhold (inkludert grov mishandling) som hovedlovbrudd, og 75 prosent av ofrene var kvinner. I aldersgruppen 0-19 år er det imidlertid omtrent like mange gutter og jenter som er registrert som fornærmede for mishandling i familieforhold.

Etter en økning fra 2004-2008 i antall mannlige voldsofre har det blitt noen færre de siste to årene, men fremdeles er menn oftest registrert utsatt for vold. Andelen mannlige ofre er spesielt stor for legemsbeskadigelse (86 prosent) og legemsfornærmelse (63 prosent). Samlet for hele tiårsperioden 2001-2010 har det vært nesten like mange kvinnelige og mannlige ofre for drap (Ofre for lovbrudd anmeldt, Kripos 2011).

Levekårsundersøkelsene viser at det også er betydelige kjønnsforskjeller i hvor man blir utsatt for vold. Kvinner opplever i større grad å bli utsatt for vold i nære relasjoner og på steder i sitt nærmiljø. Menn blir i større grad utsatt for vold på kveldstid og i helgene, fra helt eller delvis ukjente voldsutøvere og ute på offentlige steder.

Unge mest utsatt for vold, men noe mindre de aller siste årene

Å bli utsatt for vold har, som vi har sett, en klar sammenheng med kjønn, men ser i enda større grad ut til å ha en sammenheng med alder ifølge både levekårsundersøkelsene og anmeldelsene til politiet. Den siste levekårsundersøkelsen fra 2007 viser at mer enn 10 prosent av alle i aldersgruppen 16-24 år, med en klar overvekt av menn, har opplevd å bli utsatt for vold i løpet av det siste året. Jo eldre man er, jo mindre risiko er det for å bli voldsoffer - og blant dem i alderen 67 år og over var den tilsvarende andelen 1 prosent. Blant dem som er 24 år og eldre, er det de enslige, også de med forsørgeransvar for barn, som er mest utsatt for vold. De enslige i aldersgruppen 16-66 år var blitt utsatt for mer enn halvparten av alle tilfeller av vold og trusler, selv om de kun utgjorde en tredel av alle i denne aldersgruppen i levekårsundersøkelsene 1997-2004 (Stene 2005).

I anmeldelsene til politiet kommer det også tydelig frem at risikoen for å bli utsatt for voldskriminalitet er aller høyest i løpet av de første årene etter at man er blitt myndig. Dette gjelder for både menn og kvinner, men i disse alderstrinnene er voldsrisikoen for menn betydelig høyere enn for kvinner. Etter dette reduseres utsattheten for voldslovbrudd med stigende alder, og det gjelder for begge kjønn (se figur 11). Mer enn halvparten av alle ofre for vold og trusler er under 30 år, og to av tre er under 40 år.

Ifølge anmeldelsene til politiet har det de siste tre årene vært en nedgang i andelen voldsofre både blant menn og kvinner i alderen 13-22 år. Nedgangen har vært størst for menn, og andelen mannlige voldsofre i denne aldergruppen er redusert med en femdel.

I voldsanmeldelsene er det fremdeles ikke mange barn, men de yngste barna (0-9 år) er den aldersgruppen som relativt sett har økt mest de siste syv årene. I løpet av hele 2010 registrerte politiet 860 ofre for vold og trusler i alderen 0-9 år, som er fire ganger flere enn i 2004. Økningen henger i hovedsak sammen med at flere barn er registrert som fornærmet for mishandling i familieforhold.

Mest vold i byer, men lite i omkringliggende kommuner

Ifølge anmeldelsesstatistikkene er det, relativt til befolkningen, flest voldslovbrudd i de mest befolkede, og minst i de minst befolkede, kommunene. Dette er sammenhenger som er tydeligst i statistikkene som viser hvor den anmeldte volden skjer. I kommuner med mer enn 50 000 innbyggere, det vil si de 13 største kommunene i landet, registreres det dobbelt så mange voldslovbrudd per innbygger som i de minst befolkede kommunene (se figur 12).

Hvor du bor, har en del å si for risikoen til å bli et voldsoffer. I 2010 er det for eksempel 5,1 voldsofre per 1 000 bosatte i kommuner med 30 000 eller flere innbyggere, mens tilsvarende andel voldsofre for kommuner med under 5 000 innbyggere er 3,5. Levekårsundersøkelsene viser også tilsvarende sammenheng mellom utsatthet for vold og bosstedsstrøk.

De fleste blir utsatt på hjemstedet, men av alle voldsofre anmelder en av fire å ha vært utsatt for vold eller trusler utenfor den kommunen de bor i. Denne andelen er systematisk forskjellig ut fra hvor voldsofrene bor. Jo lavere innbyggertall i bostedskommunen, jo større andel av ofrene blir utsatt for voldshendelser utenfor bostedskommunen. Ut fra anmeldelsene i 2010 ble kun 16 prosent av voldsofrene bosatt i de største kommunene utsatt utenfor sin hjemstedskommune, mens den tilsvarende andelen i de minste kommunene er 42 prosent. Det er også slik at personer som opplever vold utenfor hjemstedskommunen, oftest blir utsatt i kommuner som er like store eller større enn den kommunen de bor i.

I de mest bynære kommunene (sentralitetsnivå 32, se tekstboks) skjer det få voldshendelser, det vil si på nivå med de aller minst sentrale strøk i Norge. Sammenliknet med de bosatte i landsdelssentrene har de som bor i de nærmeste kommunene bare halvparten så stor risiko for å bli utsatt for vold i sin egen hjemstedskommune (se figur 13). Når de bosatte i disse kommunene blir utsatt for voldslovbrudd, blir de i større grad enn andre utsatt utenfor bostedskommunen sin - og da spesielt i landsdelssentrene (Stene og Lid 2009).

Finnmarkinger mest utsatt

Finnmark og Oslo er de gjerningsfylkene, relativt til folkemengden, som i alle år har hatt mest anmeldt voldskriminalitet. I de aller siste årene skiller Finnmark seg ut som det fylket som har klart mest registrert voldskriminalitet. Ifølge anmeldelsene i 2010 skjedde det henholdsvis 9,8 og 7,8 voldslovbrudd per 1 000 innbyggere i disse to fylkene (se figur 12). Dette gjelder også for hvor ofrene bor, men da skiller finnmarkingene seg i enda større grad ut som de mest voldsutsatte. Det er også en høy andel voldsutsatte i en del andre mindre kommuner, og dette medfører blant annet at andelen voldsofre i noen mindre sentrale kommuner (sentralitetsnivå 11) er like høy som i de mest sentrale landsdelssentrene (se figur 13).

Det er en statistisk sammenheng mellom utbredelsen av vold og hvor mange som bor på et sted - og samlet sett ser det ut til å være størst voldsproblematikk i de største byene. Samtidig har en del mindre sentrale steder vel så mye anmeldt vold som byene, spesielt i den nordligste delen av landet. Vi har også sett at omfanget av voldshendelser i noen av de mest sentrale kommunene er på et like lavt nivå som i de aller minst sentrale steder. Det blir da klart at nærhet til storbyene ikke er avgjørende for omfanget av vold, og at vi ikke helt entydig kan si at vold øker med befolkningsmengde. Disse statistikkene viser med andre ord at det i noen sammenhenger kan være vel så fruktbart å forstå vold som et hjemsteds- eller landsdelsproblem som et urbant problem.

Flest seksualforbrytelser mot barn og unge

Vi vet ikke så mye om den faktiske utviklingen i antall seksuelle overgrep begått i Norge. Antall etterforskede tilfeller av seksuell omgang med barn og voldtekt økte imidlertid kraftig i andre halvdel av 1980-tallet, og for voldtekt også fra midten av 1990-tallet. Det har vært en dobling i anmeldelsene siden første halvdel av 1990-tallet, men i de fire siste årene har antallet anmeldte voldtekter holdt seg stabilt på i underkant av 1 000 tilfeller i året.

De første årene etter tusenårsskiftet var det en betydelig økning i antall anmeldelser av overgrep mot barn i alderen 10-15 år. Siden 2003 har antall anmeldte tilfeller vært stabilt på om lag 600 anmeldelser årlig. Fra begynnelsen av 1990-tallet og frem til i dag er det imidlertid ikke blitt flere anmeldelser av incest og seksuelle overgrep mot de aller yngste barna, og årlig blir nå om lag 80 tilfeller av incest og 160 tilfeller av seksuell omgang med barn under 10 år anmeldt.

I 2010 ble det registrert nesten 3 400 ofre for seksuallovbrudd, og mer enn halvparten var barn under 16 år. Blant ofrene for voldtekt eller voldtektsforsøk var halvparten av ofrene i alderen 15-22 år. Barn og ungdom er med andre ord betydelig overrepresentert blant ofre for de seksualforbrytelsene som blir anmeldt i dag. Jenter og kvinner er også i klart flertall, og de utgjorde 87 prosent av alle anmeldte ofre for seksualforbrytelser.

Ulike typer seksuallovbrudd i ulike deler av landet

Ser vi alle seksuallovbruddene samlet - og ser på hvor de anmeldte seksualforbrytelsene har skjedd, og hvor ofrene bor - er det betydelig variasjon mellom fylkene, og til dels landsdelene. Anmeldelsesstatistikkene for årene 2007-2010 viser at det, relativt til folkemengden, er registrert mer enn dobbelt så mange seksuallovbrudd begått i de to nordligste fylkene - Finnmark og Troms - sammenliknet med de fylkene som har færrest anmeldelser (se figur 14). Også i statistikkene over hvor ofrene for disse lovbruddene bor, finner vi at andelen utsatte er høyest i de to nordligste fylkene.

Det er imidlertid stor forskjell mellom de anmeldte tilfellene av voldtekt og seksuell omgang med barn, både ut fra hvor de har skjedd og hvor ofrene for disse lovbruddene bor. Sett i forhold til folketallet er det registrert dobbelt så mange tilfeller og ofre for seksuell omgang med barn i de minst befolkede kommunene, sammenliknet med de mest befolkede kommunene.

For de anmeldte voldtektene er det en tilnærmet motsatt sammenheng. Relativt til innbyggertallet øker antall anmeldte voldtekter og antall ofre stort sett med økende folkemengde - og i de mest folkerike kommunene anmeldes det dobbelt så mange tilfeller som i kommuner med mindre enn 5 000 innbyggere (se figur 15 og Lid og Stene 2010). For seksualkriminalitet kreves det med andre ord at man ser på de geografiske fordelingene for ulike typer seksuallovbrudd hver for seg for å få et mer nyansert og riktig bilde av de geografiske forskjellene i anmeldelsene til politiet.

Voldtekt er ikke kun et urbant problem

Av alle de registrerte voldtektsofrene har 60 prosent blitt utsatt i egen bostedskommune, og slik sett er voldtekt et hjemstedsproblem for flertallet av ofrene. Andelen ofre utsatt på hjemstedet øker imidlertid betydelig med kommunens befolkningsstørrelse. Av voldtektsofrene bosatt i kommuner med færre enn 5 000 innbyggere er 38 prosent utsatt i egen bostedskommune, mens andelen i de mest befolkede kommunene er 75 prosent.

Som vi har sett, anmeldes det relativt sett flest voldtekter i de mest befolkede kommunene, og det er også registrert noen flere ofre bosatt i disse kommunene. Over halvparten av alle anmeldte voldtekter i Norge skjer imidlertid i andre kommuner enn i de 13 mest befolkede. Av dem som utsettes for voldtekt utenfor hjemkommunen sin, er en betydelig andel utsatt i de største byene, men i hovedsak er disse ofrene utsatt andre steder (Lid og Stene 2010). Voldtekt fremstår dermed ikke entydig som et storbyproblem, selv om voldtektsproblematikken er størst i de største byene.

Ny økning av anmeldt narkotikakriminalitet?

Omfanget av narkotikaforbrytelser behandlet i rettssystemet har endret seg mye i løpet av de siste 30 årene, og er blant de mest markante endringene i kriminalitetsbildet i denne perioden. Selv om registreringspraksisen medførte en betydelig økning i antall lovbrudd, var økning i antall personer tatt for befatning med ulovlige rusmidler også størst i perioden fra midten av 1990-tallet og frem til 2001. Økningen i disse årene kom for alle aldersgrupper, men mest blant ungdom (Stene og Thorsen 2007).

Etter mange år med stigende antall anmeldelser og ferdig etterforsket narkotikakriminalitet ble det i 2002 for første gang registrert en nedgang. I de påfølgende årene har antallet anmeldelser variert en del fra år til år, blant annet på grunn av varierende aktivitetsnivå og registreringspraksis i enkelte politidistrikt (Anmeldte lovbrudd 2009, Lid og Stene 2010, Etterforskede lovbrudd 2009). Tar vi høyde for at det har vært en betydelig befolkningsøkning i Norge, var det en klar nedgang i omfanget av ferdig etterforsket narkotikakriminalitet i løpet av perioden 2002-2009 (se figur 16).

Fra og med andre halvår i 2009 økte antallet anmeldelser betydelig igjen, og i løpet av 2010 ble det registrert tilsvarende mange narkotikalovbrudd som på begynnelsen av 2000-tallet. Antall anmeldte narkotikaforbrytelser mot straffeloven var flere enn noen gang, mens antall brudd på legemiddelloven fremdeles er noe lavere enn i 2001-2002 (se tekstboks om narkotikalovgivningen). På landsbasis er det i 2010 registrert like mange brudd på de to lovene, og de 45 400 narkotikalovbruddene utgjorde nesten 17 prosent av alle anmeldte forbrytelser i 2010 - den høyeste andelen noen gang. Tar vi høyde for økningen i folketallet, er imidlertid omfanget av anmeldt narkotikakriminalitet i Norge fremdeles noe lavere enn for ti år siden.

Narkotika og kontrollens geografi

Befolkningens befatning med narkotika har variert over tid, og er antakelig forskjellig i ulike deler av landet. Narkotikalovbrudd oppdages og anmeldes imidlertid i all hovedsak av politi og andre kontrollinstitusjoner, som for eksempel Tollvesenet. Når den registrerte narkotikakriminaliteten varierer med skiftende prioriteringer og ressursbruk, varierer omfanget av anmeldelser betydelig fra år til år - og i de ulike delene av landet.

Sett i forhold til innbyggertallet var Vestfold det fylket med mest anmeldt narkotikakriminalitet i alle årene fra 2002 til 2009. Selv om storbyfylket Oslo nå har mest anmeldt narkotikakriminalitet, er kun 18 prosent av alle registrerte narkotikaforbrytelser begått der. En del små og mindre sentrale kommuner har, relativt til befolkningsmengden, langt mer anmeldt narkotikakriminalitet enn mange av de største bykommunene og andre sentrale kommuner.

I flere av disse mindre kommunene er det en konsentrasjon av institusjoner som utøver narkotikakontroll, for eksempel der det er grenseovergang for personer og varer, flyplasser, hovedfartsårer eller fengsler. I enkelte større byer ser det også ut til å være en annen registrerings- og kontrollpraksis overfor bruk av narkotika, sammenliknet med praksisen i mange andre deler av landet (Lid og Stene 2010).

Samlet viser de forskjellige geografisk fordelte narkotikastatistikkene at befolkningsstørrelse og sentralitet er forhold som kan ha relativt mye å si for omfanget av anmeldt narkotikakriminalitet (se figur 17). I tillegg er det tydelig at flere sider ved kontrollaktiviteten - herunder plassering av kontrollerende myndigheter, registreringsmåter og intensiteten av rettslig straffeforfølgning - er ulikt fordelt. Dette har betydning for hva slags type, og hvor mange, narkotikalovbrudd som til en hver tid blir anmeldt på det enkelte sted. Kontrollaktiviteten fordeler seg til dels uavhengig av kommunenes størrelse og sentralitet, og omfanget av narkotikaanmeldelser fordeler seg derfor også etter andre enn disse egenskapene ved kommunene.

Rus preger rettssystemet

De personene som er tatt for narkotikalovbrudd, er også tatt for en relativt stor andel av de andre oppklarte forbrytelsene og forseelsene. En gjennomgang av siktelsene for forbrytelser i 2005 viser at 61 prosent av alle siktelser ble gitt til de 15 600 narkotikasiktede, og blant de siktede i aldersgruppen 21-24 år var den tilsvarende andelen over 70 prosent. Langt over halvparten av siktelsene til de narkotikasiktede var for narkotikalovbrudd, og nesten halvparten var kun tatt for narkotikalovbrudd. Den resterende gruppen av narkotikasiktede hadde mottatt 39 prosent av alle siktelsene for alle andre forbrytelser (Stene 2008). Ser vi på hvilken kriminalitet som ender med straff, er narkotikakriminalitet den klart største forbrytelsesgruppen, og i 2009 var dette hovedlovbrudd i 43 prosent av alle forbrytelsessakene.

I tillegg vet vi at mange lovbrudd - spesielt blant de yngste - skjer i forbindelse med bruk av alkohol (Stene og Thorsen 2007). Rusmidler har med andre ord en svært sentral plass i det norske kriminalitetsbildet, og utviklingen for narkotikalovbrudd har bidratt til at rusproblematikk i stor grad preger dagens rettssystem - og på en annen måte enn tidligere.

Referanser

Anmeldte lovbrudd: http://www.ssb.no/lovbrudda/ , Statistisk sentralbyrå.

Anmeldte lovbrudd (2010): http://www.ssb.no/lovbrudda/ , Statistisk sentralbyrå.

Anmeldte lovbrudd (2009): http://www.ssb.no/lovbrudda/ , Statistisk sentralbyrå.

Dødsårsaker (2010): http://www.ssb.no/dodsarsak/ , Statistisk sentralbyrå.

Ellingsen, Dag (2010): Færre virksomheter utsatt? Samfunnsspeilet 3, 2010, Statistisk sentralbyrå.

Etterforskede lovbrudd: http://www.ssb.no/lovbrudde/ , Statistisk sentralbyrå.

Etterforskede lovbrudd (2009): http://www.ssb.no/lovbrudde/ , Statistisk sentralbyrå.

Fengslinger: http://www.ssb.no/fengsling/ , Statistisk sentralbyrå.

Historisk statistikk 1994: NOS C 188 ( http://www.ssb.no/histstat/hist03.html , Statistisk sentralbyrå).

Kripos (2011): Drapsoversikt 2010, Kripos.

Lid, Stian og Stene, Reid J. (2010): Mindre utsatt - men hvem utsettes hvor? Samfunnsspeilet 5-6, 2010, Statistisk sentralbyrå.

Levekårsundersøkelsene om utsatthet og uro for lovbrudd: http://www.ssb.no/vold/ , Statistisk sentralbyrå.

NOS Kriminalstatistikk 1846-1996: 1846-1976    1977-1996 , Statistisk sentralbyrå.

NOS Kriminalstatistikk 1997-2005: Se Eldre arkiv for f.eks. http://www.ssb.no/lovbrudda/

Ofre for anmeldte lovbrudd: http://www.ssb.no/lovbruddo/ , Statistisk sentralbyrå.

SSB-standard: Database for standardklassifikasjoner, http://stabas.ssb.no/MainFrames.asp?Language=nb , Statistisk sentralbyrå

Stene, Reid J. og Lid, Stian (2009): Færre lovbrudd, flest utsatt på hjemstedet , Samfunnsspeilet 5-6 , 2009, Statistisk sentralbyrå.

Stene, Reid J. (2008): Narkotikasiktedes lovbrudd preger rettssystemet , Samfunnsspeilet 1 , 2008, Statistisk sentralbyrå.

Stene, Reid J. og Thorsen, Lotte Rustad (2007): «Ungdomskriminalitet og straff i endring», i Norman, Tor Morten (red.): Ungdoms levekår , Statistiske analyser 93, Statistisk sentralbyrå. ( http://www.ssb.no/emner/00/02/sa_ungdoms_levekar/sa93/kap6.pdf )

Stene, Reid J. (2005): Levekårsundersøkelsene 1997-2004: I familiefasens vold , Samfunnsspeilet 6, 2005, Statistisk sentralbyrå.

Straffereaksjoner: http://www.ssb.no/straff/ , Statistisk sentralbyrå.

Styrings- og informasjonshjulet (2008): http://www.ssb.no/hjulet/ , Statistisk sentralbyrå.

Thorsen, Lotte Rustad, Lid, Stian og Stene, Reid J. (2009): Kriminalitet og rettsvesen 2009 , Statistiske analyser 110, Statistisk sentralbyrå.

Tabeller:

• Sosiale indikatorer - 10. Kriminalitet