Domstolene og andre konfliktløsningsorganer - StatRes (opphørt), 2009

Sentrale begreper innen ressursinnsats målt i kroner:

Egenproduksjon: Betegnelse på kostnadene en virksomhet har og som brukes til å utføre aktiviteter og produsere tjenester. Består i utgangspunktet av lønnskostnader, kjøp av varer og tjenester og kapitalkostnader. Data for kapitalkostnader, det vil si avskrivninger og kalkulatoriske renter som følge av kapitalbinding, er ikke tilgjengelig for de fleste virksomhetene som inngår i StatRes, deriblant domstolene og de andre konfliktløsningsorganene. Kapitalkostnader er derfor ikke med i beregningen av beløpet for egenproduksjonen. Siden virksomhetene innen delområdet kun leier lokalene som de disponerer er kostnadene ved avskrivninger og kapitalbinding antakelig så marginale at manglende data har liten betydning for beregningen av egenproduksjon. Utgangspunkt for størrelsen er post 1-29 i statsregnskapet.

Lønnskostnader: Omfatter alle utgifter virksomhetene har i egenskap av arbeidsgiver til sine ansatte, inkludert trygde- og pensjonspremier. Utgangspunkt for størrelsen er regnskapsførte beløp på post 1-29 underpost 11-19, ref. R101. Inkluderer bl.a. arbeidsgiveravgift, men ikke reiseutgifter og innkjøp av renholdstjenester eller andre innkjøpte arbeidsintensive tjenester. Inntektsførte lønnsrefusjoner trekkes fra mens beregnet premie til Statens pensjonskasse legges til.

Beregnet premie til Statens Pensjonskasse: I likhet med de fleste andre arbeidsgivere i statsforvaltningen betaler ikke virksomhetene innen domstoler og andre konfliktløsningsorganer pensjonspremier direkte til Statens Pensjonskasse (SPK), der de ansatte er medlemmer. Disse premiene blir istedenfor betalt ved en samlet overføring fra statskassen til SPK. Siden disse premiene ikke er inkludert i de regnskapsførte lønnskostnadene viser de regnskapsførte lønnskostnadene et lavere nivå enn realitetene tilsier. Det er derfor gjort et påslag i de regnskapsførte lønnskostnadene (ekskl. regnskapsført arbeidsgiveravgift) på 15 prosent, som tilsvarer om lag det nivået som direkte betalende virksomheter belaster sine regnskap med. Tilsvarende påslag gjøres for øvrig i StatRes for alle virksomheter som ikke har kostnader til pensjonspremier inkludert i sine regnskap.

Kjøp av varer og tjenester: Omfatter verdien av anvendte innsatsvarer og -tjenester i produksjonen. Utgangspunkt for størrelsen er regnskapsførte beløp på post 1-29, underpost 21-29, ref. R101.

Overføringer: Omfatter tilskudd og andre pengeoverføringer til privat og kommunal sektor, det vil si post 60-79 i statsregnskapet. Utgangspunkt for størrelsen er regnskapsførte beløp på disse postene.

Investeringer : Anskaffelse og større vedlikehold i tilknytning til fast eiendom, eller større anskaffelser av driftsmidler av varig verdi. Utgangspunkt for størrelsen er regnskapsførte beløp på post 30-49, ref. R101. Eventuelle inntekter fra tilsvarende salg kommer til fratrekk.

Sysselsetting målt i avtalte årsverk eksklusive lange fravær:

Avtalte årsverk eksklusive lange fravær er definert som summen av antall heltidsjobber (arbeidsforhold) og deltidsjobber omregnet til heltidsjobber, eksklusive årsverk tapt på grunn av legemeldt sykefravær og foreldrepermisjon. Se Datakilder og utvalg under Produksjon.

Stillingstyper: Gruppen dommere omfatter følgende stillingskoder: 0247 dommerfullmektig, 0455 jordskiftedommer, 1467 jordskifterettsleder, 1505 jordskifteoverrettsleder, 9201 høyesterettsjustitar, 9202 høyesterettsdommer, 9217 dommer lagmannsretten, 9233 tingrettsdommer og 9234 domstolleder, tingretten.

Sentrale begreper i aktiviteter og tjenester og resultater:

Behandlede saker: Alle saker som er ferdig behandlet i nevnt instans i løpet av statistikkåret. Hver sak kan ha mange tiltalte og vil i slike tilfelle registreres som en sak.

Straffesak: En straffesak er en sak mellom en person som påstås å ha begått en straffbar handling og det offentlige ved påtalemyndigheten. Dersom påtalemyndigheten ikke vil reise sak, kan fornærmede selv i visse tilfeller reise privat straffesak. Det skjer forholdsvis sjelden. Statistikkene over domstolenes behandlede straffesaker inneholder både straffesaker med avgjørelser om skyldspørsmålet og straff og straffesaker med beslutning om bruk av tvangsmidler i forbindelse med etterforskning (fengsling, pågripelse, ransaking, kommunikasjonskontroll m.m). Saken behandles først i tingrett, deretter eventuelt i lagmannsretten og til slutt i Høyesterett.

Sivil sak: I sivile saker er det domstolen sin oppgave å løse en aktuell rettstvist mellom to eller flere parter. I sivile saker fastslås rettigheter og plikter folk har overfor hverandre og overfor det offentlige.

Saksbehandlingstid: Gjennomsnittlig saksbehandlingstid viser saksbehandlingstiden på avsluttede (behandlede) saker i perioden.

Førsteinstans: Domstolene i førsteinstans er i hovedsak landets tingretter. Alle straffesaker og sivile saker starter domstolsbehandlingen i tingretten. Tingretten er dessuten ankeinstans for forliksrådets avgjørelser.

Hver tingrett har sitt eget geografiske område. Dette kalles for domssogn, og består av én eller flere kommuner. I Oslo har man to domstoler i første instans, Oslo tingrett og Oslo byfogdembete. Oslo byfogdembete behandler hovedsakelig saker om midlertidig sikring, tvangssaker, konkurs, gjeldsordning, og felleseie- og dødsboskifter, i tillegg til notarialforretninger, herunder vigsler. I landet for øvrig behandler tingretten alle typer saker, altså er den fullfaglig. Det er i alt 67 domstoler i første instans per 1. januar 2010 (alle tingrettene samt Oslo byfogdembete). (Fra og med 1.1.2011 er det 66 domstoler i første instans etter sluttførte strukturendringer i førsteinstansdomstolene, jf. st.prop. 1 2011-2012).

Andreinstans: Lagmannsrettene er den ordinære andreinstans, og behandler anker over avgjørelser fra domstolene i førsteinstans, samt anker over enkelte avgjørelser i jordskifterettene og jordskifteoverrettene. I tillegg er lagmannsretten førsteinstans for rettslig overprøving av avgjørelser fra Trygderetten. Det er seks lagmannsretter i Norge. De dekker hver sin geografisk bestemte rettskrets, som betegnes som lagdømme. Lagmannsretten ledes av en førstelagmann, gjerne i felleskap med en eller flere lagmenn. De vanlige dommerne betegnes som lagdommere.

Høyesterett: Høyesterett er landets øverste domstol og er ankeinstans for alle avgjørelser avsagt av lagmannsretten. Det er bare én Høyesterett, og domstolen holder til i Oslo. Avgjørelsene som treffes her er etter Grunnloven endelige, og kan ikke påankes. To spesielle unntak gjelder imidlertid for saker som kan bringes inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD), samt FNs menneskerettighetskomité i Genève.

Før en sak kan behandles i Høyesterett, må den først behandles av tre høyesterettsdommere i Høyesteretts ankeutvalg. Høyesteretts ankeutvalg er en del av Høyesterett og avløste det tidligere Høyesteretts kjæremålsutvalg (som var en egen domstol). Denne endringen trådte i kraft 1.1.2008, jf ny tvistelov. Høyesteretts ankeutvalg foretar en bred vurdering blant annet av sakens prinsipielle karakter, og vurderer på dette grunnlag om det skal gis samtykke til at saken skal slippe inn for Høyesterett (såkalt ankesiling). Ankeutvalget fungerer videre som en rettsmiddelinstans, og kan treffe endelig avgjørelse i enkelte sakstyper. Høyesterettsdommerne gjør tjeneste i ankeutvalget etter en skiftende turnusmodell.

Jordskifterett: Jordskiftedomstolene er særdomstoler som arbeider med saker hjemlet i jordskifteloven. Arbeidsoppgavene er i hovedsak omforming av eiendommer, tilrettelegging for samarbeid på tvers av eiendomsgrenser, klarlegging av rettsforhold til fast eiendom, fastlegging av eiendomsgrenser og ulike skjønn. Jordskifteretten er førsteinstans, og det er 34 jordskifteretter i Norge. Dommer og rettsfastsettende vedtak truffet av førsteinstans kan ankes videre til lagmannsretten, mens jordskifteoverretten er ankeinstans for blant annet jordskiftefaglige spørsmål.

Jordskifteoverrett: Jordskifteoverretten er ankeinstans for saker behandlet i jordskifteretten. Fra jordskifteoverretten er det en begrenset ankeadgang til lagmannsretten. I hovedsak er det saksbehandlingen og rettsanvendelsen som kan påankes videre til lagmannsrett, jf. jordskifteloven § 71.

Tvistesaker: En tvistesak er en rettslig sivil tvist mellom private parter. Tvistesaker starter gjerne i forliksrådet. I tingretten settes rett i tvistesaker som hovedregel med én fagdommer, hvis ikke partene begjærer retten satt med to meddommere, eller retten finner dette ønskelig.

Enedommersaker: Begrepet enedommersak brukes om straffesaker som behandles av en juridisk dommer, i tillegg til et rettsvitne som er til stede. Eksempler på enedommersaker er saker hvor tiltalte gir en uforbeholden tilståelse (tilståelsessak), samt saker i forbindelse med etterforskning (fengsling, pågripelse, ransaking, kommunikasjonskontroll m.m.).

Meddomsrettssaker i tingretten: I straffesaker behandlet med hovedforhandling, settes retten ordinært med en juridisk dommer som formann og to meddommere. Meddommerne trekkes ved loddtrekning av de kommunale utvalg av meddommere. I saker om forbrytelser som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, kan domstolens leder bestemme at retten skal settes med to fagdommere og tre meddommere (såkalt forsterket rett).

Anker over dom i sivile saker: Når anker over dom i sivile saker behandles i lagmannsrettene settes retten med tre fagdommere og eventuelt med fire meddommere i de særlige tilfeller som er definert i tvisteloven (tvl. §§ 9-12 og 29-17). Partene kan begjære retten satt med to lekdommere i tillegg, og hvis det kreves særlig kyndighet kan retten oppnevne meddommere med særlig kunnskap innen det område saken gjelder.

Begrenset anke fagdommersak: Dette betegnes i domstolssystemet som fagdommersaker og innebærer anke over saksbehandlingen, lovanvendelsen, eller straffutmålingen (ikke skyldspørsmålet) i saker der strafferammen er fengsel i inntil 6 år. Rettes settes med tre fagdommere.

Begrenset anke i meddomsrett: Anke over saksbehandlingen, lovanvendelsen, eller straffutmålingen (ikke skyldspørsmålet) i straffesaker der strafferammen er fengsel i mer enn 6 år. Retten settes med tre fagdommere og fire lekdommere, jf strpl. § 332.

Bevisanker i meddomsrett: Anker som gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet i straffesaker hvor strafferammen er fengsel inntil 6 år. Retten behandler både skyldspørsmålet og eventuell straffereaksjon, og retten settes med tre fagdommere og fire lekdommere.

Bevisanker lagrettesaker: Dette kalles i domstolssystemet for lagrettesaker og innebærer anker som gjelder skyldspørsmålet i straffesaker hvor strafferammen er fengsel i mer enn 6 år. Retten settes med tre fagdommere og en jury (lagrette), som består av ti lekdommere, jf strpl. § 352. Lagretten skal avgjøre skyldspørsmålet. Deres avgjørelse er vanligvis den endelige, men fagdommerne kan i spesielle tilfeller sette avgjørelsen til side. Straffutmålingen blir fastsatt av de tre fagdommerne i fellesskap med lagrettens ordfører og tre av lagrettemedlemmene som tas ut ved loddtrekning.

Straffereaksjoner avgitt i domstol: Statistikken omfatter alle rettskraftige straffereaksjoner uten ankemulighet avsluttet i domstolen, registrert i løpet av statistikkåret. Hovedtypen straffereaksjoner er bot ved dom, betinget fengsel, ubetinget fengsel, samfunnsstraff og særreaksjoner (forvaring, tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg). Siden den enkelte reaksjon regnes som enhet, vil en person som er gitt reaksjon flere ganger i løpet av året, inngå i statistikken like mange ganger som personen har fått en reaksjon.

Lovbruddskategori: En standard som deler lovbruddene i to, forbrytelser og forseelser: En forbrytelse er en straffbar handling av grovere karakter enn en forseelse. Forbrytelser og forseelser mot straffeloven er omtalt i henholdsvis 2. og 3. del av loven. Straffbare handlinger beskrevet i andre lover er ifølge straffeloven § 2 forbrytelser dersom de har en strafferamme på mer enn tre måneders fengsel, med mindre noe annet er bestemt. Øvrige straffbare handlinger er forseelser.

Ved siden av denne strafferettslige gradsforskjell på forseelser og forbrytelser, er behandlingsmåten enklere for forseelser enn for forbrytelser. I forseelsessaker er det politiet som avgjør om det skal reises tiltale eller ikke, mens det i forbrytelsessaker er statsadvokaten. Forseelser kan i større utstrekning enn forbrytelser avgjøres ved forelegg uten dom. Ved behandling av forseelser kreves det vanligvis ikke forsvarer. Enkelte lovbrudd (for eksempel skadeverk og enkelte spesiallover) kan ut fra loven være både forbrytelse og forseelse. Om den enkelte handling er betraktet som forseelse eller forbrytelse fremgår i statistikkene som bruker standarden for Type lovbrudd. For nærmere beskrivelse, se Standard klassifikasjoner.

Lovbruddsgruppe: En standard som deler lovbruddene i inntil ti hovedgrupper. Standarden er felles for SSB og politiet, men enkelte statistikker anvender standarden til å gruppere kun forbrytelser. For nærmere beskrivelse, se Standard klassifikasjoner.

Følgende SSB standarder benyttes:

Utgiftene blir i hovedsak klassifisert etter definisjonene i IMFs Government Finance Statistics Manual 2001 (GFSM2001). I enkelte tilfeller er definisjonene avveket for å få et mer realistisk bilde av ressursbruken.

Lovbruddskategori: se Type lovbrudd i vedlegg A i NOS Kriminalstatistikk og vedlegg 9.3 i Thorsen og Haslund 2008 .

Lovbruddsgruppe : se vedlegg B i NOS Kriminalstatistikk og vedlegg 9.3 i Thorsen og Haslund 2008.