Fangst, forskning og gruvedrift

Den engelske oppdageren Henry Hudson så i 1607 potensialet i rike naturressurser på Svalbard. Danmark-Norge hevdet sin overhøyhet på Svalbard, men dette ble i liten grad fulgt opp av konkrete aktiviteter. Etter hvert dukket det opp hvalfangere og fangstmenn fra mange europeiske land. Russiske fangstmenn overvintret på Svalbard i perioden ca. 1704–1850. Den første norske fangstekspedisjonen til Svalbard var i 1795, men årlige fangstekspedisjoner tok først til i 1822. Med tiden ble bestandene av dyr svært redusert, og den kommersielle fangsten stoppet med fredningen av isbjørn i 1973.

Utforskning og forskning

I 1827 deltok geologen B.M. Keilhau på en ekspedisjon til Svalbard og i 1838 og 39 utforsket den franske ’la Recherche’-ekspedisjonen vestkysten av Spitsbergen. Forskning og ekspedisjoner til øygruppen ble stadig viktigere, med deltagelse fra mange nasjoner. Dette resulterte i kunnskap om globale problemstillinger om havstrømmer, geologisk historie, jordklodens form, arktiske dyr og planter, nordlys, klima, isbreer og landformer. Svalbard ble også brukt som utgangspunkt for ekspedisjoner som forsøkte å nå Nordpolen, inkludert Roald Amundsens to fra Ny-Ålesund i 1925 og ’26. I dag er Ny-Ålesund et senter for utstrakt internasjonal forskning. Fra 1962 la Sovjetunionen til rette for forskning i Barentsburg og Russland utvikler dette i dag. I 2008 ble Svalbard hjem for Svalbard globale frøhvelv, som skal bidra til å sikre plantelivet på jorden.

Norsk suverenitet

Svalbard var lenge ansett som et såkalt terra nullius – et landområde hvor ingen stat hadde suverenitet. Svalbardtraktaten ble til som resultat av forhandlingene under fredskonferansen etter første verdenskrig, og ble underskrevet i Paris i 1920. Den stadfester at Norge har overhøyhet (suverenitet) over Svalbard, og i 1925 ble Svalbard en del av kongeriket Norge. Det er derfor Norge som gir og håndhever lover og regler på Svalbard. Internasjonale avtaler som Norge er part i, omfatter Svalbard, med mindre det er gjort særskilt unntak. Etter Svalbardtraktaten har personer eller selskaper fra de foreløpig 42 statene som er part i den, lik rett til å drive jakt, fiske og visse former for næringsvirksomhet på øygruppen og i territorialfarvannet.

Kullfeber

Svalbard var igjen blitt økonomisk interessant da kulldriften på øygruppen tok til etter 1900, og landene som underskrev Svalbardtraktaten, var opptatt av å sikre lik adgang til ulike typer næringsvirksomhet for sine borgere og selskaper. Ishavsskipperen Søren Zachariassen solgte det første kullpartiet i Tromsø i 1899, men det var amerikanske interesser som kom først i gang med utvinning i stor skala. I 1916 kjøpte private norske selskaper seg inn i gruvedriften og opprettet Store Norske Spitsbergen Kulkompani og Kings Bay Kull Compani med drift i henholdsvis Longyearbyen og Ny-Ålesund.

Sovjetunionens engasjement i kulldrift kom i gang i Barentsburg, Grumant og Pyramiden rundt 1930 gjennom statsselskapet Trust Arktikugol.

Evakuering og gjenetablering under annen verdenskrig

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941 ble så godt som alle på Svalbard evakuert, enten til Sovjetunionen eller Storbritannia. Utvunnet kull ble brent for ikke å komme tyskerne til gode. I 1942 ble det sendt en britisk støttet norsk styrke med to skip for blant annet å sikre gruvene mot forfall og hindre etablering av tyske baser og stasjoner. Skipene ble bombet og mange omkom, men den norske styrken ble forsterket og fikk etter hvert etablert seg som en garnison i Isfjordområdet. Alle bosettingene ble imidlertid ødelagt av tyskerne i 1943. Enkelte tyske værstasjoner var i virksomhet på mer isolerte deler av øygruppen gjennom krigen. Planlegging for gjenoppbygging av de norske gruvene begynte umiddelbart etter krigens slutt og de første skrittene ble tatt allerede i 1945.

Ikke lenger like isolert

Svalbard var lenge et svært isolert samfunn. I 1911 hadde norske myndigheter etablert Spitsbergen radio, og lenge foregikk all regulær forbindelse mellom Svalbard og resten av verden via radiobølger eller båt. Den sivile flyplassen, Svalbard lufthavn, Longyearbyen, kom først i drift i 1975 etter at sovjetiske protester hadde stoppet planene om en flyplass på 1950-tallet. Longyearbyen er i dag det nordligste sted i verden med regulær ruteflytrafikk.

Romvirksomhet og fiberkabel

I 1978 ble øygruppen tilknyttet telefonnettet gjennom tre telefonkanaler over satellittsamband, og i 1984 fikk man for første gang direktesendinger fra NRK. Tidligere hadde innbyggerne i Longyearbyen bare mulighet til å se to uker gamle programmer som var tilsendt på videobånd.

Svalbards geografiske plassering ligger til rette for utforskning av atmosfæren og nedlastning av satellittdata. I 2003 ble derfor Longyearbyen tilknyttet fastlandet via to fiberoptiske sjøkabler på havbunnen som gir bredbånds- og andre telekommunikasjonstjenester. Dette ga muligheter for rask overføring av data som leses av på Svalbard fra satellitter i verdensrommet. Slik fikk nesten alle husholdningene i Longyearbyen bredbåndsdekning via Internett fra 2010.