De fleste små barn går i barnehage

Det er i dag bred politisk enighet om at barnehagen er et godt og ønskelig tilbud for barn. Den er en sentral arena for lek, læring, mestring og samhandling, og er dermed en viktig sosial og pedagogisk institusjon. Den gir en god forberedelse for skolen og sikrer et godt utgangspunkt i livet generelt. Barnehagen kan dessuten bidra til å utjevne sosiale forskjeller ved at flere vil lykkes i utdanningssystemet og yrkeslivet (St.meld. nr. 41:2008-2009, NOU 2009:10).

Barnehagen framheves også som et viktig integreringspolitisk virkemiddel fordi barn med innvandringsbakgrunn får bedre språkkunnskaper når de går i barnehage, og dermed stiller sterkere ved skolestart (St.meld. nr. 17:1996-98; St.meld. nr. 49:2003-2004; NOU 2011:14; Drange og Telle 2011). Barnehagen har stor oppslutning blant de fleste foreldre selv om det er en viss uenighet om hvor tidlig barn bør starte ( Moafi og Bjørkli 2011 ).

Ettersom det har vært en politisk målsetting å få flere barn med innvandringsbakgrunn til å gå i barnehage, er mors fødeland en viktig variabel i analysen av barnehagebruk. Bekymringen for lav barnehagedeltakelse blant barn med innvandringsbakgrunn var noe av bakgrunnen for at Kunnskapsdepartementet tok initiativ til Barnetilsynsundersøkelsen 2010. Foreldres fødeland har ikke vært like sentral i debatten om permisjonsbruk.

Starten på utdanning

Ansvaret for barnehagesektoren lå tidligere under Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet, men ble i 2005 overført til Kunnskapsdepartementet. Dermed betraktes barnehagen som en del av det samlede utdanningsløpet og sees som et viktig virkemiddel i en helhetlig oppvekstpolitikk. Det er økt oppmerksomhet om at barnehagene skal ha høy kvalitet, blant annet ved at de ansatte bør ha høy kompetanse, og ved at det bør være tilstrekkelig mange ansatte per barn (St.meld. nr. 41 2008-2009). De politiske myndighetene ser det som ønskelig at alle barn deltar, og i 2009 ble det innført lovfestet individuell rett til barnehageplass for barn som fyller ett år innen utgangen av august det året det søkes plass for.

Tradisjonelt har bruken av barnehage vært sosialt skjev ved at barn av foreldre med høy utdanning og inntekt oftere har gått i barnehage enn andre barn (Gulbrandsen og Tønnessen 1988; Ellingsæter og Gulbrandsen 2003). Dessuten har barn med innvandringsbakgrunn vært sterkt underrepresentert i barnehagene (NOU 2011:14). De siste årene har barnehagebruken økt mer blant foreldre med lav inntekt og utdanning enn blant andre foreldre, og det har også vært en økning blant barn av foreldre med innvandringsbakgrunn ( Sæther 2010 ).

Vi skal her se på bruk av ulike tilsynsordninger for barn i alderen ett til to år og hva som kjennetegner barn som ikke går i barnehage og barn som benytter et deltidstilbud i barnehagen. Analysen er basert på Barnetilsynsundersøkelsen 2010, gjennomført ved Statistisk sentralbyrå (se tekstboks). Resultater fra undersøkelsen er tidligere presentert i Moafi og Bjørkli (2011 ).

Tallene i denne artikkelen avviker noe fra dem som tidligere er publisert. Den viktigste grunnen til dette er at vi avgrenser ett- og toåringer ut fra barnets alder på intervjutidspunktet (altså høsten 2010), mens tidligere rapporter definerer ett- og toåringer ut fra barnets alder ved utgangen av året ( Moafi og Bjørkli 2011 ). Tallene i det følgende avviker også noe fra den offisielle barnehagestatistikken fra Statistisk sentralbyrå, noe som henger sammen med forskjeller i definisjoner og målemetode (se http://www.ssb.no/barnehager/ ).

Fra 7 prosent i 1980 til 79 prosent i 2010

Andelen barn i barnehage har økt sterkt de siste tiårene. Eksempelvis viser SSBs barnehagestatistikk at bare 19 prosent av barn i alderen ett til fem år i gikk barnehage i 1980, mot 36 prosent i 1990, 62 prosent i 2000 og hele 89 prosent i 2010 (se figur 1). Blant barn i alderen tre til fem år går nå nesten alle i barnehage - 97 prosent i 2010. Blant ett- og toåringer har vi sett en voldsom økning i barnehagedeltakelsen siden årtusenskiftet. Sammenlignet med de andre skandinaviske landene var barnehagedekningen lenge lav for de minste barna i Norge (Leira 2002). Eksempelvis gikk bare 7 prosent av ett- og toåringene i barnehage i 1980. I årene 1990 og 2000 var prosentandelene henholdsvis 15 og 37.

I 2003 fikk vi det såkalte barnehageforliket på Stortinget. Dette innebar en sterk opptrapping av barnehageutbyggingen og innføring av maksimumspris for en barnehageplass. I kjølvannet av dette steg barnehagedeltakelsen blant de minste betraktelig, slik at hele 79 prosent av ett- og toåringene gikk i barnehage i 2010, de aller fleste med heltidsplass.

Lenge var tilbudet av barnehageplasser langt lavere enn etterspørselen, og mange yrkesaktive foreldre måtte benytte dagmamma eller andre uformelle ordninger. I dag får nesten alle som ønsker det, en barnehageplass. Ellingsæter og Gulbrandsen (2003) beskriver utviklingen som at barnehagen har gått fra å være et selektivt til et universelt velferdsgode.

Kontantstøtte og valgfrihet

Samtidig som barnehagen framholdes som et viktig sosialt og pedagogisk tilbud, står foreldres valgfrihet sentralt i familiepolitikken. Dette kom særlig til uttrykk ved innføringen av kontantstøtte for småbarnsforeldre på slutten av 1990-tallet. Den skal gi foreldre mer tid til omsorg og større valgfrihet i hvordan barna skal passes. Foreldre med barn mellom ett og tre år som ikke går i barnehage med offentlig driftstilskudd, kan få utbetalt et skattefritt månedlig kontantbeløp. Dette utgjør 3 300 kroner per måned. Redusert oppholdstid i barnehage gir rett til et gradert beløp.

Det er imidlertid en viss politisk bekymring for at kontantstøtten kan bidra til at barn som ville ha stort utbytte av å gå i barnehage, passes av foreldre i stedet. Eksempelvis har to offentlige utredninger nylig foreslått å avskaffe kontantstøtten for å få foreldre med innvandrerbakgrunn til å velge barnehage for barna sine (NOU 2011:7, NOU 2011:14).

Barnehage er blitt de minstes hverdag

Barnehagen har nå en dominerende plass i små barns dagligliv i Norge. Ser vi ett- og toåringer under ett, gikk hele 85 prosent i barnehage i 2010, ifølge Barnetilsynsundersøkelsen 2010 (tabell 1). De aller fleste, 72 prosent, hadde en heltidsplass, det vil si minst 41 timer per uke. 10 prosent hadde en lang deltidsplass, det vil si 25-40 timer per uke, mens kun 3 prosent hadde en kort deltidsplass, det vil si under 25 timer per uke.

Bare 13 prosent av ett- og toåringene ble passet av en av foreldrene, mens få hadde andre tilsynsordninger som dagmamma, praktikant og lignende. Heltid og deltid i barnehage refererer til det avtalte timetallet som barnet kan være i barnehagen, men barnets faktiske oppholdstid er ofte kortere enn dette (se Moafi og Bjørkli 2011 ).

Andelen i barnehage er noe lavere blant ettåringer enn blant toåringer, men hele 77 prosent av dem som var fylt ett år på intervjutidspunktet, gikk i barnehage. 21 prosent ble passet av enten mor eller far. Også blant ettåringene er det nå nesten slutt på bruken av dagmammaer.

De ulike tilsynsordningene fordeler seg omtrent på samme måte for barn med enslige foreldre som for barn med gifte eller samboende foreldre. Det kan se ut til at det å passes av foreldre er noe vanligere blant barn med enslige foreldre, mens kort deltidsbarnehage er mindre vanlig, men forskjellen er beskjeden.

I undersøkelsen stilte man følgende spørsmål for å kartlegge tilsynsordninger: «Hva slags type tilsyn har barnet (navn) på dagtid? Dersom dere har flere tilsynsordninger for barnet, ber vi deg svare den som dere bruker mest.» Vi kan derfor ikke utelukke at bruk av praktikant, dagmamma eller slektninger er mer utbredt enn det som framkommer i undersøkelsen. Dersom man for eksempel kombinerer barnehage og praktikant, er det barnehagen som fanges opp, ikke praktikanten. Bruk av praktikant fanges opp kun når dette er den tilsynsordningen som brukes mest.

Det er også viktig å være klar over at skillet mellom heltids- og deltidsplass i barnehage i denne undersøkelsen avviker fra den inndelingen som benyttes i Statistisk sentralbyrås barnehagestatistikk, og fra den som ligger til grunn for gradering av kontantstøtten.

Klare forskjeller mellom familiene

Bak den høye oppslutningen om barnehage skjuler det seg fremdeles forskjeller mellom ulike grupper av ett- og toåringer. Eksempelvis har både foreldrenes utdanningsnivå, yrkestilknytning, bosted og landbakgrunn betydning for bruk av barnehage. I tabellene 2 og 3 vises forskjeller mellom ulike grupper blant ett- og toåringer med gifte eller samboende foreldre. Barnehagebruken henger sammen med kjennetegn ved begge foreldre, men ettersom mors yrkestilknytning og arbeidstid varierer mer enn fars, viser vi her bruk av tilsynsordninger etter kjennetegn ved mor.

Når mor har lang universitetsutdanning, går vel ni av ti barn i alderen ett til to år i barnehage, de aller fleste på fulltid. Bare 8 prosent passes av mor eller far. Når mor har grunnskole som høyest fullførte utdanning, er 73 prosent av barna i barnehage, mens 26 prosent passes av foreldrene. Barn av mødre med utdanning fra videregående skole eller kort utdanning fra universitet eller høgskole kommer i en mellomstilling.

Som ventet varierer barnehagebruken med mors yrkestilknytning og arbeidstid (se tekstboks). Når mor arbeider minst 30 timer per uke, går over 90 prosent av barna i barnehage. Også når mor har kortere arbeidstid, går de fleste barn i barnehage, men her er det et større innslag av deltidsplasser. Lavest andel i barnehage finner vi når mor ikke er yrkesaktiv, og når hun har foreldrepermisjon (lønnet eller ulønnet). Permisjonen kan gjelde barnet selv eller et yngre søsken.

Hjemmearbeidende har små barn hjemme

I intervjuet ble foreldrene bedt om å angi hvorvidt de betraktet seg hovedsakelig som yrkesaktive, studenter, arbeidsledige, uføretrygdet, hjemmearbeidende eller annet. Det er ikke nødvendigvis samsvar mellom gruppen som anser seg som hovedsakelig yrkesaktive, og gruppen som defineres som yrkesaktive ut fra kriteriet om arbeid minst en time forrige uke. Yrkesaktive som arbeider lite, kan for eksempel anse seg hovedsakelig som studenter eller hjemmearbeidende.

Som vi kunne vente, er barnehagebruken lavest når mor er hjemmearbeidende. Kun 18 prosent av barna har da en heltidsplass i barnehagen, mens 23 prosent har en deltidsplass. Det er imidlertid forholdsvis få mødre som regner seg som hjemmearbeidende. Ikke uventet er andelen barn i barnehage høyest når mor betrakter seg som yrkesaktiv eller student.

Det kan også se ut til at mors yrke har betydning for hvorvidt barn har heltids- eller deltidsplass i barnehagen. Andelen med deltidsplass er særlig høy når mor arbeider som syke- eller hjelpepleier, eller i et lignende yrke, men forskjellen er beskjeden. Slike yrker preges av høye deltidsandeler og mye skift og turnus, noe som kan gjøre at foreldre foretrekker en deltidsplass i barnehage.

I likhet med tidligere studier (for eksempel Sæther 2010 ; Moafi og Bjørkli 2011 ), finner vi at barnehagebruken varierer med foreldrenes inntekt. Mens tidligere analyser gjerne skiller mellom barn i lavinntektshusholdninger og barn i husholdninger uten lavinntekt, bruker vi husholdningens inntekt etter skatt, inndelt i fem like store grupper - såkalte kvintiler. Dette viser variasjon i barnehagedeltakelse langs hele inntektsfordelingen.

Bruken av barnehage er høyere blant foreldre med høy inntekt enn blant foreldre med lav inntekt, og særlig gjelder dette heltidsplasser. 83 prosent av barna med foreldre i høyeste inntektskvintil har fulltidsplass, mot 62 prosent av dem med foreldre i laveste inntektskvintil (se tabell 3). Blant barn med foreldre i andre, tredje og fjerde inntektskvintil går henholdsvis 67, 75 og 75 prosent i barnehage på heltid. Andelen barn med deltidsplass er høyest i de to laveste inntektskvintilene, 16 og 18 prosent når både lang og kort deltid regnes med, og lavest i høyeste inntektskvintil, der 6 prosent har deltidsplass.

Agder og Trøndelag har lavest andel i fulltidsbarnehage

Barnehagebruken, særlig bruken av fulltidsplass, varierer også mellom ulike landsdeler. Ett- og toåringer i Oslo og Akershus har oftest en fulltidsplass i barnehage, mens andelen er lavest i Agder-fylkene og Trøndelag. Regner vi også med deltidsplasser, blir de regionale forskjellene mindre.

Tabell 3 viser barnehagebruk etter mors fødeland. I likhet med Moafi og Bjørkli (2011) skiller vi mellom dem som er født i (1) Norge, i (2) EU/EØS-landene, USA, Canada, Australia og New Zealand, og i (3) Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania bortsett fra Australia og New Zealand og Europa utenom EU/EØS. Mens det er liten forskjell mellom barn med mødre i de to første landgruppene, er barnehagebruken betydelig lavere for barn av mødre i den tredje gruppen. Men også her går nesten to tredeler av ett- og toåringene i barnehage. 34 prosent passes av en av foreldrene, mens 2 prosent har andre ordninger.

Andelen barn i barnehage er dessuten lavere når det er mange enn når det er få barn i husholdningen. Dette er i tråd med tidligere analyser.

Forskjeller også blant enslige mødre

Også blant barn med enslige foreldre er det betydelige forskjeller mellom grupper i bruk av barnehage. Ettersom det er såpass få barn med enslige foreldre i vårt analyseutvalg (se tabell 1), kan vi ikke bryte ned materialet på samme måte som for barn med gifte/samboende foreldre. Det er imidlertid tydelig at barnehagedeltakelsen er lavere når mor har kort utdanning enn når hun har lang utdanning (tabell 4). Den er også lavere når mor er født i Asia, Afrika etc., og når det er mange barn i husholdningen.

Når flere faktorer vurderes samtidig

For å få bedre innsikt i betydningen av ulike forklaringer for hvorvidt barn går i barnehage eller ikke, har vi gjort en analyse som tar hensyn til flere faktorer samtidig, en såkalt multivariat analyse (se tekstboks om tolkning av denne, side 10). Analysen gjelder for barn med gifte eller samboende foreldre. Vi skiller da mellom barn som går i barnhage (enten på hel- eller deltid), og barn som passes av foreldre (mor eller far). Barn med andre tilsynsordninger er holdt utenfor, men som vi har sett, gjelder dette kun 2 prosent (se tabell 2). Resultatene vises i tabell 5, i en såkalt logistisk regresjon.

Vi undersøker altså de ulike faktorenes betydning gitt «alt annet likt». Eksempelvis ser vi på betydningen av mors utdanning gitt samme alder på barnet, samme bosted, samme antall barn i husholdningen og så videre.

I analysen inkluderer vi barnets alder, mors utdanning, landsdel for bosted, antall små barn i husholdningen, antall større barn i husholdningen, mors fødeland samt husholdningens inntekt etter skatt. Når det gjelder mors utdanning, skiller vi for gruppen med kort utdanning fra universitet eller høgskole mellom utdanning innenfor helse- og sosialfag og andre typer utdanning. Dette er gjort fordi mødre med utdanning innenfor helse- og sosialfag ofte arbeider skift eller turnus, noe som gjør at barnehage på dagtid kan passe dårligere for deres barn.

Foreldrenes yrkestilknytning og arbeidstid inngår ikke som forklaringsfaktorer i analysen ettersom valg av arbeidstid og barnehagebruk er så nært forbundet med hverandre. Eksempelvis har hjemmearbeidende mødre ofte valgt å være hjemme fordi de ønsker å passe barna selv.

Utdanning, bosted og barnetall spiller inn …

Også etter justering for andre forskjeller mellom barna ser vi - som ventet - at ettåringer går sjeldnere i barnehage og passes oftere av foreldre enn toåringer. Videre har mors utdanning klar selvstendig betydning, slik at barnehagedeltakelsen øker med mors utdanningsnivå. Det har imidlertid ingen betydning hvorvidt mor er utdannet innenfor helse- og sosialfag eller andre fag.

Det er også klare forskjeller mellom barn i ulike landsdeler. Særlig Agder-fylkene skiller seg ut med en høyere andel barn som passes av foreldre framfor å gå i barnehage. Dette stemmer godt med andre studier som viser at folk i Agder-fylkene har mer tradisjonelle holdninger til kvinners familie- og yrkesrolle enn befolkningen ellers, og også en mer tradisjonell praksis når det gjelder kvinners yrkesdeltakelse (Magnussen mfl. 2005, Ellingsen 2010 ). Også barn på Vestlandet og i Trøndelag går sjeldnere i barnehage enn barn i Oslo og Akershus.

Antall barn 0-3 år i husholdningen har ingen klar betydning, men foreldretilsyn er vanligere når det er minst tre større barn i husholdningen, enn når det er færre, eller ingen, større barn. Store søskenflokker innebærer dermed lavere barnehagedeltakelse for ett- og toåringer, noe som stemmer med resultater fra andre analyser ( Sæther 2010) .

… og det samme gjør mors fødeland

Videre ser vi at barn oftere blir passet av foreldre når mor er født i Asia, Afrika etc., enn når mor er født i Norge. Det er derimot ingen forskjell i barnehagebruk mellom barn med mor født i Norge og barn med mor født i EU/EØS-landene etc.

Det er ingen klar forskjell i bruk av barnehage mellom husholdninger med ulikt inntektsnivå. Vi har valgt den midterste inntektsgruppen (tredje kvintil) som sammenligningsgrunnlag, slik at de to laveste og de to høyeste kvintilene sammenlignes med denne. Det er heller ikke klare forskjeller mellom første og femte kvintil. Husholdningsinntekten henger sammen med mors utdanningsnivå og fødeland, og det særlig når disse faktorene inkluderes i analysen at sammenhengen mellom inntektsnivå og barnehagebruk svekkes.

Foreldrenes begrunnelser for ikke å ha barnet i barnehage er sjelden knyttet til økonomi. De vanligste begrunnelsene er at man ikke trenger barnehageplass for tiden, at det er viktig at barnet er sammen med mor de første årene, at en av foreldrene er hjemme, og at barnet er for lite til å gå i barnehage ( Moafi og Bjørkli 2011 , tabell 2.8). I en studie av foreldre som ikke bruker barnehage for barn i alderen tre til fem år, fant også Seeberg (2010) at økonomiske begrunnelser var lite framtredende. Økonomiske betraktninger spilte inn, men var sjelden utslagsgivende. Verdier og holdninger, praktiske forhold og ønsket om en roligere hverdag for barna var viktige momenter for mange foreldre. Noen framhevet også mangelen på deltidsplasser som en av årsakene.

Bosted og inntekt viktig for valg av deltidsplass

Veksten i antall barnehageplasser de siste årene har i stor grad kommet i form av heltidsplasser. Av alle ett- og toåringer hadde 13 prosent en kort eller lang deltidsplass i 2010 (tabell 1). For å finne ut hvilke grupper som har deltidsplass, har vi laget en multivariat analyse der vi skiller mellom barn med heltidsplass i barnehage og barn med deltidsplass (lang eller kort). Barn med heltidsplass er valgt som referanse. Barn som ikke går i barnehage, inngår ikke i analysen. Resultatene vises i tabell 6 (se tekstboks om tolkning av multivariat analyse).

Sammenlignet med heltidsplass er deltidsplass mindre vanlig når mor har lang enn når mor har kort utdanning. Deltidsplass er derimot mer vanlig for barn som bor utenfor Oslo og Akershus enn for barn i osloområdet og akershusområdet, og dette gjelder særlig barn i østlandsområdet ellers, i Agder-fylkene og i Trøndelag.

Sammenlignet med heltidsplass er deltidsplass også vanligere når det er mange enn når det er få barn i husholdningen, og når husholdningen har forholdsvis lav inntekt enn når den har middels høy inntekt. Det siste kan tyde på at mindre romslig økonomi får foreldre til å velge deltidsplass, som gjerne er billigere enn en heltidsplass. Avtalt oppholdstid under 33 timer per uke gir dessuten rett til et visst beløp i kontantstøtte. Størrelsen på inntekten henger imidlertid tett sammen med foreldrenes arbeidstid, slik at lavere inntekt kan være et resultat av et valg om å jobbe mindre for å ha barna i barnehage på deltid framfor heltid.

I den multivariate analysen har mors fødeland ingen betydning for om barnet har deltids- framfor heltidsplass i barnehagen. Dette stemmer med resultater fra den bivariate analysen i tabell 3.

Hva med barn uten rett til barnehageplass?

Som tidligere nevnt gjelder lovfestet rett til barnehageplass for barn født innen utgangen av august det året det søkes plass for. Barn født etter dette har ikke rett til plass før året etter. Hvilke tilsynsordninger har disse barna? Barnetilsynsundersøkelsen 2010 ble gjennomført fra midten av september til midten av desember (se tekstboks om datagrunnlag). Av barna i vårt analyseutvalg (1 311 barn som var fylt ett eller to år på intervjutidspunktet) var det 101 barn som ikke hadde rett til barnehageplass høsten 2010.

Omtrent halvparten av disse barna gikk likevel i barnehage. 41 prosent hadde heltidsplass, 8 prosent hadde lang deltidsplass, og 1 prosent hadde kort deltidsplass. For øvrig ble 41 prosent passet av mor, 5 prosent av far, og 4 prosent av dagmamma eller slektninger. Ingen benyttet andre ordninger, som for eksempel praktikant.

Når barna ikke hadde barnehageplass, ble foreldrene spurt om de hadde søkt om plass, og om de kom til å søke i løpet av høsten. Ser vi alle barn uten rett til barnehageplass under ett, finner vi at mens halvparten av barna altså hadde barnehageplass, hadde foreldrene søkt om plass for 25 prosent av barna og ville søke om plass for 6 prosent. Resten av barna, kun 19 prosent, gikk altså ikke i barnehage, og foreldrene hadde verken søkt om plass eller kom til å søke om plass i løpet av høsten. Dette tyder på at barnehagen har stor oppslutning også blant foreldrene til de yngste barna.

Stadig flere i barnehage i årene som kommer?

Etter hvert som stadig flere barn går i barnehage, utgjør de som ikke deltar, et lite mindretall, særlig blant de eldre barna. Da forskningsinstituttet NOVA skulle gjennomføre en undersøkelse blant foreldre med barn i alderen tre- til fem år som ikke gikk i barnehage i 2010, brukte forskerne mye tid på å finne deltakere i målgruppen (Seeberg 2010, s. 28).

Blant de mindre barna er det flere som ikke deltar i barnehagetilbudet, men dette gjelder først og fremst for ettåringene. Undersøkelsen vi baserer oss på i denne artikkelen, viser at av barn som var fylt to år på intervjutidspunktet, gikk vel ni av ti i barnehage høsten 2010. Blant ettåringene gikk åtte av ti i barnehage.

De som ikke benytter barnehage, begrunner sjelden dette med at tilbudet er for dyrt, men peker på at en av foreldrene er hjemme, eller at barna har det best sammen med mor når de er små. Størrelsen på husholdningens inntekt har liten betydning for om barn går i barnehage eller ikke når vi justerer for mors utdanningsnivå og fødeland. Tidligere analyser viser imidlertid at barn i lavinntektsfamilier sjeldnere går i barnehage enn barn i familier uten lavinntekt ( Moafi og Bjørkli 2011 , tabell 2.2). Også foreldre i lavinntektsgrupper begrunner ofte manglende barnehagebruk med at de ikke trenger plass, eller at barnet bør være sammen med mor de første årene. En ikke ubetydelig andel peker likevel på at barnehage er for dyrt, og at de ikke vil miste kontantstøtten ( Moafi og Bjørkli 2011 , tabell 2.8).

Trolig vil andelen barn i barnehage fortsette å øke i årene som kommer, men utviklingen vil antagelig påvirkes noe av hvordan kontantstøtten utformes. Regjeringen har foreslått å avvikle kontantstøtten for toåringer fra 1. august 2012. For barn i alderen 13-18 måneder blir det foreslått å øke kontantstøtten til 5 000 kroner i måneden, mens dagens satser videreføres for barn som er 19-23 måneder.

Dette kan gi insentiver til å utsette barnehagestart noe, slik at flere barn passes av foreldre, dagmamma eller praktikant, fram til de er halvannet eller to år. For toåringene kan fjerning av kontantstøtten bidra til at flere foreldre velger barnehage. Enkelte kommuner har imidlertid signalisert at de vil beholde kontantstøtten for toåringer, noe som kan opprettholde eller forsterke regionale variasjoner i barnehagebruk for små barn. Uansett vil trolig en del foreldre velge å passe barna selv de første leveårene, av verdibaserte eller praktiske grunner.

Referanser

Drange, N. og K. Telle (2011): Gratis kjernetid i barnehage. Effekt på skolekarakterene til barn fra innvandrerfamilier. N.P. Sandbu (red): Utdanning 2011 - veien til arbeidslivet , Statistiske analyser 124, Statistisk sentralbyrå.

Ellingsen, D. (2010): Likestilling mellom kvinner og menn. Sørlandet på etterskudd, Samfunnsspeilet 24 (1), Statistisk sentralbyrå.

Ellingsæter, A.L. og L. Gulbrandsen (2003): Barnehagen - fra selektivt til universelt velferdsgode , NOVA - Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, Rapport 24/03.

Gulbrandsen, L. og C.U. Tønnessen (1988): Barnehageutbyggingens fordelingsmessige virkninger, Tidsskrift for samfunnsforskning 29 (6): 539-554.

Leira, A. (2002): Working Parents and the Welfare State. Family Change and Policy Reform in Scandinavia , Cambridge University Press.

Magnussen, M.-L., T.S. Mydland og G. Kvåle (2005): Arbeid ute og hjemme: Sørlandske mødres valg og vurderinger , Rapport fra prosjektet Likestilling og arbeidsliv på Agder, Fou-rapport nr. 5/2005.

Moafi, H. og E.S. Bjørkli (2011): Barnefamiliers tilsynsordninger, høsten 2010 , Rapporter 34/2011, Statistisk sentralbyrå.

NOU 2009:10: Fordelingsutvalget.

NOU 2011:7: Velferd og migrasjon. Den norske modellens framtid.

NOU 2011:14: Bedre integrering. Mål, strategier og tiltak.

NOU 2012:1: Til barnets beste - Ny lovgivning for barnehagene.

Seeberg, M.L. (2010): Siste skanse: En undersøkelse om 3-5-åringer som ikke går i barnehage, Rapport nr. 7/10, NOVA - Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Stortingsmelding nr. 17 (1996-97): Om innvandring og det flerkulturelle Norge.

Stortingsmelding nr. 49 (2003-2004): Mangfold gjennom inkludering og deltakelse.

Stortingsmelding nr. 41 (2008-2009): Kvalitet i barnehagen.

Sæther, J.P. (2010): Barn i barnehage - foreldrebakgrunn og utvikling de seneste årene , Rapporter 11/2010, Statistisk sentralbyrå.

Wilhelmsen, M. og T. Löfgren (2011): Undersøkelsen om barnefamiliers tilsynsordninger 2010. Dokumentasjonsrapport, Notater 13/2011, Statistisk sentralbyrå.

Tabeller:

• Tabell 1 Tilsynsordninger blant ett- og toåringer, etter barnets alder på intervjutidspunktet og hvorvidt foreldrene er gifte/samboende eller enslige. Prosent
• Tabell 2 Tilsynsordninger blant ett- og toåringer med gifte/samboende foreldre, etter mors utdanning, og yrkesarbeid. Prosent
• Tabell 3 Tilsynsordninger blant ett- og toåringer med gifte/samboende foreldre, etter husholdningens inntekt, mors fødeland, landsdel og antall barn. Prosent
• Tabell 4 Tilsynsordninger blant ulike grupper av ett- og toåringer med enslige mødre. Prosent
• Tabell 5 Logistisk regresjon av om barnet blir passet av foreldrene (går i barnehage er referansekategori). Barn 1-2 år med gifte eller samboende foreldre. N=1040
• Tabell 6 Logistisk regresjon av om barnet har deltidsplass i barnehage (fulltidsplass er referansekategori). Barn 1-2 år med gifte/samboende foreldre. N=876