Fra 1 milliard til 8 000 milliarder kroner på 100 år

Det er ikke bare norsk import og eksport av varer og tjenester mot andre land som øker, men norske foretak, husholdninger og offentlige etater investerer stadig mer i utenlandske foretak og finansierer sin virksomhet ved å ta opp lån i utlandet. Dette gjenspeiles i statistikken Fordringer og gjeld overfor utlandet, som Statistisk sentralbyrå (SSB) i 2019 har utarbeidet i 100 år.

Statistikken gir viktig informasjon om Norges økonomiske situasjon, og viser at Norge har en solid økonomi sammenlignet med mange andre land. Sånn har det imidlertid ikke alltid vært.

Stort sett har vi skyldt penger

I 1919 var Norges nettofordringer overfor utlandet på 1 milliard kroner. Helt fram til 1994 hadde Norge et netto gjeldsforhold overfor utlandet. De eneste unntakene finner vi i årene 1919 og 1946, da vi mottok forsikringserstatninger for skip som forliste under første og andre verdenskrig. Disse erstatningene ble plassert som bankinnskudd i utlandet, og gjorde Norge til netto långiver akkurat i disse årene.

Nivået på både fordringer og gjeld var imidlertid stabilt lavt helt fram til slutten av 1970-tallet, før pilene begynte å peke oppover for begge deler. Etter det første oljefunnet på norsk sokkel i 1969 fulgte det flere år med investeringer og oppbygging av norsk industri, som økte Norges gjeld. Oljeprisene var dessuten lave, og det var derfor først i 1995 at inntektene tilknyttet oljeindustrien ble store nok til at forholdet overfor utlandet snudde.

Siden da har vi hatt et netto fordringsoverskudd. Nettofordringene er målt aller størst ved utgangen av 2. kvartal 2019, med 8 035 milliarder kroner. Norges nettogjeld var på sitt høyeste i 1989, med 132 milliarder kroner.

Oljefondet har hatt enorm betydning

Overgangen til å bli et land med store fordringer på andre land har en klar sammenheng med oppbyggingen av Statens pensjonsfond utland (SPU), og avkastningene fondet har gitt.

SPU begynte å investere i utenlandske finansmarkeder i 1996. Over de påfølgende årene ble det generert en enorm verdiøkning. Ved utgangen av 1998 ble verdien av fondet vurdert til å være 172 milliarder kroner. I løpet av 2012 var verdien steget til 3 816 milliarder kroner, og i løpet av høsten 2019 passerte oljefondet 10 000 milliarder kroner.

Oljefondet er så stort at hvis vi hadde ekskludert det fra Norges totale fordringer overfor utlandet, ville Norge hatt et netto gjeldsforhold overfor utlandet i hele perioden.

Tabell 1. Norges nettofordringer inkl og ekskl SPU. Milliarder kroner

Til tabellen

Porteføljeinvesteringer dominerer

Den norske økonomien har blitt stadig mer tilknyttet andre lands økonomier ved at fordringer og gjeld har økt. I statistikken kan vi se hva slags type kapital Norge investerer og tar opp lån i. Vi deler dette inn i direkteinvesteringer, porteføljeinvesteringer, andre investeringer og internasjonale reserver.

2018-tallene viser at Norge helt klart er tyngst inne i porteføljeinvesteringer. Det er investeringer i verdipapirer med eierandel under 20 prosent. Innenfor denne kategorien er det investeringer i aksjer og annen egenkapital som dominerer, og det er den offentlige forvaltningen og SPU som har desidert størst investeringer i utlandet.

Norge har også mest gjeld i form av porteføljeinvesteringer, men her er det langsiktige obligasjoner som dominerer. Banker og kredittforetak er de som tar opp mest lån.

Mer samhandling krever overvåkning

Internasjonale organisasjoner som Eurostat, OECD og Det internasjonale pengefondet (IMF) følger nøye med på utviklingen i landenes fordringer og gjeld overfor utlandet. Spesielt etter finanskrisen i 2008 har denne oppfølgingen blitt strengere og viktigere. Økt globalisering og stadig flere økonomiske relasjoner mellom landene gjør at økonomiske ubalanser i ett land kan få konsekvenser globalt.

Et land som har mer fordringer enn gjeld er netto utlåner av kapital. Det betyr at landet er i en finansiell posisjon hvor det har mulighet for å låne ut kapital til andre land som trenger det, eller sagt på en annen måte: Investere i andre land for å få avkastning på overskuddskapital.

Et land som har mer gjeld enn fordringer overfor andre land er netto låntaker av kapital. Å ha mye gjeld overfor andre land er ikke nødvendigvis et problem i seg selv, men det kan være et tegn på at landet har utfordringer med å håndtere gjelden dersom den er vedvarende høy og stor i forhold til landets verdiskapning.

Under gjengis et kart fra IMF over hvilke land som er netto långiver (vist i blått) og netto låntaker (vist i orange) av kapital overfor resten av verden. I mange land i Afrika og Midt-Østen mangler IMF informasjon om fordrings- og gjeldsforholdet overfor resten av verden.

 

Solid norsk økonomi

Figur 3 viser de 10 landene som ifølge IMF har størst nettofordringer og -gjeld mot andre land. Tallene er hentet fra IMF, og viser at Japan har størst nettofordringer overfor resten av verden, med netto fordringsoverskudd på 3 102 milliarder dollar ved utgangen av 2018. Deretter følger Tyskland, Kina Hong Kong, Sveits og Singapore. Så kommer Norge; vi lå altså på syvendeplass over landene i verden med størst nettofordringer ifølge IMFs tall for 2018.

I andre enden av skalaen ligger USA, som er landet med desidert størst nettogjeld. I 2018 var den på 9 717 milliarder dollar, som er tre ganger så mye som Japans netto overskudd. 

For å holde oversikt over landenes økonomiske situasjon, bruker blant annet Eurostat en indikator som viser nettofordringer og -gjeld som andel av landets bruttonasjonalprodukt (BNP). Å måle som andel av BNP er hensiktsmessig for å vurdere landets evne til å betjene gjeld.

Dersom et lands nettogjeld overstiger 35 prosent av verdien av BNP, vil Eurostat følge opp landets økonomiske situasjon ekstra nøye. Indikatoren går inn i en ordning kalt MIP (The Macroeconomic Imbalance Procedure), som har som mål å identifisere potensielle makroøkonomiske risikoer på et tidlig stadium. 

Eurostats oversikt viser at i EU har Irland og Hellas mest nettogjeld i prosent av BNP, med henholdsvis 165 og 143 prosent, mens Nederland og Tyskland har mest nettofordringer i prosent av BNP, med henholdsvis 71 og 62 prosent. Til sammenlikning har Norge nettofordringer som utgjør 200 prosent av BNP (kilde SSB). Alle tallene gjelder utgangen av 2018.