Skatteomgåelser kan ha kostet staten milliarder

Internasjonale konsernselskaper har datter- og søsterselskaper i flere land. Når det gjelder å minimere skattekostnader har konsern med selskap plassert i både lav- og normalskatteland et gunstig utgangspunkt. Ved å plassere konsernets gjeld i land med høy skattesats og gode fradragsordninger vil de kunne motta høye fradrag på skatten og dermed redusere konsernets totale skattekostnader. Dersom konsernet samtidig plasserer inntektene i land med lav skattesats, kan den samlede skattebelastningen bli svært lav. En mye omtalt måte å drive slik skattetilpasning er gjennom internprising. Ved å la selskaper i høyskatteland kjøpe vareinnsats dyrt fra søsterselskaper i lavskatteland kan konsernet, sett under ett, oppnå en skattefordel. 

Konsernselskapene finansierer sin virksomhet gjennom egenkapital og gjeld. Gjelden er sammensatt av to ulike typer: intern gjeld og ekstern gjeld. Flytting av skattegrunnlaget gjennom lånetransaksjoner, etter samme prinsipp som ved internprising, kan forklare påfallende mønstre i statistikken om internasjonale lånetransaksjoner i norske ikke-finansielle aksjeselskaper. I denne artikkelen viser vi hvordan utviklingen i norske selskapers sammensetting av gjeld til utlandet faller sammen med endringer i skattereglene. Mer konkret søker vi å finne svar på hvordan innføringen av rentebegrensningsregelen i 2014 har påvirket sammensettingen av henholdsvis intern og ekstern gjeld.

Reduserte skatteinntekter som følge av skattetilpasning

Norske selskaper kan få rentefradrag ved at konsernet de er del av oppretter en internbank i utlandet, og der selskapet så overfører mest mulig av egenkapitalen til utenlandske deler av konsernet, for videre å låne pengene tilbake. Fradraget gir en skattereduksjon tilsvarende skattesatsen i Norge multiplisert med rentefradraget. Skatten konsernet som helhet blir belastet, vil kun tilsvare renteinntekten det utenlandske selskapet får fra lånet til det norske selskapet multiplisert med skattesatsen i landet det utenlandske selskapet holder til i. For den norske stat betyr endringen i skattegrunnlaget reduserte skatteinntekter ved at skatt på inntekt fra virksomhet i Norge tilfaller utlandet. Som følge av at det kan være snakk om store selskaper, kan det også bli store beløp.

Økt ekstern gjeld etter innføring av en rentebegrensningsregel

Ifølge tall fra Regnskap for ikke-finansielle foretaks utenlandsfinansiering har norske selskapers samlede gjeld til utlandet mer enn fordoblet seg i perioden 2005-2017. I 2014 ble det innført en regel som begrenset fradragsretten på renter på intern gjeld for å redusere norske foretaks opptak av gjeld. Statistikken viser at bruk av interngjeld nådde sitt foreløpige maksimum i 2013, mens ekstern gjeld har fortsatt å vokse, fram til 2015. Dette alene kan tyde på skattetilpasning, men låneopptak kan også ha andre forklaringer. Nedenfor gir vi en oversikt over utviklingen av gjeld og lånerenter i perioden. Deretter sammenligner vi utviklingen av intern- og total gjeld i internasjonale konsernselskap som ble rammet av rentebegrensingsregelen i 2014 med en kontrollgruppe av sammenlignbare konsernselskap som ikke ble rammet.

Lavere renter og mer gjeld etter Finanskrisen

I kjølvannet av finanskrisen i 2008 har den norske styringsrenten, og følgelig også norske utlånsrenter, holdt seg på et relativt lavt nivå. Også internasjonalt har rentenivået vært lavt. Lave utlånsrenter innebærer at kostnaden ved å låne penger reduseres. Det blir med andre ord rimeligere å ta opp lån for å finansiere investeringer og annen utvikling. Ifølge SSBs Kredittindikator økte innenlandsk lånegjeld for ikke-finansielle foretak i perioden 2005-2017. I den samme perioden har også styringsrenten ligget på et historisk lavt nivå. Utlånsveksten kan skyldes flere faktorer, men det er ikke urimelig å anta at lave renter kan ha hatt betydning.

Internasjonale konsernselskap har vanligvis mulighet til å ta opp gjeld i flere land. Rentenivået i disse landene vil påvirke hvor mye gjeld norske selskap i internasjonale konsern tar opp i utlandet. Sammenliknet med land som Sverige og Danmark har renten i Norge ligget på et noe høyere nivå i årene etter finanskrisen. Dette kan være én mulig forklaring på økningen i gjelden norske selskap har tatt opp i utlandet. Ulike skatteregler mellom landene vil også påvirke de totale gjeldskostnadene.

Økt intern gjeld kan være motivert av skatteplanlegging

Alle selskaper får, i likhet med enkeltpersoner, fradrag for rentekostnader. Hvor stort dette fradraget har vært, og hvilken type gjeld fradraget gjelder, har variert over tid og mellom land: Flere europeiske land innførte i perioden etter finanskrisen en rekke regler som skulle hindre internasjonale konsern i å bruke sine flernasjonale nettverk av foretak i å drive skatteplanlegging. Dette gjaldt blant andre Sverige, Danmark og Finland, hvor fradragsbegrensning på renter på intern gjeld ble brukt som ett av flere virkemidler.

Frem til 2013 var slike restriksjoner på rentefradrag ikke et tema i norsk politikk. De ulike reglene på tvers av land skapte insentiver til å utnytte skattesystemet, og for norske selskap som var del av større internasjonale konsern, økte andelen intern gjeld. Som forklart innledningsvis kunne konsernene utnytte de gunstige fradragsreglene i Norge til å få ned skattegrunnlaget ved å plassere gjeld i utlandet. Samtidig økte renteutgiftene på intern gjeld i utlandet. Forholdet illustreres i figur 2. Som vi ser, økte andelen intern gjeld til utlandet fra 57 til 69 prosent i perioden 2005-2012. Andelen ekstern gjeld falt noe i 2017. Dette kan sees i sammenheng med at også total gjeld ble redusert. Mindre lånebehov, som følge av reduserte investeringer i konsernene, kan være årsaken til nedgangen i total gjeld.

I løpet av høsten 2013 var det flere medieoppslag som omtalte skattebesparelser i norske konsern ved hjelp av utenlandske internbanker. Store norske konsern ble beskyldt for å spare milliarder i skatt ved å plassere gjeld og flytte inntekter til lavskatteland som blant annet Belgia. Vår undersøkelse viser at mange norske foretak hadde en stor andel interngjeld til utenlandske konsernselskaper; av de 603 foretakene i undersøkelsen som kunne ha blitt rammet av rentebegrensningsregelen dersom den var blitt innført allerede i 2012, hadde 411 mer enn 50 prosent av total gjeld til utlandet som interngjeld. 366 foretak hadde mer enn 75 prosent interngjeld.

Rentebegrensningsregelen resulterte i mer ekstern gjeld

Som følge av det svekkede skattegrunnlaget så norske myndigheter behov for en lignende regel som nabolandene tidligere hadde innført. I april 2013 foreslo derfor Finansdepartementet å innføre den såkalte rentebegrensningsregelen. Formålet med regelen var å gjøre det mindre attraktivt for internasjonale konsern å plassere intern gjeld i Norge ved å redusere fradraget på renter tilhørende denne typen gjeld. Regelen tredde i kraft i 2014.

Konsernselskap som sto i fare for å få redusert rentefradrag som følge av begrensningsregelen, endret sin sammensetting av intern og ekstern gjeld betraktelig i årene 2012-2017. I halvparten av disse foretakene ser vi redusert andel interngjeld. Som vi ser av figur 3, økte disse foretakenes andel ekstern gjeld i perioden fra drøyt 33 prosent av total gjeld til rundt 55 prosent. For de konsernselskapene som i perioden før rentebegrensningsregelen ble vedtatt, ikke så ut til å bli rammet av regelen, ser vi ikke en tilsvarende utvikling. Andelen ekstern gjeld i disse selskapene holdt seg relativt stabil i samme periode. Forskjellene i utviklingen mellom de to gruppene foretak tyder på at rentebegrensningsregelen har hatt en direkte effekt på sammensettingen av gjeld i norske selskap som tilhørte internasjonale konsern. Dette bildet av utviklingen er ikke så overraskende med tanke på at fradragsbegrensningen bare gjaldt interne renter.

Var det tilstrekkelig å begrense intern gjeld for å unngå skatteplanlegging?

Vridningen fra intern til ekstern gjeld antyder at rentebegrensningsregelen ga konsernforetak et insentiv til å omstrukturere gjeldssammensetningen for å fortsatt få fradrag for rentekostnader. Så lenge konsernet delvis finansieres med lån, vil det fremdeles være mulig å spare skatt ved å samle mest mulig av den eksterne gjelden i den delen av virksomheten som er lokalisert i Norge. Regelen som gjaldt fra 2014, var derfor ikke et tilstrekkelig verktøy til å forhindre tynn kapitalisering av norske foretak og dermed flytting av overskudd til utlandet. Dette var også Finansdepartementets argument da de i 2017 foreslo å utvide rentebegrensningsregelen til også å omfatte renter på ekstern gjeld for selskap som er med i et konsern.

Den reviderte regelen ble opprinnelig foreslått å tre i kraft fra og med regnskapsåret 2018, men allerede i 2017 ser vi en nedgang i andelen ekstern gjeld. En forklaring kan være at internasjonale konsern har redusert sin samlede nettogjeld, eller at forslaget om å revidere begrensningsregelen medførte at internasjonale konsern har begynt å replanlegge gjeldsstrukturen etter at forslaget ble kjent tidlig i 2017. Som vi ser i figur 3, er endringen i ekstern gjeld størst for de norske selskapene som allerede har relativt stor andel ekstern gjeld. Dette tyder nettopp på at endringen i begrensningsregelen kan ha hatt virkning allerede før den er iverksatt, noe vi også så da den første formuleringen av reglen ble introdusert i 2013.

Regnskap for ikke-finansielle foretaks utenlandsfinansiering viser også at gjeld overfor utlandet steg raskere enn foretakenes eiendeler gjorde i perioden mellom 2012 og 2015. Etter 2015 har denne trenden snudd: Gjelden har gått ned samtidig som eiendelene har holdt seg stabilt. Dette styrker hypotesen om at internasjonale konsern i mindre grad enn tidligere bruker tynn kapitalisering av norske foretak som et ledd i skatteplanleggingen.