Hver tredje med lite utdanning sitter hjemme i valg etter valg

Allmenn stemmerett ble innført for kommunestyrevalgene i 1910, det første stortingsvalget hvor kvinner og menn var likestilt fant sted i 1915. I perioden frem til midten av 1960-tallet viste valgdeltakelsen stort sett en stigende tendens. Den høyeste deltakelsen målt ved et kommunestyrevalg var i 1963, da deltok 81 prosent. Den høyeste deltakelsen målt i et stortingsvalg var i 1965: 85 prosent. Valgdeltakelsen i stortingsvalgene har sunket siden den gang: Deltakelsen har ikke vært over 80 prosent siden 1980-tallet. Valgdeltakelsen i kommunestyrevalgene har etter toppen på 1960-tallet vist en fallende tendens. Fra slutten av 1980-tallet sank deltakelsen til under 70 prosent, bunnoteringen var i 2003 da 59 prosent stemte. I 1975 ble det innført valg til fylkestingene. Valgdeltakelsen her har også vært synkende: bunnoteringen var 56 prosent både i 2003 og 2015. Vi må tilbake til kommunestyrevalget i 1919 for å finne lavere deltakelse. 

Høy valgdeltakelse er ikke nødvendigvis noe mål i seg selv. Det er naturlig at valgdeltakelsen varierer litt fra gang til gang. At noen «hopper over» eller er forhindret fra å delta i et valg, er ikke noe merkverdig. Valgloven stiller ingen spesifikke krav til at valgdeltakelsen skal være over et gitt nivå for at valget skal kjennes gyldig. Men det er en utbredt oppfatning at et demokrati krever et visst omfang av engasjement og deltakelse for å være levedyktig på sikt. Det er en bekymring for at politiske beslutninger ikke oppfattes som legitime hvis det er få velgere som står bak representantene, og hvis deltakelsen viser seg å være skjev med hensyn til ulike grupper i samfunnet. Ved å følge de samme velgerne gjennom de to siste stortingsvalgene og de to siste kommunestyre- og fylkestingsvalgene kan vi studere om det er noen forskjeller med hensyn til kjønn, aldersgrupper og utdanningsnivå mellom dem som stemmer hyppig og dem som stemmer mindre hyppig. I denne artikkelen er problemstillingen:

• Hvor mange sitter hjemme i valg etter valg?
• Hvilke kjennetegn har de som kan sies å være vedvarende hjemmesittere

Valgdeltakelsen var høyere før

Årsaken til at valgdeltakelsen steg jevnt og trutt frem til 1960-tallet, var blant annet at deltakelsen blant kvinnene tok seg opp. Den var relativt beskjeden i de første valgene etter innføringen av allmenn stemmerett. Kvinnene gikk forbi mennene i valgdeltakelse på 1990-tallet og har i de siste valgene hatt 3-5 prosentpoeng høyere deltakelse.

Valgdeltakelsen i stortingsvalgene lå på over 80 prosent helt frem til valget i 1993. Da sank den til 76 prosent, som utgjør en nedgang på 7,3 prosentpoeng fra 1989, da den var 83 prosent. Fra valgforskningen er det kjent at hvis regjeringsalternativene er uklare, synker deltakelsen. Det har dessuten vist seg at noen velgere lar være å stemme i situasjoner hvor de er uenige med eget parti i viktige spørsmål (Aardal og Valen 1995:49). I begynnelsen av 1990-årene var Norge preget av avstemningen om norsk EU-medlemskap som ble gjennomført i 1994. Valgdeltakelsen i folkeavstemningen på 89 prosent er den høyeste som har vært registrert i et nasjonalt valg i Norges. EU-saken preget det politiske liv og valgkampene utover på 1990-tallet. Noen av partiene som gikk inn for norsk medlemskap i EU, som for eksempel Arbeiderpartiet, hadde også mange velgere som stemte mot norsk medlemskap. Det er tegn som tyder på at mange av disse opplevde krysspress og lot være å delta i stortingsvalget (Valen 1999:115). Velgere som hadde holdt fast på det samme partiet tidligere, ble mindre partitro, og samtidig ble flere hjemmesittere. EU-saken førte også til at den klare blokkdannelsen mellom en borgerlig og en sosialistisk fløy ble svekket. Det ga uklare regjeringsalternativer ved flere av valgene. Valgdeltakelsen har altså ikke kommet opp på det nivået den var på 1980-tallet, men ligget stabilt over 75 prosent.

Færre stemmer i lokalvalg enn i stortingsvalg

Jevnt over er valgdeltakelsen høyere i valg til nasjonalforsamlinger enn i lokalvalg. Denne tendensen ser vi i Norge og Europa for øvrig. Noe av forklaringen på det er at lokale valg ikke oppfattes like viktige av velgerne. Fylkestingsvalgene har den korteste historien og den laveste valgdeltakelsen. De startet i 1975 og avholdes samtidig med kommunestyrevalgene. Ved kommunestyrevalget i 2011 gikk valgdeltakelsen opp med 3 prosentpoeng. Dette var et lokalvalg i skyggen av terroraksjonen 22. juli. Gjerningsmannen hadde en politisk motivasjon for drapene, og mange så terrorangrepet som et angrep på det norske demokratiet. Et mulig svar på angrepet var derfor å støtte demokratiet ved å delta i valget (Bergh og Christensen 2013). I 2015 sank imidlertid deltakelsen igjen.

Når vi sammenlikner valgdeltakelsen mellom lokalvalg (kommunestyrevalg), regionvalg (fylkestingsvalg) og nasjonale valg (stortingsvalg), må vi være klare over at det er ulike regler for hvem som har stemmerett. I stortingsvalg har bare norske statsborgere stemmerett, mens i kommunestyre- og fylkestingsvalget har i tillegg utenlandske statsborgere med opphold i Norge i minst tre år, samt nordiske borgere bosatt i Norge stemmerett. I denne analysen ser vi utelukkende på norske statsborgere, altså velgere som hadde stemmerett i de fire siste valgene. Vi vet at spesielt utdanningsnivå og alder kan ha stor betydning for valgdeltakelsen (Kleven 2019). Vi deler inn i utdanningsnivå, kjønn og aldersgrupper.

Tabell 1. Valgdeltakelse i alle nasjonale valg 1910-2017, etter kjønn. Prosent

Til tabellen

9 av 10 velgere har stemt minst én gang på 2010-tallet

Av dem som hadde stemmerett i de fire siste valgene, kommune- og fylkestingsvalgene i 2011 og 2015 samt stortingsvalgene i 2013 og 2017, stemte 45 prosent ved alle fire valg. Et flertall, 55 prosent, valgte å sitte hjemme under minst ett valg.¹ 90 prosent av de stemmeberettigede har oppfylt sin «borgerplikt» ved minst ett av valgene. 87 prosent har stemt i minst ett av stortingsvalgene, mens 77 prosent har avgitt stemme i minst ett lokalvalg. Det er altså bare hver tiende velger som ikke har stemt minst én gang i løpet av de fire siste valgene.

30 prosent av de med grunnskole er «vedvarende hjemmesittere»

Når vi kombinerer fire valg, har vi en mulighet for 16 utfall. I den videre analysen tar vi med de to ekstreme variantene

1. ikke delta i noen valg
2. delta i alle valg

Ved å se nøye på de to får vi frem viktige mønstre. Blant personer med høyskole eller universitetsutdanning er andelen som ikke har stemt minst én gang i løpet av de siste fire valgene, rundt eller godt under 5 prosent. Når det gjelder de yngste med utelukkende grunnskole, er det litt over 30 prosent som ikke har stemt i løpet av de siste fire valgene.

De eldste med høy utdanning møter oftest opp

Men det er på den annen side en klar sammenheng mellom sosial status, slik som utdanningsnivå, og hvor hyppig en deltar i valgene. Bare 9 prosent av menn med grunnskoleutdanning i aldersgruppen 24-44 år har deltatt i alle fire valg. For kvinner i samme aldersgruppe med tilsvarende utdanning er det 15 prosent som har deltatt i alle fire valg. Når det gjelder menn og kvinner i aldersgruppen 67-79 år med universitets- eller høyskoleutdanning, deltok over 70 prosent i alle de fire siste valgene. Det er et helt klart mønster at de med høyest utdanning deltar langt hyppigere enn de med lavere utdanning.

De eldste deltar i flest valg uavhengig av utdanningsnivå

Mønsteret viser også at det er en klar alderseffekt med hensyn til valgdeltakelse. Uavhengig av om velgerne er menn eller kvinner eller hvor mye utdanning de har, stiger valgdeltakelsen blant dem mellom 67 og 79 år sammenliknet med de som er yngre. Valgdeltakelsen er lavest i aldersgruppen 24-44 år uavhengig av kjønn og utdanningsnivå. Andelen som har sittet hjemme i alle fire valg på 2010-tallet, er klart størst blant de yngste. Hele 98 prosent av mennene mellom 67 og 79 år med høyskole og universitetsutdanning har stemt i løpet av de siste fire valgene.

Blant menn med grunnskoleutdanning i samme aldersgruppe er det 4 prosent som har sittet hjemme ved de fire siste valg. Denne forskjellen er ikke stor, og vi kan ikke se bort fra at den skyldes tilfeldigheter i utvalget. For yngre menn med grunnskoleutdanning er imidlertid denne tendensen mye klarere. 32 prosent av menn med slik utdanning mellom 24 og 44 år har sittet hjemme de fire siste valgene. Tilsvarende andel i aldersgruppen 45-66 år er 23 prosent, og kun 9 prosent blant dem mellom 67 og 79 år. Samme trend gjør seg gjeldene for kvinnene, det er flere blant de yngste som er vedvarende sofavelgere.

Økte forskjeller i valgdeltakelse

Unge mennesker med kun grunnskole og videregående skole hadde i tiårene rett etter krigen høyere valgdeltakelse enn tilsvarende grupper i dag. Vi har ikke detaljert statistikk fra disse årene som gjør oss i stand til å vise dette direkte, men siden vi vet noe om utdanningsnivået langt tilbake i tid, kan vi slå fast at det må være sånn. I etterkrigstiden var det temmelig få som hadde høyere utdanning, selv videregående utdanning var et relativt knapt gode. Men den gang var valgdeltakelsen samlet sett høyere enn i dag, slik det kommer frem i figur 5. Det må bety at valgdeltakelsen generelt var høyere tidligere, sannsynligvis i de fleste grupper.

Det er ikke noe nytt eller oppsiktsvekkende ved at personer med høy utdanning deltar hyppigere enn de med lavere utdanning, ei heller at vi kan se de samme mønstrene i sosial lagdeling med hensyn til valgdeltakelse som vi finner ved andre fenomen i samfunnet. For eksempel viste en analyse av stortingsvalget i 1957 at personer med høy utdanning deltok i høyere grad enn de med lavere utdanning. Dette var en sammenlikning av Norge og USA, og det viste seg at forskjellen i valgdeltakelse var større med hensyn til utdanningsnivå i USA enn i Norge (Rokkan og Campbell 1960). Denne forskjellen ble forklart med at store deler av norske med lav utdanning var mobilisert gjennom folkelige bevegelser som målsaken, lekmannsbevegelsen og arbeiderbevegelsen. Det er grunn til å anta at disse sosiale bevegelsene i mindre grad enn tidligere fanger opp og mobiliserer dem med lav utdanning. Forskjellene i valgdeltakelse når det gjelder sosial status og grad av integrering har økt og kan komme til å øke ytterligere. Det er en utvikling som samfunnsvitere nok kan forklare, men som ikke passer helt med idealene om likhet, et prinsipp som kjennetegner de nordiske velferdsstatene. Riktignok har valgdeltakelsen steget litt i de siste stortingvalgene. Men det er først og fremt blant dem med høyere utdanning valgdeltakelsen har steget. Gitt at utdanningsnivået i befolkningen generelt går opp, kunne vi litt naivt forvente at valgdeltakelsen burde vært høyere i våre dager enn tidligere, at den kanskje burde nærme seg 95 prosent.

Da allmenn stemmerett ble innført i Norge, var det etter mobilisering og påtrykk fra grupper i samfunnet som krevde innflytelse (Rokkan 1967). Det var en ganske sterk kopling mellom politiske partier, sosiale bevegelser og organisasjoner som uavhengig av individets sosiale status gav seg utslag i relativt høy valgdeltakelse. I våre dager er nok denne koplingen ikke like merkbar. Det er dermed en reell sjanse for at personer med kortere utdanninger i mindre grad enn tidligere generasjoner vil stemme i fremtiden. På den annen side kan nye sosiale bevegelser og nye partier som får vind i seilene, klare å mobilisere flere til stemmeurnen også i fremtiden.

Les mer om hvordan valgdeltakelsen svinger i løpet av livet.

 

¹ Setningen er rettet 19. mars 2019.