Samfunnsspeilet, 2001/6

Nyhetskanaler blant velgere og hjemmesittere

Publisert:

På bakgrunn av Kultur- og mediebruksundersøkelsen 2000 har vi funnet ut at de som sitter hjemme på valgdagen bruker mindre tid på nyheter enn de som stemmer. Fremskrittspartisympatisører ser heller TV2-nyhetene enn NRK Dagsrevyen, mens alle andre velgere foretrekker NRK.

Forfatter: Øyvin Kleven

I denne artikkelen ser vi på om folk som sitter hjemme på valgdagen har et annet nyhetskonsum enn folk som bruker stemmeretten. Vi skal også se på om det er en forskjell i hvilke nyhetskanaler man velger avhengig av hvilket parti man støtter. Ofte benytter man kjennetegn som kjønn, alder, utdannelse og yrke for å forklare forskjeller i folks mediebruk eller andre temaer i samfunnsvitenskapene. I de senere tiår har det internasjonalt og nasjonalt foregått en dreining mot å i større grad bruke kulturelle kjennetegn som forklaringsfaktorer i samfunnsvitenskapene. Skal en undersøke dette på en vitenskapelig måte, må en benytte sofistikerte statistiske metoder. Det skal vi ikke gjøre i denne artikkelen, her nøyer vi oss med å forsøke å beskrive noen tendenser i nyhetskonsum og valgatferd i enkle oppstillinger.

Datagrunnlaget er Statistisk sentralbyrås Kultur- og mediebruksundersøkelsen 2000. Kultur- og mediebruksundersøkelsen 2000 er en intervjuunder-søkelse gjennomført blant et landsomfattende utvalg i alderen 9 til 79 år. I denne artikkelen er alle under 18 år holdt utenfor analysen, utvalget består da av 1 582 personer. Intervjuene er fordelt på alle ukedager og på fire perioder av året; mars, juni, september og desember. Hoveddelen av intervjuene er gjennomført i løpet av de tre første ukene i hver av disse månedene. For nærmere beskrivelse av undersøkelsen se Vaage 2001.

Nyhetskanaler og politisk deltakelse

Et umiddelbart mål på hvor godt et demokrati fungerer, er valgdeltakelsen. Med høstens stortingsvalg friskt i minnet, med den laveste valgdeltakelsen siden stortingsvalget i 1927, kan det være grunn til å være bekymret på demokratiets vegne. Et mer komplisert mål er kvaliteten på den informa-sjonen samfunnsmedlemmene får om samfunnet gjennom ulike nyhetskilder. For at vi skal være reelle medlemmer av et demokratisk samfunn er vi avhengig av å få informasjon om det politiske liv. Den sammenheng der dette skjer, kalles gjerne offentligheten (Habermas 1991). Offentligheten er blitt kalt for: "de politiske beslutningers kulturelle ramme" (Høyer 1993:295). I et demokratisk samfunn må det være frie medier som kan sette et kritisk søkelys på politikk, næringsliv og organisasjonsliv. I dag har massemediene en så fremtredende plass i dette at vi, satt på spissen, kan si at de i stor grad er offentligheten. Det er derfor viktig å studere ulike sider ved mediene som offentlighet. I studier av offentligheten er en derfor opptatt av hvem som har tilgang til mediene, hvilke saker som gis oppmerksomhet og hvordan balansen mellom konkurrerende grupper fremstilles. Men hva med samfunnsmedlemmenes evne og vilje til å motta informasjon gjennom mediene? I denne artikkelen ligger fokuset på om det er forskjeller mellom folks bruk av nyhetsmedier avhengig av politisk deltakelse. Vi kommer i liten grad inn på årsaker til at noen grupper bruker nyhetskanaler i mindre grad enn andre.

Her bruker vi politisk deltakelse i en litt videre betydning enn det som er vanlig ellers i litteraturen. Vi mener både nivå på aktiviteten i form av om en oppgir om en har tenkt å stemme eller ikke, og hvilket parti en oppgir å ville gi sin støtte til. På bakgrunn av spørsmålet: Hvis det var stortingsvalg i morgen , hvilket parti ville du da stemme på ? har vi konstruert en tredeling: De som oppgir et parti de vil stemme på, de som er usikre og ikke kan oppgi et parti, og de som sier at de ikke vil stemme.

Spørsmålet om partipreferanse er ikke basert på faktisk stemmegivning, men på et hypotetisk spørsmål. Vi vet ikke hvorvidt de som har oppgitt en partipreferanse faktisk noen gang har stemt dette partiet. Vi snakker derfor egentlig om partipreferanse eller partisympatisører snarere enn velgere. Vi vil allikevel videre i artikkelen bruke begrepene partipreferanse, partisympatisør og partivelger om hverandre1.

Det er grunn til å understreke at vi ikke vet hvordan personene i utvalget vil handle i et reelt valg. For eksempel vet vi ikke om de usikre vil bli hjemme eller gå og stemme, eller om de som sier de ikke vil stemme faktisk blir hjemme. I utvalget er det 78 prosent som har oppgitt en partipreferanse, 16 prosent vet ikke hvilket parti de skal stemme på mens 6 prosent oppgir at de ikke vil stemme (tabell 1).

Er sofavelgerne som andre velgere?

Før vi går i gang med analysen skal vi dvele litt ved noen fordommer om velgere og hjemmesittere (også kalt sofavelgere). En ville kanskje tro at det var sofavelgerne som hørte mest radio, så mest tv og leste flest aviser. Man kunne kanskje tenke seg at grunnen til at de ikke brukte stemmeretten var at de ikke klarer å bestemme seg for hvilket parti de vil støtte. Derfor må de bruke mye tid på å skaffe seg mer informasjon om samfunnet og politikken. På den annen side kan en tenke seg at det vil være de som bruker stemmeretten som bruker mest tid på medier. En kan tenke seg at de som er "mest
integrert som velgere" og i størst grad deltar i offentligheten også er mest interessert i å holde seg orientert om politikk og nyhetssaker. En tredje mulighet er at det ikke er særlig forskjell på de to gruppene. Altså at sofavelgere er som andre velgere.

I det neste avsnittet ser vi på fordelingen etter medier. Dette er en opp-varming til en analyse av nyhetskonsum. Vi kan kontrollere nyhetskonsumet mot det generelle mediekonsumet. Hvis noen grupper har lavt nyhetskonsum, men høyt mediekonsum, vet vi at de bruker tiden sin på andre medieaktiviteter.

De usikre har minst mediekonsum

Vi er først og fremst interessert i å si noe om forskjeller og likheter mellom hjemmesittere og velgere. De usikre er vanskelig å plassere i denne kon-teksten. De usikre skiller seg fra både hjemmesitterne og velgerne. Vi har derfor valgt å ta dem med som en egen gruppe. De usikre har mindre mediekonsum enn de som har gjort seg opp en mening om de skal stemme eller ikke. Trenden i tabell 2 viser at det er de som har uttrykt en partisympati, som i størst grad ser fjernsyn, hører radio og leser avis. De som ikke skal stemme bruker nest mest tid, mens de usikre bruker minst tid på medier. Forskjellen mellom velgerne og hjemmesitterne er små når det gjelder tv og avislesning. Det er interessant at forskjellen mellom de tre gruppene er minst med hensyn til avislesning. Forskjellene mellom partisympatisørene og de usikre er signifikante med hensyn til radio og fjernsyn. Dette betyr at vi med stor grad av sikkerhet kan tro at de som har oppgitt partipreferanse har høyere mediekonsum enn de usikre. Det er også grunn til å tro at de med en partipreferanse hører mer radio enn hjemmesitterne. Forskjellene mellom velgerne og hjemmesitterne i konsumet av tv og aviser er for små til at vi kan slå noe fast. Vi ser at aviskonsumet for noen velgergrupper ligger under hjemmesitternes nivå, dette indikerer at det ikke er noen sammenheng her.

Venstrevelgerne ser minst tv av partienes velgerskarer, mens Arbeiderpartivelgerne tilbringer mest tid foran skjermen. Venstrevelgernes tv-konsum er på nivå med de usikres. Senterpartisympatisørene og Kristelig folkepartivelgerne ser også mindre tv enn andre velgere. Senterpartisympatisørene er de som oppgir mest radiokonsum, 4 prosentpoeng mer enn Høyrevelgerne som også har markert mer radiokonsum enn andre velgere. Velgerne har vesentlig høyere radiokonsum enn hjemmesitterne og de usikre. Radio-konsumet er høyere blant alle partisympatigruppene sammenliknet med hjemmesitterne og de usikre. Kristelig folkeparti og Fremskrittspartiet ligger under nivået til hjemmesitterne og de usikre når det gjelder avislesning. Senterparti- og Venstrevelgere er de som hyppigst leser aviser.

Vi har sett en trend i andelen som har sett tv, hørt radio eller lest avis dagen før, fordelt på om man vil stemme, blir hjemme eller er usikker. Selv om ikke alle forskjellene er signifikante kommer det frem en rekkefølge: De som har en partipreferanse oppgir høyest mediekonsum, hjemmesitterne oppgir nest mest og de usikre oppgir minst.

Tabell 2 viser kun om en har sett tv, hørt radio eller lest avis. Vi skal nå gå over til å se på nyhetskonsum spesielt. Med nyhetskanaler mener vi programposter i radio og fjernsyn som NRK Dagsrevyen, TV2-nyhetene, ny-hetene på TVNorge, andre nyheter og nyhetsmagasiner, informasjonsprogram om samfunn og kulturliv. I undersøkelsen er det ikke spørsmål om hvilke sider i avisen en har lest, vi har derfor ikke mulighet til å skille ut nyhetsstoffet i avisene fra andre typer stoff. Å ha lest avis blir derfor ensbetydende med å ha brukt en nyhetskanal.

Sofavelgerne er ikke som andre velgere

Som vi så i tabell 2, er det ikke noen særlig forskjeller med hensyn til aviser. Men trenden viste at de som oppga partipreferanse hadde høyest aviskonsum, hjemmesitterne hadde nest mest, mens de usikre hadde minst. Ser vi på forskjeller mellom gruppene med hensyn til antall leste aviser, er trenden at hjemmesitterne og de usikre har byttet plass (tabell 3). Det er verdt å merke seg at Frp-sympatisører i gjennomsnitt leser like få aviser som de som ikke skal stemme. For øvrig ser vi at Høyresympatisørene leser flest aviser, fulgt av Senterparti- og SV-velgerne. Venstrevelgerne, som sammen med Senterpartivelgerne, lå på avistoppen i tabell 2, ligger her rundt gjennomsnittet. Det ser ut som om forskjellene i aviskonsum er så små at vi kan la det ligge i denne omgang. I den videre analysen konsentrerer vi oss derfor mest om nyhetssendinger i radio og fjernsyn.

I tabell 4 har vi i den første kolonnen slått sammen nyhetskonsum i eter-mediene radio og tv. Hvis en enten har sett nyheter i tv eller hørt nyhetssending i radio, er dette uttrykt i den første kolonnen. Den andre kolonnen viser om en har hørt radio, mens den tredje kolonnen utrykker om en har sett nyheter i tv. Vi ser den samme trenden her som i tabell 3. De som har en partipreferanse har høyest nyhetskonsum, de usikre har nest mest mens hjemmesitterne har minst. De som oppgir partipreferanse er de som har mest nyhetskonsum. Alle partienes velgerskarer oppgir høyere nyhetskonsum enn hjemmesitterne og de usikre. Dette gir støtte til antakelsen om at velgerne i størst grad holder seg orientert gjennom nyhetsmediene.

Likt og ulikt blant velgerne - hvilke nyhetskanaler brukes

I vår digitale hverdag med en stadig økning av mediekanaler, har mange tatt til orde for at det foregår en fragmentering av offentligheten. Spørsmålet er om det etter NRK-monopolets slutt har utviklet seg en segmentering av nyhetskanaler og ulike partiers velgere. Altså om for eksempel Arbeiderpartivelgere ser NRK- nyheter mens Høyrevelgere ser TV2-nyhetene. Med mangfold i eteren kan det utvikle seg en situasjon hvor hvert enkelte partis velgere får sin egen internkanal, à la den gamle partipressen. I et demokrati kan dette være uheldig, fordi demokratiet er avhengig av å ha en overgripende offentlighet. Vi får neppe avklart dette problemet her, men vi kan kaste litt lys over problemstillingen. Vi stiller ingen hypoteser, men nærmer oss dette litt undrende og spør: Er det en forskjell mellom hvilke kanaler partienes velgere bruker og i så fall: Hvilke partiers velgere bruker hvilke kanaler?

Frp-ere ser helst TV2, alle andre ser helst NRK

NRK 1 er den største nyhetskanalen, med TV2 som en klar nummer to. NRK 2 og TVNorge er små i forhold. Vi ser den samme tendensen her som i res-ten av materialet. De med en oppgitt partipreferanse ser mer NRK og TV2 enn de usikre og de som ikke vil stemme. Vi ser her også interessante forskjeller mellom de ulike partienes sympatisører. Fremskrittspartisympatisørene er de eneste som i større grad ser TV2-nyheter enn nyheter på NRK. Mellompartiene (Senterpartiet, Kristelig folkeparti og Venstre) og Sosialistisk venstreparti ser i minst grad nyheter på TV2.

Andel som har sett nyheter i tv eller hørt nyheter i radio, etter politisk deltakelse. Prosent

Hver fjerde SV-velger leser Aftenposten, mot en av ti Frp-velgere

Helt opp til slutten av 1980-tallet hadde partipressen et godt grep om de forskjellige velgerne. I dag er det vel de færreste som reflekterer over at Dagbladet er en gammel Venstreavis og at VG har et verdikonservativt grunnsyn. Sammenhengen mellom partipreferanse og avis er sannsynligvis svakere i dag enn noen gang tidligere i moderne historie. Det ville allikevel være oppsiktsvekkende hvis vi ikke fant noen sammenheng mellom partipreferanse og avis. Vi har derfor tatt for oss fire riksaviser for å se på hvor mange innenfor hver velgergruppe som leste Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen og VG en gjennomsnittsdag i 2000 (tabell 6). Ikke uventet er Aftenposten mest lest av Høyrevelgere, men det er kanskje litt oppsiktsvekkende at hele 23 prosent av SV-velgerne hadde lest Aftenposten en gjennomsnittsdag. Videre er det interessant at kun 8 prosent av Fremskrittspartivelgerne oppgir å ha lest Aftenposten en gjennomsnittsdag. VG er den mest leste avisen blant alle partienes velgere med unntak av SV og Venstre. Vi ser også at det er få Kristelig folkepartivelgere som leser det kulturradikale Dagbladet, mens det er mye lest av SV-sympatisører.

Vi har kun sett på forskjeller i nyhetskonsum etter politisk deltakelse, uten at det er kontrollert for andre variabler. Vi kan tenke oss at årsaken til forskjellene skyldes bakenforliggende variabler. Det kan tenkes at det er en sammenheng mellom kjønn, alder, stemmegivning og nyhetskonsum.

Mannlige sofavelgere har minst nyhetskonsum - blant de som har svart i undersøkelsen

Vi skal nå se litt på forskjellen mellom kvinner og menn. Vi ser at både kvinner og menn som har uttrykt en partipreferanse har høyere nyhetskonsum enn de usikre og hjemmesitterne (figur 1). Forskjellen mellom menn er 14 prosentpoeng, mens den blant kvinner er 8 prosentpoeng. Altså indikeres det at menn som ikke stemmer i mindre grad ser eller hører nyheter enn kvinner i samme kategori. Forskjellen er imidlertid ikke signifikant. Kjønn kan ha noe å si, selv om variabelen ikke endrer trenden vi har sett tidligere.

Andel som har sett nyheter i tv eller hørt nyheter i radio, etter kjønn og alder. Prosent

De eldste har størst nyhetskonsum

Det er en positiv sammenheng mellom alder og nyhetskonsum. Jo eldre folk er, dess større nyhetskonsum har de (figur 2). Forskjellen mellom de yngste og de eldste er på hele 20 prosentpoeng. Denne forskjellen er langt større enn mellom velgerne og hjemmesitterne. Forskjellen med hensyn til alder setter oss på sporet av at det kanskje er en sammenheng mellom alder, valgdeltakelse og nyhetskonsum. Kanskje skyldes forskjellen mellom velgerne og hjemmesitterne at det er de unge som er hjemmesittere og siden de unge har lavest nyhetskonsum, slår dette ut. En måte å kontrollere dette på er å se på forskjellene med hensyn til nyhetskonsum etter politisk deltakelse innenfor aldersgruppene.

Gamle sofavelgere er omtrent som andre velgere

Det er blant aldersgruppene 18 til 24 år og 25 til 44 år at sammenhengen mellom å oppgi en partipreferanse og nyhetskonsum er klarest. For aldersgruppene 45 til 66 år og 67 til 79 år er sammenhengene mindre klare, hjemmesitterne blant de eldste har høyere nyhetskonsum enn velgerne i de yngste aldersgruppene. Det er spesielt fordelingen blant de eldste som forvirrer. Her ser vi at det er de usikre som oppgir mest konsum. Utvalget innenfor hver kategori er så små at vi ikke kan konkludere. Men vi ser at trenden er klar også her: Hjemmesitterne har mindre nyhetskonsum enn velgerne.

Andel som har sett nyheter i tv eller hørt nyheter i radio, etter politisk deltakelse og alder. Prosent

Oppsummering

Innledningsvis stilte vi spørsmålet om sofavelgerne er som andre velgere. Vi kan med stor grad av sikkerhet slå fast at sofavelgerne i mindre grad enn andre velgere ser nyheter i fjernsyn eller hører nyheter i radio. Men det må sies at tallene som er lagt frem her også indikerer at det kan være noen bakenforliggende variabler som kan være årsaken til det. Det er også viktig å få frem at forskjellene mellom velgerne og hjemmesitterne ikke er veldig store, som vi så var forskjellene med hensyn til nyhetskonsum blant aldersgruppene større.2 Denne artikkelen var bare ment å gi et innblikk i feltet. Ytterligere og mer sofistikerte analyser er påkrevd for å gi en konklusjon.

1 I utvalget var det 32 personer som ikke ønsket å oppgi partipreferanse. Det er ofte vanlig å ta dette som et utrykk for at en er usikker på hvilket parti en vil stemme på, slik at disse kan slåes sammen med de usikre. En nærmere analyse av disse viste imidlertid at de lignet mer på de som oppga en partipreferanse enn den usikre gruppen og de som oppgir at de ikke skal stemme. Gruppen som nektet å svare på spørsmålet om partipreferanse, er derfor holdt utenfor.

2 En må ta med i betraktningen at det kan være flere personer som er usikre eller ikke skal stemme blant andelen som er forhindret eller ikke vil være med i undersøkelsen enn blant dem som deltar i undersøkelsen. Hvis vi hadde fått intervju med nær 100 prosent av utvalget kan det hende at dette hadde gitt større utslag. Fra valgundersøkelsene vet vi at det er en sammenheng mellom valgdeltakelse og evne og vilje til å være med i utvalgsundersøkelser (Aardal mfl. 1999). Det er også grunn til å tro at det er en sammenheng mellom valgdeltakelse, nyhetskonsum og evne og vilje til å være med i utvalgsundersøkelser.

Litteratur

Habermas, Jürgen (1962/1991): Borgerlig Offentlighet - den fremvekst og dens forfall . Henimot en teori om det borgerlige samfunn , Oslo: Gyldendal, 2. utgave 1991.

Høyer, Svennik (1993): "Offentlighet" i Norsk samfunnsleksikon , Oslo: Pax Forlag.

Vaage, Odd Frank (2001): Norsk mediebarometer 2000 , Statistiske analyser 42, Statistisk sentralbyrå.

Aardal, Bernt, Henry Valen og Ingunn Opheim (1999): Valgundersøkelsen 1997 . Dokumentasjonsrapport , Rapporter 99/16, Statistisk sentralbyrå.

Øyvin Kleven er planlegger i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for intervjuundersøkelser ( oyvin.kleven@ssb.no ).

Tabeller:

Kontakt