Familieinnvandring og ekteskapsmønster 1990–2015

Familieinnvandringen, det vil si personer som får opphold på grunnlag av familierelasjoner til noen i Norge, sto for 36 prosent av den ikke-nordiske innvandringen til Norge i perioden 1990-2015. Denne typen innvandring har økt mer enn annen innvandring; det kom fire ganger så mange familieinnvandrere i 2015 som i 1990.

Vi deler ofte familieinnvandrere i to grupper; de som kommer for å gjenforenes med familie og de som kommer for å etablere familie. I perioden som er omtalt har seks av ti familieinnvandrere kommet for å gjenforenes med familie, fire av ti for å etablere familie. Det er særlig antallet gjenforeninger som har økt etter tusenårsskiftet, først og fremst på grunn av den økte arbeidsinnvandringen fra nye EØS-land. Antallet familieetableringer har vært stabilt.

Flertallet av dem som kommer for å etablere familie, gifter seg med personer som ikke er innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. Sju av ti av dem som kommer for å gifte seg med personer uten innvandrerbakgrunn, er kvinner.

Antallet som kommer for å etablere seg med norskfødte med innvandrerforeldre er lavt, i underkant av 200 årlig etter årtusenskiftet, dette til tross for at det blir stadig flere ugifte voksne i denne befolkningsgruppa. Omtrent halvparten av disse har kommet til norskfødte med pakistansk bakgrunn. Antallet familieetableringer har ikke økt i takt med at det er blitt flere unge ugifte norskfødte med pakistanske foreldre.

Vi har sett nærmere på omfanget av familieinnvandring til flyktninger gjennom tre ledd. Det er særlig tre ting som spiller inn på omfanget av familieinnvandringen til Norge. Tidsaspektet, det vil si tiden det tar fra flyktningene blir bosatt til de får familieinnvandring. Hvilket land de kommer fra. Her ser vi stor variasjon. Mange flyktninger får få familiemedlemmer til Norge. To land skiller seg ut med mye familieinnvandring, Irak og Somalia. Videre ser vi at familieinnvandring til flyktninger som skjer indirekte gjennom flere ledd påvirker noe.

Analyseresultatene viser videre at familieinnvandring til enslige mindreårige flyktninger er et begrenset fenomen. Kun 12 prosent av de enslige mindreårige som kom i perioden 1996-2015 har selv vært referanseperson til en eller flere familiemedlemmer.