Småbarnsforeldre sier ja til fedrekvote

Det har de siste årene vært mye oppmerksomhet rundt foreldrepermisjonen og fedrekvoten. Som første land i verden innførte Norge en egen kvote til fedrene som en del av foreldrepermisjonen. Fra og med 1. april 1993 ble fire uker forbeholdt far, og i løpet av noen få år er fedrekvoten utvidet til tolv uker. Dette har skapt debatt om hvorvidt foreldrepermisjonsordningen skal ha reserverte uker til far, eller om fordelingen skal være opp til den enkelte familie.

Den relativt store utvidelsen av fedrekvoten de siste årene gjør at en kan stille spørsmål om hvorvidt småbarnsforeldre har omfavnet utvidelsen, eller om de ideelt sett ønsker seg en annen lengde tildelt far. Enkelte meningsmålinger har i det siste vist at mange er imot dagens fedrekvote (se for eksempel «To av tre vil fjerne fedrekvoten», Klassekampen 2. januar 2012). Vi ser her nærmere på hva småbarnsforeldre mener er ideell lengde på fedrekvoten, slik det kommer til uttrykk i Statistisk sentralbyrås barnetilsynsundersøkelse fra 2010 (se tekstboks om undersøkelsen).

Analysene i denne artikkelen inkluderer ikke utvidelsen til tolv uker fedrekvoten for barn født etter 31. juni 2011, og som dermed ikke omfattes av barnetilsynsundersøkelsen. Da undersøkelsen ble gjennomført, var fedrekvoten ti uker.

Holdninger i samsvar med gjeldende politikk

En tilsvarende barnetilsynsundersøkelse ble gjennomført i 2002. Fedrekvotens lengde var da fire uker. I begge undersøkelsene ble følgende spørsmål stilt: «I dag er ti (fire) uker av foreldrepermisjonen forbeholdt fedre. Hvor mange uker synes du denne perioden ideelt sett burde være? Vi forutsetter at dette ikke innvirker på lengden av den totale permisjonen». I 2002 svarte halvparten av mødrene og fedrene at den ideelle lengden på fedrekvoten var fire uker, altså den gjeldende ordningen på daværende tidspunkt. 3 prosent mente fedrekvoten burde være kortere enn fire uker, mens 47 prosent mente den burde være lengre ( Pettersen 2003 ).

Undersøkelsen fra 2010 viser at over halvparten av både mødrene og fedrene mener fedrekvoten bør være ti uker (se figur 1), altså den gjeldende ordningen da de svarte på spørsmålet. Dette er i overensstemmelse med resultatene fra 2002-undersøkelsen og viser hvor utbredt det er med en holdning i samsvar med faktiske forhold. Om lag 5 prosent av mødrene og 3 prosent av fedrene mener at det ikke bør være noen fedrekvote i det hele tatt. Det er også relativt lave andeler som synes fedrekvoten bør være mellom én og fire uker, henholdsvis 4 prosent av mødrene og 6 prosent av fedrene, mens rundt 11 prosent mener fedrekvoten bør være mellom fem og ni uker.

En fjerdedel av både mødrene og fedrene svarer at fedrekvoten ideelt sett bør være lengre enn ti uker, og blant disse ønsker fedrene den lengste kvoten. Dersom vi legger sammen andelene som synes kvoten ideelt sett bør være slik den er (ti uker), med dem som synes den bør utvides ytterligere, befinner hele 80 prosent av alle foreldrene seg her.

Disse tallene viser bred støtte til fedrekvoten blant småbarnsforeldre, noe som er interessant med tanke på at andre undersøkelser finner nokså motstridende resultater. I en undersøkelse gjennomført av NAV blant foreldre som fikk barn i 2007, ble det også spurt om hvor stor del av foreldrepermisjonen som burde forbeholdes far. Men her ble spørsmålet stilt på en annen måte enn i barnetilsynsundersøkelsen. I stedet for å spørre hvor lang de mente fedrekvoten ideelt sett burde være, fikk foreldrene flere forhåndsdefinerte alternativer inklusive «Ingen fedrekvote. Foreldre må selv få velge hvordan de deler foreldrepengeperioden». I denne undersøkelsen mente 37 prosent av mødrene og 35 prosent av fedrene at det ikke burde være noen fedrekvote (Grambo og Myklebø 2009). Dette står i stor kontrast til resultatene fra barnetilsynsundersøkelsene hvor helt marginale andeler mener det ikke bør være noen fedrekvote.

Spørsmål påvirker svar

I undersøkelsen til NAV og i enkelte andre meningsmålinger blir intervjupersonene stilt overfor et ledende utsagn om at foreldre selv må eller bør få velge hvordan de deler foreldrepermisjonen. I barnetilsynsundersøkelsen blir de derimot påminnet om hva gjeldende ordning er, og at det skal være opp til den enkelte familie å selv bestemme, er ikke et like tydelig alternativ i spørsmålsformuleringen. At dette legger føringer på hva folk svarer, er tydelig å se ut fra de svært ulike resultatene.

«Ingen fedrekvote» kan tolkes i retning av at det kun er mor som skal ta permisjon. «Foreldrene må selv velge hvordan de deler foreldrepengeperioden» kan derimot tolkes i retning av at det skal være opp til hver enkelt familie, ikke staten, å avgjøre hvordan permisjonen deles. En slik holdning trenger ikke å bety at far ikke skal ta permisjon. Det er derfor vanskelig å vite om den store andelen som svarer dette i NAVs undersøkelse, mener det ene eller det andre.

Den lave andelen foreldre i Barnetilsynsundersøkelsen 2010 som synes fedrekvoten bør være null uker, kan tyde på at det er lite utbredt med en holdning om at kun mor skal ta foreldrepermisjon, og at det heller dreier seg om et ønske om valgfrihet for den enkelte, især når man blir presentert for et slikt alternativ i spørsmålsformuleringen.

Foreldre med likestilt praksis og høy utdanning er mest positive

Med utgangspunkt i svarene fra Barnetilsynsundersøkelsen 2010 skal vi videre se på hvordan mødres og fedres holdninger varierer mellom ulike grupper. Det er blant dem hvor far har tatt lengst permisjon at vi også finner de mest positive til ti uker fedrekvote eller mer (figur 2). At holdningene stemmer overens med praksis, er med på å øke troverdigheten i rapporteringen om ønsket lengde på fedrekvoten. Like fullt må det nevnes at det også kan være slik at folk tilpasser holdningene sine etter praksis.

Vi ser også at utdanning bidrar til variasjoner i hva som oppfattes som ideell lengde på fedrekvoten (figur 3). Hovedbildet er at høyere utdanning henger sammen med en mer positiv holdning til lengre fedrekvote, men det er noen interessante kjønnsforskjeller. Blant mødrene er de med lav utdanning mindre positive til fedrekvoten, mens de med høy utdanning er mer positive.

Blant fedrene er bildet derimot noe mer sammensatt. Fedre med lav utdanning skiller seg ut på flere måter. For det første er det færre som støtter opp om gjeldende lengde på fedrekvoten enn blant resten av fedrene. For det andre er det både en større andel som mener at fedrekvoten bør være kortere enn ti uker, og en større andel som mener den bør være lengre enn ti uker, sammenlignet med resten av fedrene. Det er med andre ord størst variasjon i holdningene til fedre med lavest utdanning. Utenom denne gruppen mener fedre med høy utdanning at fedrekvoten bør være lengre, sammenlignet med fedre som har lavere utdanning.

Selvstendig næringsdrivende fedre mest negative

Hvor i arbeidslivet folk befinner seg, har også en viss betydning for hvor lang de mener fedrekvoten bør være. Generelt kan en si at jo mer mødrene jobber, jo mer positive er de til ti uker fedrekvote eller mer. Mødre som jobber deltid, eller er hjemmeværende, er mindre positive til fedrekvoten enn dem som jobber heltid eller mer, slik figur 4 viser. Like fullt har mødre som jobber mer enn heltid (over 37 timer i uken) noe mer delte holdninger, siden det er blant disse vi finner den høyeste andelen som mener det ikke bør være fedrekvote.

Studenter er ikke yrkesaktive, men har svært like holdninger som heltidsarbeidende mødre. Det er imidlertid en liten gruppe mødre som er studenter, noe som gjør at resultatene er forbundet med større usikkerhet. Det samme gjelder fedre som jobber deltid eller ikke er yrkesaktive, og det innebærer dermed at det er noe usikkert hvordan disse fedrene skiller seg fra de andre når det gjelder holdningene til fedrekvoten. Derimot er det mange fedre som jobber heltid eller mer, og blant disse er ser vi at det er en større andel fedre som ønsker kortere fedrekvote blant dem som jobber mer enn heltid, enn tilfellet er blant fedrene som kun jobber heltid.

Hvis vi kun ser på dem som er yrkesaktive, og hvor i arbeidsmarkedet de befinner seg (figur 5), mener noen flere av mødrene i privat sektor at fedrekvoten bør være kortere enn ti uker, eller at det ikke bør være noen kvote, enn tilfellet er blant mødre som jobber i offentlig sektor eller er selvstendig næringsdrivende. Merk at det blant de sistnevnte ikke er mange mødre, og at det dermed er noe større usikkerhet ved denne gruppens holdninger. Fedre i privat og offentlig sektor har svært lik oppfatning som mødre i samme sektor som dem selv. Dette gjelder derimot ikke fedre som er selvstendig næringsdrivende, da de har andre oppfatninger enn selvstendig næringsdrivende mødre. Blant fedre i denne gruppen mener en relativt stor gruppe, nærmere 35 prosent, at fedrekvoten bør være mindre enn ti uker. Dette kan være et utrykk for at mange selvstendig næringsdrivende fedre synes det er vanskelig å skulle benytte en relativt lang fedrekvote.

Det er små forskjeller i oppfattelsen av ideell lengde på fedrekvoten blant foreldrene etter arbeidstidsordning (vanlig dagarbeid eller skift/turnus). Heller ikke regionale forskjeller ser ut til å være av særlig betydning, da det er liten variasjon i holdningene etter landsdel. Vi viser derfor ikke tall for dette.

Bred støtte til fedrekvoten

Ut i fra Barnetilsynsundersøkelsen 2010 kan det konkluderes med at fedrekvoten har en bred støtte, både blant mødre og fedre. Kun en svært liten andel foreldre ønsker ikke noen uker øremerket fedrene, og flertallet mener at ti uker fedrekvote er ideelt.

At så mange anser den gjeldende ordningen som optimal, er interessant. Det er kanskje ikke urimelig å anta at en stor andel ville svart dette uansett, i og med at de i spørsmålsformuleringen blir påminnet om lengden. Også i undersøkelsen fra 2002 svarte flertallet av foreldrene at gjeldende ordning (da fire uker) var ideell.

Like fullt er det viktig å merke seg at andelen som ønsket lengre kvote enn gjeldende ordning i 2002, var 47 prosent, mens den i 2010 var rundt 25 prosent. Dette vitner om at den faktiske lengden, delvis uavhengig av ordningen, er av betydning for hva foreldrene faktisk ønsker. Det er også slik at de mest positive til lang fedrekvote er foreldrene som delte permisjonen mer likt ved at far tok full fedrekvote eller mer.

I artikkelen i dette nummeret av Samfunnsspeilet om bruk av foreldrepermisjon ser vi at majoriteten av fedre tar ut foreldrepermisjon når de får barn. Blant fedre som tar permisjon, er det dessuten mest utbredt å ta full fedrekvote. Dette tyder på at foreldrenes holdninger til fedrekvotens lengde i stor grad samsvarer med foreldrenes praksis.

Referanser

Grambo, Anne-Cathrine og Sigrid Myklebø (2009): Moderne familier - tradisjonelle valg - en studie av mors og fars uttak av foreldrepermisjon. NAV-rapport 2/2009.

Klassekampen 2. januar 2012: «To av tre vil fjerne fedrekvoten».

Moafi, Hossein og Elin Såheim Bjørkli (2011): Barnefamiliers tilsynsordninger, høsten 2010 , Rapporter 34/2011, Statistisk sentralbyrå. ( http://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/barnefamiliers-tilsynsordninger-hosten-2010 )

NAV (2012): http://www.nav.no (lastet ned 22.01.12)

Pettersen, Silje Vatne (2003): Halvparten av fedrene vil ha lengre kvote, Samfunnsspeilet 5, 2003, Statistisk sentralbyrå. ( http://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/halvparten-av-fedrene-vil-ha-lengre-kvote )

Wilhelmsen, Marit og Tora Löfgren (2011): Undersøkelsen om barnefamiliers tilsynsordninger 2010. Dokumentasjonsrapport, Notater 13/2011, Statistisk sentralbyrå. ( http://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/undersokelsen-om-barnefamiliers-tilsynsordninger-2010 )