Vekst og sammensetning av befolkningen ved ulike forutsetninger om innvandring

Statistisk sentralbyrå (SSB) gjennomførte i 2010-2011 prosjektet ”Demografiske og økonomiske virkninger av migrasjon” på oppdrag fra Velferds- og migrasjonsutvalget (VMU). Sentralt i denne økonomiske analysen var et sett av økonomisk-demografiske framskrivninger (Holmøy og Strøm 2012). Befolkningsframskrivningene som det gjøres rede for her, var underlagsmateriale for analysen og er gjennomført med første versjon av framskrivningsmodellen BEFINN. Rapporten omtaler noen hovedtrekk ved modellen i tillegg til beregningene. Nytt i forhold til tidligere er det at framskrivningene av antall innvandrere og norskfødte barn av to innvandrerforeldre i BEFINN integreres i framskrivningen av samlet folkemengde. Nytt er det også at innvandreres botid er variabel i framskrivningene. Å dele inn den framtidige populasjonen av innvandrere etter botid i Norge har betydning for vurderingen av innvandringens økonomiske konsekvenser, da botid i Norge betyr mye for innvandreres integrering, for eksempel på arbeidsmarkedet. I tillegg har botid betydning for innvandrerkvinners fruktbarhet og for innvandreres tilbøyelighet til gjenutvandring og dermed for resultatene av den demografiske framskrivningen.

Beregningssettet til VMU består av en referansebane i tillegg til en rekke virkningsberegninger med endrede innvandringsforutsetninger. I referansebanen er det i store trekk forutsetningene fra mellomalternativet i den daværende offisielle befolkningsframskrivningen (fra 2010) som ble lagt til grunn. Det vil blant annet si at både 2010-framskrivningens middels anslag for framtidig nettoinnvandring og for befolk¬ningens dødelighet ble benyttet. Når det gjelder fruktbarhet, er det brukt en annen tilnærming i BEFINN enn i den ordinære 2010-framskrivningen. I beregningen med BEFINN er det både tatt hensyn til at innvandrerkvinner i gjennomsnitt har et noe høyere fruktbarhetsnivå enn det de øvrige kvinnene i befolkningen har og at det dessuten varierer med landbakgrunn og botid i Norge. Samlet resultat av dette på nasjonalt nivå har likevel blitt en bane som er svært nær 2010-framskrivningens mellomalternativ. For utvandring har det derimot skjedd en klar økning av nivået fra 2010-framskrivningen som en følge av at utvandrings¬sannsynlighetene er spesifisert både etter innvandringskategori, landbakgrunn og botid i tillegg til kjønn og alder. Denne endringen påvirker imidlertid ikke fram¬skrivningsresultatene i så stor grad, da det først og fremst er den felles banen for nettoinnvandring som er utslagsgivende for veksten i folketallet i tillegg til forut¬setningene om fruktbarhet og dødelighet. Med høyere utvandring i referansebanen for VMU blir også brutto innvandring høyere enn i det ordinære 2010-fram¬skrivningen, gitt at nettoinnvandringen er uendret. Effekten av dette er at de beregnede inn- og utvandringsstrømmene i referansebanen gir større omfordeling av personer etter alder og altså en noe lavere gjennomsnittsalder enn i det ordinære mellomalternativet fra 2010. Dette bidrar igjen til noe høyere vekst i folketallet på lang sikt enn i 2010-framskrivningens mellomalternativ.

Et hovedresultat fra referanseberegningen er at andel innvandrere vil vokse fra 9 prosent i 2010 til 22 prosent rundt 2076, og deretter avta til 21 prosent i 2100, mens andel norskfødte barn av innvandrere vil øke fra 2 prosent i 2010 til 8 prosent i 2100. Den øvrige befolkningens andel vil synke fra 89 prosent i 2010 til 71 prosent i 2100. I framskrivningen ble innvandrerne og deres norskfødte barn inndelt i tre grupper etter egen eller foreldrenes landbakgrunn. I virkningsberegningene ble innvandringen fra hver av de tre landgruppene i framskrivningen økt med 5 000 personer, i ett sett bare i ett enkelt år (2015) og i et annet sett i de resterende årene av framskrivningsperioden (2015-2100). Det ble også gjort ulike forutsetninger om etterfølgende familieinnvandring. Utslagene på lang sikt er mest markerte for en økning i innvandringen fra landgruppen som består av land utenom EU/EØS-området. For denne gruppen vil en ekstra innvandring på 5 000 i 2015 medføre et bidrag til folketallet som på lang sikt er høyere enn 5000 (ca. 6 000 i 2100). Derimot vil et tilsvarende tilskudd fra Vest-Europa, USA, Canada, Australia og New Zealand bare gi et ekstra bidrag på 2 000 i løpet av den samme perioden. Dette skyldes at den sistnevnte gruppen gjenutvandrer i høyere grad, at de får færre barn i gjennomsnitt og at de 5 000 er forutsatt å ha en sammensetning lik den som var observert noen år før, dvs. med høyere andel menn.