Beregninger fra SSB av virkninger av økt innvandring på offentlige finanser

Forfattere: Erling Holmøy og Birger Strøm

 

Bakgrunn

Et av SSBs samfunnsoppdrag er å analysere hvordan norsk økonomi fungerer og hvordan den påvirkes av viktige endringer. Det er grunn til å tro at den høye innvandringen etter 2004 har hatt og vil ha stor betydning for norsk økonomi. Følgelig har SSB analysert dette. Foreløpig har de helhetlige makroøkonomiske analysene konsentrert seg om langsiktige virkninger, med hovedvekt på offentlige finanser. 

Publikasjoner

Når det gjelder helhetlige analyser av virkninger på makroøkonomi, inklusive offentlige finanser, av innvandring og integrering av innvandrere, er hovedarbeidet foreløpig SSB-Rapporter 15/2012 Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring av Erling Holmøy og Birger Strøm som, heretter kalt HS-12. Det arbeides med en oppdatert versjon av denne rapporten. De rent demografiske beregningene som HS-12 baserer seg på, er dokumentert i SSB-Rapporter 23/2013 av Helge Brunborg og Inger Texmon. Utover en rekke foredrag og noen avisinnlegg, er deler av resultatene i HS-12 også presentert i følgende andre publikasjoner:

• Kapittel 12 i NOU 2011:7 (Brochmann-utvalget).
• Økonomiske analyser 3/2012 (Gjør innvandring det lettere å finansiere velferdsstaten?) som er et kort resyme av rapporten.
• Samfunnsspeilet 5/2013 (Innvandring og offentlige finanser) som klargjør noen av de effektene som har skapt mest offentlig debatt.

 

Innvandrergruppering

HS-12 deler befolkningen inn i grupper definert ved kjønn, alder, landgruppebakgrunn, botid og hovedinntekt. HS-12 følger SSBs standardinndeling av landgrupper:

R0: Norge

R1: Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand

R2: Østeuropeiske EU-land

R3: Resten av verden

Beregningene skiller mellom direkte innvandrere, og norskfødte med innvandrerforeldre. 

HS-12 kombinerer en tallfestet modell av viktige langsiktige sammenhenger i norsk økonomi med befolkningsfremskrivninger og detaljerte tall for bidraget fra ulike befolkningsgrupper til offentlige inntekter og utgifter. Virkningene av innvandring og integrering beregnes ved å sammenligne ulike fremskrivninger av norsk økonomi der forutsetninger om disse størrelsene varierer, mens forutsetningene om andre størrelser er felles. Den av disse fremskrivningene som velges som sammenligningsgrunnlag for de andre, kalles referansebane. Størrelser som bestemmes relativt direkte av politikk videreføres. Det gjelder spesielt skattesatser, regler for offentlige velferdsordninger. Forutsetningene om andre størrelser som ikke bestemmes av modellen, er ment å være mest mulig realistiske. Dette gjelder blant annet befolkningsutvikling, petroleumsinntekter, produktivitetsvekst, sysselsettingsandeler og arbeidstid. 

Typer av beregninger

HS-12 ser på tre typer av endringer fra referansebanen:

1. 5000 flere personer fra en gitt landgruppe i kun 2015. Slik modellen virker, kan virkningene av denne typen endringer skaleres relativt mye opp eller ned uten nevneverdig tap av nøyaktighet. Det betyr at virkningene av 10 000 ekstra innvandrere er tilnærmet dobbelt så sterke som virkningene av 5000 flere innvandrere. De 5000 ekstra innvandrere genererer et befolkningstilskudd som varierer over tid som følge av utvandring, død og fødsler innenfor denne gruppen. For gitt alder og kjønn har de samme økonomiske atferd som gjennomsnittet for den relevante landgruppen. Beregningene fanger opp bidrag til offentlige inntekter og utgifter fra etterkommerne av de 5000 ekstra innvandrerne. Disse antas i denne beregningen å være lik ikke-innvandrere med samme kjønn og alder.
2. 5000 flere personer fra en gitt landgruppe i hvert eneste år fra og med 2015. Ellers er forutsetningene de samme som i type 1 beregningene.
3. Isolerte endringer i økonomisk integrering av hele populasjonen av R3-innvandrere og etterkommere i den mest realistiske befolkningsfremskrivningen. Konkret endres fordelingen av disse gruppene på yrkesaktive versus uførepensjonister i de potensielt yrkesaktive alderstrinnene. 

Alle virkningsberegningene dekker årene fra og med 2015 til og med 2100 for å få med seg hele livsløpet til de fleste av innvandrere som kommer i 2015. Det ble ikke beregnet virkninger av 5000 flere nyfødte nordmenn i kun 2015, fordi mange av disse vil være i live i 2100. Innen hver innvandrergruppe er de 5000 fordelt på alder og kjønn i samsvar med observasjonene i 2000-2010. Fruktbarhet, dødelighet og utvandring er som i befolkningsfremskrivningen. 

Inntektsstatistikk basert på selvangivelser og tall fra NAV utgjør datagrunnlaget for fordeling av yrkesinntekt, direkte personskatter og mottak av ulike typer offentlige kontantstønader på befolkningsgrupper definert ved kjønn, alder, landgruppebakgrunn, botid og hovedinntekt. Gjennomsnittstall for andelen i hver befolkningsgruppe som deltar i slike betalinger, samt gjennomsnittsbeløp per deltaker, baserer seg på 2006-tall, samt forutsetninger der relevante tall mangler. Det gjelder for eksempel eldre innvandrere som det nå og i 2006 er ingen eller svært få av ennå. Da prosjektet startet i 2010, fremsto 2006 som det året som ga den beste avveiningen mellom ferske tall og ønsket om at tallene ikke skulle være påvirket av den unormalt sterke høykonjunkturen i 2007 og finanskrisen deretter. 

Offentlige konsumutgifter til de individrettede tjenestene barnehager, utdanning, helse og omsorg er fordelt ulikt på befolkningsgruppene på grunnlag av informasjon om kjønns- og aldersavhengig tjenestebruk. Tilgjengelige data ga ikke tilstrekkelig grunnlag for å forutsette at landgruppebakgrunn i seg selv påvirker bruken av disse tjenestene. For andre deler av sivilt offentlig konsum antar HS-12 at utgiften er proporsjonal med samlet befolkning. Militære utgifter antas uavhengige av folkemengden. 

Resultater av type 1 beregninger

Type 1 beregningene av enhetsvirkninger har fått mest oppmerksomhet etter utgivelsen av HS-12. Gjennomgangen begrenser seg til disse. Virkningen på offentlige nettoutgifter måler den offentlige nettoutgiften som knytter seg til det befolkningstilskuddet som over tid genereres av en gitt gruppe innvandrere som ankommer i et gitt år. Denne tolkningen gjelder også når man, innenfor vide grenser, skalerer virkningene opp eller ned, så lenge alt annet holdes likt.¹ HS-12 bruker dette til å presentere virkninger per 1 ekstra innvandrer – enhetsvirkninger - ved å dividere virkningene av 5000 flere innvandrere i 2015 på 5000. Figur 1 viser enhetsvirkningene på offentlige nettoinntekter over beregningsperioden 2015-2100 av 5000 ekstra innvandrere i kun 2015 fra henholdsvis vestlige land (R1), østeuropeiske EU-land (R2) og resten av verden (R3).

Figur 1. Virkning på offentlige nettoinntekter per ekstra innvandrer (enhetsvirkning) av økt innvandring i kun 2015 fra tre regioner: R1 (Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand), R2 (østeuropeiske EU-land) og R3 (resten av verden)

 

Den markerte økningen i offentlige nettoutgifter i de første årene etter 2015 skyldes rask oppbygging av kapasitet knyttet til barnehager, skoler, infrastruktur og andre offentlige sektorer. Dette vil i praksis ta lengre tid enn i våre beregninger. Økningen er størst ved R3-innvandring, fordi økningen i antall barn og unge blir størst i dette tilfellet, og barn krever mer offentlig sysselsetting enn voksne. I tillegg mottar flere i denne gruppen individrettet introduksjonsstøtte. Beregningen neglisjerer de fleste av de spesifikke flyktningekostnadene, se eget avsnitt under. Økningen i nettoutgiftene de første årene forsterkes av lavere inntekter fra arbeidsgiveravgift² , indirekte skatter og skatter betalt av bedrifter. Forklaringen er at grunnlagene for disse skattene reduseres når sysselsetting og produksjon flyttes fra privat til offentlig sektor. Dette reflekterer en forutsetning i HS-12 om at samlet sysselsetting er bestemt av antall personer i yrkesaktiv alder og deres normale arbeidstid. Denne forutsetningen om tilbudsbestemt sysselsetting er svært vanlig i langsiktige analyser der det er trender – ikke konjunktursvingninger – som bestemmer hvor man havner. I en situasjon med arbeidsledighet vil økt offentlig sysselsetting fungere som en ekspansiv finanspolitikk. Det vil gi mindre fortrengning av privat sektor - muligens vil den øke -, og offentlige nettoutgifter vil bli svakere enn beregnet i HS-12. 

Virkningen etter de første årene med kapasitetsoppbygging frem til 2015 bestemmes her først og fremst av i hvilken grad innvandrerne forsørger seg selv gjennom skattbart lønnet arbeid eller om de i hovedsak forsørges av skattefinansierte offentlige stønader. Mens ekstra R1- og R2-innvandring fører til økte nettoinntekter for stat og kommuner, fører ekstra R3-innvandring til at offentlige utgifter øker mer enn offentlige inntekter. Økningen avtar gradvis fra 139 000 kroner i 2019 til 26 000 i 2050. 

Virkningene inkluderer bidragene fra innvandrernes etterkommere. Betydningen av disse øker over tid etter hvert som de initiale innvandrerne dør eller utvandrer, samtidig som stadig flere etterkommere fødes. I likhet med befolkningstilskuddet, vil virkningene aldri dø ut. Poenget med beregningstype 1 er nettopp å ta hensyn til denne demografidrevne dynamikken. I perioden 2050-2100 er de fleste av de innvandrerne som kom i 2015 blitt alderspensjonister, hvis de ikke har utvandret eller dødd. Befolkningstilskuddene domineres av etterkommere. Per forutsetning har alle etterkommere samme atferd som ikke-innvandrere med samme kjønn og alder. Virkningene i denne fasen har følgelig lite med ulik innvandringsbakgrunn å gjøre. I stedet avhenger de først og fremst av etterkommernes antall og aldersfordeling. Virkningene i fase tre er relativt små, og de avhenger relativt lite av hvor 2015 innvandrerne kom fra. Dette til tross for at R3-innvandring gir en langt sterkere økning i folketallet. De langsiktige virkningene illustrerer at en oppblåsing av folketallet øker offentlige inntekter og utgifter tilnærmet like mye. En viss modifikasjon her er at statens årlige bruk av en gitt petroleumsformue deles på flere. 

Kostnader per innvandrer: To tolkninger

Enhetsvirkningene er ofte blitt tolket som bidraget til offentlige nettoutgifter fra en gjennomsnittsperson i løpet av kun denne personens separate livsløp. Dette er en feiltolkning, fordi virkningene inkluderer bidragene fra ekstra etterkommere. I tillegg studerer beregningene en gruppe innvandrere som hverken har samme kjønn eller alder, og en del av dem gjenutvandrer. En grunn til feiltolkningen ligger trolig i at HS-12 presenterer type 1-virkningene som enhetsvirkninger, dvs. virkninger per ekstra innvandrer. Det er forståelig, men galt, at denne betegnelsen kan oppfattes som de virkningene som kan tilregnes livsløpet for en enkelt gjennomsnittsinnvandrer alene. 

Samtidig har debatten vist at det er stor interesse for å beregne nettoutgiften knyttet til slike isolerte livsløp som et mål på «hva koster en innvandrer eller en ikke-innvandrer skattebetalerne?» I prinsippet kan dette beregnes ved hjelp av de data og den modellen som HS-12 bygger på. Det ble ikke gjort i HS-12. En grunn til at dette heller ikke er blitt gjort i ettertid, er at 2100 som sluttår i befolkningsfremskrivningene innebærer at livsløpet for ikke-innvandrere født i 2015 kuttes flere år før de er utdødd. Sammenligningen mellom innvandrere og nordmenn ville blitt skjev dersom beregningene neglisjerte flere år med store eldre-relaterte utgifter til kun de sistnevnte. 

Figur 2 viser en forenklet beregning av hvordan den offentlige nettoutgiften knyttet til en enkelt gjennomsnittsperson fra de fire landgruppene utvikler seg over livsløpet. Her viser den vannrette aksen alder. Langs den loddrette aksen måles nettosummen av aldersfordelte offentlige inntekter og utgifter i 2014-kroner, veid med den andelen av en kohort som har overlevd til hvert alderstrinn. Det er sett bort fra utvandring. Overlevelsesandelene er basert på de antatt mest realistiske dødelighetsforutsetningene (mellomalternativet) i SSBs befolkningsfremskrivning fra 2010. Vektingen med overlevelsesandeler er årsaken til at alle kurvene i figur 2 beveger seg oppover mot 0 fra rundt 80 års alder. Selv om utgiftene per gjenlevende er store for dem som er minst 80 år på grunn av alderspensjon og helse- og omsorgsutgifter, avtar andelen gjenlevende mot tilnærmet 0 ved 100 års alder. På grunnlag av hjelpeberegninger på modellen brukt i HS-12 er det lagt til aldersfordelte bidrag til skatteinntektene fra merverdiavgift og andre indirekte skatter, arbeidsgiveravgift og skatter betalt av bedrifter. Alle disse skattene vil variere tilnærmet proporsjonalt med yrkesinntekten. Fordelingen for yrkesinntekt på kjønn, alder, landgruppe og botid er derfor brukt som fordelingsnøkkel for disse skattene. 

Figur 2. Offentlige nettoinntekter fra et gjennomsnittsindivid over individets livsløp. Tilnærmelse. Inkluderer offentlige kontantoverføringer, offentlig konsum, indirekte skatter og bedriftsskatter fra Fastlands-Norge

 

Figur 2 viser at det offentlige har betydelige helseutgifter knyttet til fødsler og nyfødte. I barneårene kommer utgifter til barnetrygd og andre barnerelaterte stønader, utgifter til barnehager, skolefritidsordning og utdanning. I barne- og ungdomsårene er den offentlige nettoutgiften uavhengig av landbakgrunn i HS-12, fordi det ikke forelå nok data om forskjeller mellom landgrupper. Et viktig poeng er at stadig færre av utgiftene i barne- og ungdomsårene er relevante desto eldre innvandreren er ved ankomst. Spesielt har ikke utgiftene knyttet til innvandrerens fødsel påløpt i Norge. 

Også helse- og omsorgsutgiftene som særlig påløper etter 65 års alder, er felles for alle landgruppene, gitt kjønn og alder. I de potensielt yrkesaktive årene er betalingen av skatteinntekter større enn mottaket av skattefinansiert offentlig velferd. Forskjellen øker frem til rundt 40-50 års alder, noe avhengig av landbakgrunn, etter hvert som man betaler mer skatt når man går fra utdanning til arbeid, og opplever inntektsvekst. Den samlede individuelle nettobetalingen til det offentlige er klart mindre for R3-innvandrerne enn for de andre gruppene i den yrkesaktive livsfasen. Det skyldes lavere sysselsettingsandel og lavere timelønn, samt høyere mottak av offentlige overføringer. I toppunktene for nettobetalingen til det offentlige er beløpet fra R3-innvandreren 169 000 kroner, mot 506 000 og 455 000 kroner fra henholdsvis R1- og R0-innvandreren. Toppunktet ligger nær 40 års alder for R3-gruppen, mens den ligger nær 50 års alder for de andre gruppene. Dette reflekterer at R3-innvandrerne historisk sett har gått tidligere og i større grad fra arbeid til uføretrygd enn de andre gruppene, et mønster som er avdekket fra forløpsdata i Bratsberg, Røed og Raaum (2011)³. 

Tallene i figur 2 er tilnærmelser til det man vil få dersom virkningene beregnes på den modellen som HS-12 bruker. Som nevnt over, er en slike modellberegninger foreløpig ikke gjort, men de vil bli inkludert i en oppdatert versjon av HS-12. I forhold til modellberegninger, ser tallene i figur 2 blant annet bort fra offentlige investeringer og fortrengning av skattegrunnlag når arbeidskraft flyttes sysselsettingen fra offentlig til privat sektor. Videre viser figur 2 summer av tverrsnittsdata. En modellberegning vil simulere et hypotetisk forløp der alder og botid øker samtidig som tiden går. 

Summering av virkninger over år

Den naturligste tolkningen av en sum av virkningene i figur 1 er at beløpene over de 86 årene 2015-2100 representerer en latent gjeldskomponent eller kostnadsforpliktelse for det offentlige. Da bør man beregne en nåverdi, dvs. en sum av neddiskonterte beløp. Neddiskonterte beløp i ulike år er sammenlignbare, fordi diskontering korrigerer for at en krone mottatt/betalt neste år er mindre verdt enn en krone i dag. Tallene i figur 2 er konsistente med deflatering lik modellberegnet lønnsvekst eller en like sterk neddiskontering. 

Hvis man setter den nominelle diskonteringsrenten lik den nominelle lønnsveksten som HS-12 beregner til 4 % per år, kan tallene i figur 1 summeres direkte siden de er omregnet til faste lønnskroner ved deflatering med lønnsveksten. En nominell diskonteringsrente lik 4 % er godt innenfor rammen for hva som er realistisk. I flere stortingsmeldinger om pensjonsreformen antas renten å være lik lønnsveksten. 

HS-12 beregner ikke slike nåverdier. De ble beregnet og presentert første gang av Finansavisen 13. april 2013. Det ble presentert som nåverdien av R3-virkningene på offentlige nettoutgifter er 4,1 millioner 2012-kroner basert på 4 % diskonteringsrente som er lik den modellberegnede lønnsveksten på 4 %. Ved å inflatere med denne lønnsveksten svarer dette beløpet til 4,3 millioner 2014-kroner. Tilsvarende beløp ved R1- og R2-innvandring blir henholdsvis -0,8 og 0,8 millioner 2014-kroner. Basert på de forutsetningene som er benyttet er de neddiskonterte «en netto kostnadsforpliktelse for staten» over den aktuelle perioden. 

Selv om summer over år av virkningene vist i figur 1 har en meningsfull tolkning, er det flere problemer med å bruke dem. For det første: Når virkningene ikke dør ut, kan nåverdien av dem bli nesten hva som helst ved å utvide beregningsperioden når diskonteringsrenten ikke overstiger lønnsveksten. For det andre bestemmes summen i økende grad av etterkommernes atferd når perioden forlenges. Et tredje problem, som har vist seg å være svært viktig i praksis, er at mange ikke umiddelbart forstår begrepet nåverdi. Dermed blir det ofte feiltolket og misbrukt i den offentlige debatten. Spesielt har det vist seg at faren er stor for at summer over 86 år fremstilles som eller sammenlignes med ettårige beløp. 

Også summering av de aldersspesifikke offentlige nettoinntektene i figur 2 bør baseres på neddiskonterte beløp. Med diskonteringsrente lik lønnsveksten på 4 % og 2014 som nullpunkt, blir kurvene for neddiskonterte beløp identiske med kurvene i figur 2 som måler beløpene i 2014-kroner. Summer av offentlige nettoutgifter til enkeltindivider over deres leveår i Norge vil avhenge av alder ved ankomst til Norge. For ikke-innvandrere skal beløpene langs hele kurven i figur 2 regnes med. For innvandrere som ankommer som 20-åringer, skal summeringen starte ved denne alderen. En arbeidsinnvandrer som ankommer som 25-åring og drar tilbake til opprinnelseslandet etter endt yrkeskarriere, sparer norske skattebetalere for de store offentlige utgiftene til unge og eldre, samtidig som han/hun bidrar til skattefinansieringen av at andre mottar denne offentlige velferden. Tabell 1 viser summene under kurvene i figur 2 over et helt livsløp i Norge der R0-personens liv regnes fra fødsel, mens innvandrerne fra R1, R2 og R3 ankommer som 25-åringer. Merk at disse summene er basert på tilnærmelser til de beløpene man ville fått ved komplette modellberegninger. Blant annet er ikke offentlige investeringer og fortrengningseffekter på skattegrunnlagene utelatt. Derfor vil trolig en komplett modellberegning gi noe lavere offentlige nettoinntekter enn tallene i tabell 1. 

Tabell 1. Sum offentlige nettoinntekter over livsløpet i Norge til et gjennomsnittsindivid fra ulike regioner. Overlevelsesandeler fra 2010. R0-individer regnes fra og med 0 år. Individer fra R1, R2 og R3 ankommer som 25 åringer. Millioner 2014-kroner basert på 4 % nominell diskonteringsrente

 HS-12 beregnet ikke kostnader knyttet til flyktninger

Selv om den antatte gjennomsnittsatferden for R3-innvandrere er influert av at det normalt er flyktninger blant disse, beregnet ikke HS-12 spesifikt virkninger av flere flyktninger. Derfor utelot HS-12 de fleste offentlige utgifter som dirkete knytter seg til flyktninger. Dette gjelder for det første statlige utgifter før bosetting til registrering, saksbehandling, asylmottak, vergemål, omsorgssentre og mottak av enslige mindreårige asylsøkere. Ifølge tabell 2.3 i Prop.1 S Tillegg 1 (2015-2016) utgjør dette 166 000 kroner per voksen asylsøker. Per enslig mindreårig asylsøker over (under) 15 år er beløpet 563 000 (1 934 000) kroner. I tillegg kommer 5 år med integreringstilskudd fra staten til kommunene. Per år utgjør dette 166 000 kroner per voksen asylsøker, 683 000 (1 329 000) kroner per enslig mindreårig asylsøker over (under) 15 år. Over de seks første årene utgjør disse beløpene 1 430 000 kroner per voksen asylsøker, 4 409 000 (9 014 000) kroner per enslig mindreårig asylsøker over (under) 15 år. Disse utgiftene betales av staten, direkte eller via kommunene, uten å gå veien om flyktningene i form av kontantoverføringer fra det offentlige til personer. De inngår dermed ikke i de offentlige utgiftene som i HS-12 er fordelt på landgruppebakgrunn. 

Referanser til HS-12 eller uttalelser fra forfatterne av denne rapporten i dagens debatt om offentlige utgifter knyttet den siste tidens sterke økning i flyktninger, særlig fra Syria, skyldes altså ikke anslag fra SSB av disse utgiftene. Årsaken er at beregningene i HS-12 har relevans som et utgangspunkt for anslag på de langsiktige nettoutgiftene som kommer i tillegg til de ovennevnte statlige flyktningekostnader som er utelatt i HS-12. 

Et avgjørende premiss for en slik relevans er at sysselsettingen blant flyktningene ikke avviker for mye fra den antatte sysselsettingen blant R3-innvandrere i HS-12. Dette fordi økt sysselsetting har en sterk positiv effekt på offentlige nettoinntekter. Er dette premisset for relevans oppfylt? Hovedgrunnen til at noen svarer ja, er at utviklingen i sysselsettingsandelen for R3 i HS-12 i de første 10 årene etter ankomst ikke skiller seg vesentlig fra det man har observert for flyktninger fra Irak etter borgerkrigen der. Siden datamaterialet for syriske flyktninger er spinkelt, er erfaringene for de irakiske flyktningene et nærliggende holdepunkt for anslag som uansett vil være svært usikre. Når botiden øker virker det plausibelt at betydningen av erfaringene fra opprinnelseslandet svekkes. Etter hvert vil dessuten et stadig større bidrag til virkningene komme fra etterkommere. Dette tilsier at gjennomsnittstallene for R3-innvandrerne blir bedre som anslag på virkningene av syriske flyktninger desto lenger frem man ser. 

Hva hvis skattene økes eller offentlig velferd kuttes?

Beregningene er basert på videreføring av dagens skattesatser og velferdsordninger i hele beregningsperioden. Man kan argumentere for at skattene burde vært økt og/eller offentlige utgifter kuttet, fordi alle langsiktige fremskrivninger viser at dette vil bli nødvendig når andelen eldre av befolkningen etter hvert blir langt høyere enn i dag. Selv om man tar hensyn til at folk endrer atferd når skattesatser øker eller offentlig velferd reduseres, ville slike endringer gjort både innvandrere og ikke-innvandrere mer «lønnsomme» for stat og kommuner sett under ett. 

Grunnen til å basere beregningene på at dagens skattesatser og velferdsordninger videreføres er at de da bygger på kjente og kontrollerbare premisser. En analyse som kombinerer endringer i innvandring med endringer i skatte- eller velferdsendringer, må klargjøre hvor mye av virkningene som skyldes kun endret innvandring – altså effektene i HS-12 – og hvor mye som kan tilskrives gjetninger om tidspunkt og innretning på fremtidige innstramninger på statsbudsjettet. Kutt i introduksjonsordningen vil åpenbart ha en annen effekt enn økt toppskatt og økt skatt på bolig og eiendom. Innretningen på en innstramming, og når den kommer, vil kunne påvirke det offentliges nettoinntekter knyttet til ulike befolkningsgrupper forskjellig, og vi har ingen forhåndskunnskaper om hvilken innretning som vil bli valgt. 

Valget av konstant eller strammere finanspolitikk som utgangspunkt er ikke et valg mellom rett eller galt. Det finnes gode begrunnelser for begge sett av forutsetninger, fordi de svarer på to ulike spørsmål som begge er interessante. 

Statsfinansiell versus samfunnsøkonomisk lønnsomhet

Virkningene på offentlige nettoutgifter vil være et viktig moment også i en eventuell samfunnsøkonomisk lønnsomhetsvurdering av fordeler og ulemper av innvandring. Hvis innvandring øker offentlige nettoutgifter, reduseres isolert sett levestandarden for dem som allerede bor i Norge, fordi skattene ellers kunne vært senket og/eller offentlig velferd kunne vært styrket. 

Men en fullstendig vurdering av økonomiske virkninger av innvandring på levestandarden til de som allerede bor i Norge må ta hensyn til flere effekter, se diskusjonen i «Perspektiver» i Økonomiske analyser 1/2013. Potensielt viktige effekter vil blant annet kunne komme gjennom endringer i priser, lønninger og fortrengning av lokal arbeidskraft. 

For mange vil et avgjørende moment i en bred vurdering av fordeler og ulemper ved innvandring være de virkningene som oppleves av innvandrerne. Det er gode grunner til å tro at det gjennomgående er innvandrerne som opplever de største fordelene ved flytting. For mange flyktninger og asylsøkere dreier det seg jo om å redde livet. 

Tabeller:

Virkning på offentlige nettoinntekter per ekstra innvandrer (enhetsvirkning) av økt innvandring i kun 2015 fra tre regione. 1000 2014-lønnskroner

Offentlige nettoinntekter fra et gjennomsnittsindivid over individets livsløp. Tilnærmelse. Inkluderer offentlige kontantoverføringer, offentlig konsum, indirekte skatter og bedriftsskatter fra Fastlands-Norge. 1000 2014-lønnskroner  

Noter

¹ X ekstra innvandrere, med samme relative sammensetning som de 5000, gir virkninger lik X/5000 ganger virkningene av 5000 flere innvandrere.

² Statens inntekt fra arbeidsgiveravgift knyttet til offentlig ansatte motsvares av en like stor utgift for offetnligoffentlig forvaltning som arbeidsgiver.

³ HS-12 benytter ikke tallene fra denne studien, men tverrsnittsdataene som HS-12 bygger på, fanger opp det samme kvalitative mønsteret.