Nasjonalregnskapets historie i Norge

Professor Ragnar Frisch ved Universitetet i Oslo startet på 1930-tallet arbeidet med å stille opp et nasjonalregnskap for Norge. Etter krigen ble arbeidet videreført i Statistisk sentralbyrå under ledelse av Odd Aukrust. En viktig drivkraft var behovet for statistikk til nasjonalbudsjettet – statsadministrasjonens nye rammeverktøy for økonomisk planlegging og politikk. Arbeidet ble også påvirket av tilsvarende prosjekter i andre land og det internasjonale standardiseringsarbeidet som ble påbegynt i de første etterkrigsårene. Beregningene resulterte i et nasjonalregnskap som ble publisert i serien Norges offisielle statistikk i 1952.

Det norske nasjonalregnskapet var bygget opp rundt en kryssløpskjerne som viste tilgang og anvendelse av varer og tjenester på et svært detaljert nivå. Norge var blant de første landene som etablerte et integrert kryssløpsregnskap i nasjonalregnskapet, med en godt utbygd industristatistikk som den sentrale datakilden. Norge var også tidlig ute med å ta i bruk elektronisk databehandling (EDB) i nasjonalregnskapet rundt 1960. Samtidig startet arbeidet med utviklingen av økonomiske modeller i SSB, som bygde på nasjonalregnskapet som statistikkilde.

FNs nasjonalregnskapsstandard System of National Accounts (SNA) 1968, som var basert på viktige innspill fra Norge og andre land, ga grunnlaget for en omfattende hovedrevisjon av nasjonalregnskapet på 1970-tallet. I tillegg til innarbeiding av nye definisjoner ble kvaliteten på nasjonalregnskapet forbedret ved at nye statistikkilder ble tatt i bruk. Den sterke veksten i oljevirksomheten etter 1970 stilte nasjonalregnskapet overfor store metodemessige utfordringer, og har dessuten bidratt til at begrepet ”Fastlands-Norge” er blitt en sentralt begrep.

En ny, omfattende revisjon av nasjonalregnskapet ble gjennomført på 1990-tallet basert på nye internasjonale anbefalinger i 1993 SNA, og den europeiske standarden ESA (European System of Accounts) 1995, som Norge er forpliktet til å tilpasse seg som en del av EØS-avtalen. Også ved denne revisjonen ble det innarbeidet nye definisjoner i nasjonalregnskapet. Den finansielle delen av regnskapet, som helt siden 1950-tallet hadde vært dårligere utviklet enn realdelen, ble styrket ved etableringen av et institusjonelt sektorregnskap. Bruk av nye statistikkilder bidro til at bruttonasjonalproduktet ble om lag 10 prosent høyere enn tidligere beregnet.

Nasjonalregnskapet har gjennom årene blitt utvidet på flere områder. Det første kvartalsvise nasjonalregnskapet ble publisert allerede på 1950-tallet, men det var først på 1980-tallet at dette regnskapet fikk en sentral plass som grunnlag for konjunkturanalyse i Norge, blant annet i SSBs egne konjunkturrapporter. Fylkesfordelt nasjonalregnskap har røtter tilbake til 1970-tallet, mens flere såkalte satellittregnskaper har gitt nasjonalregnskapet ytterligere bredde de siste 15 årene.

Norge har deltatt aktivt i internasjonalt samarbeid på nasjonalregnskapsområdet og har bidratt med rådgiving i mange utviklingsland.