Stadig mest innvandring fra Polen

SSB skrev i vinter et «bakteppe» for integreringsmeldingen som Justisdepartementet planlegger å legge fram 11. mai 2016. Bakteppet tok særlig for seg innvandringens demografi og innvandrernes levekår i Norge. I to artikler, om demografi og om levekår, presenterer vi en veldokumentert og litt mer omfattende versjon av dette bakteppet. Artiklene bør ses i sammenheng.

Lavere innvandring til tross for asylrekord

Antallet asylsøkere som kom til Norge fra august til litt ut i desember i 2015, var større enn noen gang tidligere, slik figur 1 viser. I løpet av hele fjoråret søkte vel 31 000 personer asyl i Norge (UDI 2016 a, og Østby 2015). Fra 2006 og i nesten ti år var det arbeidsinnvandrerne fra de 13 nyeste medlemslandene i EU som dominerte innvandringen. Det er årlig kommet mellom 20 000 og 27 000 (2011) arbeidsinnvandrere etter 2009. Som figur 2 viser, var tallet i 2014 over 20 000, men i nedgang. Samlet antall innvandringer av utenlandske statsborgere gikk fra 37 000 i 2006 til over 70 000 i 2011 og 2012, og ned igjen til 59 000 i 2015. Registrerte utvandringer gikk opp fra 12 500 i 2006 til 27 400 i 2015 (SSB 2015 a; 2016 a, b og c). Det er stor usikkerhet knyttet til tallet på utvandringer (Pettersen 2013).

Nettoinnvandringen blant utenlandske statsborgere ble 31 500 i 2015, mot 49 000 i toppåret 2012 (SSB 2016 c). Før 2006 var det 1999 som hadde størst nettoinnvandring, med knapt 20 000. Mange kom da fra Kosovo og Irak. I perioden 2000-2014 varierte antallet flyktninger mellom 5 000 og 8 000 årlig, slik det også fremgår av figur 2.

Det er vedtatt 8 000 overføringsflyktninger for 2015-2017, og antakelser antyder at 14 100 av de 31 100 asylsøkerne som kom i 2015, får bli i landet (Berg et al. 2016). Men mange av dem får nok innvilget asyl først i 2017, og noen kanskje enda seinere. Med hjemmel i Dublin-samarbeidet vil Norge også få tilbakesendt en del asylsøkere som etter opphold her har søkt asyl i andre land (se UDI 2016 b).

Dermed vil det de neste årene komme et langt større antall flyktninger enn vi har sett noen gang, men likevel kanskje ikke så mange at den totale innvandringen til Norge kommer opp igjen på nivået fra 2014. Til sammenlikning er det knapt 12 000 flyktninger fra Bosnia-Hercegovina i Norge i dag.

Flest innvandringer av polakker også i 2015

I 2015 var det fortsatt flest innvandringer og størst nettoinnvandring av polske statsborgere, 4 700 (SSB 2016 c). Antallet innvandringer gikk ned, antallet utvandringer opp, og i 2015 var det - som figur 3 viser - litt færre polakker (3 400) enn svensker (3 600) som utvandret.

Det nye i 2015 var – slik vi ser i figur 4 - den store innvandringen av syriske statsborgere, 4 000 inn og nesten ingen ut. Det er altså svært få av asylsøkerne fra høsten 2015 som er kommet med her fordi man ikke regnes som innvandrer før man har fått innvilget asyl. Mange er trolig overføringsflyktninger. Det kom også mange fra Eritrea, Somalia og Afghanistan, de aller fleste flyktninger eller familieinnvandrere til flyktninger. Det var større nettoinnvandring fra Romania enn fra Litauen i 2015. Rumenerne er en nyere innvandrergruppe, slik at tilbakevandringen fortsatt er mer beskjeden.

Indias inn- og utvandring har mye til felles med EU-landenes

Det er stor innvandring fra Filippinene, som det har vært i mange år, men nå er også utvandringen blitt betydelig fordi mange au pairer fra Filippinene reiser hjem etter et år eller to. Mønsteret for India, med mange både inn- og utvandrere likner på mønsteret for arbeidsinnvandrerlandene, og har lite til felles med mønsteret for andre land i Afrika og Asia. I 2015 hadde Norge fortsatt nettoinnvandring av nesten alle lands statsborgere. Det var nettoutvandring for 20 land, men større nettoutvandring enn ti personer var det bare for svenske (23) og danske (113) statsborgere (upubliserte tall fra SSB Befolkningsstatistikk).

Økning i innvandringen fra Syria og Eritrea fra 2012

Bildet av nettoinnvandringen endret seg en del fra 2012 til 2015, men som vi ser av figur 4, var det i hele perioden flest fra de nye medlemsland i EU og flyktninger. I 2012 var det størst nettoinnvandring av polske, litauiske og somaliske statsborgere. I 2015 var rekkefølgen Polen, Syria og Eritrea. Mellom 2012 og 2014 var det også en betydelig arbeidsinnvandring fra land som Spania og India. Fra 2012 til 2015 var det sterkest økning i antall innvandringer fra Syria. Innvandringen fra Eritrea steg også hvert år. Det var en klar nedgang fra Polen, Litauen, Somalia og Sverige. I 2015 var europeernes andel av nettoinnvandringen under 50 prosent for første gang på ti år (SSB 2016 a).

Mest vanlig for arbeidsinnvandrere å flytte ut igjen

Blant dem som innvandrer til Norge, vil mange flytte ut igjen etter hvert, slik figur 5 viser. Av de 75 000 flyktningene som innvandret mellom 1990 og 2004, bodde tre firedeler fortsatt i Norge ved inngangen til 2015. Av 23 000 flyktninger som innvandret i perioden 2005-2009, bor 94 prosent her fortsatt. Langt flere av arbeidsinnvandrerne flytter ut igjen: Av de 80 000 som kom i perioden 2005-2009, bor 67 prosent her fortsatt. Familieinnvandrerne var største gruppe i begge perioder, 80 prosent av dem som kom mellom 2005 og 2009, bodde her ved inngangen til 2015 (SSB 2015 b).

700 000 innvandrere og 150 000 norskfødte med innvandrerforeldre i 2016

I Norge var det ved inngangen til 2016 700 000 innvandrere. Det var 150 000 personer født i Norge med innvandrerpar som foreldre (SSB 2016 b). Siden 2006 har antall innvandrere steget fra 320 000 personer og antall norskfødte med innvandrerforeldre fra 68 000. Begge disse gruppene vokste like raskt mellom 2006 og 2016: Antallet ble mer enn fordoblet. I 2006 var knapt 50 prosent av innvandrerne fra Afrika eller Asia, ti år senere var andelen nede i 40 prosent. Andelen fra de nye EU-landene i Øst-Europa økte fra 7 prosent til 26 prosent i den samme perioden. I 2006 var det flest innvandrere fra Sverige og Danmark, våre to naboland dominerte ikke innvandrergruppen i Norge i samme grad som polakkene gjør nå (SSB 2006). Allerede i 2006 var det flere fra Irak enn fra Pakistan i Norge, og somalierne var den femte største gruppen. I 2006 kom polakkene akkurat med blant de ti største innvandrergruppene.

Den største gruppen norskfødte med innvandrerforeldre var da som nå dem med bakgrunn fra Pakistan. De var dobbelt så mange som dem med bakgrunn fra Vietnam. Regner vi innvandrerne og deres norskfødte barn sammen, var det i 2006 flest fra Pakistan, som vi ser av figur 6.

Nesten 100 000 polakker i Norge

Ti år seinere var polakkene den klart største innvandrergruppen, med 96 000 innvandrere, to og en halv gang så mange som fra Litauen og Sverige, og mer enn tre ganger flere enn fra Somalia. Nye land blant de største er både Polen, Litauen, Tyskland, Filippinene og Thailand, mens Bosnia-Hercegovina og Vietnam, som var nummer seks og sju i 2006, nå har rang nummer 17 og 16 (SSB 2016 b). Av de 19 viktige innvandringslandene i figur 6, har veksten fra 2006 til 2016 vært mindre enn 25 prosent for dem fra Danmark, Tyrkia, Bosnia-Hercegovina, Sri Lanka, Pakistan og Vietnam. Antallet er fordoblet eller mer for innvandrere fra Polen, Litauen, Tyskland, Eritrea, Somalia, Filippinene og Thailand.

- men flest norskfødte med innvandrerforeldre med bakgrunn fra Pakistan

Med 19 500 innvandrere fra Pakistan var dette den niende største gruppen i 2016. Av dem født i Norge med to utenlandsfødte foreldre, er det fortsatt flest med foreldre fra Pakistan (16 500), og det er 9 000 til 12 000 med foreldre fra Somalia, Polen, Irak og Vietnam (se figur 6). Tilveksten de senere årene har vært størst for dem med bakgrunn fra Polen, og så fra Somalia og Irak (SSB 2016 b). Det er etter 2010 født langt flere barn med foreldre fra Polen enn fra Somalia, i 2015 henholdsvis 1 600 og 1 100 (upubliserte tall fra Statistisk sentralbyrå, Befolkningsstatistikk).

Tilveksten i det samlede folketallet i Norge i perioden 2006-2015 var på nesten 575 000. Av dette var 66 prosent økning i antall innvandrere, 14 prosent økning i norskfødte med innvandrerforeldre, mens resten, bare 20 prosent, er tilvekst (fødselsoverskudd) blant dem uten innvandrerbakgrunn (SSB 2006 og 2016 b). Norge har i denne perioden hatt en samlet befolkningsvekst på mellom 0,9 og 1,3 prosent i året. I deler av perioden var dette en raskere vekst enn i verden sett under ett.

Flest menn blant innvandrerne

Vi ser i figur 7 at det er mye lavere andel barn og gamle blant innvandrerne i Norge enn det er i resten av befolkningen. På grunn av innvandringen, og ulik aldersspesifikk dødelighet for kvinner og menn, er det nå blitt et flertall menn i befolkningen i Norge. Mannsoverskuddet på 36 000 skriver seg nesten utelukkende fra innvandrerne. Innvandrerne har mannsoverskudd i stort sett alle aldersgrupper opp til 70 år, med topp på 130 menn per 100 kvinner for enkeltår omkring 50 års alder. Det er et lite kvinneoverskudd blant innvandrerne mellom 24 og 28 år, og fra 70 år og oppover.

Arbeidsinnvandrerne bor ofte alene

Husholdningsstrukturen betyr mye for gruppers levekår. Innvandrerne har gjennomgående større andel i store husholdninger og noe større andel aleneboere enn befolkningen som helhet. Det er imidlertid store ulikheter innvandrergruppene imellom. Vanligst er det at en arbeidsinnvandrer bor alene: Hver tredje med bakgrunn fra Polen bor slik, mens dette gjelder mindre enn hver tiende fra Kosovo og Pakistan. Innvandrerne bor oftere i husholdninger som består av par med barn: Vi finner om lag 60 prosent av innvandrerne fra Sri Lanka, Kosovo og Irak i slike husholdninger, mot knapt 40 prosent av dem uten innvandrerbakgrunn. Av innvandrerne fra Somalia og Eritrea bor hver femte i en husholdning som består av en enslig mor eller far med barn. For andre grupper gjelder dette hver tiende eller færre (Andersen 2014, og upubliserte tall fra SSB Befolkningsstatistikk).

Tre av fire barn (0-17 år) i Norge bor sammen med begge sine foreldre. Andelen er mindre (64 prosent) for barn som selv har innvandret, og større (81 prosent) for barn født i Norge med to innvandrerforeldre (Dzamarija 2016).

Husholdningsstrukturen avhenger i stor grad av aldersfordelingen, men de forskjellene som er beskrevet her, blir ikke borte, selv om vi kontrollerer for alder. Ekteskapsalderen er også viktig for fordelingen mellom ulike husholdningstyper (Sandnes og Østby 2015). Blant innvandrerne er det primært dem fra våre naboland og ellers i EU som lever sammen uten å være gift, men også noen fra Vietnam og landene på Afrikas Horn (Østby 2004, og upubliserte oppdateringer beregnet på grunnlag av SSBs befolkningsstatistikk for 2014).

Alder ved samlivsstart er noenlunde lik for personer med og uten innvandrerbakgrunn, men unge med innvandrerbakgrunn starter samlivet med å gifte seg, mens flertallet av dem uten innvandrerbakgrunn starter som samboere. Innvandrerne har derfor mye lavere ekteskapsalder enn andre. Blant norskfødte med innvandrerforeldre er ekteskapsalderen langt høyere nå enn for noen år siden. Når de gifter seg er det for mange grupper fortsatt svært vanlig at ektefellen har samme landbakgrunn som en selv, men det blir stadig vanligere å finne en partner som også er født i Norge. (Sandnes og Østby 2015, Wiik 2012, 2013 og 2014).

Innvandrerne har litt høyere fruktbarhet enn andre

Innvandrerne har tradisjonelt hatt klart høyere samlet fruktbarhetstall enn andre kvinner i Norge. I 2014 var forskjellen 1,95 mot 1,73 barn per kvinne. Innvandrernes fruktbarhet synker raskt, og uten innvandrerne ville fruktbarhetstallet i Norge i 2014 vært 1,73, og ikke 1,76 barn per kvinne. De eneste som har betydelig høyere fruktbarhet enn vanlig i Norge, er innvandrerkvinner fra Afrika som føder 2,8 barn per kvinne. Hele overskuddet skyldes kvinner som er innvandret etter fylte 18 år (Dzamarija 2016). Kvinner i denne alderen innvandrer ofte i forbindelse med ekteskap og får derfor relativt mange barn de første årene etter at de er kommet.

Norskfødte med innvandrerforeldre har ikke høyere fruktbarhet

For å kunne gi en beskrivelse av fruktbarheten blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre som ikke er påvirket av endringer i gruppens sammensetning, skal vi i figur 8 for 20-24-åringer og figur 9 for 25-29-åringer vise fødte per 1000 kvinner mellom 1990 og 2014 for kvinner med bakgrunn fra Pakistan. Beregningene er gjort på grunnlag av upubliserte tall fra SSBs befolkningsstatistikk. De som har innvandret, skiller vi etter om de var 0-16 år eller 17 år og eldre da de kom hit. De første årskullene norskfødte med innvandrerforeldre hadde klart høyere fruktbarhet enn gjennomsnittet i Norge, og de er seinere kommet ned på og til dels under dette nivået. Dette antyder at de eldste norskfødte med innvandrerforeldre ikke nødvendigvis er representative for dem som kommer etter. Tønnessen (2013) viser at innvandrernes døtre i lang tid har ligget på eller litt under fruktbarheten til dem uten innvandrerbakgrunn.

Oslos andel av landets innvandrere synker

Den andelen som innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre utgjør av befolkningen, er mye større i Oslo, med 32,5 prosent, enn i noen annen kommune i Norge. Dette er ganske nøyaktig det dobbelte av andelen i Norge som helhet, som er 16,3 prosent. Det er innvandrere i alle kommuner i Norge, men antallet varierer mye fra kommune til kommune. Færrest er det i Rindal på Nordmøre. Der utgjør innvandrerne bare 2,4 prosent av folketallet (SSB 2016 b). Oslos andel av landets innvandrere var i 2016 23 prosent, en nedgang fra 29 prosent i 2006 (SSB 2006). Selv om hovedstaden har relativt mange flyktninger og arbeidsinnvandrere, utgjør begge gruppene likevel en større andel i enkelte andre kommuner enn i Oslo (Østby et al. 2013). Oslos andel av landets norskfødte med innvandrerforeldre (34 prosent) er langt større enn andelen av innvandrerne. Dette skyldes at mange innvandrere i Oslo har bodd lenge i Norge og tilhører grupper som gjerne finner ektefelle fra samme land. De har hatt god tid til å stifte familie og få barn. Til sammenligning følger arbeidsinnvandrerne etterspørselen i arbeidsmarkedet og har tatt arbeid i mange utkantstrøk (Østby et al. 2013).

Færre flyktninger flytter til Oslo

Flyktningene bosettes i en kommune etter avtale mellom den enkelte kommune og IMDi. De får introduksjonsprogram i bosettingskommunen og kan ikke uten videre flytte uten å miste rettigheter de to årene programmet normalt varer (IMDi 2015). Etter at programmet er avsluttet, har selvfølgelig flyktningene full anledning til å flytte, men det skjer i stadig mindre grad, og stadig færre flytter til Oslo. Av flyktninger som ble bosatt i en kommune i 2007-2008, var det 5 prosent som hadde flyttet til Oslo etter fem år. Tilsvarende andel for perioden 2003-2004 var nesten 10 prosent (Thorsdalen 2014).

Innvandringen opprettholder folketallet i mange utkantområder

Innvandringen de seinere årene har bidratt til å opprettholde folketallet i mange kommuner hvor det hadde sunket uten innvandring (Østby et al. 2013). I perioden 2011-2015 ville 138 kommuner hatt nedgang i folketallet om det ikke hadde vært for nettoinnvandringen.

De innenlandske flyttingene som innvandrerne foretar, bidrar i beskjeden grad til sentraliseringen i landet. Oslo hadde balanse i disse innenlandske flyttingene i 2014. Akershus og Østfold er de eneste fylkene med betydelig tilvekst gjennom innvandrernes innenlandske flyttinger. Fylkene på Nord-Vestlandet og de fire nordligste hadde netto utflytting av innvandrere til resten av landet, flest flyktninger og få arbeidsinnvandrere (egne bearbeidinger, og SSB 2015 a).